PFU-sak 25-011Trøndelag politidistrikt ved Ane Flo mot Ságat

Klager er Trøndelag politidistrikt, ved kommunikasjonsdirektør Ane Flo, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde

4.1 - om saklighet og omtanke

4.14 - om samtidig imøtegåelse

Klager skriver:

«Vi finner store deler av denne lederen problematisk, men for Trøndelag politidistrikt sin del er det beskyldingene mot vår ansatt og påtaleansvarlig i saken, Amund Sand, denne klagen gjelder.

I lederen står det: (…) Samtidig som Sand og påtalemyndigheten la inn massiv energi på å få uskyldige Bjørkås straffedømt, blant annet ved å holde tilbake viktige bevis (…).

Videre står det: (…) Lukka de totalt øynene for klare statlige lovbrudd i Fosen-saka. Bare dette i seg sjøl lukter ekstra ille, kanskje korrupsjon?

I siste del: "De som nå sitter igjen med blod på hendene er politiadvokat Amund Sand (…).»

Klager anfører at det ikke er holdepunkter for å fremsette slike påstander og politidistriktet ikke hverken ble kontaktet for samtidig imøtegåelse før publisering, eller for tilsvar i etterkant.

Klager anfører:

«Påtalemyndigheten (og domstolen) er bundet av de lovene som er gjeldende i Norge. De er også fulgt i denne saken. Tiltalebeslutningen er tatt ut av, og blitt kvalitetssikret av, Trøndelag statsadvokatembeter. Påtalemyndigheten har i forbindelse med iretteføringen opptrådt objektivt og i henhold til blant annet straffeprosessloven og god påtaleskikk. Objektivitet og rettsikkerhet ivaretas blant annet ved at påtalemyndighetens bevisoppgave fremlegges for forsvarer i forkant av hovedforhandlingen og tiltalte ved sin forsvarer kan påberope seg bevis som de mener er av betydning.

Videre er det slik at domstolen har ansvar for å våke over at saken er fullstendig opplyst som det sies i straffeprosessloven § 294, og det er ingen holdepunkter for å hevde at domstolen ikke har fulgt opp dette. I tillegg har både påtalemyndighet og domfelte mulighet for å anke avgjørelser man er uenige i. Domfelte har benyttet seg av denne muligheten, og saken er prøvd i lagmannsrett og Høyesterett.

Det er således ingen holdepunkter for å hevde at påtalemyndigheten har holdt tilbake viktige bevis i saken, at det kan være snakk om korrupsjon og at påtaleansvarlig har blod på hendene. Det er grove anklager uten noe hold i virkeligheten og som kan bidra til å svekke tilliten til rettssystemet og politiet. Det er også bekymringsverdig da det kan oppildne andre til å utføre handlinger eller hevn på personer som blir navngitt i en allerede betent sak.

Det er helt åpenbart at det foranliggende selvdrapet til Bjørkås er et sjokk og en tragedie, men det betyr ikke at man kan bruke lederplass på denne måten.(...)»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

Ságatviser til at avdøde reineier, Odd Bjørnar Bjørkås, ble dømt i tingretten og lagmannsretten, og at én av tre dommere i begge rettsinstanser tok dissens. Den domfelte reineieren anket dommen til Høyesterett, hvor klager bidro til at ankeutvalget nektet å fremme anken, mente klager.

Ságat skriver:
«Dessuten ble den sørsamiske reineierens soleklare rett til å dømmes av likemenn helt tilsidesatt. I det samiske samfunnet oppfattes behandlinga av den sørsamiske reineieren som blodig urett og grovt justismord. Her klarte øvrigheta å knekke den lille mann, en ærlig, pliktoppfyllende, lovlydig og hardt arbeidende hedersmann ble utsatt for en utillatelig psykisk terror og bukket til slutt under for overmakta.

Dette viser at det samiske urfolket er uten tilstrekkelig rettssikkerhet i politistaten Norge. Hadde politistaten etterlevd internasjonale rettsstandarder burde det aldri vært innleda noen straffesak mot reineieren, men derimot mot de statlige instanser som unnlot å gripe inn mot situasjonen, ved å vokte/gjete rovdyrene så de ikke forvoldte skade. Dette gjelder Miljødirektoratet, statsforvalteren, delvis SNO (som bortbeordra tjenestemannen fra stedet) og sist, men ikke minst, politiet som totalt svikta sitt ansvar og sin samfunnsoppgave (beskytte, forebygge og hjelpe) etter politiloven.

Den sørsamiske reineieren følte seg utsatt for blodig urett fra så vel forvaltninga som justisinstansene, med det som til slutt ble det tragiske resultat. Det er dessverre altfor lett for statlige maktsystem å kunne tråkke på de små i samfunnet og knekke dem psykisk, helt til de bukker under for overmakta.»

Videre skriver avisen:
«Det er god dekning for innholdet i den påklagde lederen i Ságat.(...)
I Bjørkås-saka unnlot aktoratet å avhøre og/eller føre vitner som var til stede i området før, under og etter at slagbjørnene ble felt. Dette gjelder både sørsamiske reineiere samt tjenestemenn i SNO og politiet. Domstolene ble dermed avskåret fra viktig bevisumiddelbarhet for å belyse den faktiske situasjonen og dilemmaet som reineieren sto i, i den svært kritiske situasjonen.
(...)
I Bjørkås-saka har den svenske Jijnjevaerie sameby anført følgende (...): 'Vi menar att rätten inte har fått ta del av vissa omständigheter och delar av bevisningen som är avgörande i målet. Dessutom har polisarbetet, som legat till grund för domstolsavgörandet, varit undermåligt. Odd Björnar blev oskyldigt dömd på felaktiga grunder och det är ett rättshaveri. Vi menar att det måste bli ytterli- gare en rättslig prövning av fallet.'
(...)
Uttalelsen fra den svenske samebyen beviser at aktoratet (klager) holdt tilbake relevante bevis i saka. Den forklarer også ganske tydelig hvorfor aktoratet ikke ønsket å føre vitner fra samebyen og SNO for retten.

Det er videre grunn til å merke seg aktoratets fravær av kritisk blikk mot de statlige instanser som åpenbart har forsømt seg, inkludert Sør-Trøndelag politidistrikt. At nettopp dette politidistriktet foresto aktoratet er som å la bukken passe havresekken.
(...)
Det kanskje verste bevisbedraget er kanskje at aktoratet narret flertallet i tingretten og lagmannsretten til å tro at minoritetskulturvernet i internasjonale konvensjoner og Norges Grunnlov er irrelevant og trumfes av rovviltvernet i Bernkonvensjonen. En forkvakla 'logikk' om at urfolk og deres beitedyr er mindre verdt enn statseide rovdyr, eller at en angivelig trua dyreart (200 bjørner felt i den svenske nabokommunen) skal rage over en sterkt trua urfolkskultur.
I kjølvannet av ikke minst Ságats omtale av justismordet har følgende skjedd, etter reineierens bortgang:
- Regjeringa har nedsatt et ekspertutvalg for å vurdere Norges folkerettslige forpliktelser etter Bernkonvensjonen om vern av rovdyr i forhold til minoritetsvernet i artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.
- Lovforslag ('Lex Bjørkås') er fremsatt i Stortinget som bedre presiserer ordlyden i nødvergeparagrafen i naturmangfoldloven, med formål å unngå nye fremtidige uskjønnsomme rettsavgjørelser (les: justismord). Lovforslaget har fått bred politisk støtte, fra regjeringa og alle partier på Stortinget utenom to (Venstre og MDG), og forventes vedtatt av Stortinget i nær fremtid.»

Ságat mener videre det er alt for enkelt for politiadvokater og dommere å begå/medvirke til overgrep/urett, uten at det får pønale konsekvenser for dem selv, og skriver:
«Det minste klager nå burde ha gjort, er å gi den berørte sørsamiske familien og hele det sørsamiske samfunnet en uforbeholden beklagelse for sin medvirkning til justismordet. I stedet registrerer vi med vantro at klager velger å snu ting på hodet, ved å kreve at Ságat skal ta sjølkritikk og beklage, mens man sjøl er høyt heva over enhver sjølkritikk og beklagelse. Hvor er anstendigheta?
(...)
Kritikken mot klager er saklig og høyst berettiga. Ságat har lagt spesiell vekt på omtanke for de pårørende og minnet til reineieren som ble offer for grovt justismord, samt andre direkte berørte sørsamiske reineiere. Flere har takka Ságat for å stå opp for et hardt prøvd urfolk og enkeltmennesker. Vi har ingen omtanke eller sympati for overgriperne.»

Avisen mener opplysningene i lederartikkelen utvilsomt er korrekte og at «samtidig imøtegåelse er uaktuelt i forhold til ytringsbaserte, urfolkspolitiske ledere.»

Avslutningsvis skriver avisen:
«Ságat har på lederplass ivaretatt pressens samfunnsrolle og vår spesielle funksjon som avis for det samiske urfolket i politistaten Norge, i dette tilfelle ved å være en samisk røst som forsvarer en sørsamisk reineier mot polititerror, grov urett og justismord.

Ytringsfriheten er lovfesta i grunnlovens § 100. Klagen gjelder publiserte ytringer i en redaksjonell lederartikkel i en urfolksavis, og fremstår som et ufyselig angrep fra politistaten på ytringsfriheten som er en fundamental menneskerettighet, faktisk også for urfolk.

Klager svarer:

«Når det gjelder påstand om tukling av bevis og at dette gjelder to vitner som frafalt i rettssaken har vi dette å tilføye: De to frafalte vitnene var påberopt av påtalemyndigheten. Disse ble frafalt da de ikke kunne tilføre saken noe nytt ut over det som hadde fremkommet i retten etter domfeltes forklaring og fremlagt dokumentasjon. Rapportene til disse to vitnene ble dokumentert. Forsvarer var enig i at vitnene ble frafalt, retten likeså. I strafferettspleien tar man ikke inn bevisførsel som ikke tilfører nye opplysninger. Det var hverken i tingretten eller lagmannsretten noen uenighet om det faktiske forhold i saken. Det skal mye til at retten nekter bevis ført, og det er vel ikke holdepunkter for dette, og dette ville ha blitt anført i anken.

(...)

Dommen fra lagmannsretten i saken mot Bjørkås ble anket til Høyesterett, men ikke fremmet av ankeutvalget, og da er den per definisjon prøvd. Vi tar sterk avstand fra at denne benevnelsen av anken til Høyesterett er: (…) lettsindig omgang med sannheten som et virkemiddel for å tråkke på urfolk.

Politiet og påtalemyndigheten er satt til å håndheve enhver tid gjeldene norsk lov og påtaleansvarlig i denne saken har utført jobben sin som aktor.»

Ságat skriver i sin sluttreplikk:

«For ordens skyld presiseres at lederen er en oppsummering etter flere titalls nyhetsartikler de siste år.

Det er en faktisk kjensgjerning at klager har holdt viktige bevis tilbake i Bjørkås-saka, jamfør nærmere beskrivelse i vårt klagetilsvar. Den svenske Jijnjevaerie sameby har beviselig karakterisert politiarbeidet som undermåls og flertallsavgjørelsene som rettshavari.

(...)

Det er noe sprøtt og systemsykt ved at sjøldiggende norske byråkrater bak skrivebord i oppvarma lokaler skal avgjøre hvordan urfolket takler en pressa og dramatisk situasjon i utmarka i tråd med samisk sedvane og urfolksretten.

(...)

Det er helt uriktig at Bjørkås fikk sin anke prøvd i Høyesterett. Sannheta er at anken ble nekta fremma av ankeutvalget.

(...)

Bjørkås-saka utgjør et grovt justismord og en kraftig skamplett for Norge som rettsstat og rettssamfunn. Øvrigheta har altfor lenge ustraffa kunnet begå urett og overgrep mot samiske urfolk.

Sluttelig vises til at et stort flertall på Stortinget i går (06.03.2025) vedtok den såkalte «Lex Bjørkås», hvor nødvergeparagrafen i naturmangfoldloven ble endra og presisert i kjølvannet av denne saka. Dette hadde neppe skjedd om ikke Ságat hadde sagt så klart og tydelig fra som vi gjorde i den påklagde lederen.

(...)

Ságat har som samisk avis oppfylt sitt samfunnsoppdrag om å beskytte samiske urfolk mot urett og over- grep, mens norsk politi og rettsvesen har svikta fundamentalt, dessverre med et høyst tragisk utfall.»

Tilsvarsrunden avsluttet.