PFU-sak 25-128Trond Magne Henriksen mot iFinnmark

Klager er kommunikasjonssjef i Finnmark fylkeskommune, Trond Magne Henriksen, som er omtalt i artiklene. Han anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):

• 3.2 – om opplysningskontroll og kildebredde
• 3.9 – om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet
• 4.1 – om saklighet og omtanke
• 4.4 – om tittelbruk
• 4.7 – om identifisering
• 4.14 – om samtidig imøtegåelse

Klager viser til at artikkelserien er en alvorlig sak, der blant annet to ansatte i fylkeskommunen har blitt politianmeldt for økonomisk utroskap. Klager anfører at avisen har gjort ham til et av de sentrale ansiktene på denne skandalen, noe som oppleves som feilaktig og svært belastende i et like lokalmiljø. Det mest belastende har vært det etterlatte helhetsinntrykket av alle publiseringene samlet sett, skriver klager. Familien har opplevd at dimensjoneringen og helheten i dekningen har etterlatt et inntrykk av at de har begått grove overtramp med forsett. «Det er fortvilende, fordi insinuasjoner, helhetsinntrykk og mange små upresisheter og feil er vanskeligere å forsvare seg mot enn én konkret påstand i én enkelt sak. Vi har tatt dekningen svært tungt.»

Klager skriver at han forstår at han har en lederstilling i det offentlige, med det det innebærer, og at stillingen er relevant for saken. Likevel spør han om det virkelig kan være et berettiget informasjonsbehov som rettferdiggjør så bred omtale, når man ser hva avisen faktisk har dokumentert. Han peker videre på at han i denne saken har to roller, og at anklagene like mye gjelder ham som privatperson og leietaker.

Klager viser til at avisen har publisert bilder av ham på forsiden av papiravisen, på Facebook, på forsiden av nettavisen, i artikler og i en kommentar. I tillegg er det brukt bilder av bad og kjøkken. «Tre måneder etter publisering av den første nyhetsartikkelen ligger fortsatt en stor tegning av leiligheten vi leide som en av de ti øverste sakene på iFinnmark.no, med tittelen ‘iFinnmark avslører: BOLIGSKANDALEN’. Avisa har nemlig brukt vår leilighet som illustrasjon på sin samleside om saken.»

Klager anfører at den samlede dekningen bryter med VVP 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, og VVP 3.9, om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Det underbygges av at han ikke fikk tilbud om sitatsjekk, tilbud om gjennomlesning eller gjennomslag for endringer i vinkling som betød mye for familien, til tross for flere forsøk på å forklare situasjonen for avisen i dagene etter publisering, skriver klager. «Jeg fikk heller ingen forhåndsvarsling fra journalisten om at sakene kunne bli belastende, eller advarsel om at artikkelen ble delt med andre medier som Nettavisen og Nordlys», tilføyer klager. Videre viser han vil at avisen også ved en feil glemte å sladde konas personnummer og feilaktig skrev at de hadde hatt avtale om leie av to hybler, og ikke én. Dette er feil som klager har måttet bruke energi på å få avisen til å rette opp midt i en krevende uke. Klager viser også til at hans sønn har klagd på en av vinklingene overfor avisen, uten å få svar.

«Jeg er klar over at jeg i utgangspunktet ikke har krav på hver av disse tingene, spesielt når jeg har en stilling som min. Men jeg forstår fortsatt ikke helt hvorfor avisa, når de først tar et valg om å identifisere meg med bilde over hele forsida i det de åpenbart anser som en stor avsløring, ikke tok spesielt hensyn, ikke var ekstra varsomme med å sørge for at jeg forstod hva slags publisering som var på vei.»

Videre mener klager at publiseringenes samlede avtrykk bryter med VVP 4.7 om identifisering, og at avisen ikke har utvist varsomhet i bruk av navn, bilder av ham og bilder av leiligheten. «Avisa burde skjønt at det er belastende for meg og min familie å bli et av ansiktene på en så alvorlig sak i et lite lokalsamfunn.» Dersom insinuasjonene hadde «vært riktige, måtte jeg tålt å bli navngitt, også med store bilder. Men det er de ikke», skriver klager.

Klagers anførsler til påklaget publisering 1:
Den første innklagede artikkelen ble publisert både på nett, papirforsiden, i avisen og på Facebook. Klager mener at tittelen bryter med VVP 4.4, fordi han ikke solgte eget hus for å leie gjennomgangsbolig, noe han også svarer i artikkelen. Klager mener at bruken av ordet for «legger til grunn en plan, et forsett, særlig når man ser den i sammenheng med resten av oppslaget. Vi har ikke på noen som helst måte planlagt å utnytte en ordning med leieboliger på utspekulert vis». Klager anfører at dette heller ikke er dokumentert eller forsøkt dokumentert i artikkelen.

I samme tittel står det at han «lot familien buke skolens hybel». Klager viser til at avisen har unnlatt å ta med at han leide og betalte for hybelen på normalt vis, og mener at tittelen insinuerer noe annet: «Det er ikke rart leserne reagerer med anklager om korrupsjon på Facebook. Konteksten her er at jeg med denne saken blir en av ytterst få personer som avisa offentliggjør med navn i forbindelse med boligskandalen – med stort bilde over hele forsida. Avisa mener altså at informasjonsbehovet av disse opplysningene er så stort at det rettferdiggjør full identifisering». Klager anfører at vinklingene, med sine insinuasjoner og tilhørende bildebruk bryter med VVP 4.1, om saklighet og omtanke.

Klager mener at dette etterlater et inntrykk av at dette er ureglementert, ulovlig eller uetisk bruk av skolens hybel – at de «brukte» hybelen fritt uten å betale og at dette kom i veien for elever som trengte hybelen. Videre viser klager til at han hadde en avtale med Vadsø videregående om leie og betaling, noe Fylkeskommunen senere har uttalt at var i orden og at ingen retningslinjer eller rutiner på tidspunktet var brutt. Hybelen sto tom i nesten hele perioden, 6 av 7 år, og klager leide den iblant mot betaling, som når barna var på besøk. «Insinuasjonen om at vi har gjort noe klanderverdig er det ingen dekning for i artikkelen, og avisa viser heller ikke til noen som mener dette.» Klager anfører at avisen mener det er noe mistenkelig og at den antar at klagers versjon ikke stemmer. I så fall må avisen forsøke å dokumentere at det har skjedd noe galt, ikke publisere insinuasjoner uten dokumentasjon, anfører klager. «I dette tilfellet stemmer ikke mistankene, og vinklingen blir svært misvisende.»

Det etterlatte inntrykket hos leserne kommer tydelig frem i Facebook-publiseringen, oppgir klager. «Karakteristikkene av meg i kommentarfeltet er grove, med flere påstander om korrupsjon», anfører klager, som videre viser til at det i kommentarfeltet også spekuleres feilaktig i om familien har brukt leiligheten til å bedrive skattetriksing for å bygge opp bedriften til klagers kone. At avisens vinkling og kommentarene ligger åpent på Facebook, mens nyansene og imøtegåelsen ligger bak betalingsmur, er for klager fortvilende, og han stiller spørsmål ved om denne type presentasjon er innenfor presseetikken.

Klager anfører også brudd på VVP 4.14, om samtidig imøtegåelse, og VVP 3.2, om opplysningskontroll, i samme artikkel. Han viser til at han kommer til orde langt nede i artikkelen, der avisen skriver: «iFinnmark har spurt Trond Magne Henriksen om hvorfor de solgte eget hus for å flytte inn i fylkeskommunal gjennomgangsbolig». Dette er ikke riktig, ifølge klager, som viser til spørsmålet han fikk av avisen: «Hvorfor leide dere fylkeskommunal gjennomgangsleilighet når du hadde og har et fast ansettelsesforhold til fylkeskommunen?». Klager oppgir at han i svaret kommer inn på hvorfor de solgte boligen sin, men at han hadde gitt en fyldigere imøtegåelse dersom han hadde forstått at anklagen var at de «hadde solgt huset for å flytte inn i leiligheten», en påstand han ikke ble forelagt. Da klager og kona så vinklingen på saken, ble de overrasket og følte behov for å skrive et eget tilsvar. Dette kom på trykk to dager senere på nett og seks dager senere i papiravisen, «men da var skaden allerede skjedd», oppgir klager.

Klagers anførsler til påklaget publisering 2:
Den andre artikkelen klager reagerer på, omhandler tilstanden på gjennomgangsleiligheten. I tilsvaret klager fikk på trykk etter første publisering, omtalte han leiligheten som «sliten» og beskrev mugg i noen rom. Noen dager senere publiserte avisen en artikkel med tittel «Sier boligen var sliten og at den inneholdt mugg: Ble påkostet av fylket», der et bilde av badet fra salgsoppgaven ble brukt. I bildeteksten sto det «OPPGRADERT: Her er badet i (…) leiligheten Trond Magne Henriksen disponerte i sju år». Klager skriver at bildet «viser det fineste rommet i leiligheten, badet. Implisitt: Dette er ikke en sliten leilighet», skriver klager, som mener det ikke er rart at leserne blir opprørt. «Men det stemmer ikke at badet hadde blitt oppgradert mens vi bodde der, det har skjedd før vår tid og har ingenting med dette sakskomplekset eller vårt leieforhold å gjøre.» Klager anfører også at avisen ikke har gjort forsøk på å dokumentere eller behandle denne opplysningen journalistisk i teksten, og at bildebruken og bildeteksten er misvisende, jf. VVP 3.2 og 4.1.

Klager reagerer også på at det ble brukt fire bilder som «bevis» på at leiligheten ikke var sliten, når det var helt andre deler av leiligheten som lå til grunn for beskrivelsen. I ingressen i samme artikkel sto det at klager fikk «oppgradert leiligheten med offentlige midler», og at den ble «påkostet av fylket» mens familien bodde der. Klager anfører at det vel er mest vanlig at den som eier en leilighet, her fylkeskommunen, vedlikeholder den og betaler for det, men ingressen kan gi inntrykk av at det er brukt offentlige midler på noe som er privat. «Her mistenkeliggjøres vi igjen, som om det har foregått noe ulovlig». I perioden klager bodde i leiligheten, ble det gjort mindre vedlikehold (fjerning av oljetank, reparasjon av ødelagt garasjedør, nytt gulvdekke i to soverom, bytting av defekt termostat og utskifting av to ødelagte vinduer), til ca. 150.000 kroner.

Klager skriver at han og kona takket nei til å uttale seg om oppussing, fordi de ikke orket å gå gjennom detaljene i vedlikehold i det som var en «svært tøff uke». Samtidig hadde han ikke trodd at avisen skulle stille beskrivelsen av en sliten leilighet opp mot fire bilder fra andre rom, opplysninger som ble misvisende når de ble publisert uten svar. Avisen «skal ha honnør» for at klager fikk komme til orde i en egen artikkel dagen etter, men «har også et selvstendig ansvar for balanse og kontroll av opplysninger» i det den publiserer, jf. VVP 3.2, bemerker klager. Klager viser til at bildet av badet og bildeteksten fortsatt ligger ute, til tross for at klager dagen etter opplyste om at dette ikke stemmer.

Klager anfører også brudd på VVP 3.2 fordi avisen aldri har intervjuet fylkeskommunen. Til tross for at han er ansatt, mener klager at han åpenbart er intervjuet som leietaker. Artikkelen går «detaljert inn i et leieforhold mellom leietaker og utleier, der jeg er leietaker og fylkeskommunen både er utleier og min arbeidsgiver». Klager viser til at NRK, som omtalte dette 21. mars, intervjuet fylkeskommunedirektøren som uttalte at saken var avklart og at alt var i orden. Klager viser til at dette er en «svært vesentlig opplysning» som ikke kommer frem i noen av Finnmarkens saker, fordi fylkeskommunen ikke kommer til orde.

Klagers anførsler til påklaget publisering 3:
I den påklagede kommentaren, som er skrevet av ansvarlig redaktør i iFinnmark, mener klager at han, sett i lys av tidligere dekning og bildebruk, blir mistenkeliggjort langt utover det avisen kan dokumentere i nyhetsdekningen.

Kommentaren inneholder påstander klager mener han burde fått imøtegå: «I bildetekst og starten av brødteksten omtales utleieboligene som ‘en lukrativ ordning’. Det står at både Trond Magne Henriksen og Øystein Ruud ‘har sikret seg gode ordninger over mange år for seg og nærstående’. Det slås videre fast at ‘visse personer har tilegnet seg fordeler på bekostning av fellesskapet i Finnmark’. Videre: ‘Det har uten tvil utviklet seg en ukultur over lang tid, der disse toppene har følt at de bør ha krav på slike gunstige ordninger, millionlønn til tross. Kontrollmekanismene har sviktet, og enkelte har tilegnet seg urettmessige fordeler på fellesskapets bekostning’. Min sak nevnes også som et eksempel på ‘grove saker’ som iFinnmark har avslørt.»

Klager ser på formuleringene som svært sterke beskyldninger, og peker på at det også er brukt et stort bilde av ham. «Insinuasjonene om at jeg skal ha følt at jeg ‘bør ha krav på gunstige ordninger’, og at saken min er ‘grov’, var jo nettopp bare insinuasjoner i de to nyhetsartiklene», som klager aldri fikk spørsmål om. Når disse insinuasjonene blir skrevet rett ut for første gang i kommentaren, mener klager at det utløser samtidig imøtegåelse.

Videre anfører klager at avisen ikke kan dokumentere forsett og alvorlighetsgraden slik kommentaren legger opp til, og at både fylkeskommunen og familien har avvist og bestridt dette. «Det er rett og slett ikke riktig å sause mitt leieforhold sammen med resten av boligskandalen på denne måten.» I kommentaren omtales også klagers sak direkte. Til tross for at den ble publisert 11 dager etter at klager hadde gitt sine svar til avisen, anfører klager at redaktøren gjentar at han «har latt familien bo i en hybel tilknyttet Vadsø videregående skole», uten å nevne at det er betalt leie for kortere leieperioder. «Hvorfor velger han denne formuleringen, om ikke for å bevisst skape feil inntrykk av saken?» Videre peker klager på at redaktøren skriver at han fikk «installert el-billader på fylkeskommunens regning», uten å ta med at klager bestrider dette og at det var fylkeskommunens eiendomsavdeling som besluttet montering. Klager reagerer på at ingen av hans forklaringer på hva som har skjedd rundt ulike utbedringer som fylkeskommunen gjorde, er tatt med, til tross for at han har opplyst avisen om dette i en oppfølgingsartikkel før kommentaren ble publisert i papiravisen.

Kommentaren ble også publisert i Finnmark Dagblad, Sør-Varanger Avis, på Nordnorskdebatt.no og i Nordlys. Klager anfører at dette økte den samlede belastningen, og at kommentaren også bryter med VVP 4.1 og kravet til saklighet og omtanke.

Klagers anførsler til påklagede leserkommentarer:
Klager påpeker også at flere kommentarer under artiklene og kommentaren fortsatt ligger ute tre måneder etter publisering. Han mener noen av disse bryter med VVP 4.17 og viser til følgende eksempler:

• «Dette kan ikke karakteriseres som feil, dette er bevisst svindel.»
• «Jeg er ikke politiker, men tolker formuleringen som både frustrasjon og sinne over stor urettferdighet begått av folk som vi i utgangspunktet skal stole på, men som dessverre viser seg som kjeltringer.»
• «Ja selge sin egen bolig for å kunne bo billig i boliger som er tiltenkt nyansette som ikke har kommet seg inn på boligmarkedet enda, enda ett tragisk og rævsleikanes forsvar av korrupte ledere i systemet.»
• «Det har vært viktig for han at familien skal sikre seg økonomisk i disse ulvetider, om man hopper bukk over noen paragrafer for så være.»

iFinnmark avviser brudd på god presseskikk. Avisen oppgir å ha satt søkelys på fylkeskommunens håndtering i en rekke saker, som har ført til omfattende opprydding og politietterforskning i en sak. Dette er journalistikk i kjernen av pressens samfunnsoppdrag, anfører avisen, som også viser til at sakene har ført til sterke reaksjoner i befolkningen. Det er derfor forståelig at noen av dem som er berørt reagerer på oppslagene.

Klager er en av dem som har benyttet seg av muligheten til å leie rimelig bolig som etter retningslinjene ikke var ment for ham, skriver avisen. Dette er fylkeskommunalt eide utleieboliger i Vadsø, beregnet på nyansatte som gjennomgangsboliger med maksimal leietid på tre år. Klager har syv års botid i gjennomgangsleilighet, til leiepris på 6.000 kroner i måneden, skriver avisen. Videre anfører den at klager også har disponert hybelleilighet(er) tilknyttet boligen. «Her har vi kun fått innsyn i en leieavtale knyttet til én enkelt måned én sommer. Henriksen har ikke lagt frem hvor mye han har disponert disse, til tross for gjentatte forsøk fra avisen på å få disse opplysningene fra ham og fra Finnmark fylkeskommune.» I klagen skriver han at han har brukt hybelen «i perioder», men opplyser ikke hvor mange og hvor lange «perioder» det er snakk om, skriver avisen, som oppgir å ha bedt om dokumentasjon på inn- og utkvittering av nøkkel, uten å få det.

iFinnmark anfører at det ikke er urimelig at artikkelserien også satte fokus på klagers utleiesak. I rollen som leder i fylkeskommunen bør han ha kjent til reglene for forvaltning av boligene, og kunne i alle fall ha undersøkt dem da han benyttet seg av muligheten til å leie og visste at han hadde lang botid, skriver avisen. Den viser videre til at klager selv skriver i leserinnlegget at «rutinene har vært for dårlige, og slik skal det ikke være».

Avisen mener å ha full dekning for alle opplysninger som er gjengitt, og skriver at de omtalte forholdene er godt dokumentert gjennom omfattende innsynsarbeid. Klager forsøker å skyve mye av ansvaret over på fylkeskommunen, selv om han har hatt alle muligheter til å sette seg inn i regelverket selv, anfører iFinnmark. «Når dette så kommer frem, må Henriksen regne med både en kritisk offentlighet og sterke reaksjoner». iFinnmark viser til at fylket har vedtatt nye regler for utleie som følge av artiklene.

Avisens anførsler til de konkrete påstandene fra klager:

«Solgte egen bolig for å leie gjennomgangsbolig», jf. VVP 3.2, 4.1, 4.4, 4.14:
Det er utvilsomt at han flyttet rett inn i en fylkeskommunal gjennomgangsbolig etter å ha solgt sin egen bolig. I så måte er det korrekt å si at salget skjedde for å leie gjennomgangsbolig. Tittel eller ingress går ikke lenger enn det er dekning for i stoffet. Det er selvfølgelig umulig å vite hvilken intensjon klager hadde da han solgte sin egen bolig, men faktum er at han flyttet rett inn i den fylkeskommunale boligen. I klagen står det at leieforholdet skulle pågå mens han lette etter annen bolig, men klager ble boende i syv år.

Avisen påpeker videre hva klager svarte journalisten før publisering: «Vi hadde solgt huset vårt og trengte mindre bolig da vi kun var tre i familien. Fylkeskommunen hadde ledig leilighet. Etter en tid i Erling Bjørgans veg 6a tenkte vi at her var det greit å bo på grunn av beliggenhet, og trivdes der.»

Klager har anført at hans svar ble tillagt en annen spørsmålsstilling enn spørsmålet i e-posten han svarte på. Det konkrete spørsmålet fra journalisten var: «Hvorfor leide dere fylkeskommunal gjennomgangsleilighet når du hadde og har et fast ansettelsesforhold til fylkeskommunen?»

Dette var premisset for saken og avsnittet som ledet opp til hans svar i artikkelen, skriver avisen, som opplyser at klager muntlig var informert om hvorfor den fattet interesse for saken relatert til ham.

«Lot familien bruke skolens hybel»:
Det er utvilsomt at klager lot familien bruke skolens hybel, han har selv bekreftet at den ble benyttet i ferier og lignende. Det er altså helt korrekt å slå fast. Foreløpig er det kun lagt frem én leiekontrakt for en måneds leie fra Henriksens kone mot Vadsø videregående skole, til tross for mange oppfordringer om å avklare omfanget. Fylkeskommunen sier at det bare foreligger leieavtale for én måned, mens klager har bekreftet at hyblene er benyttet i ferier. Han har omtalt dette som «noen ganger» i eget leserinnlegg. Klagers påstand til NRK om at det finnes en «de facto» avtale om leie av hybelleilighet til sin familie stemmer ikke med opplysningene han og fylkeskommunen har gitt oss.

Avisen har flere ganger oppfordret klager til å legge frem dokumentasjon på at han har betalt leie, men han har ikke gjort dette. At det da stilles spørsmål og han oppfordres til å dokumentere, må det være anledning til.

Om identifisering, jf. VVP 4.7:
Som kommunikasjonssjef i Finnmark fylkeskommune, er klager en av fylkeskommunens ansikter utad. Han har nytt godt av en ordning med rimelig bolig i syv år. Det er helt naturlig at han identifiseres i den forbindelse. Det er få fylkeskommunale ledere på samme nivå som klager, og man skal unngå å kaste mistanke på andre som ikke er involvert. At han som leder i fylkeskommunen har nytt godt av dette, sammenholdt med at leien ikke har vært i tråd med fylkeskommunens regelverk, gjør at man må tåle en kritisk offentlighet rundt saken.

Avisen er ikke enig i at Vadsø er et lite samfunn, og identifisering kan ikke være belastende for klager av den grunn. At familien og de nære kan føle omtalen som belastende, har avisen forståelse for. Det vil man oppleve nærmest uansett størrelse på lokalsamfunnet. Klagers kone er implisert i saken fordi hun har undertegnet avtale om leie av hybelleilighet, noe som forklarer identifiseringen av henne. Avisen beklager at personnummeret hennes ikke ble behørig sladdet. Dette ble publisert i en artikkel kl. 04.05, og tatt ut kl. 07.50, halvannen time etter at klager sendte sms til journalisten. iFinnmark rettet feilen så raskt som mulig, da vi ble oppmerksomme på den, skriver avisen.

Om «sliten leilighet», jf. VVP 3.2 og 4.1:
I saken klager viser til, satte avisen søkelys på at fylkeskommunen brukte store midler på oppussing mens egne ansatte bodde der. Klagers sak var ikke den eneste omtalte enheten. Det er ikke iFinnmark, men klager selv som har brukt som argumentasjon at leiligheten var sliten. I et tilsvar skriver han: «Leien var rimelig, samtidig som leiligheten fra 1968 var sliten, rommene små, og det var mugg på de gamle soveromsvinduene. I et annet rom la det seg snø i vinduskarmen selv om vinduet var lukket. Garasjen var full av mugg, siden taket lakk, og på våren rant det inn smeltevann».

Når det da foreligger bilder og salgsoppgave for tilstanden til leiligheten, mener avisen det er høyst relevant at også dette legges frem. I artikkelen har iFinnmark lagt frem i detalj hvilket arbeid som er gjort i leiligheten. Det ble brukt ulike bilder fra prospektet, både stue, kjøkken, bad og fasade. Klager sto oppført som referanse for el-billaderen, som er gjengitt i saken. Avisen påpeker at klager særlig fokuserer på bildet av badet. At badet er oppgradert er ikke en opplysning som det er grunn til å korrigere i ettertid, ettersom det er en faktaopplysning. Klager har selv skrevet at leiligheten var sliten, så et bilde som viser tilstanden til badet er høyst relevant, og viser at badet ikke var slitent og fra 1968 som var det inntrykket man kunne få basert på klagers omtale. Badet var helt faktisk oppgradert, det har aldri vært påstått eller vært et poeng at det skal ha skjedd mens klager bodde der.

Klager valgte i denne saken å takke nei til tilbud om samtidig imøtegåelse, men slapp selvfølgelig til med tilsvar da han ønsket å svare i ettertid, opplyser avisen.

Avisen mener at den har lagt til rette for bred mulighet til imøtegåelse, og for å svare på opplysningene som er lagt frem. Den har også oppfordret til direkte kontakt, slik at eventuelle uklarheter kan tas tak i. Det har ikke klager benyttet seg av, han har valgt å besvare spørsmål på e-post. Avisens journalist var på fylkeshuset i Vadsø i tre dager under politiske møter der klager også var til stede, og hvor det var muntlig kontakt mellom dem, uten at klager på dette tidspunktet ønsket å uttale seg om saken.

Kommentarartikkelen, jf. VVP 4.1 og 4.14:
Det er større takhøyde for meninger, og kommentaren er en oppsummering av funn gjort frem til det, skriver avisen. Kommentaren tar for seg konkrete utbedringer, og hva som er betalt. Avisen avviser at det «sauses» sammen. Alle sakene er knyttet til sakskomplekset, og klagers sak er en del av det. Avisen anfører at det må være lov å mene at det er grovt at en leder i fylkeskommunen i syv år får leie bolig beregnet for rekrutteringsformål. Når klager gjorde et stort poeng ut av dårlig standard, var det høyst relevant å imøtegå dette da avisen satt på opplysninger som sto i motstrid. Avisen skriver at den ikke har skapt inntrykk av at klager er blant de siktede, og at den flere ganger har skrevet at siktede ikke lenger jobber i fylkeskommunen. Avisen har ikke kjennskap til at noen har mistenkt klager for straffbare forhold. Videre peker den på at det ikke er urimelig å oppfordre klager til å dokumentere bruk av hybelen, blant annet av skattemessig posisjon, og at han har fått mulighet til å imøtegå dette flere ganger.

Leserkommentarer, jf. VVP 4.17:
Det er ingen tvil om at saken, som omhandler bruk av fellesskapets midler, har skapt mye engasjement i kommentarfeltene, også sinne, skriver avisen. Den viser videre til at «språket i Finnmark er friskere enn i andre deler av landet, og toleransen for hva som kan tillates er dermed noe høyere». Avisen har vært opptatt av å moderere fortløpende, moderator har slettet en rekke kommentarer og har også fulgt opp henvendelser fra klager om dette. Det ble lagt mye ressurser i moderering da saken var aktuell, og det er også moderert i ettertid. Avisen har også stengt flere kommentarfelt i sakskomplekset, og mener at klager «viser til løsrevede enkeltutsagn i sitt tilsvar, uten å legge frem helheten i kommentarene».

Om manglende svar på klage til redaksjonen:
Det er ikke riktig at klagers sønn ikke har fått svar, skriver avisen, som oppgir å ha fått flere meldinger fra begge sønnene. De har fått beskjed om at redaksjonen er tilgjengelig for samtale eller e-post, «men vi har ikke hatt anledning til å løpende svare ut alle henvendelser som er sendt til ulike medarbeidere (…) i en kontinuerlig polemikk via sms». Avisen svarte ut en henvendelse fra klagers sønn 20. mars, der den ba ham om å samle det han ville diskutere i en e-post. Sønnen svarte at han skulle ringe, men gjorde aldri det, anfører avisen. Flere redaktører og journalister har mottatt meldinger fra klagers sønner, skriver avisen, som oppgir å ha invitert til mer konstruktiv dialog, uten at det har ført frem.

Tilbud om sitatsjekk, jf. VVP 3.9:
Klager har i stor grad svart skriftlig på spørsmål, skriver avisen, som videre viser til at han er kommunikasjonssjef i fylkeskommunen og medievant. «Han har kommet til orde med sin versjon av saken fortløpende, og vi har inntatt alt han har ønsket å slippe til med, samt at vi har tilbudt han å imøtegå.» Avisen oppgir å ha forsøkt å få klager i direkte tale flere ganger, og at dette hele veien har vært en ønsket løsning fra redaksjonens side.

Klager er enig med iFinnmark i at det er innenfor pressens samfunnsoppdrag å dekke boligskandalen, og skriver at det ikke er det klagen handler om. Avisen «forklarer også grundig hvorfor det er relevant å omtale at jeg leide fylkeskommunal gjennomgangsleilighet i syv år, men dette har jeg heller ikke klaget på. Derimot er hovedpoenget i klagen min at dekningen inneholder anklager som går utover dette», noe klager ikke opplever at avisen svarer på.

Klager omtaler følgende som feil og unøyaktigheter i avisens tilsvar:

• Det gjøres et poeng ut av at klager betalte 6.000 kroner i leie. Klager skriver at leien de første to årene var på 7.000 kroner, men at denne ble satt ned fordi fylkeskommunen ikke hadde råd til å utbedre isolasjonen, slik de gjorde i mange av de andre enhetene. De siste åtte månedene lå leien på 6.400 kroner.
• iFinnmark slår fast at leieprisen er under markedsleie, skriver klager. «Ingen myndighet har slått dette fast, men det utredes nå av revisjonen/skattemyndighetene. Jeg ber innstendig om at avisa slutter å underspille hvor mye vi har betalt.»
• I tilsvaret brukes på nytt formuleringen «disponert hybelleiligheten(e)», som klager mener åpner for at det ikke bare er snakk om fri tilgang, men også at det kan dreie seg om to hybler. «Det er helt uomtvistelig at vi har leid én hybel. Denne feilen rettet avisa allerede første dag i dekningen», skriver klager.
• I tilsvaret gjøres det to ganger et poeng ut av at klager i kraft av sin stilling burde ha kjent til reglene for forvaltning av boligene. Klager viser til at fylkesdirektøren har uttalt til NRK at saken er avklart og at han har fulgt retningslinjene. «Det har vært mulig for andre å leie når det ikke har vært press på leilighetene. Denne helt sentrale opplysningen ser avisa nok en gang bare helt bort fra, som om den ikke eksisterer, slik de har gjort i alle publiseringene.»
• Klager reagerer også på at hans kone omtales som «implisert i saken», noe han mener er ordbruk fra strafferettslig spor. Han viser til at det eneste avisen har «avslørt» om hans kone er at hun har undertegnet en helt lovlig og ordinær avtale om leie av hybel.

«Summen av gjentatte overdrivelser, unøyaktigheter og insinuasjoner, sammen med dimensjonering og bildebruk, er nettopp det vi reagerer på, og dette gjentar nå avisa i sitt tilsvar til PFU», skriver klager.

Om formuleringen «solgte egen bolig for å leie gjennomgangsbolig»:
«[R]ealiteten, som avisa for lengst er gjort kjent med, er altså at vi først besluttet at huset skulle selges (helt urelatert til at det fantes fylkeskommunale utleieboliger), deretter gjennomførte salget (i juni), så mislyktes vi å finne mindre bolig gjennom sommeren», skriver klager. «Vi vurderte flere alternativer og vi hadde et klart mål om å flytte til Ekkerøy der min kone driver en liten reiselivsbedrift. Men det var på det tidspunktet ingen boliger til salgs der». Videre oppgir klager å ha tatt kontakt med eiendomsavdelingen for å høre om de kunne leie leilighet til de fant bolig, noe avisen ikke har grunn til å betvile. «’Det er selvfølgelig helt umulig å vite hvilken intensjon Henriksen hadde da han solgte sin egen bolig’, skriver de i sitt svar til PFU. Nettopp derfor burde avisa valgt en annen vinkling.»

Klager mener at avisen undervurderer det etterlatte inntrykket av egen journalistikk, dersom den mener at formuleringen, sett sammen med tonen og bildebruken i artikkelen, ikke impliserer mer forsett enn den har dekning for. «Det er et tankekors hvis medier kan gå fri fra PFU ved å ha rett i teorien, bokstav for bokstav, i mildeste mulige fortolkning av en setning, når det reelle etterlatte inntrykket betyr like mye for oss som blir omtalt».

Klager viser til at avisen i sitt tilsvar bekrefter at han ikke fikk samtidig imøtegåelse på denne påstanden, men en annen påstand «som ligner noe». «Jeg må få gjenta at mitt svar ville vært helt annerledes om jeg faktisk hadde blitt spurt om det jeg ble anklaget for. Det må vel også være avisas ansvar at jeg forstår godt hva anklagene består i. Det forstod jeg ikke før jeg så forsida.»

Artikkelen om den slitne leiligheten:
Klager minner om at han klager på VVP 4.1 og 3.2, som han ikke ser at avisen imøtegår. Han viser til at avisen mener den kan skrive at badet var «OPPGRADERT» uten at dette må forstås som at oppgraderingen skjedde mens klager bodde der. «I ren bokstavelig tolkning, kanskje, men dette er ikke rimelig. Dette er en artikkel som handler om nettopp hvordan ulike ansatte i fylkeskommunen har fått oppgradert i sine leiligheter mens de bodde i dem», skriver klager. Han mener at dette «i det aller minste» er forvirrende for leserne og forstår ikke hvorfor ikke avisen vil endre dette nå, om ikke annet for å unngå flere misforståelser.

Om kommentarartikkelen:
Klager minner om at hans klage ikke handler om at redaktøren omtalte opplysninger om standard på boligen, men at det ikke ble inntatt opplysninger fra klagers svar i kommentaren da den ble publisert i papiravisen. Avisen hadde publisert svarene hans fem dager tidligere, og dette satte de opprinnelige opplysningene, som kommentaren omtaler, i et annet lys, anfører klager.

Om kommentarene på Facebook:
Klager skriver at avisen hevder at han har vist til løsrevne enkeltutsagn. Hvis avisen «mener det finnes noen kontekst rundt både Facebook-kommentarene (og til artiklene på iFinnmark som nevnt i klagen) som gjør det greit f.eks. å la folk spekulere fritt i om min kone har drevet skattetriksing», må avisen forklare dette nærmere, skriver klager. Det vises videre til at det er en sterk anklage med faktisk innhold, og at kommentaren ser ut til å være fjernet etter klagen til PFU.

Det er avisens tendensiøse vinkling som trigger disse sinte kommentarene, og når avisen velger vinkling på Facebook som så lett kan feiltolkes, og har lagt imøtegåelse bak betalingsmur, gir det skjerpet ansvar for moderering, anfører klager. «Jeg skal tåle å bli kritisert i et kommentarfelt, men jeg synes jeg skal tåle betydelig mindre når jeg blir kritisert på feilaktig grunnlag. At jeg skal måtte tåle særlig grov personkritikk fordi jeg tilfeldigvis bor i Finnmark, faller så på sin egen urimelighet at jeg ikke vet helt hva jeg skal svare.»

Mediets sluttreplikk

iFinnmark anfører at klager gjengir uriktige opplysninger i sin replikk. Avisen viser til at den i de omtalte artiklene ikke har slått fast at klager helt fritt har disponert to hybler, tvert imot. Avisen har heller ikke påberopt seg bevis for at betalinger ikke har funnet sted.

«Artiklene viser til at Henriksen har leid en leilighet som har to tilknyttede hybler. Vi har forøkt å bringe på det rene omfanget av leie, men har ikke lyktes med å få klare svar fra fylkeskommunen» eller fra skolen, skriver iFinnmark. Fylkeskommunen opplyste i mars at de anså betalt husleie som en opplysning som skal unntas offentlighet, dette er klaget inn for Statsforvalteren.

iFinnmark skriver at klager måtte være klar over premissene for henvendelsen. «Han var allerede omtalt i første artikkel om de fylkeskommunale boligene, der det helt klart fremgikk at han i flere år hadde bodd» i en slik. At han nå påstår at han ikke forsto premisset, mener avisen er urimelig.

Avisen skriver videre at det blir søkt å argumentere for at publisering av bildene av leiligheten, som klager selv fortalte om tilstanden på, skulle være brudd på VVP 4.1. «Badet var oppgradert og åpenbart i god tilstand», i motstrid til argumentasjon om en sliten leilighet fra 1968. «Det er ingen risiko for misforståelser rundt dette, det står ikke et eneste sted at oppgraderingen er skjedd nå, tvert imot er det i detalj gjennomgått hvilke oppgraderinger som var gjort mens man bodde i leiligheten.»

Videre viser iFinnmark til at det er ubestridt at klager fikk installert elbillader på fylkeskommunens regning mens han bodde der. «Intensjonen bak er sånn sett ikke viktig. Hva som er bedt om fra leietaker er helt underordnet. Dersom Henriksen hadde motsatt seg installasjonen, hadde neppe fylkeskommunen presset det igjennom. Han kan ikke ha sett på dette som negativt.»

Kommentarfeltene er løpende moderert, oppgir avisen. «Uten en konkret kommentar som viser sammenhengen den er skrevet i, er det umulig å imøtegå Henriksens påstander.»

Avisen skriver at det er «oppsiktsvekkende» at kommunikasjonssjefen i Finnmark fylkeskommune mener at han skal unndras nærmest enhver form for kritikk rundt dette forholdet. Klager er «selv ikke ukjent med å komme med strek og hardtslående kritikk, og at befolkningen har synspunkter om disponering av offentlige eiendommer og midler, det må han nesten regne med. At han blir kritisert på feil grunnlag, er heller ikke riktig», anfører iFinnmark.

Avslutningsvis bemerker avisen at fylkesordføreren har takket avisen for å få saken på bordet og at fylkeskommunens kontrollutvalg har kommet med kritikk. Videre er det vedtatt nye retningslinjer, og leiekontrakter er avsluttet med begrunnelse om at retningslinjene ikke var fulgt. «En tidligere heltidspolitiker har nylig stått frem og fortalt at det hersket en ukultur på fylkeshuset. Alt dette er omtalt i artikler hos oss, noe som ikke tyder på at alt har vært som det skal være i boligforvaltningen. Henriksens forhold er en del av dette.»