PFU-sak 20-162Generalsekretæren i Norsk Presseforbund mot Josimar

SAMMENDRAG:

Josimar publiserte fredag 29. mai 2020 en kommentar med tittelen: «Elefanten i kenguru-retten»

I artikkelen, som var skrevet av redaktøren, redegjorde han for hvorfor redaksjonen valgte å publisere saksdokumentene og referere fra en lukket behandling i Pressens Faglige Utvalg. I artikkelen ble generalsekretæren i Norges Fotballforbund identifisert som Josimars «off the record»-kilde til opplysningen om at NFFs kommersielle direktør måtte gå av som følge av håndteringen av Obos-initiativet om å sponse kvinnefotballen.

Bakgrunnen for kommentaren var at Josimar ble felt i PFU for ikke å ha gitt NFFs kommersielle direktør mulighet til samtidig imøtegåelse av opplysningene om at sponsor-håndteringen var årsaken til at han ikke fikk fortsette i stillingen.

Lenke til artikkelen: http://www.josimar.no/artikler/elefanten-i-kenguru-retten/6134/

KLAGEN:

Klager er generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Elin Floberghagen, som mener Josimar har brutt Vær Varsom-plakatens regler om kildevernet, jf. VVP 3.4 og 3.5.

Klager skriver: «Klagen reises på generalsekretærens initiativ, etter PFUs vedtekter § 4. Saken klages inn fordi den er av stor prinsipiell interesse. Josimar, ved redaktør Håvard Melnæs, tilkjennegir at mediet bevisst bryter kildevernet, og viser svært liten forståelse for dette grunnleggende premisset i presseetikken og journalistikken.»

Generalsekretæren henviser til den påklagde artikkelen, «Elefanten i kengururetten», der redaktøren begrunner hvorfor Josimar identifiserer kilden sin med at kildevernet er «ment for å avdekke maktmisbruk, ikke tildekke det». Klager mener dette er et farlig sidespor og en grov feiltolkning av kildevernet i presseetikken, som kan bidra til å svekke både kildetilfanget og tilliten til pressen.

Generalsekretæren påpeker at redaktøren i etterkant av publiseringen gjentatte ganger har oppfordret til en debatt om kildevernets grenser. Dermed kan det oppstå tvil i redaksjonene om hvorvidt kildevernet virkelig er et absolutt prinsipp i presseetikken, eller om det kan relativiseres. Generalsekretæren er bekymret for at det skapes tvil om et av journalistikkens viktigste prinsipper.

Klager mener det er nødvendig å knytte noen kommentarer til kritisk journalistikk og kildevern, og journalistikkens rolle som maktkritisk vaktbikkje, slik den er beskrevet i VVP 1.4 og 1.5.

Klager skriver: «Det er lett å slutte seg til dem som er bekymret for at det i økende grad blir krevende å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Mange av dem som utsettes for et kritisk søkelys fra mediene, søker å unndra seg oppmerksomhet, for eksempel gjennom å gjøre seg vanskelig tilgjengelig eller hindre tilgang til informasjon. De har sine motiver, og forsøker å påvirke journalistikken i sin retning. Norsk Presseforbund bistår nesten daglig journalister og redaksjoner i å få tak i nødvendige opplysninger, og vi arbeider for at mediene skal få bedre tilgang til både intervjuobjekter, dokumenter, og til møter der det utøves makt.»

Generalsekretæren skriver at selv om motkreftene til journalistikken er mange, er det likevel ingen grunn til å slakke på kravene i presseetikken. Snarere tvert om. En sterk etisk bevissthet er særlig avgjørende i den kritiske journalistikken. Spesielt er det viktig at det gjøres gode vurderinger knyttet til kildebruk og kildekritikk. Etter generalsekretærens syn, er det her det først gikk galt for Josimar.

Generalsekretæren skriver videre at kildevernet ikke er et vern som er gitt av hensyn til mediene. Det er samfunnet som er kildevernets mål. Ved at den enkelte innbygger gis mulighet til å ytre seg anonymt får samfunnet tilgang til viktig informasjon vi ellers ville gått glipp av. Det er heller ikke noe nytt prinsipp, påpeker klager, og viser til Vær Varsom-plakaten fra 1975 heter det:

«Vern om avisens kilder! Oppgi ikke navn på hjemmelsmann for opplysninger eller forfattere som opptrer under pseudonym, hvis ikke vedkommende selv samtykker».

Klager skriver: «Det presseetiske kildevernet er i dag absolutt. VVP 3.5 stiller opp et krav til mediene om ikke å oppgi navn på kilde for opplysninger gitt i fortrolighet, hvis dette ikke er avtalt med kilden. I motsetning til mange andre bestemmelser i VVP er dette punktet ikke formulert som en hovedregel, men som et absolutt prinsipp. Det åpner ikke for tolkning, som at dette ikke skulle gjelde om kildene snakker usant, har motiver eller forsøker å påvirke journalistikken. Det er kun i svært sjeldne og ekstreme tilfeller at det kan være aktuelt å bryte med prinsippet, som ved akutt fare for liv og helse.»

Generalsekretæren viser til hva Halvard Helle og Vidar Strømme skriver om kildevernet i kommentarutgaven til Vær Varsom-plakaten: «I motsetning til mange andre etiske prinsipper, oppstår det sjelden tvil om grensedragningen for bestemmelsen. Prinsippet er i utgangspunktet absolutt. (....) Dersom det brer seg en oppfatning om at kildene 'nesten sikkert' ikke vil bli oppgitt til andre, vil de vegre seg mot å gi sine opplysninger. Det vil medføre at viktig informasjon kan forbli skjult, og at dette er en alvorlig følge for både samfunn og demokrati. Den manglende vilje eller evne til å gi opplysninger ved et svakt kildevern, omtales gjerne som en 'chilling effect'. Kildevernet er altså ikke til av hensyn til kilden eller mediene, men av hensyn til samfunnet.»

Klager skriver at forfatterne peker på problemet som oppstår dersom kildevernet skulle graderes. Det er åpenbart at pressen vil miste mye informasjon dersom et løfte om anonymitet i beste fall er en intensjon. Dersom kildevernet kan brytes fordi redaksjonen mener seg utsatt for maktmisbruk, som i Josimars tilfelle, har det i realiteten ingen verdi.

Klager viser også til hva tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, skrev om det presseetiske kildevernet i 1994: «Gjennom Vær Varsom-plakaten har vi pålagt oss en ubetinget plikt til å beskytte forfattere og kilder, selv om domstolen skulle pålegge oss vitneplikt. Plakaten inneholder altså en klar oppfordring til ikke å bøye seg for norsk lov og norske domstoler. Mange har kalt dette sivil ulydighet. Det er viktig å understreke at Vær Varsom-plakaten stiller krav om kildevern overfor dem som vi har lovet anonymitet. Dette punktet i plakaten må ikke leses slik at kilder skal oppfordres til å være anonyme eller at enhver kilde skal beskyttes for enhver pris. Fremste siktemål må fortsatt være å få kildene til å stå fram. Anonymitetsretten er en sikkerhetsventil, en unntaksregel som vi kan bruke når der ikke finnes andre muligheter».

Generalsekretæren påpeker at brudd på kildevernet er en svært sjelden foreteelse i PFU, men viser til tre tidligere PFU-saker:

063/16: Jim Solbakken mot TV 2

I juni 2016 ble TV 2 felt for brudd på god presseskikk på flere punkt, deriblant VVP 3.4 og 3.5. Klagen gjaldt TV 2s håndtering av to upubliserte opptak fra 2011, som ble delt med Josimar, som deretter publiserte utdrag fra disse opptakene.

222/04: NN mot Lofot-Tidende

Lofot-Tidende ble i 2004 felt for brudd på VVP 3.5, etter publisering av to artikler om en familiekonflikt. En av klagerne fikk medhold fra PFU i at det forelå en avtale om at klageren ikke skulle navngis i forbindelse med omtale av familiekonflikten, og at denne avtalen var bindende for avisen.

092/92: Initiativretten/PFU mot Adresseavisen

I 1992 ble Adresseavisen felt for brudd på god presseskikk etter at PFU hadde utløst initiativretten i saken (intiativretten hørte den gangen til PFU, og ikke til generalsekretæren som i dag). Avisen hadde i et førstesideoppslag med tittelen «Politijakt på knivstikker» publisert opplysninger fra en tipser til avisen. Avisen beklaget saken umiddelbart.

Søk i PFU-basen avdekker at det er få eller kanskje ingen saker der mediet med overlegg har valgt å bryte kildevernet, slik Josimar har gjort i denne saken, skriver klager.

Generalsekretæren påpeker at presseorganisasjonene i en årrekke har argumentert for at det også bør innføres et sterkere juridisk kildevern, og skriver:

«Norsk Presseforbund mener truslene mot kildevernet øker, og at en rett til å nekte å oppgi kilden ikke er et tilstrekkelig vern. Presset mot kildevernet blir tydeligere gjennom myndigheters rett til tvangsmessig innsamling og lagring av data (jf. den nylig vedtatte lov om etterretningstjenesten), frivillig bruk av lokasjonsdata gjennom ulike leverandører, apper og tjenester, hacking av redaksjoners it-systemer mv.

TILSVARSRUNDEN:

Josimar er enig med klager at saken er av stor prinsipiell interesse, men reagerer på en del momenter i generalsekretærens klage og er uenig i hennes konklusjoner.

Redaktøren skriver:

«Og vi er lite imponert over Floberghagens manglende evne til å se hele bildet og ta innover seg alle perspektivene. Vi mener det er oppsiktsvekkende at generalsekretæren i NP virker ute av stand til å se at kildens helt spesielle og uetiske opptreden i denne saken også må være en del av saksgrunnlaget.

Elin Floberghagen skriver i klagen at Josimar har ‘blåst en kilde’. Det er en uredelig fremstilling av saksforholdet. Ved å bruke et slikt uttrykk, fremstiller Floberghagen det som om vi har kastet en varsler under bussen. Vi har ikke 'blåst en kilde'. Vi har derimot avdekket et svært kritikkverdig forhold utøvd av øverste administrative leder i Norges Fotballforbund.

Men den kanskje aller største svakheten i Floberghagens klage er at hun ser ut til å kategorisk utelukke at det kan være diskuterbare sider ved enkeltpunktene i VVP-plakaten. Denne saken handler om en dreven medieaktør som utnytter svakhetene i VVP for å ramme et kritisk presseorgan.»

Josimar skriver at denne saken handler om at redaksjonen offentliggjorde navnet til en person som ga informasjon off-the-record, og begrunnet hvorfor de gjorde det:

"Vi gikk ikke ut med Pål Bjerketvedts navn fordi vi ønsker å bryte kildevernet. Josimar ønsker heller ikke å ‘slakke på kravene i presseetikken’, slik Floberghagen antyder.

Her har vi et ekstraordinært tilfelle der øverste maktperson på vårt dekningsområde forsøker å diskreditere oss. Ved å gjemme seg bak kildevernet prøver han å manipulere samfunnet, som vil sitte igjen med et galt bilde av saken. Valget sto mellom enten å beskytte Bjerketvedts uredelige oppførsel, eller å oppfylle samfunnsoppdraget om å avdekke kritikkverdige forhold. I dette tilfellet var hensynet til samfunnsoppdraget viktigere enn å beskytte NFF-generalsekretærens renkespill.»

Josimar beskriver bakgrunnen for saken slik:

«I begynnelsen av juni i 2019 ga Josimar ut en spesialutgave om norsk kvinnefotballs historie, 'Den lange kampen'.

(.....)

I forbindelse med ‘Den lange kampen’ ønsket vi også å intervjue generalsekretær Pål Bjerketvedt, og fikk beskjed om å sende spørsmålene på epost.

Senere samme dag fikk vi svar på samtlige spørsmål, bortsett fra dette:

‘Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?’

I tillegg til å insistere på at vi brukte hans epost-svar «fullt ut, ikke bruddstykker» , skrev han dette i eposten:

‘Ring meg gjerne, så skal jeg gi deg litt tilleggsinfo uoffisielt på et av spørsmålene.’»

Josimar skriver at til tross for at det var Bjerketvedt selv som bekreftet informasjonen om Erik Loe i en telefonsamtale med Josimar, klaget han dem inn for brudd på VVP 3.2, for manglende kildegrunnlag i omtalen av Loe:

«Hvem gjør slikt? Skal en maktperson, attpåtil med langvarig sjefredaktør-bakgrunn, få lov til å ty til så skitne triks?

Hvordan kan fotball-Norges øverste administrative leder synke så lavt at han opptrer på denne måten overfor et kritisk presseorgan?

Bjerketvedt brøt den implisitte avtalen som gjelder ved en off-the-record-samtale da han forsøkte å manipulere PFU og i samme slengen diskreditere Josimar. Derfor valgte vi i vårt tilsvar til NFFs klage å fortelle at det var Bjerketvedt selv som var kilden.

Vi mener fortsatt at det er relevant journalistikk å fortelle når storsamfunnets toppledere opptrer på en måte som er løgnaktig og blottet for moral.»

Josimar trekker frem at tidsskriftet i flere år har vært blant de ledende publikasjonene på internasjonal fotballpolitikk og at deres avsløringer er blitt sitert en rekke ganger blant annet i The Guardian, The Washington Post, Le Monde, Frankfurter Allgemeine Zeitung og The New York Times.

Redaktøren skriver:

«Vi er seriøse, tar samfunnsoppdraget på alvor, men det betyr ikke at vi aldri gjør feil.

At Floberghagen får seg til å mene at vår opptreden i denne saken kan skade tilliten til pressen generelt, er et selvmål. Er det noe som kan skade pressens omdømme er det Floberghagens dogmatiske virkelighetsforståelse.

Vi tror tvert imot at vår opptreden i denne saken bygger tillit. Hvis mediene, med PFUs klamme og helhjertede omfavnelse, tillater at maktpersoner fritt og uten konsekvenser skal få anledning til å manipulere pressen, vil det bidra til den lave – og synkende – tilliten massemedia har hos folk flest.

I motsetning til Floberghagen er vi overbevist om at det å avdekke kynisk og kalkulert maktspill, øker folks tillit til pressen. Elin Floberghagen har uttalt at Josimar, representert ved undertegnede, 'viser svært liten forståelse for dette grunnleggende prinsippet (kildevernet) i presseetikken og journalistikken.'

Vi kan forsikre PFU om at Josimar tar kildevernet på største alvor.»

(....)

«En av grunnene til at vi stadig setter dagsorden i Norge og utlandet, er nettopp fordi kildene vet de kan stole på våre journalister. Å bryte kildevernet vil være fullstendig ødeleggende for Josimar som driver med kritisk, undersøkende journalistikk.»

Redaktøren mener det ikke er tilfelle at Josimar "grovt feiltolker" kildevernet i presseetikken, som klager hevder, og skriver:

"At noen snakker sant – som Josimar gjør i denne saken – er ikke skadelig for pressen. At pressen blir manipulert, som Pål Bjerketvedt forsøkte med Josimar, og manipulasjonen blir unntatt offentligheten med pressens tillitsvalgte som tause vitner, er derimot svært skadelig for tilliten til pressen. Det viktigste for tilliten mellom samfunn og presse er at sistnevnte bringer sannferdig informasjon til publikum.

Om vi ikke hadde gått ut med Pål Bjerketvedts navn, ville ikke samfunnet ha fått vite at generalsekretæren i Norges største frivillige organisasjon bedriver et skittent dobbeltspill ved å lekke sensitive opplysninger om ansatte i det ene øyeblikket og i det neste hevde at opplysningene ikke er sanne.

Pressens viktigste oppgave er å avdekke kritikkverdige forhold. At en av norsk idretts mektigste personer opptrer på denne måten er i høyeste gradkritikkverdig, og det er informasjon av offentlig interesse.»

Han viser til at Kelly McBride fra Poynter Institute of Media Studies, som har forfattet to bøker om presseetikk, mener disse to sakene er en viktig påminnelse til alle journalister om at ‘off-the-record-løfter er helt avgjørende for troverdigheten, men de er ikke hellige’. ‘Off-the-record-samtaler er toveisavtaler, og dette er de to vanligste måtene for å bryte avtalen på’, skriver hun. Ett av dem lyder: ‘Når det er bevist at kilden lyver, er løftet ikke lenger gyldig.’

Josimar skriver avslutningsvis:

«Elin Floberghagen er opptatt av at samfunnet må ha tillit til pressen. Hva svekker tilliten mest? Å bli manipulert og late som ingenting, som Floberghagen og PFU? Eller å offentliggjøre at man har blitt forsøkt manipulert, og samtidig avdekke maktmisbruk fra folk med lederposisjoner i samfunnet?»

Klager har ikke hatt ytterligere kommentarer, og tilsvarsrunden ble dermed avsluttet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en kommentarartikkel i Josimar der redaksjonen identifiserer kilden bak en "off the record"-samtale.

Klager er generalsekretæren i Norsk Presseforbund (NP), Elin Floberghagen, som bruker initiativretten etter PFUs vedtekter §4. Hun mener Josimar har brutt Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.4 og 3.5, som gjelder pressens kildevern.

Klager mener saken har stor prinsipiell interesse, fordi mediet bevisst bryter kildevernet, som er absolutt og et grunnleggende premiss i presseetikken og journalistikken.

Josimar bekrefter at redaksjonen offentliggjorde navnet til en person som ga informasjon off-the-record, men at dette ikke ble gjort med ønske om å bryte kildevernet.

Redaktøren skriver at valget sto mellom å beskytte en mektig kilde, med det redaktøren mener var uredelig oppførsel, eller å oppfylle samfunnsoppdraget om å avdekke kritikkverdige forhold. I dette tilfellet var hensynet til samfunnsoppdraget viktigere enn å beskytte en mektig kilde.

Det viktigste for tilliten mellom samfunn og presse er at sistnevnte bringer sannferdig informasjon til publikum, skriver redaktøren.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil innledningsvis slå fast at kildevernet er et grunnleggende prinsipp i et fritt samfunn, jf. VVP 3.4. Det er en forutsetning for at pressen skal kunne fylle sin samfunnsoppgave gjennom å sikre tilgangen til vesentlig informasjon.

I tråd med dette pålegger VVP 3.5 mediene en plikt til ikke å oppgi navn på kilde for opplysninger som er gitt i fortrolighet, dersom dette ikke er avtalt med vedkommende.

Målet må samtidig være at mest mulig informasjon kommer fra åpne, etterprøvbare kilder. I noen tilfeller vil dette imidlertid ikke være mulig, fordi kildene tar en risiko ved å gi mediene tilgang på vesentlige opplysninger. I slike tilfeller må kildene være sikre på at mediene holder løftet om anonymitet. Løftet må være absolutt, ikke avhengig av hvem kilden er, hvordan kilden opptrer eller hva slags opplysninger mediet mottar. Vurderingen av hvorvidt en avtale om kildevern skal inngås, må dessuten gjøres i forkant av kildesamtalen.

PFU registrerer at Josimars begrunnelse for å sitere fra en off-the-record-samtale ikke var å bryte kildevernet, men å fortelle sannheten.

Utvalget har ingen grunn til å betvile redaksjonens motiver, men mener det ikke er dette den presseetiske vurderingen handler om her. Den handler heller ikke om hvordan kilden har opptrådt overfor mediet, eller om mediet har grunn til å føle seg misbrukt av kilden.

Når kildevern først er gitt, må kildene kunne stole på at det overholdes. Kildevernet kan ikke graderes eller relativeres. Kildevernet er en av grunnpilarene i journalistikken. Dette må mediene overholde, og verne om.

Slik PFU ser det, vil det å akseptere Josimars brudd på kildevernet sende et signal om at norske mediers løfter om anonymitet ikke er til å stole på. Konsekvensen vil være at vesentlig informasjon kan bli holdt skjult for offentligheten.

Josimar har brutt god presseskikk på punktene 3.4 og 3.5 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 25. november 2020

Anne Weider Aasen,

Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Gunnar Kagge,

Nina Fjeldheim, Ylva Lindberg, Kjell Arne Røvik