PFU-sak 18-286Tora-Liv Thorsen med fl. mot Sandnesposten

SAMMENDRAG:

Sandnesposten publiserte mandag 17.12.2018 en lengre kommentarartikkel på nett med tittelen: «Innbyggerinitiativ og innbyggerinitiativ, fru Blom» og ingressen:

«Det er nesten litt synd at grensejusteringen kommunalminister Monica Mæland (H) og hennes departement bestemte, ikke kom rundt påsketider. Historien og bakteppet inneholder mer enn nok til å fylle spennende romaner. I denne bakgrunnskommentaren gjennomgår reporter Frode Olsen den betente saken.»

På byline stod «Frode Olsen» og brødteksten startet slik:

«BAKGRUNNSKOMMENTAR: Foruten Stavanger-ordfører Christine Sagen Helgø (H) og kommunalminister Monica Mæland (H) finnes det absolutt ingen Sandnesposten har snakket med som sier de virkelig tror at den nylig foretatte grensejusteringen bare dreier seg om tjenestetilbud og innbyggerinitiativ.

Stanley Wirak (Ap) og Pål Morten Borgli (Frp) sier det mange tenker, at grensejusteringen dreier seg om Ryfast, garantiansvar, penger, næringsutvikling og Preikestolen. – Det er makten som rår. Noen har snakket sammen, sier Stanley Wirak om den politiske bomben Monica Mæland detonerte sist mandag da hun grensejusterte sju prosent av Forsand. Det gjorde hun over ett år etter at kommunesammenslåingen mellom Forsand og Sandnes for andre gang var bestemt av Stortinget.»

Bakteppet var at Forsand kommune og Sandnes kommune hadde vedtatt å slå seg sammen til Nye Sandnes kommune. I gamle Forsand kommune lå Preikestolen, som nå skulle bli en del av Nye Sandnes. Preikestolen skulle bli selve symbolet i byvåpenet og flaggskipet i utviklingen av den nye kommunen.

Men 10. desember 2018 kom nyheten om at statsråd Monica Mæland (H) overprøvde vedtaket og endret kommunegrensa mellom Nye Sandnes og Strand kommune, slik at området på nordsiden av Lysefjorden (Preikestolen) gikk til Strand kommune. Spørsmålet ble hvem som hadde påvirket statsråden til å komme med denne grenseendringen.

Kommentaren orienterte om den tidligere omtalte «Nierbanden», dvs. ni kommunestyrepolitikere som var motstandere av kommunesammenslåingen, og som mobiliserte på tvers av partigrenser.

Videre om at selve initiativet om å få flyttet kommunegrensa kom lokalt, fra innbyggerne som bodde på nordsiden av Lysefjorden, det som har blitt omtalt som et innbyggerinitiativ.

Kommentaren påpekte at dette såkalte innbyggerinitiativ, ikke kom fra hvilken som helst innbygger, men fra tidligere ordføreren i Forsand, Fridtjov Thorsen Norland (Sp). Hans ektefelle, Tora-Liv Thorsen (Sp), satt i kommunestyret i Forsand kommune.

«En annen opplysning som også er noe oppsiktsvekkende i saken, er at den tidligere ordførerens kone, Tora Liv Thorsen (Sp), på det tidspunktet, og den dag i dag, sitter i kommunestyret til Forsand for Senterpartiet. Hun er i aller høyeste grad med i motstandskampen mot sammenslåing av kommunene.

Ingen har merkelig nok reagert så veldig på den bindingen.

Sandnesposten har flere ganger omtalt «Nierbanden». Ni politikere som beviselig og selvuttalt brukte enormt med politiske krefter i sine forsøk på å forhindre at sammenslåingen skulle finne sted. Sandnesposten har tidligere offentliggjort deler av de interne samtalene dem mellom, og Senterpartiet utgjør en del av «Nierbanden».

Det som er sikkert, er at kommunestyrerepresentant Tora Liv Thorsen (Sp) ved flere anledninger i kommunestyret, stemmer over hennes ektemanns forslag om å justere grensene der hun selv bor.

Tora Liv Thorsen stemmer senere også over om det kun skal være de drøyt 100 stemmeberettigede på nordsiden av bygda som skal få lov til å stemme i den rådgivende avstemmingen som finner sted sommeren 2018. Ulike advokater Sandnesposten har snakket med, omtaler det som mest trolig lovlig, men stusser over moralen.»

Også ekteparets datter, som er ansatt som byråkrat i Kommunaldepartementet, ble omtalt:

«I samtalene Nierbanden har, blir nettopp datteren til Thorsen Norland nevnt. Flere Sandnesposten har snakket med, påpeker nettopp dét. Det skal legges til at det ikke er henne som jobber med sammenslåingen eller forslaget om grensejustering. Det finnes heller ingen som hevder at hun direkte har hatt noe med saken å gjøre, men hun sitter så tett på, og hennes direktelinje til Forsand er for mange vond å tenke på.»

KLAGEN:

Klager er Tora-Liv Thorsen som klager på vegne av seg selv, ektemannen og datteren (samtykker vedlagt). Hun mener avisen først og fremst har brutt 4.14 (den samtidige imøtegåelsesretten) i Vær Varsom-plakaten (VVP). Klager mener de tre blir hengt ut i kommentaren og har ikke fått noen mulighet til å forsvare seg.

Videre vises det til VVP 3.2 (kildekritikk, anonyme kilder og kontroll av opplysninger).

Det er spesielt spekulasjonene rundt hennes habilitet og dårlig moral, samt omtalen av datteren det reageres på: «'Flere advokater' og folk som står for direkte bygdesladder får lov til å vera anonyme. Me får mange slags oppdikta konspiasjonsteoriar imot oss, utan at dei har grunnlag for påstandane. Dei viser og kunnskapsløyse om habilitetsreglane m.m. Difor kjenner me på sterkt behov for å svara for oss. Det har me ikkje fått nokon sjanse til.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Sandnesposten peker på denne sakens offentlig interesse. Kommunereformen er tiårets store sak. Lokalt i Sandnes kulminerte reformarbeidet med nasjonal overprøving av vedtak gjort lokalt, der Preikestolen med et pennestrøk skiftet kommune. Avgjørelsen skapte svært sterke reaksjoner: «Noen var rasende. Sandnes-ordføreren sa rett ut at avgjørelsen om grensejusteringen ikke er noe regjeringen har funnet på selv.»

Denne påstanden om påvirkning av statsråden ønsket avisen å dekke på nyhetsplass. Avisen ønsket å finne ut av hvem «ordføreren mente hadde trukket i trådene, samt hvordan det «politiske spillet» fram til ministerens vedtak hadde forløpt». Men ifølge avisen ble det vanskelig: «Dette ble ingen enkel oppgave i en så betent sak. Ingen står fram og forteller at «Slik påvirket jeg statsråden».»

Avisen valgte derfor å skrive en bakgrunnskommentar: «en bakgrunnsanalyse om hva som faktisk har skjedd, og om hva som kan belyse prosessen fram til det mye omtalte vedtaket til kommunalminister Monica Mæland». Det er naturlig at en kommentar får et personlig preg, og avisen mener det går tydelig frem at den er personlig: «Vi valgte derfor å fortelle våre lesere at denne teksten var en personlig gjennomgang. Nettopp derfor presiserte vi i ingressen at dette var en «bakgrunnskommentar», i tillegg framhevet vi subjektiviteten ved å presisere skribentens navn i ingressen, slik Sandnesposten alltid gjør når vi publiserer leserbrev/debattinnlegg – og slik vi aldri gjør i vanlige nyhetsartikler. Bakgrunnskommentaren ble naturlig nok seksjonert til vår «meninger»-fane. Også brødteksten startet med stikktittelen «bakgrunnskommentar» i versaler. Brødteksten fikk foøvrig samme utforming som andre meningsartikler hos oss har både på nett og papir, altså ingen mellomtitler, men med uthevede inngangsord i enkelte avsnitt.»

Det avvises at punkt 4.14 i VVP er brutt. Dette fordi kommentaren ikke inneholder sterke beskyldninger av faktisk art som skulle tilsi at klagernes rett til samtidig imøtegåelse er utløst. Det vises til utdrag fra NPs veileder for 4.14, hvor det står «Det er ikke naturlig at en leder- eller kommentarartikkel inneholder samtidig imøtegåelse», […] «om beskyldningene er sterke nok – for eksempel anklager om ulovligheter eller grovt injurierende påstander – plikter redaksjonen å innhente den angrepnes kommentar på annen måte.»

Avisen mener klagerne må akseptere å bli omtalt. Det vises her til deres samfunnsrolle og nøkkelrolle i prosessen: «Det er et avgjørende moment at alle som er omtalt med navn i artikkelen er personer med roller, kompetanse eller titler som gir dem en maktposisjon der det må kunne forventes et visst kritisk søkelys.»

Avisen viser også til tidligere omtale av ekteparet og innbyggerinitiativet i mediene, både før og etter vedtaket. «Stavanger Aftenblad var ikke sene om å ringe gammelordfører Thorsen Norland for et seiersintervju. «Dette er gledelig og uventet», svarte Sp-profilen til regionavisen den 10. desember i fjor.»

Videre: «Poenget er altså at politikerparet Thorsen/Thorsen Norland sterkt og markant har frontet ett syn i den betente sagaen om sammenslåingen av Forsand og Sandnes. De har søkt offentlighetens oppmerksomhet for å fremme sine standpunkter, og de har lyktes i sitt «folkelige opprør». I tillegg har altså Tora-Liv Thorsen forfektet sitt syn, og gitt sin politiske stemme, gjennom rollen som kommunestyrepolitiker. […] Politikerparets nøkkelroller i arbeidet med kommunalministerens kommunereform i Forsand er årsaken til at deres roller vises og diskuteres i Sandnespostens bakgrunnskommentar.»

Når det gjelder datteren, skriver avisen: «Vi mener det ville vært unaturlig om bakgrunns-analysen ikke skulle nevne det faktum at politikerparets datter samtidig har jobbet som utredningsleder for regionalpolitisk avdeling i nettopp Kommunal- og moderniseringsdepartementet. I kommentaren presiseres det at datteren ikke jobber med kommunesammenslåingen eller forslaget om grensejustering, men Sandnesposten vet at Thorsen i samtale med meningsfeller har vist til at hun bruker datteren som en slags sparringpartner.»

Også brudd på VVP 3.2 avviser avisen. Det vises til at det først og fremst er kommentatoren som stiller spørsmål ved habilitetspraksisen, selv om han lener seg på flere bakgrunnskilder: «I kommentarjournalistikken er det ofte et arsenal av skriftlige kilder og muntlige informanter som hentes inn for å dele sin kunnskap til bruk som nettopp bakgrunnsmateriale. Akkurat i poenget om habilitet består bakgrunns-kildene av tre jurister som alle jobber som kommuneadvokater i Rogaland. De sier det samme; at de undres over de etiske vurderingene som ligger bak aktørenes habilitetsvurderinger – men at det neppe har skjedd noe ulovlig. (Sandnesposten kan navngi disse advokatene, men velger å ikke gjøre det her, fordi de ikke ønsker å involvere seg i denne meget betente saken).»

Avisen mener kommentatoren ikke har diktet opp eller publisert påstander det ikke er grunnlag for: «Det brukes altså bakgrunns-informanter i denne kommentaren; kilder som ikke stiger fram med navn og tittel. Teksten er likevel aller mest tuftet på skribentens årelange erfaring og innsikt i denne saken, hans egen kunnskap og vurderingsevne. Det er dette som gir teksten det personlige preget vi har nevnt flere ganger i dette tilsvaret, og det er dette som gjør den til en kommenterende analyse.» Det pekes også på at dette er en løpende debatt, og siste ord er ennå ikke sagt.

Oppsummert skriver avisen: «Journalistisk har dette tidvis vært krevende å dekke. Frontene er harde, engasjementet stort, temperaturen høy. Ingen står fram og forteller at «Slik forsøkte vi å påvirke statsråden». Kommentarjournalistikk krever samtidig imøtegåelse når beskyldningene er sterke, eksempelvis når det legges fram anklager om ulovligheter eller grovt injurierende påstander. Sandnesposten er naturligvis også klar over at dette har vært et temmelig mye diskutert presseetisk tema de siste årene. Vi mener likevel vår tekst har et forholdsvis mildt budskap, der klager synes å reagere særlig på habilitetsinnsigelsen – et spørsmål også tittelen «Innbyggerinitiativ og innbyggerinitiativ, fru Blom» spiller på.

Et av våre poenger i teksten er at det ikke var en hvilken som helst innbygger som sådde frøet som på en eller annen måte har vokst opp til å bli statsrådens politikk. Det var ekteparet Thorsen/Thorsen Norland. Vår tekst er likevel ikke et personangrep – dette er like mye en innsigelse mot det politiske Forsand sine etiske vurderinger. Thorsens doble roller som politiker og aksjonist i innbyggerinitiativet var som vist ovenfor, godt kjent. Og som vi også skriver i teksten, var dette innenfor loven – men kommentatoren mener altså at det kan

diskuteres etisk at en politiker er med i behandlingen av en betent sak der hun privat har så åpenbare interesser. Tora-Liv Thorsen er i realiteten med å avgjøre saksgangen og utfallet av sitt eget og mannens innbyggerinitiativ. En drøftelse rundt disse momentene mener vi sentrale politikere bør tåle. Især når det politiske spillet har vært så målrettet og så suksessfullt gjort som i Tora-Liv Thorsens tilfelle.»

Klager mener avisens tilsvar ikke gjør hennes klage mindre aktuell, tvert imot, hevder hun.

Klager viser også til flere artikler der saken har vært omtalt, både i Klassekampen og Stavanger Aftenblad. Se vedlegg. Artikler som ifølge klager er grundige og som får frem bakgrunn og synspunkt fra folk med ulike meninger.

Klager reagerer på avisens bruk av kommentarsjangeren i denne saken, en sjanger som ifølge tilsvaret skal sikre avisens rett til personlig og subjektiv framstilling av en sak. Og en sjanger som fratar klagerne retten til å svare.

Hun skriver: «Forstår lesarane at dette er Frode Olsen sin personlege vinkel og subjektive vurdering av folk og handlingar? Lettare blir det ikkje når han i ingressen står med tittelen «reporter» Folk har i utgangspunktet tillit til at det reporterar skriv er sant og rett, objektivt sett. Og om det så skulle vera blank løgn det som står skrive, så legg ikkje lesaren seg borti det, om han er einig i og likar det som kjem fram. Difor møter eg folk på butikken som kjem opprørte bort til meg og seier: «Eg er så skuffa over deg. Var det så vanskelg å be om varamann?» Og på mitt spørsmål om kva ho siktar til er svaret: Eg har lese det i Sandnesposten, der står det, alt i hop, svart på kvitt.» Det vises til at artikkelen ble delt på Facebook, og kommentert på følgende vis:

• Desse folka raserer kommunen vår!

• Fy faen, for noken folk….

• Der sit ho og stemmer på mannen sine forslag. Nå må nokon gripa inn!

• God tur til den mørke verden……

• Sett deg på sopelimen….god tur til Bloksberg! Pass deg så ikkje limen tar fyr…..og du ramlar ned.

• Ikkje løye det blir krig i verden, når to personar kan få til så mykje vondskap.

Hun forklarer også at hun ikke har noe sted å skjule seg i nærmiljøet, men må tåle det stempelet artikkelen gir dem.

Klager skriver: «Det er feil av ei avis å dekka seg bak ei sjangerform, samtidig som dei utset folk for usakleg uthenging! Det er feil av avisa å bruka meg/oss i ein bakgrunnskommentar, når dei/journalisten aldri har snakka med oss og aldri har stilt oss eit einaste spørsmål.» Hun viser til 4.14.

Klager mener artikkelen gjør et stort nummer av spørsmålet om hennes habilitet. Habilitet er ifølge klager noe hun er svært opptatt av, og reagerer derfor sterkt på å bli kritisert for det. «[…] Sjølv om advokatar svarer at eg mest truleg ikkje har gjort noko ulovlig, så kjører F.O. på med eit kjærkome tillegg: …..«men stusser over moralen».

Klager har foretatt egne undersøkelser i ettertid for å sjekke om hun var inhabil, noe hun ifølge tidligere rådmann i Forsand, Terje Nysted, ikke var. Klager mener derfor det var feil av Sandnesposten å trekke klagers habilitet i tvil. «Viss ein folkevald kunne bli inhabil i ei slik sak, ville det øydelagt ei viktig oppgåve me som folkevalde har: Bry oss om nærmiljøet vårt, ta opp og tala for saker me meiner gagnar bygda.» Klager viser også til flere personer i kommunestyret som har deltatt på møter der grensesaken har vært opp, og som har vært fra motsatt side. Klager mener derfor det er feil å ta en person og utelate de to andre i «spinnet» omkring habilitet. Klager hevder avisens mål med å dra habilitetskoret har vært «å stempla meg som ein maktperson, som ikkje skjeglar verken til lov eller moral». Det vises til at alt dette er feil, jf. 3.2.

Det reageres på at han som skrev en såkalt bakgrunnskommentar som skulle finne ut hva som hadde skjedd, uten å innhente en eneste opplysning ifra de tre som ble omtalt, spesielt kontaktpersonen, ektemannen, i saken. Klager reagerer derfor på kildegrunnlaget, og mener det var feil av Sandnesposten å omtale en person i så sterke ordelag, når de aldri har møtt eller snakka med personen. Det anføres videre at det var feil av Sandnesposten å skrive en så ubalansert artikkel, og påstå at det er en analyse av saksgangen: «Sandnesposten må forstå at det er to sider i denne saka. Det handlar ikkje om gode og vonde menneske. Det handlar om menneske med ulikt politisk syn på grensejusteringa. Eg ventar at folk med ulikt syn blir møtt med same respekt, også i pressa.»

Det groveste overtrampet, slik klager ser det, er den mistanken kommentaren retter mot datteren. Klager skriver: «Først teiknar han bildet av ein mektig, gammal ordførar, som får hjelp av ei kone som ikkje har vit til å seia seg inhabil, før han dreg opp sjølve trumfkortet: Me har ei dotter, Ingrid Thorsen Norland, som arbeider i KMD, rett nok ikkje med desse sakene. Likevel avsluttar han omtalen av henne slik: «men hun sitter så tett på, og hennes direktelinje til Forsand er for mange vond å tenke på.»

[…] «Her lagar Sandnesposten grobotn for alle slags spekulasjonar. Og kven er desse «mange» som har så vondt? Truleg er det ikkje ein einaste ein av dei som vågar å stå fram med namn. Dei får gøyma seg i bygdesladderen si grå skodde. Frå den «trygge» posisjonen kan dei kasta ut sine mistankar. Slike mistankar er det Sandnesposten byggjer sin konspirasjonsteori omkring.»

Det anføres brudd på VVP 3.2: «Det var feil av Sandnesposten å kasta denne mistanken over ein byråkrat, på eit så svakt grunnlag. […] Det var feil av Sandnesposten å tillata at anonyme kjelder får koma med slike spekulasjonar».»

Sandnesposten hadde ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en kommentarartikkel i Sandnesposten. Bakgrunnen var at kommunalministeren en uke tidligere hadde overprøvd lokale vedtak og endret kommunegrensen mellom Nye Sandnes og Strand kommune. Endringen førte til at landemerket Preikestolen ble flyttet fra Nye Sandnes til Strand, noe som skapte sterke reaksjoner i Sandnes. Mange mente at statsråden hadde latt seg påvirke, og kommentaren var et forsøk på å forklare hvem som stod bak. Et spesielt søkelys ble rettet mot et politikerpar fra området. Deres datter, som jobbet som byråkrat i Kommunaldepartementet, ble også omtalt.

Klager er det omtalte politikerparet og datteren. De reagerer på hvordan de blir hengt ut i artikkelen uten å få mulighet til å forsvare seg. Klager mener artikkelen bruker anonyme kilder og bygdesladder for å spre konspirasjonsteorier og ubegrunnede påstander om inhabilitet og dårlig moral. Spesielt reageres det på den mistanken som rettes mot datteren. Det reageres også på at Sandnesposten har valgt kommentarsjangeren for å omtale saken, og at kommentaren er skrevet av en «reporter», da klager mener leseren har tillit til at reportere skriver objektivt og sant. Klager mener 4.14 og 3.2 i Vær Varsom-plakaten (VVP) er brutt.

Sandnesposten avviser brudd på god presseskikk. Det opplyses at kommentarsjangeren ble valgt fordi saken ble krevende å dekke på nyhetsplass. Ingen ville stå frem og fortelle at «Slik forsøkte vi å påvirke statsråden». Det avvises at avisen har diktet opp eller publisert påstander det ikke er grunnlag for. Kommentatoren har benyttet seg av informanter, men artikkelen er et resultat av skribentens årelange erfaring og innsikt i denne saken, hans egen kunnskap og vurderingsevne. Avisen mener klagerne i kraft av sin rolle må akseptere omtalen, og avviser at det er publisert beskyldninger som utløser en samtidig imøtegåelsesrett.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) forstår tilsvarsrunden slik at den påklagede kommentaren peker på forhold som tidligere ikke har vært dekket på nyhetsplass. Det er ikke noe krav i VVP at kommentarer må ta utgangspunkt i tidligere nyhetsdekning. Men mediene kan ikke benytte seg av kommentarsjangeren for å omgå presseetikken. Kommentaren er ikke frikoblet fra fakta, og man kan heller ikke her rette sterke faktiske beskyldinger mot noen uten at de samtidig får forsvare seg.

Et sentralt presseetisk prinsipp er at publikum må forstå når det handler om synspunkter, og når det handler om fakta (jf. VVP 4.2); en kommentar dreier seg om synspunkter, ikke sannheten i en sak. Det er ingen tvil om at den påklagede artikkelen er en kommentar. Selv om utvalget stusser på at kommentatoren innledningsvis i artikkelen omtales som reporter, fremgår det likevel tydelig for publikum at dette er meningsjournalistikk.

Det skal være stor takhøyde i kommentarsjangeren, og spesielt i politisk debatt. Politikere og andre som besitter makt i et samfunn må akseptere å bli navngitt og kritisert på meningsplass. Men det betyr ikke at det er fritt frem, også personer i slike roller har krav på et presseetisk vern.

I dette tilfellet gjaldt kritikken i all hovedsak to politikere som var sentrale i prosessen frem mot vedtaket. Etter utvalgets mening må de to akseptere at de omtales på denne måten, da dette er en sak av stor offentlig interesse. Ja, de blir angrepet, men her mener utvalget at det er tilsvarsretten, punkt 4.15 i VVP, og ikke 4.14 som er utløst. Utvalget kan heller ikke se at kommentaren baserer seg på feil fakta når det gjelder omtalen av habilitetsspørsmålet. At klager stemte som hun gjorde, er ikke omstridt, heller ikke at mannen var sentral i saken. Videre blir det ikke påstått at klager var inhabil, men kommentatoren må likevel kunne stille spørsmål ved forholdet.

Når det gjelder omtalen av datteren, merker utvalget seg at hun er byråkrat, ikke politiker, og så vidt utvalget forstår, var hun ikke involvert i saken, verken lokalt eller nasjonalt. Hun har således ingen tilknytning til denne politiske saken. Det fremkommer for så vidt i kommentaren. Men utvalget mener det skapes et inntrykk av, også via anonyme kilder, at hun på indirekte eller uformelt vis har spilt en rolle i en eventuell påvirkningsprosess. Selv om det ikke fremmes beskyldinger som gjør at imøtegåelsesretten er utløst, mener utvalget at denne typen spekulasjoner omkring ikke-offentlige personer, ikke kan fremmes på et så tynt grunnlag – heller ikke i kommentarform.

Sandnesposten har opptrådt kritikkverdig på punkt 3.2 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo 27. mars 2019

Alf Bjarne Johnsen,

Anne Weider Aasen, Stein Bjøntegård, Liv Ekeberg,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Kristin Taraldsrud Hoff