PFU-sak 25-169Diana Adampour mot Nettavisen

Klager er den omtalte Diana Adampour, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde

4.1 - om saklighet og omtanke

4.2 - om skille mellom fakta og kommentar

4.3 - om stigmatiserende omtale

4.4 - om dekning i stoffet for titler, ingress og bilder

4.14 - om samtidig imøtegåelse

Klager skriver:

«Artikkelen tillegger meg svært alvorlige holdninger og hensikter - at jeg forsvarer et autoritært regime og sprer konspirasjonsteorier - basert på løsrevne tolkninger av innlegg. Innleggene handler om Iran, men ikke om støtte til det iranske regimet, slik kommentaren påstår. Jeg kritiserer bombing og sanksjoner mot Iran, og peker på dobbeltstandard i Vesten - det er ikke det samme som å forsvare styresmaktene i landet.

Likevel presenterer artikkelen dette som faktapåstander, ikke som meninger. Jeg ble navngitt og eksponert med yrkestilhørighet, skjermbilder og retoriske formuleringer som svekker min troverdighet. Nettavisen tilbød meg samtidig imøtegåelse i form av sitater, men trakk dette tilbake før publisering, til tross for at jeg ønsket å komme til orde.»

Videre anfører klager:
«Artikkelen er skrevet i en polemisk og mistenkeliggjørende tone, med en rekke negative karakteristikker om meg som person. Det fremstilles som om jeg har sympatier for autoritære regimer og ekstreme holdninger, uten at dette er underbygget med fakta. Fremstillingen bærer preg av personangrep fremfor saklig debatt.

Kommentarens retorikk er mistenkeliggjørende og nedsettende. Den forsøker ikke å forstå eller nyansere mine uttalelser, men angriper meg som person. Det hevdes at jeg sprer konspirasjonsteorier, basert på et ironisk Instagram-innlegg hvor jeg sammenstilte to nyheter - én om Jens Stoltenberg og én om Dmitrij Medvedev.
(...) Det hun her viser til er en åpenbart ironisk Instagram-story, der jeg postet et nyhetsklipp som viste at Russland, ved Dmitrij Medvedev, har advart Vesten mot atomkrig og samtidig uttalt at 'det finnes flere land som ønsker seg atomvåpen, og som Russland har nær kontakt med'. I neste story skrev jeg med sarkastisk tone: 'En liten fugl sier at noen kommer til å gi Iran atomvåpen', og 'Russland startet et rykte', sammen med teksten 'oh the irony' og en kommentar om at Jens Stoltenberg visstnok hadde rett - at veien til fred går gjennom våpen. Dette er en bisarr påstand, men poenget mitt var ironisk: Det viser seg at man kanskje hadde vært mer tilbakeholden med å angripe Iran dersom landet faktisk hadde hatt atomvåpen - slik man er overfor Nord-Korea.

Dette var altså en politisk kommentar, tydelig merket med ironi og en stor animasjon av Kim Jong Un som koser seg, som sammenstilte reelle uttalelser fra russisk toppolitiker(...)
(...)
Ved å trekke denne kommentaren ut av kontekst og ramme den inn som 'uansvarlig konspirasjonsspredning', tillegger Gaulin meg holdninger jeg ikke har, og tilslører både sakens faktiske innhold og min intensjon.
(...)
At jeg samtidig omtales som NRK-profil, uten at jeg har deltatt i denne sammenhengen i kraft av NRK, forsterker skaden på min troverdighet.»

Klager mener url-lenken/nettadressen til artikkelen - 'Diana Adampour, NRK-profil, forsvarer Irans regime' - fremstilles som en objektiv og alvorlig påstand.
«Det er ingen sitater, innlegg eller dokumentasjon i kommentaren som viser at jeg forsvarer det iranske regimet. Hele grunnlaget for påstanden er at jeg har kritisert bombing av Iran og internasjonal håndtering. Å kritisere sanksjoner og bombeangrep er ikke det samme som å støtte et regime. Jeg har aldri uttrykt støtte til styresmaktene i Iran - tvert imot har jeg mistet familie til den iranske staten. Å tillegge meg støtte til 'regimet' er derfor ikke bare usant, men også personlig krenkende. Det finnes ingen dekning i stoffet for den type overskrift», skriver klager.

Klager opplyser at Nettavisen kontaktet henne før publisering og tilbød henne mulighet til å komme med sitater i artikkelen:
«Jeg takket ja og ble tilsendt lenke og varsel om at saken ville publiseres. Senere trakk redaksjonen dette tilbake og sa at jeg heller kunne skrive et debattinnlegg etter publisering.

Jeg gjorde det klart at dersom jeg ikke fikk komme til orde samtidig, ville jeg vurdere PFU-klage. Likevel valgte Nettavisen å publisere artikkelen uten mitt perspektiv - til tross for at den inneholder personangrep, uriktige påstander og identifiserende informasjon. Når man anklager en navngitt person for å forsvare et autoritært regime og spre konspirasjonsteorier, utløses kravet om samtidig imøtegåelse. Dette gjelder uansett om innholdet er meningsstoff.»

Klager mener Nettavisen bruker skjermbilder fra hennes åpne Instagram-konto for å bygge opp under påstanden om at hun sprer konspirasjonsteorier, og skriver: «De ble brukt løsrevet fra kontekst, og uten at det ble gjort rede for hva slags kommentar de representerte. Slik bruken fremstår i artikkelen, fungerer den som et retorisk virkemiddel for å svekke min troverdighet, snarere enn å opplyse. Det bidrar til en mistenkeliggjørende og urimelig uthenging. Bildene er valgt ut for å skape en bestemt assosiasjon, og fremstilles som om jeg gir uttrykk for ekstreme holdninger. Men i realiteten handler innleggene ikke om støtte til noen stat - de handler om bombing, sanksjoner og dobbeltmoral.
Bruken av disse skjermbildene uten forklaring eller kontekst fremstår som personangrep og uthenging, ikke som journalistisk dokumentasjon.
(...)
Videre viser artikkelen til at jeg skrev 'ikke Iran *hjerte*' i en story, og tolker dette som uttrykk for lojalitet til det iranske regimet. Dette er en grunnleggende feilslutning. Kommentaren ble brukt for å understreke et viktig poeng: Iran er det eneste landet i Midtøsten som ikke har amerikanske militærbaser på sitt territorium, i motsetning til en rekke andre land i regionen, som blant annet Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Qatar, Kuwait, Bahrain, Jordan, Oman, Irak og Tyrkia (se for eksempel SIPRI Yearbook 2023). I tillegg har Iran, i motsetning til mange av sine naboer, ikke inngått avtaler om å selge naturressurser for å få tilgang til IMF-lån, moderne våpenteknologi eller politisk støtte fra Vesten. Dette gjør Iran til et land som - på godt og vondt - har valgt en selvstendig og ofte kostbar kurs fremfor underkastelse. Å tolke en slik observasjon som sympati for regimet, i stedet for som en geopolitisk analyse, er både forvrengt og villedende. Og selvfølgelig noe jeg kan være stolt over, uansett hvem som styrer.»

Nettavisen svarer:

«Klager har helt rett i at kommentaren er skrevet i en polemisk tone, der klager blant annet blir fremstilt som en som har ekstreme holdninger og sympatier med autoritære regimer. Dette er nemlig politisk debatt, der å mene slikt om en politisk motstander er helt legitimt.

Tittelen 'NRK-profil forsvarer Irans regime' er ingen objektiv eller alvorlig påstand. Det er heller ikke noe 'bevis' for noe. Det er en mening, begrunnet i det siterte innlegget på Instagram (...) - som er tolket i lys av mange tidligere meldinger fra Adampour. Også ironi inneholder politisk mening, og vår spaltists tolkning er etter vår mening nærliggende. Også det å sette 'hjerte' ved at Iran ikke har amerikanske militærbaser, eller at Iran ikke velger 'underkastelse' overfor verdenssamfunnet må kunne tolkes som tydelig forsvar av regimet.(...).

Tolkningen av Adampours Instagram-melding har ingenting med (manglende) respekt for privatliv og personlig identitet å gjøre. Dette er politisk debatt. (...) kommentaren gir uttrykk for en politisk mening som ligger langt innenfor rammene av politisk debatt i Norge.»

Redaksjonen mener klager gir en grunnleggende feilaktig fremstilling av kontakten mellom partene før publisering av meningsartikkelen:

«Etter vår mening er det ingenting i Sarah Gaulins kommentar som støtter noe krav om samtidig imøtegåelse. Den inneholder ingen sterke beskyldninger som krever 'imøtegåelse av faktiske opplysninger'.

Norsk utenriksdebatt er full av påstander om at den eller den 'støtter Russland', er 'lakeier for Putin', eller er for eksempel 'blinde støttespillere for Trump'. Dette er vanlige uttrykk, og Iran kan ikke være noe unntak. Å kreve samtidig imøtegåelse på slike politiske uttrykksmåter ville være en utilbørlig innskrenking av helt legitim og ønskelig debatt i vårt demokrati.

Derfor er det en misforståelse om Adampour oppfattet at hun fikk tilbud om samtidig imøtegåelse på noe slikt grunnlag. Vaktsjef mente derimot at saken kunne gi oppspill til en god debatt også på nyhetsplass. Adampour ble derfor oppringt og spurt om hun ville la seg intervjue om saken, samtidig som Gaulins kommentar ble publisert. Det ville hun.

Imidlertid måtte nyhetsavdelingen endre prioriteringene. Adampour ble derfor igjen oppringt på ettermiddagen 26. juni, med oppfordring om å skrive et tilsvar i stedet. Det ville hun gjerne. Gaulins kommentar ble dermed lagt på vent til dagen etterpå.

Fredag morgen ble Adampour gjort oppmerksom på at kommentaren var publisert, sammen med ytterligere tilbud/oppfordring om å skrive tilsvar. Noen timer senere skrev hun sms om at tilsvaret var klart (...). Fredag kveld ble hun igjen purret. Hun skrev da at hun må ha glemt å trykke send da hun løp ut av døren tidligere på dagen. Nå mente hun imidlertid at lesingen ville dabbe av, og at hun ville vente med å sende innlegget til mandag morgen. Hun fikk til svar at det var helt i orden (...).

Noe svar kom imidlertid aldri.

Vi mener å ha dokumentert at hendelsesforløpet skjedde i full forståelse med klager, og at klager flere ganger ble oppfordret til å komme med tilsvar.

Uansett mener vi at kommentaren til Sarah Gaulin ikke inneholder påstander som etter tidligere sedvane i PFU krever samtidig imøtegåelse. Et slikt krav ville være en kraftig innstramming i ytringsfrihetens vilkår i norsk presse.»

Klager fastholder at innklaget artikkel rammer henne med alvorlige og uriktige beskyldninger uten samtidig imøtegåelse og uten dekning i tittel, og skriver:

«Nettavisen forsøker å definere alt som 'politisk debatt', men Vær Varsom-plakaten er regler, ikke noe man kan sette til side 'etter vår mening'. Saken gjelder to faktiske titler/flater i samme publisering:

'NRK-profil sprer hat mot Vesten'

'Diana Adampour: NRK-profil forsvarer Irans regime' (URL/SEO/henvisning)

Jeg ber PFU konkludere med brudd på VVP 4.4 for begge overskriftene. VVP 4.4 er brutt for begge overskrifter fordi tittel og innhold ikke samsvarer: Overskriftene konstaterer at jeg 'sprer hat'/'forsvarer regimet', mens artikkelen ikke dokumenterer dette med sitater eller faktiske ytringer fra min side. (...)»

Klager mener hendelsesforløpet viser at hun skulle fått samtidig imøtegåelse og peker på at

hun ble invitert til å komme til orde samtidig, og at redaksjonen holdt publiseringen igjen, sendte lenke og ba om sitater/tilsvar. Så publiserte de uten hennes stemme.

«At jeg eventuelt kunne svare etterpå er ikke relevant for 4.14. Regelen gjelder ved publisering av belastende beskyldninger. Jeg hadde tekst klar, men etterskudd reparerer ikke fravær av samtidig imøtegåelse.», fremholder klager.

Nettavisen skriver i sin sluttreplikk:

«Nettavisen fastholder at Sarah Gaulins kommentarartikkel inneholder meningsytringer som er både legitime og ønskelige i norsk politisk debatt.

Å mene at noen 'sprer hat mot Vesten' eller 'forsvarer Irans regime' er ikke en faktisk opplysning, men en politisk ytring som er vernet av Grunnlovens paragraf 100. Titlene blir også godt begrunnet i kommentaren.

(...)

Det er selvsagt lov å være Iran-tilhenger i Norge, men det er også legitimt for den iranske diasporaen i Norge å reagere skarpt på det.

Vi vil også påpeke det påfallende i å klage slike ytringer inn til PFU i stedet for å delta i vanlig politisk debatt. Slik sett ser vi den omfattende klagen som et intimiderende forsøk på å kneble og avskrekke til debatt om Iran, ved å gjøre det risikofylt å uttale seg kritisk om regimets tilhengere og støttespillere i Norge.»

Tilsvarsrunden avsluttet.