Enkel forklaring av noen presseetiske regler

Retten til å forsvare seg (VVP 4.14 og 4.15)

Hvis noen anklager deg for noe i mediene, kan du har rett på det vi kaller samtidig imøtegåelse, som står i punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten. Samtidig imøtegåelse betyr at du har rett til å forsvare deg mot anklagen samtidig som anklagen publiseres.

For at du skal få en slik rett, må anklagen både være sterk og ha et faktisk innhold. Det kan av og til være vanskelig å vite når anklagen har et faktisk innhold. «Du er en idiot» er et eksempel på en anklage som ikke har et faktisk innhold, fordi påstanden gir uttrykk for en mening og en karakteristikk, som det kan være ulike oppfatninger om. Angrep i form av meninger og karakteristikker gir ikke rett til samtidig imøtegåelse, men rett til tilsvar i etterkant (se VVP 4.15 nedenfor). Derimot vil påstanden «Du har underslått 100.000 kroner fra felleskassa» åpenbart være en sterk anklage med et faktisk innhold, fordi påstanden gjelder et forhold vi kan undersøke om har skjedd eller ikke. Det handler om en etterprøvbar påstand om en konkret, faktisk handling.

Dersom du har rett på samtidig imøtegåelse, skal du få vite om anklagen før publisering. Det holder normalt ikke at journalisten tar kontakt og bare ber om en kommentar. Journalisten må også opplyse hva den konkrete anklagen går ut på. Først da blir muligheten din til å forsvare deg reell.

Du kan også ha krav på god nok tid til å svare på anklagen. I kompliserte saker kan du ha krav på mer tid enn i enklere spørsmål. Hvor lang tid du har krav på, blir en skjønnsmessig vurdering fra gang til gang. Også andre forhold, som sakens offentlige interesse og hvilken rolle du har (for eksempel om du er politiker eller har et offentlig tillitsverv), kan spille inn.

For å innfri kravet til samtidig imøtegåelse, må mediet gjengi ditt svar samtidig som anklagen publiseres. Som oftest betyr det i samme publisering. Du har ikke krav på å få publisert alt du har sagt. Mediene kan korte ned og forenkle dersom imøtegåelsen er utflytende eller lang. Men de sentrale poengene knyttet til saken, må tas med.

VVP 4.15 – Tilsvar i etterkant
Den andre måten å forsvare seg på, kaller vi for tilsvarsrett (VVP 4.15). Tilsvarsrett handler om å få svare på kritikk og meningsangrep i etterkant. Det betyr at du får forsvare deg i en ny publisering, på et senere tidspunkt, etter at angrepet er publisert. Ofte løses det ved at mediet lar deg som er angrepet få slippe til i et leserinnlegg, eller i en oppfølgende artikkel.

Terskelen for å få utløst tilsvarsrett er noe lavere enn ved retten til samtidig imøtegåelse. Dersom du blir utsatt for meningsangrep og karakteristikker – for eksempel om du kritiseres for å ha gjort en dårlig jobb, eller noen påstår at du er en idiot – kan du ha rett på tilsvar.For å få tilsvarsrett, trenger anklagen altså ikke ha et faktisk innhold, som derimot kreves for å få samtidig imøtegåelse (VVP 4.14, se over).

Selv om du har krav på tilsvar, er det redaktøren som bestemmer hva som skal publiseres. Tilsvar som er for lange, som ikke holder seg til saken eller inneholder noe som kan bryte med god presseskikk, kan avvises av redaktøren. Det er også slik at hvis angrepet inngår i en løpende meningsutveksling, som betyr at det er del av en pågående offentlig debatt, er det ikke sikkert du har krav på tilsvar likevel. Det samme gjelder om du har fått tilbud om samtidig imøtegåelse (VVP 4.14) tidligere, og du ikke har benyttet deg av den muligheten.

VVP 4.15 om tilsvarsretten sier også at mediene må unngå det vi kaller redaksjonell, polemisk hale. Det innebærer at redaksjonen som hovedregel ikke har lov til å argumentere imot tilsvaret, eller slå ned poenger i tilsvaret ditt, samtidig som det publiseres. Dersom redaksjonen ønsker å svare på tilsvaret, skal det publiseres senere, etter at ditt tilsvar er publisert.

Faktasjekk og kildekritikk (VVP 3.2)

Å undersøke opplysninger og utøve kildekritikk er helt grunnleggende i all journalistikk. I Vær Varsom-plakaten står dette i VVP 3.2:

«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. (…)»

Mediene er altså forpliktet til å kontrollere opplysningene før publisering. Det betyr ikke at mediene må vite eller finne det endelige svaret på alt for å kunne publisere. Det ville i de fleste tilfeller være en umulig oppgave. Pressen må kunne publisere påstander og enkeltopplysninger uten å ha det fulle og hele bildet. Det skal imidlertid være tydelig for publikum hva som er fakta og hva som er påstander. Dersom mediene ikke kan slå fast hva som er riktig, må de ta forbehold, slik at publikum forstår at det handler om forhold som ikke er endelig avklart.

Det er også viktig at mediene forsøker å få til kildebredde. Det vil si at mediene må forsøke å innhente ulike opplysninger og kilder som kan forklare det som er sentralt i saken, slik at saken blir best mulig opplyst. I noen tilfeller vil det være brudd på god presseskikk å publisere en påstand uimotsagt, eller uten at andre sentrale opplysninger også kommer frem. Å publisere bare den ene siden av saken, kan gi publikum et ufullstendig eller uriktig bilde, som kan være presseetisk problematisk.

Det er likevel ikke slik at publiseringer som bare bruker én kilde – for eksempel i et intervju med en person – automatisk bryter med god presseskikk. Det vil variere ut i fra sakens karakter og opplysninger. Jo mer rammende påstandene er, jo strengere vil det presseetiske kravet til opplysningskontroll, kildebredde og kildekritikk kunne være. Det er ikke like viktig å sjekke en ukontroversiell påstand om fargen på et hus, som en rammende påstand om korrupsjon.

Det er viktig at mediene ikke svelger påstander rått, men også utøver kildekritikk mot den som uttaler seg og kommer med påstander. Det betyr at journalisten må stille kritiske spørsmål og undersøke påstandene så langt det er mulig.

Redigering av kommentarfelt (VVP 4.17)

Alt som mediet publiserer, enten det er i papiravisa, på nett eller i mediets konto på sosiale medier (som Facebook, TikTok etc.), må følge de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten. Også det folk skriver i kommentarfeltene til mediet, har redaktøren det etiske ansvaret for.

Vær Varsom-plakaten har et eget punkt som krever at mediene passer på kommentarfeltene sine (VVP 4.17). Når kommentarfeltet ikke forhåndsredigeres, det vil si at leseren selv kan publisere en kommentar uten at den først kontrolleres av redaksjonen, må mediet følge med. Redaksjonen har da en plikt til å fjerne kommentarer som bryter med god presseskikk, og det må skje «så snart som mulig» etter publisering. Det finnes ikke et fasitsvar på akkurat hvor lang tid «så snart som mulig» betyr, for det kan variere ut fra sakens karakter. Men mediet er forpliktet til å følge med og ha rutiner for redigering av kommentarfeltene.

Denne regelen, VVP 4.17, gjelder ikke bare kommentarfelt som følger under en artikkel på mediets nettside, men også kommentarfelt på mediets Facebook-side, eller i andre sosiale medier, der mediet selv deler og publiserer innhold. Derimot har mediene ingen plikt til å følge med på og redigere kommentarfelt under artikler som andre har lagt ut på sine Facebook-sider, Instagram etc.

Mediene har også rett til å fjerne kommentarer som ikke bryter med god presseskikk. Kommentarfeltene kan sees på som en del av medienes debattsider, og disse kan mediene redigere slik de mener er best. På samme måte som du ikke har rett til å få publisert et leserinnlegg i en papiravis, har du heller ikke en presseetisk rett til å få publisert innlegg i kommentarfeltet (med mindre tilsvarsretten er utløst, se VVP 4.15 over). Redaktøren står altså fritt til å slette innlegg i kommentarfeltet.

Sitatsjekk, klare premisser, avtaler og korrekte sitater (VVP 3.3, 3.7 og 3.8)

Vær Varsom-plakaten har en regel (VVP 3.3) som krever at mediene overholder avtaler, og at de sørger for at kontakten med kilder er klar og tydelig. De er forpliktet til å klargjøre premissene for kontakten med kildene. Litt enkelt forklart betyr det at kilder skal forstå hva de er med på. Handler kontakten om at journalisten trenger bakgrunnsopplysninger til en sak? Eller vil journalisten sjekke en opplysning? Eller ønsker kanskje journalisten et intervju og uttalelser som skal publiseres? Dette kan du som kilde ha krav på å få vite før du uttaler deg.

I mange tilfeller er det underforstått at en samtale med en journalist er et intervju, og at kilden dermed kan bli sitert på det den sier. Det gjelder spesielt for profesjonelle kilder som er i kontakt med journalister hele tiden. For kilder som ikke har så mye erfaring med pressen, vil det kunne være et strengere presseetisk krav om å klargjøre intervjusituasjonen og premissene.

Et unntak fra kravet om å klargjøre premissene, gjelder bruk av skjulte metoder, som for eksempel skjult kamera og falsk identitet (VVP 3.10). Slike metoder er inngripende og skal bare brukes «i unntakstilfeller», og når det er «eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning».

VVP 3.7 og 3.8
Når du blir intervjuet, har du i utgangspunktet ikke krav på sitatsjekk. Krav om sitatsjekk har du bare hvis det blir gjort en avtale om det.

Dersom det avtales sitatsjekk, betyr det ikke at du har rett til å trekke sitatene dine. Hensikten med sitatsjekk er å korrigere faktiske feil, og sikre at du blir sitert riktig. Dette står i VVP 3.8.

Men om du blir tillagt noe du ikke har sagt, er det presseetisk problematisk. Mediene er ifølge VVP 3.7 forpliktet til å gjengi meningsinnholdet i det som er sagt. Det er altså ikke et krav at mediet siterer ordrett det du har sagt, men meningsinnholdet i sitatet/uttalelsen skal være riktig.

Identifisering (VVP 4.7)

Når mediene omtaler personer som anklages for å ha gjort noe straffbart eller «klanderverdig», skal de være forsiktige med å fortelle hvem det er. Identifisering må gjøres på grunn av et berettiget informasjonsbehov, som betyr at samfunnet har behov for å vite hvem saken gjelder.

Vær Varsom-plakaten (VVP 4.7) lister opp eksempler på hva som kan skape et slikt informasjonsbehov:

«(…) ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.»

Mediene må gjøre en vurdering av hvor stort informasjonsbehovet er, og veie det opp mot belastningen det vil være for personen å bli identifisert. Mediene må også ta hensyn til tredjepersoner som kan bli rammet, som for eksempel personens barn.

I mange tilfeller kan man forstå hvem saken gjelder selv om mediene ikke bruker navn og bilde. I presseetikken bruker man samlebetegnelsen identifisering, og navngivning er bare en av flere måter å identifisere på. En person kan for eksempel bli indirekte identifisert hvis mediene opplyser hvilken stilling vedkommende har, og hvor vedkommende jobber.

I presseetikken har det betydning i hvilken grad personen er blitt identifisert. Navn og bilde på forsiden vil være mer rammende enn for eksempel å fortelle hvilket yrke personen har. Da vil kanskje folk i nærmiljøet forstå hvem det gjelder, men for det brede lag av befolkningen kan hen fremdeles være anonym.

Hvilken identifiseringsgrad som er presseetisk greit, varierer fra sak til sak, og identifiseringsspørsmål er krevende vurderinger, der mediene må ta mange ulike hensyn.

Omtale av barn (VVP 4.8)

Barn har et særlig vern i presseetikken. I VVP 4.8 står det at mediene skal «ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet». Det betyr at mediene må tenke seg ekstra godt om når barn omtales.

Redaksjonen må vurdere om publiseringen kan være en belastning for barnet som omtales, både på kort og på lang sikt. Belastningen må veies opp mot den offentlige interessen for saken, det vil si hvor viktig det er at offentligheten blir kjent med opplysningene mediet vil publisere.

Mediene må gjøre en slik vurdering selv om barnets foresatte ønsker at saken skal omtales. Redaktøren må sette seg inn i barnets situasjon og vurdere hvordan publiseringen kan ramme barnet selv om foreldrene mener det ikke gjør noe om saken publiseres.

Samtidig har PFU flere ganger påpekt at dette særlige varsomhetskravet overfor barn, ikke innebærer at barn aldri kan omtales. Saker som gjelder barn, kan være svært viktig for mediene å belyse, og det kan være viktig å la barns stemme bli hørt.

Både alder og hvor sensitiv saken er, vil ha betydning for medienes plikt til å kontakte barnets foreldre.