PFU-sak 18-110NN mot Altaposten

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Altaposten publiserte flere artikler i januar og februar 2018 om at Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Alta hadde brutt loven, da en tenåring som var i behandling tok sitt eget liv. I artiklene rettet foreldrene til avdøde sterk kritikk mot BUP Alta generelt og en overlege spesielt.

Klager er Finnmarkssykehuset som klager på vegne av BUP Alta og overlegen. Klager reagerer på at avisen gjentatte ganger ukritisk plasserte all skyld for selvmordet på BUP Alta og overlegen. Klager skriver at de ikke fikk vite at det skulle fremsettes slike alvorlige beskyldinger mot dem jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14. Om overlegen hadde forstått dette, hadde hun blitt tvunget til å ta til motmæle, mener klager. Videre påpekes det faktiske feil, og at sentrale faktaopplysninger som avisen hadde, ble utelatt i artiklene, jf. VVP punkt 3.2. Det vises til at lovbruddet gjaldt systemsvikten; organisering og rutiner i virksomheten. Slik klager ser det, skaper artiklene et usaklig og omtankeløst inntrykk av at overlegen har alt ansvar og skyld. Klager mener også overlegen er identifisert. Det anføres brudd på VVP 4.1 og VVP 4.7. Videre reageres det på bruken av et skjult lydopptak, omtalen av selvmordet og én leserkommentar, som klager mener strider mot VVP punkt 3.10, VVP punkt 4.9 og punkt 4.17.

Altaposten avviser at avisen har fordelt skyld og skriver at den ikke har fasiten på en så kompleks tragedie. Avisen mener artiklene handlet om systemkritikk, der hovedfokus var medisinbruk blant barn. Sentralt i dekningen stod foreldrenes møte med det offentlige, og ansvarliggjøring knyttet til behandling og oppfølging. Avisen hadde et sterkt ønske om å få klager i tale. Klager ville imidlertid ikke uttale seg, og ga et generelt svar. Avisen reagerer derfor på at klager nå savner faktaopplysninger og momenter. For å veie opp for klagers manglende medvirkning, måtte avisen ta i bruk andre kilder. I Fylkesmannens avgjørelse var svikten i hjelpeapparatet dokumentert, og selv om avisen ser at den kunne ha tatt med enkelte opplysninger for å understreke at saken var mer kompleks, så mener avisen at det publiserte er i tråd med god presseskikk. Avisen mener dens bruk av skjult opptak var nødvendig, da dette avdekket forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning. Videre mener avisen at overlegen ble tilstrekkelig anonymisert, og at avisen ellers har opptrådt varsomt og nøkternt. Omtalen av selvmordet mener avisen er innenfor VVP. Det samme anføres om leserkommentaren.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreker at alle punkter er vurdert, selv om PFU i denne uttalelsen bare vil svare opp det utvalget mener er mest relevant.

Utvalget mener det er svært viktig at mediene omtaler saker som denne. Å sette et kritisk søkelys på svikt i hjelpeapparatet er i kjernen av samfunnsoppdraget, og PFU mener avisen var i sin fulle rett til å rette søkelyset mot både BUP Alta og enkeltpersoner. Utvalget mener klagerne har en rolle og et ansvar som gjør at det må aksepteres.

Når det gjelder de påklagede artiklenes omtale av selvmord, mener utvalget at omtalen ikke er av en slik karakter som Vær Varsom-plakaten advarer mot, jf. VVP punkt 4.9, og at den derfor heller ikke innebærer et presseetisk brudd. Selvmordet er, slik utvalget ser det, et bakteppe til artikkelens tema som gjelder svikt i hjelpeapparatet.

Etter utvalgets mening er også overlegen tilstrekkelig anonymisert, jf. VVP punkt 4.7. Det er ikke til å unngå at den indre krets, som fra før kjenner til forholdene ved BUP Alta, vil vite hvem det gjelder.

Utvalget forstår at leserkommentaren kan oppleves anklagende og urettferdig. Samtidig er kommentaren uklar hva gjelder det det faktiske innholdet i anklagen, og den fremstår som et sterkt, personlig «hjertesukk». Et kommentarfelt må ha stor takhøyde for sterke, så vel som usaklige ytringer, og utvalget har i dette tilfellet kommet frem til at kommentaren er innenfor det presseetisk akseptable, jf. VVP 4.17.

Når en redaksjon mottar skjulte opptak, må opptaket behandles som en kilde avisen har fått tilgang til. Det relevante blir hvordan redaksjonen tar i bruk kildeopplysningene. Når mediene publiserer slike opptak, vurderes dette på samme måte som om redaksjonen selv hadde gjort opptak. Det som i denne saken ble publisert fra opptaket, var etter PFUs vurdering av en slik karakter at det måtte kunne omtales, jf. VVP punkt 3.10. Da Altaposten valgte å publisere opptaket, skulle avisen imidlertid på en tydelig måte forelagt for klager at opptaket var tenkt publisert, jf. klargjøring av premisser i VVP punkt 3.3. Slik at klager fikk anledning til å kommentere det man planla å publisere fra opptaket.

Det er ingen tvil om at lovbruddet Fylkesmannen påpeker, gjelder systemnivået. Det er mangelen på organisering og tilrettelegging som får kritikk. Dette fremkommer også tydelig i enkelte artikler. Utvalget merker seg at Altaposten spesielt på forsiden, og i starten av den første artikkelen, setter fokus på systemsvikten. Etter hvert blir kritikken rettet direkte mot overlegen.

Utvalget mener foreldrene måtte kunne fortelle om sin opplevelse av møtet med BUP Alta og overlegen, og også rette sterk kritikk mot begge parter. Spørsmålet er imidlertid om de angrepne fikk en reell mulighet til å svare på anklagene, jf. VVP punkt 4.14.

Utvalget noterer seg at avisen sendte klagerne flere spørsmål før publisering. Her ble en rekke fakta presentert, og både BUP Alta og overlegen ble bedt om å svare. Slik utvalget ser det, fremstår disse spørsmålene som en del av kildearbeidet og opplysningskontrollen, og inneholder ikke de sterke beskyldningene som ble publisert. Utvalget har mange ganger uttalt at den angrepne skal klart og tydelig bli presentert for det konkrete innholdet i beskyldningene. Presseetikken er streng på dette området, nettopp for å sikre den angrepne et reelt forsvar, jf. VVP punkt 4.14. Når en person får rettet så sterke beskyldninger mot seg, blir det ekstra viktig å være tydelig i kommunikasjonen med den det gjelder.

Utvalget ser at klagerne ikke svarte på avisens mange spørsmål, og bidro derfor ikke til å opplyse saken. Det skapte en utfordring for avisen når det gjaldt kildebredde og kontroll av opplysninger, jf. VVP punkt 3.2. Utvalget merker seg at avisen derfor måtte søke i andre kilder, og at Fylkesmannens avgjørelse ble brukt. Sett i lys av de sterke påstandene som rettes mot klager, og fraværet av klagers svar, mener utvalget at avisen i for stor grad utelot enkelte opplysningene man hadde, og som ville bidratt til å opplyse saken bredere og dermed også dempet det personlige angrepet på overlegen. Utvalget vil generelt minne om VVP punkt 4.1, som pålegger mediene å legge vekt på saklighet og omtanke.

Mangelen på kildebredde gjennom utelatelse av balanserende faktaopplysninger, gjelder spesielt den første publiseringen, men også i artikkelen der en spesialist intervjues, mener utvalget avisen har opptrådt kritikkverdig. Når spesialistens generelle uttalelser om medisinbruken blir koblet så sterkt til saken, mener utvalget at avisen burde opplyst om at medisinbruken var vurdert forsvarlig av Fylkesmannen, jf. VVP punkt 3.2.

Altaposten har brutt god presseskikk på punkt 3.2, 3.3 og 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo 31. oktober 2018

Anne Weider Aasen,

Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård, Nina Hernæs,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Kristin Taraldsrud Hoff