PFU-sak 24-137Norsk Kjernekraft mot Europower

Klager er Norsk Kjernekraft ved styreleder, som anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.15, om tilsvarsrett.

Klager anfører: «Den kritiske kommentaren til politisk redaktør Haakon Barstad er spesifikt rettet mot selskapet Norsk Kjernekraft AS.(…) Kommentaren inneholder angrep på Norsk Kjernekraft AS, hvor selskapet og vårt arbeid latterliggjøres gjennom en rekke påstander, utsagn og meninger som etter vårt syn ikke har grunnlag i fakta, og som fremstiller selskapet og arbeidet vårt feil.»

Klager påpeker: «I slike situasjoner er det normalt at det gis tilsvarsrett. Norsk Kjernekraft ved CEO og styreleder Dr. Jonny Hesthammer og CCO Dr. Sunniva Rose skrev derfor et tilsvar i form av et debattinnlegg hvor de gav uttrykk for sine synspunkter. (…) Derfor var det overraskende at Europower ikke ville publisere innlegget fordi de mente at forfatterne tillegger ‘vår politiske redaktør meninger han ikke har’.»

Klager opplyser at ansvarlig redaktør i Europower «spesifiserte bransjemagasinets innvendinger», og Hesthammer og Rose sendte derfor inn en redigert versjon av tilsvaret «hvor de imøtekom kommentarene fra ansvarlig redaktør». Men heller ikke redigert versjon ble antatt, opplyser klager: «I stedet kom det nye innvendinger.»

Klager viser til korrespondanse med Europowers redaktør, vedlagt klagen, og skriver: «Europower mener at vi tillegger redaktøren meninger han ikke har, eksempler fremgår i mail datert 30. mai kl. 11:49. Etter vår mening er begrunnelsene meget firkantet; det kan virke som at Europower ikke åpner for at ulike deler av teksten leses både alene og i sammenheng. Slik vil det være for alle lesere av Europower, og derfor må vi i et tilsvar kunne se de ulike delene av teksten i lys av hverandre, uten at dette slås ned på. For vårt tilsvar var Barstads ordlyd, formuleringer og faktiske utsagn et naturlig utgangspunkt. Et tilsvar på formatet kommentar/analyse/synspunkter vil naturligvis preges av motpart (her Norsk Kjernekraft) sin oppfatning av teksten. Hvordan vi formulerer og beskriver Barstad sine meninger i vårt tilsvar er derfor også et uttrykk for vår subjektive oppfatning. Vi stiller oss undrende til at vi ikke får komme med tilsvar uten at tilsvaret er tilpasset Europowers egne meninger og behov.»

Slik klager ser det, er håndteringen «overraskende, og det fremstår som uvanlig praksis at tilsvar må redigeres slik at de fullt ut tar høyde for det opprinnelig forfatter måtte ha som personlige meninger før publisering tillates – heller enn at uenigheter blir en del av den skriftlige debatten som leserne av Europower kan ta del i.»

Klager bemerker: «Det er fullt forståelig at politisk redaktør er uenig i tilsvaret, slik tilsvarets forfattere er uenig i politisk redaktør sin opprinnelige kommentar. Vi stiller oss imidlertid undrende til at tilsvarsretten ikke gis uten at vi tilpasser svaret til Europowers ønsker.»

Det opplyses at det ble sendt inn flere redigerte versjoner, men da klager ikke ønsket å justere teksten ytterligere, ble det derfor heller ikke publisert noe innlegg.

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Europower opplyser at klagers debattinnlegg ble refusert, «fordi innsenderen fremstilte kommentarens innhold åpenbart feil», og innlegget «besto ikke en elementær faktakontroll». Europower skriver: «Innsenderen fikk beskjed om at vi stilte våre spalter helt åpne, så sant gjengivelsen av hva vi hadde publisert, var korrekt.»

Redaktøren viser til hva som sto i det første avslaget til klager: «Som nevnt innledningsvis publiserer vi gjerne kritikk av Europower. Men når vår kommentator blir tillagt meninger han ikke har, gir kritikken et misvisende bilde av den opprinnelige kommentaren.»

Europower forklarer at også redigert innlegg ble avvist av samme årsak, og anfører at redaksjonen bisto «med ganske omfattende forklaring om forskjellen på det å gjengi et faktum, og det å fremme en mening, med en rekke eksempler fra de innsendte innleggene».

Et eksempel på hvordan klager ifølge redaktøren «fremstiller innholdet i den opprinnelige kommentaren på en feilaktig måte», er følgende: «At Barstad tror regjeringens eneste motiv er å tie debatten i hjel, framstår naivt.»

Redaktøren forklarer: «Det står ingen steder i kommentaren at regjeringen har noe motiv om å tie debatten i hjel. Det er noe artikkelforfatteren aldri har ytret. Påstanden kan dermed heller ikke trykkes som et faktum. Innsenderen kunne enkelt løst dette ved for eksempel å skrive ‘De som tror regjeringens eneste motiv nå er å tie debatten i hjel, fremstår som naive’. Blant den gruppen finner vi altså ikke artikkelforfatteren.»

Europowers redaktør tilføyer: «Fra tidligere dialog er klager fullstendig klar over hvilke krav vi stiller til leserinnlegg. 14. mai refuserte jeg et helt annet leserinnlegg fra klager, som ikke handlet om Europower, med nøyaktig samme begrunnelse: innlegget fremstilte andres synspunkter på en måte det ikke var grunnlag for i virkeligheten. (…) Jeg nevner dette fordi det dokumenterer at vi har den samme gjennomgangen av debattinnlegg, enten det er vi eller andre som utsettes for kritikk.»

Videre opplyser Europower at klager – etter igangsatt klagebehandling i PFU – fikk et nytt tilbud om «å publisere all kritikk av [Europowers] journalistikk, med den ene forutsetningen at gjengivelsen av [Europowers] innhold måtte være korrekt».

Redaktøren anfører: «Våre spalter er åpne for alle som vil kritisere vår journalistikk. 1.2 i VVP peker på at ‘pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk’. Det skal vi etterleve. Som redaktør forutsetter jeg bare at kritikken er faktisk basert og saklig presentert. Vi kan tåle all mulig kritikk, så lenge kritikken gjengir hva vi faktisk har publisert. Fakta er under press i det offentlige ordskiftet: Når vår journalistikk kritiseres, skal det være basert på hva vi faktisk har publisert, og ikke hva noen mener vi publiserte.

Etter mitt skjønn er det 4.15 i Vær varsom-plakaten som fanger opp essensen i uenigheten mellom meg og innsender: ‘Ha som krav at tilsvaret er av rimelig omfang, holder seg til saken og har en anstendig form. (...) Tilsvar og debattinnlegg skal ikke utstyres med redaksjonell, polemisk replikk.’»

«Vi skal alltid tilstrebe å publisere korrekte opplysninger, også i debattinnlegg som kritiserer Europower. Hvis jeg som redaktør aksepterer faktiske feil i debattinnlegg, bryter jeg de presseetiske prinsippene. Debattinnlegg med feil må rettes av innsender før publisering. Allmennheten forventer etterrettelighet. Den skal gjelde også når vi selv blir kritisert. (…)

Redaksjonen har fra første stund tilbudt Norsk Kjernekraft tilsvar, i tråd med de presseetiske reglene», konkluderer Europower.

Klager mener Europowers ansvarlige redaktør har satt andre krav til Norsk Kjernekraft enn han setter til egne medarbeidere, og at det blir ubalansert. Klager anfører: «Hvorfor skal politisk redaktør kunne få sitt harselerende innlegg på trykk, mens vårt tilsvar krever en nærmest vitenskapelig artikkeltilnærming med hensyn på krav til dokumentasjon og forståelse av de opprinnelige meningene til politisk redaktør? Det er vår klare oppfatning at det redigerte innlegget vi sendte til Europower forholder seg til fakta og adresserer feilaktige påstander, samtidig som tonen i innlegget reflekterer den skarpe tonen i det opprinnelige innlegget fra politisk redaktør. Vi ser ikke at tilsvaret fra ansvarlig redaktør i Europower endrer noe, og kan ikke se at Europower har gode nok begrunnelser til ikke å ville publisere vårt redigerte innlegg.»

Slik klager ser det, bør PFU «i hovedsak (…) forholde seg til det opprinnelige innlegget fra politisk redaktør, Haakon Barstad, i Europower, [klagers] første innsendte leserinnlegg og det redigerte leserinnlegget». Klager anfører: «Disse tre dokumentene gir et klart bilde av grunnlaget for vår klage. Det som har vært vår hovedinnvending er at Europower, til tross for vår imøtekommelse av deres innvendinger, ikke ville publisere vårt tilsvar, og at de i stedet kom med nye innvendinger når vi tilpasset oss deres krav.»

Klager tilføyer: «Europower har poengtert at de har bistått med omfattende forklaring på ‘forskjellen på det å gjengi et faktum, og det å fremme en mening’. Vi takker Europower for bistanden, selv om både Dr. Sunniva Rose og undertegnede har solid nok utdannelse til å vite forskjellen. (…) Som Europower selv skriver øverst i alle innlegg de publiserer, er et leserinnlegg en ‘kommentar som gir uttrykk for skribentens analyser og synspunkter’. Vårt innlegg er ment å korrigere faktafeil og gi uttrykk for våre synspunkter, i samme tone som det opprinnelige innlegget fra politisk redaktør, noe som bør være godt innenfor kravene til Europower. (…) Vi mener at politisk redaktør i Europower har kommet med en rekke feilaktige påstander og meninger som ikke reflekterer Norsk Kjernekrafts syn. For oss virker det dermed ganske klart at et tilsvar må kunne ha samme skarpe tone som det opprinnelige innlegget til politisk redaktør, som har tittelen «Parodier, mysterier og smarte trekk i spillet om kjernekraft».»

Europower anfører: «Det er mulig at den innklagede kommentaren ikke formulerer seg slik klager ønsker at Europower skal formulere seg, men det er helt irrelevant og har ingenting i PFU å gjøre.»

Når det gjelder påstanden om forskjellbehandling, svarer Europower: «Debattinnlegg skal holde en viss standard og et visst interessenivå for å komme på trykk hos oss. De som ikke holder denne standarden, blir ikke publisert. Det kan man for så vidt kalle forskjellsbehandling.»

Videre: «Debattforfattere kan harselere så mye de ønsker i våre spalter som en del av det offentlige ordskiftet, og gitt at det er relevant for våre lesere. Det eneste jeg som redaktør altså krever, er at tidligere publisert materiale gjengis korrekt. Jeg synes det er en rimelig betingelse, og synes det er beklagelig at det nærmest skapes konspirasjonsteorier om hvorfor vi har takket nei til et debattinnlegg som inneholder feil.»

Europower understreker for øvrig igjen at deres spalter «fortsatt [er] åpne for innlegg fra Norsk Kjernekraft i denne saken, innenfor den helt rimelige rammen om at vårt tidligere publiserte innhold gjengis korrekt til leserne», og: «Deretter kan innsender mene hva man vil om saken, om meg som redaktør og om det vi faktisk har publisert.»