PFU-sak 24-011Generalsekretær Elin Floberghagen mot NRK

Klager er Elin Floberghagen, generalsekretær i Norsk Presseforbund. Hun har benyttet generalsekretærens initiativrett, som betyr at hun kan klage inn saker til PFU av spesiell interesse, uten å være direkte berørt.

«Serien reiser viktige og prinsipielle etiske problemstillinger som fortjener en grundig vurdering i Pressens Faglige Utvalg», forklarer generalsekretæren i klagen.

Klager viser til følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

2.2, om uavhengighet og integritet

3.2, om opplysningskontroll og kildebredde

4.8, om å ta hensyn til barn

Slik generalsekretæren ser det, var NRKs intensjon med dokumentaren prisverdig og god. «Det er medienes og journalistikkens oppgave å gi en stemme til de svakeste», påpeker hun.

Det er imidlertid store mangler i NRKs publisering, ifølge klager:

«(…) et slikt søkelys [må] også oppfylle de øvrige presseetiske kravene, som å sørge for å gi en balansert og korrekt fremstilling, vise omtanke ved omtale av barn, og å sørge for nødvendig uavhengighet i det redaksjonelle arbeidet. Det er særlig på disse områdene dokumentarserien har vesentlige mangler.»

Generalsekretæren har strukturert klagen ut fra punktene som er klaget inn:

VVP 2.2
Om VVP 2.2 skriver hun:

«I den påklagede dokumentarserien er programleder Tore Strømøy en deltakende og aktiv part. Det er full åpenhet om at han tar stilling i saken, gjennom at han ønsker å hjelpe hovedpersonen i hans vanskelige situasjon og å få ham tilbake til Norge. Dette går frem gjennom hele serien, men blir særlig tydelig i episode 4, ‘Redd Bamsegutt’.

(…) Når programlederen går inn som aktiv part trås det (…) over en grense, som etter generalsekretærens mening svekker den redaksjonelle uavhengigheten.»

Klager fremholder at Tore Strømøy ble «partshjelper» for hovedpersonens kone, fordi han søkte om oppholdstillatelse på hennes vegne.

«Når søknaden blir innvilget, er det programlederen UDI tar kontakt med for å formidle vedtaket. NRK blir dermed part i saken, noe som etter generalsekretærens mening er et brudd på VVP 2.2.»

Generalsekretæren mener pengeinnsamlingen på Spleis er et annet eksempel:

«Her drøfter programlederen åpent om han skal starte en pengeinnsamling til familien, samt om han kan oppfordre publikum til å gi penger. Her trekkes også NRKs etikkredaktør inn, som advarer programlederen mot å bli part i saken. Det er hovedpersonens advokat som setter i gang innsamlingen, men programleder diskuterer både initiativet og hva pengene som kommer inn skal brukes til. Målet med innsamlingen er å skaffe midler til familiens reise til Norge og til konas oppholdstillatelse.»

VVP 3.2
Ifølge klager har NRK utelatt sentrale opplysninger i dokumentarserien, nærmere bestemt at hovedpersonene ble dømt i en sedelighetssak i 1991. Det var brudd på VVP 3.2, om kildebredde, ifølge generalsekretæren. Hun skriver:

«(…) opplysningene om den tidligere dommen [var] åpenbart (…) relevante for saken, særlig gitt den svært sterke og positive vinklingen på hovedpersonen. At flere fornærmede fra sedelighetssaken har reagert sterkt på NRKs fremstilling av hovedpersonen er lett å forstå. Det er på det rene at NRK tok kontakt med dem i forkant av publisering, men flere har likevel reagert negativt på serien.

Utelatelsen av vesentlige faktaopplysninger satte også hovedpersonen og hans familie i en ekstra sårbar situasjon, da opplysningene ble kjent i offentligheten etter publisering.

Ved å utelate vesentlig historikk knyttet til den omtaltes bakgrunn, ble både de fornærmede, han selv og hans familie utsatt for en unødig belastning.»

VVP 4.8
Generalsekretæren påpeker at presseetikken er streng når det gjelder omtale av mindreårige, og at barn har et særskilt vern i Vær Varsom-plakaten.

Mediene skal vurdere hvilke konsekvenser publiseringen kan få for barnet, både på kort og lang sikt, og det gjelder selv om foresatte har gitt sitt samtykke til å eksponere barnet.

«I dokumentarserien har sønnen, som omtales som 14 år, en sentral rolle. Han eksponeres med navn og bilde, både fra livet i Filippinene og fra Norge. Det kommer frem at han ikke går på skole i Filippinene, han snakker ikke norsk, og videre blir det publisert detaljerte opplysninger fra fødselen, bekymringsmeldingen fra Lillehammer sykehus til barnevernet, flyttingen ut av landet og livssituasjonen i Filippinene», skriver klager.

Avslutningsvis løfter generalsekretæren frem andre presseetiske problemstillinger som ville vært interessant å diskutere, men hun finner at disse ikke passer som del av en initiativrettsklage.

NRK slutter seg til klagers vurdering av at det er en viktig oppgave for pressen å gi en stemme til de svakeste, slik NRK har forsøkt å gjøre i den påklagede serien.

NRK påpeker at serien ble møtt med sterk kritikk fordi NRK ikke hadde fortalt om overgrepsdommen mot hovedpersonen, til tross for at serien fortalte at hovedpersonen selv ble utsatt for overgrep som barn.

NRK erkjenner å ha brutt god presseskikk, men ikke på alle de tre punktene som klager viser til. Mediehuset skriver:

«NRK erkjenner at vi har brutt VVP 3.2 og VVP 4.8.Informasjon om dommen fra 1991 burde vært med i serien. Vi ser også at eksponeringen av sønnen i dokumentaren ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kunne få for han. Når det gjelder VVP 2.2 er vi ikke enige i at framstillingen og redaksjonelle valg i serien innebærer et brudd på god presseskikk.»

VVP 3.2
NRK opplyser at redaksjonen fikk vite om sedelighetsdommen mot hovedpersonen tre uker før planlagt publiseringsdato.

«Dommen ble gjort kjent for NRK tre uker før opprinnelig publiseringstidspunkt gjennom en researchsamtale med politiet i Sandnes som egentlig handlet om andre forhold. I tidligere bakgrunnssjekk og annen research dukket ikke dommen opp.»
Ofrene i dommen var seks barn i alderen 6-10 år, opplyser NRK, og hovedpersonen ble dømt til åtte måneder betinget fengsel, med to års prøvetid og 5000 kroner i bot.
Da redaksjonen fikk denne informasjonen, ble programmet tatt ut av sendeskjema, og promoteringen av serien ble stanset.
NRK gjorde nytt intervju med hovedpersonen for å konfrontere ham med dommen og høre hans syn. «I denne samtalen kom det fram at han ikke hadde fortalt kona og sønnen om dommen, blant annet fordi det var forhold som lå langt tilbake i tid.»

Redaksjonen tok også kontakt med de seks fornærmede i saken, som nå er voksne.

NRK skriver:

«Det var flere grunner til at vi til slutt landet på å ikke opplyse om dommen i serien. Forholdet dreide seg om hendelser som lå mer enn 30 år tilbake i tid, og det var en betinget dom som for lengst var opp og avgjort mellom hovedpersonen og samfunnet. Forholdet var ukjent for hans kone og sønn, og skjedde mange år før hovedpersonen og kona traff hverandre. I den endelige avveiningen la vi særlig vekt på at vi ikke ville utsette hovedpersonens familie for belastningen det ville være å bringe den gamle dommen fram i offentligheten på ny, og samtidig unngå å belaste de fornærmede i saken ved en ny omtale.»

NRK tok kontakt med de fornærmede i straffesaken og informerte om at serien ville bli publisert uten å omtale dommen.

NRK skriver videre:

«Før publisering vurderte vi heller ikke dommen til å være relevant for den historien vi fortalte. Fortellingen begynner når hovedpersonen møter sin kone i 2006 og stifter familie, og går fram til nåtidssituasjonen hvor familien sitter fast på Filippinene mye på grunn av hovedpersonens manglende evner til å kommunisere med det offentlige Norge. Når vi går tilbake i tid og forteller om hvordan hovedpersonen ble utsatt for overgrep i sin barndom, er det del av en oppvekstbeskrivelse som skal belyse hvorfor han har dårlige forutsetninger for å møte offentlig forvaltning.»

NRK ser annerledes på dette i dag, og beklager at dommen ikke ble omtalt:

«I ettertid ser vi at dette var en feilvurdering fra vår side. Informasjon om overgrepsdommen fra 1991 var relevant informasjon som burde blitt tatt med i dokumentarserien, særlig når det ble viet plass til å fortelle om at hovedpersonen selv ble utsatt for overgrep som barn. Hadde vi fortalt om dommen i serien ville vi også gitt publikum et nyansert og mer sannferdig bilde enn det som ble spredd i offentligheten, og dermed ville belastningen på hovedpersonen, hans familie og alle fornærmede i saken fra 1991, blitt mindre.»

NRK fremholder samtidig at dokumentarserien ikke tegner et entydig positivt bilde av hovedpersonen.

«Det ble viet mye plass også til negative sider ved hans person - de mange skriftlige truslene han har sendt til enkeltpersoner i det offentlige var det viktigste enkeltelementet her, men det legges heller ikke skjul på at han selv må bære mye av ansvaret for sin egen situasjon som følge av lite gjennomtenkte valg han har tatt underveis i livet», skriver mediehuset.

VVP 4.8
NRK er enig i at det burde vært vist større hensyn til hovedpersonens sønn.

Mediehuset redegjør for vurderingene som ble gjort før publisering:

«Informasjonen om bekymringsmeldingen var tatt med i dokumentaren fordi det var avgjørende for hovedpersonens videre handlinger. Hans forhistorie med barnevernet skapte en dyp frykt for at det samme kunne skje med hans sønn, og hendelsen var derfor en utløsende faktor for familiens flytting til Filippinene. Bakgrunnen for varselet blir problematisert i serien, og varselet ble senere henlagt av barnevernet.
Opplysninger om at sønnen ikke fikk gå på skole, er tatt med for å vise at saken fikk alvorlige konsekvenser også for sønnen som er norsk statsborger.
Vår vurdering var at ovennevnte sekvenser var viktig for historien og at de situasjoner fra familiens hjem der sønnen var inkludert ikke var særlig belastende.»

I dag har NRK et annet syn:

«Vi ser nå at eksponeringen av sønnen med navn og bilde i dokumentaren ikke i tilstrekkelig grad tok hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Identifiseringen og summen av informasjon om familiens bakgrunn og familiens utfordrende livssituasjon, i tillegg til at vi ble kjent med overgrepsdommen før publisering, medfører at det foreligger et brudd på VVP 4.8.»

VVP 2.2
Slik NRK ser det, er dette en annerledes klage når det gjelder VVP 2.2.

«De langt fleste klagene som kommer til behandling i PFU handler om at journalister eller redaksjoner har unnlatt å informere publikum om at redaksjonelle medarbeidere eller redaksjoner har dobbeltroller som skaper interessekonflikter eller mulig inhabilitet sett opp mot personer eller organisasjoner som omtales redaksjonelt.»

I det påklagede tilfellet gjelder det en programleder som inntar et tydelig personlig ståsted, argumenterer mediehuset. «(…) han ønsker å hjelpe hovedpersonen med å komme hjem til Norge sammen med familien sin.»

Det er ikke noe forbud i presseetikken mot dette, fremholder NRK, «så lenge det gjøres åpent og tydelig klart for seerne».

NRK skriver videre:

«Etter vår mening må generalsekretærens klagepunkter knyttet til VVP 2.2 vurderes i sammenheng med VVP 2.3 - om å vise åpenhet om bakenforliggende forhold som kan være relevante for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet. Prosessen rundt søknad om norsk statsborgerskap for hovedpersonens kone og Spleis-aksjonen som blir satt i gang av hovedpersonens advokat formidles helt åpent og tydelig i dokumentarserien.»

Dokumentarer som er programlederdrevne er et velkjent format i Norge, mener NRK. Programlederne kan ha ulik motivasjon, og NRK trekker frem konkrete eksempler: å fange den største kveita, slanke seg selv og nasjonen eller finne ut hvordan ulike rusmidler fungerer.

NRK skriver:

«Hovedpersonens manglende evne til å forstå og kommunisere med det offentlige, spesielt gjennom utfylling av skjemaer, er et gjennomgangstema i serien. Hovedpersonen forsøkte selv å fylle ut søknaden om oppholdstillatelse for sin kone, uten å lykkes. Redaksjonen fikk fullmakt av familien til å bistå med å fylle ut skjemaet korrekt.
Søknadsprosessen er en del av fortellingen i serien, hvor vi får vist hvor krevende det er å fylle ut offentlige skjemaer for de som sliter med å forstå byråkratiske språk. Redaksjonen måtte også kontakte UDI for å få hjelp til å forstå og fylle ut søknaden. Vi kan ikke se at hjelpen til å fylle ut skjemaet bryter med presseetikken, og godkjenningsprosessen blir heller ikke påvirket av hvem som fyller ut skjemaet. Det framgår også i intervjuet med UDI i forkant av søknadsprosessen, at grunnlaget for oppholdstillatelse er oppfylt ut fra UDIs egne opplysninger.»

Når det gjelder Spleis, skriver mediehuset:

«Advokaten til [hovedpersonen], Leif Strøm, forteller uoppfordret i serien at han har en sønn som har tipset ham om noe som heter Spleis, som han ønsker å prøve. Dette ble en relevant og viktig handling i dokumentaren fordi Strøm på dette viset klarte å samle inn nok penger til at hovedpersonens kone kunne søke oppholdstillatelse, men langt fra nok til at familien kom seg hjem. Derfor vurderte vi det som naturlig å ta dette med i serien.»

Og videre:

«For å tydeliggjøre NRKs begrensninger til å hjelpe hovedpersonen, arrangerte regissøren møtet mellom programleder og etikkredaktøren i NRK. I samtalen framgår det at programlederen som journalist ikke kan gå inn som en delaktig part og drive pengeinnsamling for å få løst saken, og at NRK ikke har større handlingsrom enn de andre offentlige etatene som også må følge sine regler.
Til orientering var advokatens Spleis-aksjon for lengst avsluttet før dokumentarserien ble publisert. Vi presiserer for ordens skyld at Spleisen som ble opprettet etter at serien ble publisert var satt i gang av en privatperson på eget initiativ, og NRK var ikke involvert i denne på noe vis.»

Klager hadde ingen flere kommentarer

Tilsvarsrunden er avsluttet.