PFU-sak 25-058NN mot Finnmarksposten

Finnmarksposten publiserte en artikkel der et ektepar fortalte om sine opplevelser med politi og barnevern, i forbindelse med en anmeldelse mot dem. I omtalen het det at saken «går langt tilbake i tid», til en person moren «mener nå vil strekke seg langt for å skade familien». Det het også at «dette mennesket» tidligere skal ha levert en bekymringsmelding mot foreldrene.

Klager:
Personen som det ble pekt på, som den som skal stå bak bekymringsmeldingene, mente seg utsatt for sterke beskyldninger. Avisen skulle tatt kontakt og gitt tilbud om samtidig imøtegåelse, anførte klager, som også avviste å ha anmeldt familien. Slik klager så det, fremsto omtalen svært ensidig og ukritisk, og bar preg av tunnelsyn. Etter klagers syn indikerte også uttalelser fra politiet at avisen burde kontrollert saken grundigere. Videre mente klager at omtalen inneholdt detaljert informasjon som gjorde det enkelt å identifisere de involverte. Klager viste til at flere tok kontakt etter publisering da de forsto hvem omtalen gjaldt. Dessuten påpekte klager at familien selv har delt informasjon om saken i sosiale medier, noe avisen må ha vært kjent med, og burde tatt hensyn til.

Mediet:
Finnmarkspostenanførte at det handlet om en krevende sak i kjernen av pressens samfunnsoppdrag. Ifølge avisen var omtalen basert på et bredt kildetilfang, og kritikken i saken var rettet mot barnevern og politi. Ingen beskyldninger gjaldt klager, mente avisen. Slik redaktøren så det, var det heller ikke et sentralt poeng i saken hvem som sto bak bekymringsmeldingen. Omtalen av den var lite spesifikk og pekte ikke på noen bestemt person, anførte redaktøren, som også mente de omtalte var anonymisert. For øvrig anførte avisen at den ikke kan svare for hva privatpersoner publiserer i sosiale medier.


PFUs vurdering:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreker viktigheten av at mediene setter søkelys på denne typen tematikk, gitt pressens samfunnsoppdrag. Samtidig handler det om en type sak som presseetisk sett er svært krevende å dekke, og som derfor stiller strenge krav til redaksjonen. Utvalget minner blant annet om at redaksjonen må være seg bevisst egen rolle, og opptre profesjonelt i møte med mennesker som formidler sterke historier og vonde opplevelser. Det er nødvendig for å beholde en distanse til stoffet og unngå at man havner i sympatifella.

Krevende saker krever et svært grundig kildearbeid
PFU viser til at det er et vanlig journalistisk utgangspunkt å ta tak i en konkret sak, der noen vil fortelle om kritikkverdige forhold eller urett de mener seg utsatt for. Det er også helt normalt at mediene velger å vinkle på disse personenes opplevelser i presentasjonen. Slik sett måtte avisen kunne vinkle som den gjorde i dette tilfellet.

Det er imidlertid en forutsetning at redaksjonen samtidig er svært grundig i kildearbeidet. Redaksjonen må være sikker på at man har stilt de nødvendige kontrollspørsmålene, har tilstrekkelig kildebredde og undersøkt fremsatte påstander så langt det lar seg gjøre. Det er helt vesentlig for å sikre at man får belyst saken så godt som mulig, og ikke overser sentrale motforestillinger og korrigerende opplysninger, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.2.

Fakta og forbehold
I saker som den aktuelle, som gjelder en pågående etterforskning, vil det dessuten være mange uavklarte forhold. Da er det vesentlig å få frem nettopp usikkerheten, og ta nødvendige forbehold.

I dette tilfellet er nettopp mangelen på forbehold ett av problemene med publiseringen. Det gjelder blant annet i omtalen av hvem som skal stå bak anmeldelsen. Utvalget merker seg at det fastslås at det er samme person som står bak bekymringsmeldingen som har ført til anmeldelsen, som tidligere leverte en bekymringsmelding. Samtidig noterer utvalget seg at klager anfører at opplysningen er feil, og at avisen i tilsvaret til foreliggende klage også skriver at «politiet ikke har bekreftet at det er en bestemt person som er melder i saken». Slik utvalget ser det, har Finnmarksposten gått lenger enn avisen har kildegrunnlag for, og det skulle vært tatt langt større forbehold i formidlingen. Finnmarkspostens gjengivelse fremstår både ukritisk og for konstaterende.

Utvalget understreker at det ikke kan vite hva familien faktisk har opplevd, og at avisen også må kunne formidle familiens historie. Men da må det samtidig klargjøres for publikum at det altså handler om påstander, og ikke endelige fakta, jf. VVP 3.2.

Angrep og retten til å forsvare seg
Videre konstaterer utvalget at personen som anklages for å stå bak bekymringsmeldingene, også blir anklaget for å ville skade familien. Det er en sterk beskyldning som utløser rett til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14.

Som utvalget har påpekt tidligere, vil man kunne omgå det strenge kravet til samtidig imøtegåelse i noen tilfeller, for eksempel om den angrepne er fullstendig anonymisert. I dette tilfellet ser utvalget imidlertid at det er gitt flere opplysninger som gjør at både personen selv og også andre som kjenner til de omtalte, kan forstå hvem det handler om. Av den grunn kan utvalget ikke finne noe grunnlag for at kravet til samtidig imøtegåelse kan omgås her. For øvrig minner utvalget om at kontakt med den angrepne, dessuten kunne gitt avisen relevante opplysninger med tanke på kildekritikken og opplysningskontrollen, jf. VVP 3.2.

Finnmarksposten har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens 3.2 og 4.14.

Oslo, 29. april 2025

Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Ådne Lunde, Ole Kristian Bjellaanes, Kjersti Torbjørnsrud, Asle Toje