PFU-sak 20-099Gjeldfinans v/daglig leder Rune Austigard mot TV 2

SAMMENDRAG:

TV 2 hjelper deg viste torsdag 2. januar 2020 et TV-innslag med tittelen:

«Skulle få hjelp av gjeldsrådgiver: - Vi føler oss lurt trill rundt»

TV2.no publiserte en nettartikkel 4. januar 2020 med tittelen:

«Gjeldsrådgivning resulterte i mer gjeld: - Vi føler oss lurt trill rundt»

På TV 2-nyhetenes Facebook-side 4. januar 2020 ble det postet en henvisning til nettartikkelen og TV-innslaget, med inngangen:

«De trodde de skulle få hjelp ut av gjeldshelvetet da de kontaktet rådgiverfirmaet. Det endte med enda mer gjeld»

TV-innslaget og nettartikkelen handlet om et ektepar som aldri ble kvitt gjelden etter en konkurs for 32 år siden. Forbrukslån ble en av løsningene for paret. I 2014 skyldte de over fem millioner kroner og søkte hjelp hos rådgiverfirmaet Gjeldfinans. I dag skylder ekteparet rådgiverfirmaet 160 000 kroner, i tillegg til gjelden de hadde fra før.

KLAGEN:

Klager er daglig leder i Gjeldfinans, som mener Mastiff/TV2 fremstilte ham som svindler ved å utelate en avgjørende opplysning i programmet og nettartikkelen, at selskapet to ganger avverget tvangssalg av ekteparets bolig:

«Mitt og Gjeldsfinans’ arbeid for NN (sekretariatets anonymisering) var todelt. Første del, som pågikk fra 2014 til januar 2016, bestod av brannslukking for å unngå at huset deres ble solgt på tvangsauksjon. Den andre var å utarbeide et forslag til helhetlig løsning på familiens gjeldsproblemer.

For brannslukkingsarbeidet ble det i januar 2016 avtalt at NN skulle betale kr. 117.500 for medgått tid og påløpte faktiske utgifter til da, mens vårt forslag til en helhetlig løsning ble gjort på ”no cure, no pay”-basis. Mastiff har feilaktig fremstilt det som om ”no cure, no pay” gjaldt alt arbeidet vi gjorde for NN.»

Klager skriver at Mastiff begrenset saken til kun å gjelde én ting, at NN måtte betale Gjeldfinans til tross for at selskapet på sin hjemmeside tilbyr ‘no cure, no pay’, og at NN til slutt takket nei til den helhetlige løsningen Gjeldfinans foreslo. Da blir det en avgjørende unnlatelse eller feil å ikke fortelle publikum at selskapet utførte konkrete og forhåndsavtalte oppgaver som NN opprinnelig var helt enige i at de skulle betale for:

«Leserkommentarene på Facebook viser tydelig hva som ble formidlet til publikum når saken ble begrenset slik: At Gjeldsfinans ikke gjorde noe for NN (ga ingen ‘cure’), men likevel og til tross for ‘no cure, no pay’-avtale krevde betaling, og svindlet derved NN.»

Klager mener utelatelsen av avgjørende faktainformasjon er et brudd på VVP 3.2.

Klager skriver videre:

«Mastiff tillot oss å si at vi ikke hadde inngått ‘no cure, no pay’-avtale med NN. Men når vi samtidig ble nektet å si at det var for arbeidet med å unngå tvangsauksjon vi ikke hadde inngått slik avtale, skadet dette oss bare. Dette fordi Mastiff holdt svaret om ingen ‘no cure, no pay’- avtale opp mot det som stod om slik avtale på vår hjemmeside, derved mistet jeg og Gjeldsfinans all troverdighet.

NN ble derimot tillatt å si at de hadde ”no cure, no pay”-avtale, og at vi derfor lurte dem når vi likevel tok betaling (....)»

Klager skriver at tvangssalget selskapet avverget ikke ble nevnt med ett ord, hverken i TV-programmet eller nettartikkelen:

«Vår imøtegåelse mistet all verdi når vi ikke også fikk sagt at vi avverget to tvangssalg for NN, og at det var for dette arbeidet vi skulle ha betaling. Vi mener Mastiff ved å kutte dette helt avgjørende poenget i vår imøtegåelse kom i konflikt med kravet til slik imøtegåelse i Vær Varsom-plakaten 4.14.»

Klager mener det er sentralt i saken at ekteparet i 2016 undertegnet et gjeldsbrev for arbeidet som ble utført for å hindre tvangssalg av boligen. Dette beviser at det aldri var avtalt «no cure, no pay» for selskapets arbeid i denne perioden.

Klager påpeker at Mastiff heller ikke ville ta med de sentrale opplysningene om at NN returnerte gjeldsbrev og pantedokument med egne og vitners underskrifter, og at de betalte ned på det i fem måneder. Klager mener dette var en viktig informasjonsbit som burde vært med for å sikre tilstrekkelig bredde i omtalen, og at det er direkte feil når reporteren i TV-programmet påstår at NN ”hadde heller aldri fått en avtale hvor de visste de skulle betale pengene før i etterkant.”

Klager mener både TV-programmet og nettartikkelen utelater at NN med selskapets forslag til løsning bare trengte å låne én million kroner for å bli kvitt fire millioner i gjeld, og at det tvert imot ble poengtert at NN måtte ”ta et nytt stort lån med huset som pant”. Hører dette avsnittet med til 3.2 avsnittet over, at utelatelsen av info her - også utgjør et 3.2 brudd, eller hører det med til 4.14. avsnitte=

Klager skriver: «Inkludert et gammelt boliglån ville NN med løsningen vi foreslo blitt sittende med en total gjeld på rundt 2,7 millioner kroner.»

Klager skriver at Mastiff nektet selskapet tilsvar etter publiseringen, til tross for at de påpekte den åpenbare feilen at det ikke med ett ord fremkom at Gjeldfinans avverget to tvangssalg av boligen, og mener dette er brudd med VVP 4.15.

Avslutningsvis stiller klager spørsmålet: «Er det fritt frem for leserkommentar som beskylder noen for lovstridig og straffbar svindel?»

Klager henviser blant annet til en leserkommentar under TV2s Facebook-artikkel der det står: «[...] Når alt dette er sagt, -er dette firmaet Gjeldsfinans ren svindel slik de har gått fram, og bør anmeldes!”

Klager skriver:

«I leserkommentaren gjengitt over tas det til orde for å anmelde Gjeldefinans for svindel. Dette er beskyldning om bedrageri/svindel som er lovstridig og som derfor bør anmeldes. Det er med andre ord beskyldning om straffbart lovbrudd.

Vi viser til Vær Varsom-plakaten 4.17 der det står at ‘Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.’

Mastiff har aldri forelagt oss beskyldningen om at vi har begått svindel som bør anmeldes, vi viser til Vær Varsom-plakaten 4.14 der det står at ‘De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger’.”

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

TV2 skriver innledningsvis at programmets synsvinkel er at man ser situasjonen fra enkeltmenneskets/kundens/forbrukerens ståsted. Formålet er generelt å løfte frem problemstillinger av allmenn interesse, belyst ved enkeltsaker og gjennom dette informere publikum om relevante forhold av spesiell eller generell karakter, som knytter seg til forbrukersaker og forbrukerspørsmål. TV2 hjelper deg produseres av Mastiff for TV2.

TV2 skriver at prinsippet om samtidig imøtegåelse er fulgt nøye opp, også i denne saken. Klagen dokumenterer en omfattende kontakt (som ble supplert med telefonisk kontakt) mellom redaksjonen og selskapet. Redaksjonen har gitt sitatsjekk i flere runder, og har justert reportasjen flere ganger for å sikre at nettopp imøtegåelsen er dekkende ivaretatt. Reportasjen inneholder også et intervju med daglig leder Rune Austigard, som får imøtegå kritikken som reises i innslaget, helt i tråd med Vær Varsom-plakaten. Det Gjeldfinans har ønsket – og som redaksjonen oppfatter også ligger i klagen - er i tillegg å trekke inn momenter som ikke gjelder saken og ikke er korrekt beskrevet.

Redaksjonen mener Gjeldfinans opptrer i et spesielt marked der deres kunder er mennesker i økonomisk krise, og at det derfor er ekstremt viktig at den profesjonelle part opptrer svært tydelig og ryddig:

«Et sentralt ankepunkt i denne saken er at Gjeldfinans ikke har inngått en skriftlig oppdragsavtale med sine klienter før arbeid er satt i gang og kostnader påført dem. Ingenting er avtalt skriftlig om oppdragets innhold, fremdrift, timepris eller hva det skal koste. Å rette et kritisk søkelys mot en slik praksis, og omtale slike situasjoner, vil alle se står i sentrum av medienes samfunnsoppdrag.

TV 2 oppfatter at kjernen i klagen og i oppfatningen av faktum, ligger i at ekteparet mener at det er inngått avtale om ett oppdrag (ikke to).»

Redaksjonen mener at intervjuet med daglig leder i Gjeldfinans understøtter ekteparets oppfatning av det bare ble inngått en avtale:

Reporter: De ønsket jo ikke tilbudet likevel fikk de en regning på 117 tusen, og de hadde heller aldri fått en avtale hvor de visste de skulle betale pengene før i etterkant. Hvordan er det rimelig?

Rune Austigard: For denne saken var ikke egnet for no cure no pay.

Reporter: Men burde du ikke da ha en avtale på plass?

Rune Austigard: Nei, fordi saken var vanskelig, saken var komplisert.... og de valgte å ikke låne opp på huset. Da sa vi at nå må vi ha betalt for noe av det arbeidet vi har gjort, og da lagde vi en avtale.

TV2 mener gjeldsbrevet fra 2016 klager henviser til, ikke kan betegnes som en oppdragsavtale, og at det ikke sier noe om hva det forutgående arbeidet skulle ha eller faktisk har bestått i:

«Ekteparet forklarer til redaksjonen at de godtok og signerte dette ‘på grunnlag av han sa det skulle ikkje tinglysast eller brukast før saken var løyst, det var kun for revisjonen. Han seier då at det nærmar seg løysing i saken. Da ville han at vi skulle starta å betale litt ned på dette gjeldsbrevet og det gjorde vi av respekt og tillit til dei. Så vi betalte 2000.- pr mnd’.»

Redaksjonen skriver videre:

«Ekteparet opplyser også at det originale fysiske gjeldsbrevet fortsatt er i deres besittelse. At ekteparet aldri sendte over gjeldsbrevet annet enn som en underretning pr epost, understøtter at det ikke var avtalt noe eget avgrenset oppdrag med å hindre tvangssalg ved siden av det som var grunnoppdraget; å få til en slags gjeldsordning som klient aksepterte (og dermed betalte for). Ekteparet oppfattet ikke at gjeldsbrevet og bekreftelsen gjennom mailvekslingen var en bekreftelse på et annet oppdrag som beskrevet. Ekteparet trodde som det fremgår, at oppdraget med å få til en helhetlig ordning sto foran sin løsning (som de kunne akseptere og i så fall skulle betale for).»

TV2 mener at klager i en slik situasjon må tåle å bli kritisert for at dette avtaleforholdet ikke var klarlagt og at håndteringen fremstår som utydelig. Særlig i lys av at klager er en profesjonell aktør på dette spesielle området, og arbeidet med en svak klient.

Dette gjelder spesielt når selskapets markedsføring skjer med stort fokus på «no cure, no pay». Ifølge redaksjonen står klagers nettside sentralt i vurderingen av hvordan klienter etter å ha sett denne – i mangel av konkret oppdragsavtale - vil oppfatte tjenesten fra firmaet.

TV2 skriver dette om uenigheten mellom ekteparet og Gjeldfinans rundt gjeldsbrevet, som også kommer frem i TV-innslaget:

«Et forhold som tas opp i innslaget er formen som ble benyttet. Klager valgte i stedet for - som virksomheter normalt gjør - å sende en spesifisert faktura med konkret henvisning til oppdragsavtalen, å be om en etterfølgende signatur på et omsetningsgjeldsbrev med pantesikring. Klagers bruk av omsetningsgjeldsbrev var selvsagt ikke tilfeldig. Det har sikret Gjeldfinans muligheten for å kunne tvangsinndrive sitt krav. Paret NN har i dag lønnstrekk på 8000 kroner hver måned, som går direkte til Gjeldfinans.»

Redaksjonen mener Gjeldfinans på dekkende vis får imøtegå kritikken som konkret reises i reportasjen: Selskapet får svare på at ekteparet ikke fikk lov til å trekke seg, på tross av at de var forespeilet «no cure, no pay», de får svare på at det ikke foreligger en skriftlig avtale og de får svare på at de valgte å ta betalt i form av gjeldsbrev.

TV2 mener det ikke var relevant å fokusere på truslene om tvangssalg og selskapets arbeid for å hindre dette, siden kritikken mot Gjeldfinans gjaldt mangelen på avtale og selskapets annonsering om «noe cure, no pay». Redaksjonen legger til at Gjeldfinans heller ikke kritiseres for selve jobben de har gjort med saken til ekteparet, både med hensyn til refinansiering og arbeidet med truslene om tvangssalg, selv om redaksjonen mener det var grepene Gjeldfinans gjorde som utløste krav om tvangssalg.

Redaksjonen skriver at etter en epost-utveksling med klager etter publisering, heller ikke kunne se at det fremkom momenter som tilsa at man skulle ta inn tilsvar fra Gjeldfinans.

TV2 avviser at den påklagde leserkommentaren på Facebook er et presseetisk brudd:

«I en slik diskusjon på Facebook må det nødvendigvis være en viss takhøyde og man må vurdere utsagnene i sin sammenheng. De inngår som ledd i et ordskifte. TV 2 mener de karakteristikkene klager peker til må tåles i en slik kontekst som dette. TV 2 deler ikke vurderingen til Gjeldfinans om at publikums reaksjon ville vært annerledes om tvangssalgene var omtalt dekkende slik det fremgår ovenfor, men mener også at dette ikke er relevant for PFUs vurdering her.

Klager fastholder at selskapet gjentatte ganger før publisering insisterte på at Mastiff/TV2 måtte ta med i reportasjene at Gjeldfinans to ganger avverget tvangssalg av boligen til ekteparet:

«Kjernen i klagesaken er om Mastiff/TV2 derved utelot en så viktig informasjonsbit at Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 om kildebredde ble brutt, og/eller at vår samtidige imøtegåelse ble redusert/redigert slik at vårt viktigste argument ble klippet bort, og plakatens punkt 4.14 derved brutt.»

Klager skriver at selskapet ikke fikk lov til å forklare hvorfor ekteparet måtte betale for arbeidet med å avverge tvangssalg av boligen, og heller ikke fikk tilsvar i etterkant.

Klager tilbakeviser også at det var grepene Gjeldfinans gjorde som utløste kravene om tvangssalg, som klager mener selskapet stanset to ganger.

Klager skriver også at det er fullt lovlig og legitimt å bruke gjeldsbrev i en sak som dette. Avgjørende her er at ekteparet ba om en avbetalingsordning. Hadde de ikke bedt om det, ville de fått faktura.

Klager skriver til slutt:

«Jeg tror norske medier er vel tjent med å være rausere med å tillate dem som rammes så hardt som vi ble, å komme med tilsvar, enn det Mastiff/TV2 har vært i denne saken. I Vær Varsom- plakatens punkt 1.2 står det også at ‘Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.’

Vi fastholder at det var i strid med presseetikken at Mastiff nektet oss å komme med tilsvar der vi forklarte at vi la ned et stort og for NN viktig arbeid da vi to ganger avverget tvangssalg av familieboligen deres.»

TV2 viser i hovedsak til sitt første tilsvar og at nødvendigheten av klare avtaler før oppdrag påbegynnes er et stadig tilbakevendende tema. Redaksjonen skriver at TV 2s innslag ikke handlet om at Gjeldfinans lyktes eller mislyktes med å løse saken til ekteparet. Heller ikke om de arbeidet med dette eller hvor mye de arbeidet. Innslaget handlet heller ikke om det var Gjeldfinans som utløste trusler om tvangssalg av ekteparets bolig, eller om de avverget dette. Gjeldfinans trekker inn utenforliggende forhold, som ikke har med de forbrukerspørsmålene som belyses i det publiserte å gjøre og som sverter menneskene de egentlig skulle hjelpe.

TV2 skriver:

«Gjentatte ganger har redaksjonen forsøkt å få Gjeldfinans til å legge fram den forutgående avtalen eller eventuelt de avtalene de har handlet på grunnlag av. Men det kan de ikke. Vi viser igjen til at temaet for innslaget nettopp er hva som kan skje når forutgående klar og skriftlig tjenesteavtaler ikke inngås.»

PRESSENS FAGLIE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder TV 2 og et innslag i programmet “TV 2 hjelper deg”. Innslaget handlet om et ektepar som hadde søkt hjelp hos firmaet Gjeldfinans, men følte seg lurt trill rundt. Ifølge innslaget endte paret opp med å måtte betale Gjeldfinans, til tross for at firmaet reklamerte med «no cure, no pay»- avtale. Klagen gjelder også en nettartikkel og flere Facebook-kommentarer.

Klager er daglig leder i Gjeldfinans, som mener TV2 fremstilte ham som svindler ved å utelate en avgjørende opplysning i programmet og nettartikkelen, at selskapet to ganger avverget tvangssalg av ekteparets bolig. Han mener utelatelsen er brudd på VVP 3.2 og 4.14. Klager mener han også ble nektet tilsvar etter VVP 4.15.

Leserkommentaren der selskapet blir karakterisert som ren svindel, skulle ifølge klager vært slettet, jf. VVP 4.17.

TV2 avviser brudd på god presseskikk og mener det ikke var relevant å fokusere på truslene om tvangssalg og selskapets arbeid for å hindre dette, siden kritikken mot Gjeldfinans gjaldt mangelen på avtale og selskapets annonsering om «no cure, no pay». Redaksjonen mener klager må tåle å bli kritisert for at avtaleforholdet med ekteparet ikke var klarlagt og at håndteringen fremstår som utydelig. TV2 mener Gjeldfinans på dekkende vis får imøtegå kritikken som konkret reises i reportasjen, som er de uklare avtaleforholdene.

TV2 mener leserkommentaren på Facebook ikke representerer et presseetisk brudd, og viser til et løpende ordskifte og noe klager må tåle i en kontekst som denne.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) forstår at TV2s omtale av selskapet oppleves belastende for klager. Samtidig må en virksomhet som opererer i et marked der kundene er mennesker i en sårbar situasjon, finne seg i at deres metoder og handlinger ettergås av en kritisk presse.

PFU merker seg at det har vært omfattende kontakt mellom klager og redaksjonen, både før og etter publiseringene. Slik utvalget ser det, er klager forelagt de konkrete beskyldningene som fremmes mot selskapet, slik Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 pålegger mediene.

Retten til samtidig imøtegåelse er sentral i medienes undersøkelsesplikt. Den skal sikre at alle parter blir hørt, og er ofte et nødvendig første skritt i en grundigere undersøkelse av fakta i saken. VVP 4.14 må leses slik at det ikke er nok at den som blir beskyldt for noe, får seg forelagt beskyldningene. Meningsinnholdet i den angrepnes kommentarer skal også gjengis. Utvalget mener opplysningene den angrepne part fremla overfor TV 2 var en sentral del av kildegrunnlaget i saken, og at en viktig del av klagers forsvar således ikke ble opplyst.

Slik PFU ser det, var opplysningene om hva slags arbeid Gjeldfinans utførte for ekteparet, og som var grunnlaget for faktureringen, viktige. For publikum ville det gitt et mer nyansert bilde av konflikten mellom partene, i tråd med kravene i VVP 3.2. Det er ikke bestridt at Gjeldfinans faktisk avverget to tvangssalg av ekteparets bolig.

TV2 fremhever at programmets synsvinkel er at man ser situasjonen fra enkeltmenneskets/kundens/forbrukerens ståsted. Det er opp til mediet å velge vinkling, men i slike tilfeller er det ekstra viktig å bestrebe seg på at den angrepnes side av saken kommer frem, ellers kan det feste seg et feil inntrykk av grunnlaget for konflikten.

Når det gjelder leserkommentarene på TV2s Facebook-side, understreker utvalget at disse omfattes av Vær Varsom-plakaten. Kommentarer som bryter med god presseskikk, skal fjernes så raskt som mulig, jf. punkt 4.17.

Den påklagde leserkommentaren inneholder påstand om at klagers håndtering av saken er ren svindel. Dette er en direkte beskyldning om straffbare forhold, og et rammende utsagn mot klager, som hverken er dokumentert eller som klager har fått mulighet til å imøtegå. Slik utvalget ser det, skulle denne vært fjernet, jf. 4.17.

TV2 har brutt god presseskikk på punktene 3.2, 4.14 og 4.17 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo 23. september 2020

Ellen Ophaug, Tove Lie, Frode Hansen, Gunnar Kagge

Erik Schjenken, Ylva Lindberg, Ingrid Rosendorf Joys

FOR FREMFØRING I RELEVANT SENDETID:

«Pressens Faglige Utvalg (PFU), som er klageorgan for norske medier, mener TV 2 brøt god presseskikk i et innslag i «TV 2 hjelper deg» om firmaet Gjeldfinans. Et ektepar som skulle få hjelp av firmaet, anklaget det for å ha lurt dem trill rundt. Utvalget mener TV 2 burde tatt med hva slags arbeid Gjeldfinans påpekte å ha utført, i tråd med Vær Varsom-plakatens punkt 4.14. Dette ville gitt et mer nyansert bilde av konflikten mellom partene, slik Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 krever. Utvalget mener TV 2 også burde fjernet en leserkommentar som beskrev selskapets behandling av ekteparet som ren svindel. Punkt 4.17 i Vær Varsom-plakaten pålegger redaksjonen å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk så snart som mulig.»