PFU-sak 23-167Lillesand kirkelige fellesråd mot Lillesands-Posten

Klager er Lillesand kirkelige fellesråd, ved kirkeverge Hans Egil Hansen, som anfører brudd på VVP 3.2 om kontroll av opplysninger og VVP 4.14 om rett til samtidig imøtegåelse.

Kirkevergen peker på at begge innlegg er publisert uten at han som daglig leder eller rådets valgte leder har fått komme til orde. Klager skriver: «I innlegget «En kirkegård i forfall?» hevdes det at en navngitt gravplassarbeider er fratatt ansvaret for Justøy kirkegård. Det hevdes også at vedkommende ikke har fått noen forklaring på bakgrunnen for endring i arbeidsoppgaver. Dette skulle ha vært faktasjekket med Lillesand kirkelige fellesråd før publisering, noe det altså ikke ble.»

I artiklene blir det hevdet at arbeideren har blitt trakassert, og klager reagerer på at dette blir publisert uten at det er foretatt verken faktasjekk eller innhenting av samtidig imøtegåelse. Kirkevergen skriver at det i innlegget «En kirkeledelse ute av kurs og uten moralsk og etisk kompass» gjentas feilaktige påstander om at arbeideren er fratatt ansvar for den omtalte kirkegården.

Klager anfører at arbeidsgiver åpenbart ikke kan snakke om personalsaker med andre enn den det gjelder, og skriver at «Vi forventer at avisens redaktør er kjent med hvilke regler som gjelder for deling av opplysninger om den enkeltes arbeidsforhold».

Begrepet trakassering er et tungt juridisk begrep, anfører klager, og viser til at det benyttes i begge artikler.

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Lillesands-Posten anfører at det ikke har vært mulig med en minnelig ordning, og at klager viser til at det dreier seg om en personalsak som han ikke ønsker å kommentere. Avisen skriver: «Det er et paradoks at man klager på at man skulle hatt samtidig imøtegåelse og samtidig er like klar på at man ikke vil uttale seg.»

Redaksjonen oppfattet innleggene som friske og til dels krasse, men ikke over streken for hva som «bør være akseptabelt i en meningsytring – spesielt ikke i en løpende sak som dette», skriver avisen.

Lillesands-Posten anfører at vedlikehold av kirkegårdene og arbeidsmiljøet for kirkens ansatte dessverre har vært en gjenganger, og viser til konflikt rundt en organist og at medlemmer har trukket seg fra menighetsrådet i protest mot kirkevergen. Avisen skriver: «Innleggene […] kommer etter at det tidligere i år har kommet fram at Arbeidstilsynet opprettet sak om Lillesands-Posten har avdekket at kirkevergen i svar til tilsynet kom med direkte løgner.»

Avisa anfører at de er kjent med korrespondanse mellom den ansattes advokat og fellesrådet, og mellom kapellstyret og fellesrådet, og at det er åpenbart at den ansatte følte seg dårlig behandlet.

Lillesands-Posten anfører at den som skrev innleggene må ha lov til å stille spørsmål ved driften av kirkegården og fellesrådets håndtering av en sak som opptar lokalsamfunnet. Avisen skriver: «Vi synes det er synd at man ikke ønsker å bidra gjennom å forklare og informere, men forsøker å hindre at kritikk i form av kritiske spørsmål.»

Klager anfører at redaktøren ikke går inn på hovedproblemet med artiklene: At påstander blir fremsatt som faktiske opplysninger og at de ikke har fått samtidig imøtegåelse. Kirkevergen fastholder at udokumenterte påstander om trakassering og mobbing ikke kan publiseres slik avisen har gjort.

Klager viser til tidligere PFU-uttalelser, og peker på at det er de samme kravene til dokumentasjon på debattplass som på nyhetsplass.

Kirkevergen anfører at det er pressens som selv er ansvarlig for å skaffe tilstrekkelig kildegrunnlag ved omtale av personalsaker, der arbeidsgiver på grunn av lovpålagt taushetsplikt er forhindret fra å uttale seg.

Lillesands-Posten sier seg uenig i at artiklene inneholder grove anklager, og anfører at innlegget har en spørrende form og ikke er rettet mot en enkeltperson, men et fellesråd som skal representere kirkens medlemmer.

Redaksjonen viser til at den har fått innsyn i korrespondanse som viser at ansatte føler seg dårlig behandlet og har fått endret arbeidsoppgaver. Avisen skriver også at de ikke har laget en journalistisk artikkel om disse dokumentene. Likevel peker Lillesands-Posten på at leserbrevene og denne dokumentasjonen er «en direkte oppfølger av tidligere saker om samme tema».

Avisen fastholder at meningsytringen ikke går over streken og at kritikken mot byens øverste kirkelige organ er noe som dette må kunne forvente.