PFU-sak 07-036Adv. Øivind Østberg p.v.a. klienter mot Nettavisen

PFU-SAK NR. 036/07



KLAGER:

Adv. Øivind Østberg p.v.a. klienter

ADRESSE:

Grensen 12 B, 0159 Oslo

TELEFON/TELEFAX:

22 40 36 40 / 22 40 36 41

PUBLIKASJON:

Nettavisen

PUBLISERINGSDATO:

15.11.2006

STOFFOMRÅDE:

Krim/justis

GENRE:

Nyhetsartikkel

SØKERSTIKKORD:

Tilsvarsrett, identifisering, kontroll av opplysninger, nettdebatt

REGISTRERT:

12.02.2007

BEHANDLET I SEKR.:

13.02.2007; tilsvarsrunden innledet

BEHANDLES I PFU:

22.05.2007

FERDIGBEHANDLET:

22.05.2007

BEHANDLINGSTID:

100 dager

KLAGEGRUPPE:

Privatpersoner (advokatklage)

PFU-KONKLUSJON:

Brudd på god presseskikk

HENVISNING VVPL.:

4.2, 4.7, 4.14, 4.17

RETTSBEHANDLING:

Bildebruken anmeldt i h.h.t. forvaltningsloven

OMTALE/ANONYM.:

Anonymiseres

MERKNADER:





SAMMENDRAG:



Nettavisen brakte 15. november 2006 en nyhetsartikkel med sitattittelen ”- Måtte bade i avføring”. Saken er illustrert med et bilde av fire hvalper som befinner seg under et bord i en bolig. I ingressen står det:



”To måtte avlives, og flere ble syke. Dyrevernsnemnda er opprørt over boten på 4000 kroner. Se bildene.”

I artikkelen er lederen av Dyrevernsnemnda intervjuet. Hun uttaler innledningsvis om dommen:



”- Den er meget oppsiktsvekkende. En dom som denne setter hele arbeidet til Dyrevernsnemnda i et underlig lys. Hele greia blir en stor vits (...).”



Lederen gjentar flere ganger sin misnøye med dommen. Saken beskrives som følger i brødteksten:



”Et par i 50-årene fra XX i Oslo var tiltalt for brudd på dyrevernsloven. Bakgrunnen er at paret fra november 1998 til 2005 hadde alt fra 12 til 23 storpudler i leiligheten sin. Da Dyrevernsnemnda foretok det siste tilsynet, i november 2005, var leiligheten nedgriset av urin og avføring. En hund måtte avlives på grunn av øyebetennelse. En annen på grunn av for dårlig allmenntilstand. Flere av hundene hadde ørebetennelse, og mange var svært redde eller aggressive. (...)Hundene ble

etter Dyrevernnemndas mening sultefôret og badet i sine egne ekskrementer. Følgene av dette var at hundene drakk vann fra toalettskålene, gjorde fra seg inne, hadde avføring i pelsen og ble alvorlig syke. De tiltalte i saken sa seg sterkt uenig i dette.”

Det går videre fram at tingretten frikjente mannen, mens kvinnen ble ilagt en bot på 4000 kroner. Hun ble også fradømt retten til å ha dyr i to år. Det framgår også at det er gitt påtaleunnlatelse for inspeksjoner før 2005, og at det bare er den beskrevne inspeksjonen som har blitt stående i tiltalen. I artikkelen står det at mannen ble frikjent fordi han ikke kan holdes ansvarlig for hundeholdet, idet han ikke hadde den daglige omsorgen med dyrene, og til dette uttaler lederen av Dyrevernsnemnda:

”- Når mannen blir blankt frikjent så må vi bare regne med at virksomheten med hundene fortsetter. Vi kommer til å gjennomføre kontroller på dette stedet også i fremtiden (...).”

Til slutt i saken ligger en rekke klikkbare bilder som Dyrevernsnemnda har tatt av hundeholdet. Det er nærbilder av hundene, blant annet et par bilder av hunder med møkk i pelsen, og bilder fra deler av stuen og kjøkkenet i hundeeiernes bolig.





KLAGEN:



Klagerne er de to omtalte hundeeierne, via sin advokat. Innledningsvis opplyser advokaten at artikkelen fortsatt ligger i opprinnelig versjon på nettet, og at fotografiene er kommet avisen i hende ved at dyrevernmyndighetene har brutt taushetsplikten. Videre heter det i klagen:



”De tiltalte eller deres forsvarer er ikke gitt anledning til kommentar. Oppslaget er meget krenkende og belastende (...). Som helhet er oppslaget egnet til kraftig å villede publikum, særlig fordi framstillingen gjør den beskjedne straffen nærmest uforståelig. Den framstår imidlertid som passende når man leser selve dommen. (...) Dernest får leseren et partsinnlegg fra dyrevernmyndighetene som har karakter av sterk forhåndsprosedyre i forbindelse med anke. Både påtalemyndigheten og domfelte anket dommen.”



Deretter påpeker advokaten at avisen har åpnet for kommentarer fra leserne på sin nettside. Følgende tre innlegg fra kommentarsiden gjengis i klagebrevet:



”Dette grenser til tortur, det ligger i alle fall innenfor rammen av det vi vanligvis forstår med sadisme, rå ondskap mot vergeløse små hvalper. Straffen burde vært langt strengere, i tråd med straff for mishandling av dyr.”



”Noen som vet hvem disse folkene kan være? Har en liten overraskelse til dem.”



”Er dette mulig????? Få navnet til disse eierne, jeg vil torturere dem!!!!!!!!!!!! Syke jævler.”



Om innleggene skriver advokaten:



”[D]et Nettavisen gjør med dette oppslaget er å utsette mine klienter for hat og forhånelse samt en reell fare for fysiske angrep fra mer eller mindre forstyrrede ’dyrevenner’.”



Advokaten anser at anonymiseringen av hans klienter ikke er ”særlig effektiv”. Han mener både beskrivelsen og bildene bidrar til identifisering, og understreker at de som lar seg oppildne av artikkelen, lett kan ”få tilgang til navnene ved å få dommen fra Oslo tingrett”.



Videre mener advokaten at overskriften og ingressen går lengre enn det er dekning for i stoffet. Han skriver blant annet:



”Ingen hunder måtte avlives i forbindelse med inspeksjonen i 2005, som var rettssakens tema. Tidligere, i 2001 og 2002, ble to hunder avlivet på grunn av høy alder/sykdom. Oppslaget gir klart inntrykk av at avlivningen skjedde i forbindelse med den siste inspeksjonen.”



Advokaten siterer fra dommen, der det går fram at retten ser bort fra avlivningene ved tidligere inspeksjoner. Det framkommer også i dommen at det ikke fantes noen indikasjon på sykdom grunnet vanskjøtsel hos hundene. Videre skriver advokaten om dommen:



”[D]yrevernnemndas påstander om ’inntørket urin overalt’ [kan] ikke legges til grunn som bevist. Det retten finner bevist er at det var aviser på gulvet som var inntrukket med urin.”



Advokaten mener derfor det ikke er dekning for mellomtittelen ”Nedgriset av urin” og brødteksten ”leiligheten [var] nedgriset av urin og avføring”. Også mellomtittelen ”Sulteforet” mener advokaten går for langt, selv om det fremkommer at det her er nemndas mening som gjengis.



For øvrig reagerer advokaten på at flere formildende forhold fra rettssaken er utelatt. Og om artikkelens avsluttende kommentarer skriver han:



”Fremstillingen av det faktum at mannen ble frikjent er gitt form av en krass polemikk mot denne avgjørelsen. (...) [M]an lar Dyrevernnemndas leder (...) få kommentere frifinnelsen i sterkt insinuerende ordelag (...). Til dette er å si at mannen ikke har vært eier av noen av de hundene saken gjaldt, og hvis han senere skal skaffe seg hunder, vil han selv sørge for at han har mulighet til å ta seg av dem. Han vil i alle fall ikke gjøre dette som en omgåelse av et forbud mot dyrehold for hans kone. (...) Den uttalelse Nettavisen formidler, er en ærekrenkende beskyldning mot ham.”



I tillegg skriver advokaten at Nettavisen kommenterte at den omtalte kvinnen sto tiltalt for å ha hindret politiet i dets arbeid, men at hun ble frikjent for dette. Advokaten forteller at dette ikke stemmer; hun ble domfelt og anket også dette punktet av dommen. Advokaten finner ikke denne feilen problematisk for klagerne, men mener ”den underbygger inntrykket av slett journalistisk arbeid”.





TILSVARSRUNDEN:



Nettavisen.no skriver i sitt tilsvar: ”I tillegg til å informere om selve saken inneholder artikkelen lederen for Dyrevernnemnda i Oslos mer prinsipielle reaksjoner på den rettstilstanden som følger av dommen.” Nettavisen mener man ikke har identifisert klageren ut over vedkommendes ”nærmeste venner”, og skriver:



”Det pekes på at det her dreier seg om en dom etter forhandlinger i åpen rett, og at saken i forhold til myndighetene har en forhistorie som også omtales i dommen.”



Videre heter det i tilsvaret:



”[D]en foreliggende dom gjelder en straffesak med beviskrav (...). Å referere det en offentlig myndighet anser som sakens fakta, kan etter redaksjonens oppfatning ikke være i strid med god presseskikk. ”



Nettavisen viser blant annet også til rettens formuleringer om at forhold ”må være bevist utenfor enhver rimelig tvil”, og skriver videre:



”Vi noterer at det i dommen opplyses at det er gitt påtaleunnlatelse for tiltalens post I a-e. Vi formoder at dette er skjedd i henhold til straffeprosesslovens § 69 (...). Etter samme lovs § 70 kan den siktede som hevder at han ikke er skyldig i en straffbar handling som påtale er unnlatt for etter § 69, kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten, om den ikke frafaller siktelsen. Etter det opplyste i dommen er denne muligheten ikke benyttet, selv om det er klaget til overordnet påtalemyndighet. Påtaleunnlatelsen er således rettskraftig for det forhold som dekkes av denne. Å gjengi grunnlaget for dette kan ikke sees å være i strid med god presseskikk.”



Redaksjonen påpeker også at det i artikkelen blir vist både til aktors påstand og til den endelige dommen. Nettavisen viser til at retten i forbindelse med overtredelse av enkelte punkter i dyrevernloven fant ”at forholdet var grovt”, og at de her trakk fram tidligere påpekte kritikkverdige sider ved dyreholdet som det ikke ”har skjedd noen vesentlig endring” med. Videre heter det:



”Den tidligere påtaleunnlatelse og det forhold som lå til grunn, var således tatt inn i saken her. Det var åpenbart relevant å omtale dette.”



Når det gjelder bildene, påpekes det at disse ble lagt åpent fram i retten, og at de ikke inneholdt ”taushetspliktbelagte opplysninger”. Angående intervjuet med lederen for Dyrevernnemnda, skriver de:



”[Hun] uttaler seg særlig om de generelle konsekvensene ved at dommen blir stående. I et slikt lys ser ikke redaksjonen at det var i strid med god presseskikk ikke å innhente samtidig tilsvar. Dommens grunntrekk og kommentar om konsekvensene fra fagpersonell og offentlig myndighet må kunne gjengis uten at partens advokat så å si automatisk skal trekkes inn i debatten.”



Videre skriver Nettavisen:



”Dyrehold er et omfattende fenomen, og håndtering av dyr samt fokus på dette er åpenbart av allmenn interesse. (...) Redaksjonen kan ikke se at leserne villedes av artikkelen. I det alt vesentlige inneholder den et korrekt referat og man bringer også frem hvor retten var uenig med påtalemyndigheten. (...) Redaksjonen kan ikke se at det foreligger noen forhåndsprosedyre med sike på ankesaken (...). ”



Om nettdebatten i etterkant heter det i tilsvaret:



”Det kommer ikke sjelden sterke reaksjoner fra det man kan kalle ’dyrevenner’. Sterke reaksjoner på lovbrudd må det være innenfor ytringsfriheten å komme med og publisere.”



Det opplyses at ”de aktuelle innleggene” ble tatt vekk da avisen ble gjort kjent med at ”klageren anså dette problematisk – og etter å ha vurdert innleggene slik at de ikke inneholder noe av særlig interesse for saken som sådan”. Avisen mener imidlertid det ikke ville være ”i strid med god presseskikk å la dem bli stående”. Nettavisen skriver:



”Å ta noen aktive innskriveres umiddelbare reaksjoner som sannhetsbevis for inntrykket innlegget skaper hos leseren faller, etter redaksjonens oppfatning, på sin egen urimelighet. Artikkelen i seg selv, gir ingen oppfordringer til at den domfelte skal utsettes for noe (...). At domfelte møtes med sterke reaksjoner – innenfor rammen av ytringsfriheten – må naturligvis den som begår slike handlinger være forberedt på og også akseptere.”



Når det gjelder de faktiske forhold, blant annet knyttet til påstander om avføring og urin i hundenes omgivelser, skriver Nettavisen deretter:



”At retten som følge av de strenge beviskravene som er anført ikke legger dette til grunn som bevist er korrekt, men det kan ikke bety at redaksjonen ikke kan gjengi elementer fra myndighetens rapporter. I dommen går det (...) frem at påtaleunnlatelsen dekker alvorlige forhold forut for de forhold klageren er dømt for. Når klageren anfører at dommen fremstår som uforståelig, så er det etter redaksjonens oppfatning, nettopp fordi den er det.”



”Slik saken fremstår for redaksjonen (...) er dommen ikke i sammenheng med den alvorlige tiltalen. Det faktum at politiet ikke gjorde jobben i siste runde førte til at påtaleunnlatelsen blir gitt. (...) Hva gjelder avliving av hunder vises til at det ikke er sagt at dette hadde sammenheng med inspeksjonen i 2005, derimot var dette tema i rettssaken og det er formodentlig et uomtvistet faktum at avliving skjedde.”



Nettavisen påpeker at sakens påstand om sulteforing av hundene er framsatt som en ytring fra Dyrevernnemnda og tilbakevist av hundeeierne. Nettavisen sier seg uenige i at de skal ha brakt ærekrenkende ytringer om hundeeierne fra Dyrevernnemnda, og skriver:



”Lederen av Dyrevernsnemnda i Oslo mener hun har bakgrunn fra andre lignende saker for å peke på at hundeholdet i husstanden kan fortsette ut fra formuleringene i dommen. (...) Å påpeke (...) konsekvensene av svakhetene ved dommen slik Dyrevernnemndas leder ser

dem, at forbudet mot dyrehold burde vært rettet mot begge husstandsmedlemmene, er ikke i strid med god presseskikk.”



I sin oppsummering til skriver Nettavisen blant annet:



”I denne saken hvor det dels er en påtaleunnlatelse for relativt omfattende forhold og en domfellelse, mener redaksjonen at overskriftsbruken og ingressen må anses å ha dekning i de faktiske forhold. Det vises også til at det er benyttet tankestrek innledningsvis. Om denne påstanden skulle gi uttrykk for å være fakta, ville det ikke stått en sitatstrek foran. (...) Referatet fra dommen og tiltalebeslutningen m.v. som der er referert er i all hovedsak korrekt.”



Klagerne opprettholder sin klage, og advokaten skriver:



”Mine klienter opplever det som en alvorlig krenkelse at det publiseres bilder fra deres hjem uten deres tillatelse. Uansett om hjemmet kan identifiseres ut fra bildene må kravet derfor være at bildene slettes. Bildene er (...) formodentlig overført til Nettavisen per e-post. (...) Dette har vi forfulgt ad forvaltningsrettslig vei. (...) Vi fastholder at Nettavisen har et selvstendig ansvar for innhentingen og bruk av taushetsbelagt informasjon. (...) At fotografiene er fremlagt som bevis i en straffesak opphever etter vår oppfatning ikke forvaltningens taushetsplikt. (...) Etter vår oppfatning er for øvrig bildene tatt ulovlig da politiet ikke hadde ransakingstillatelse (...).”



Klageren opplyser at Dyrevernnemndas leder i denne forbindelse er ”anmeldt for brudd på straffeloven § 396”.



Om identifikasjonen skriver klageren avslutningsvis at hjemstedet til klagerne, som nevnes i saken, har 5-6000 innbyggere, og at artikkelens beskrivelse av hundenes rase og farge sammen med dette ”gir en entydig identifisering i forhold til de fleste” av stedets innbyggere, samt folk i hundemiljøet i Norge og internasjonalt. Advokaten skriver:



”Bildene er nå linket opp til internasjonale databaser (...) og mine klienter har mottatt kommentarer fra utenlandske lesere.”





Nettavisen skriver om bildene:



”Det er åpenbart enighet om at mediene har et selvstendig ansvar for innhenting og bruk av informasjon. Her er det imidlertid (...) vurdert hvorvidt bildene bør publiseres og man har etter beste skjønn kommet til at de kaster viktig lys over saken. En viktig forutsetning for at leserne skal kunne vurdere både artikkelen og den rettslige prøvingen er naturligvis at den informasjonen som ligger til grunn gjøres tilgjengelig i rimelig grad. (...) Spørsmål om å begrense offentligheten (i en rettssak; sekr. anm.) skal behandles særskilt, og det er ikke opplyst at retten har satt begrensninger her.”



Nettavisen skriver at man ikke vil ta stilling til anmeldelsene klageren opplyser om, men mener disse ikke er ”spørsmål som etter en presseetisk vurdering skulle sperre for publiseringen”. Videre skriver redaksjonen:



”Hva gjelder spørsmålet om identifikasjon må man ha i minnet at det foreligger fellende dom. Naturligvis vil både hundeholdet og saken i en viss grad være kjent (...) i den nærmeste krets. (...) Sakens karakter og den fellende dom sammen med myndighetenes reaksjoner kunne tilsi at man her gikk ut med entydig identifikasjon. Dette ble vurdert, men man fant etter en redaksjonell vurdering å ikke ville gjøre dette (...).”



Nettavisen skriver at identifikasjonstegnene som er gitt, ble lagt inn i saken for å skåne andre oppdrettere og hundeeiere fra anklager. Til slutt heter det:



”At opplysninger om en slik dom sprer seg og også kommenteres i både hundemiljøet og blant dyrevernere er ikke unaturlig, og dette kan naturligvis ikke tilsi at god presseskikk er overtrådt.”





PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:



Klagen gjelder en nyhetsartikkel på Nettavisen.no om et samboende par som har vært tiltalt for flere forhold knyttet til vanskjøtsel av hunder. Saken bringer foruten deler av dommen, en rekke uttalelser fra lederen for Dyrevernnemnda, som er misfornøyd med det vedkommende mener er en for mild dom. Nemnda var med på inspeksjonene som ledet til rettssaken. Hundeeierne klager via advokat over indirekte å være identifisert og ellers krenket av artikkelen. Det klages også over manglende anledning til samtidig imøtegåelse. Videre peker klagerne på faktafeil i artikkelen, samt at ingress og titler er trukket for langt.



I klagen inngår dessuten en leserdebatt som gikk på redaksjonens nettsider i etterkant av artikkelen, og som klagerne likeledes mener var i strid med god presseskikk.



Nettavisen mener saken er viktig, og at klagerne burde vært forberedt på - og tåle - en del kraftige reaksjoner i etterkant av en slik dom. Redaksjonen avviser at den har identifisert klagerne utover den kretsen som må ventes å kjenne til saken. Videre anfører Nettavisen at lederen for Dyrevernnemnda delvis uttaler seg på generell basis, og at det ellers må være greit å referere det en offentlig myndighet anser som fakta i saken, uten at samtidig tilsvar skal være nødvendig.



Pressens Faglige Utvalg er enig i Nettavisens vurdering av dette som en sak med allmenn interesse. Utvalget er derimot mer skeptisk til avisens syn på hva som tilsier tilsvarsett. Nettavisen har rett til å stille spørsmål ved dommen, men i artikkelen kommer det fram sterke og dels udokumenterte beskyldninger mot hundeeierne, fremsatt av en av motpartene i rettssaken. Etter utvalgets mening utløses dermed retten til samtidig imøtegåelse,slik denne er nedfelt i Vær Varsom-plakatens punkt 4.14.



Også i spørsmålet om identifisering mener utvalget at avisen med fordel kunne vært mer varsom, slik det manes til i Vær Varsom-plakatens punkt 4.7. Bildene må kunne sees som viktig illustrasjonsmateriale i saken, men omfanget av dem, sammen med den spesifikke stedsangivelsen, vil sannsynligvis kunne bidra til å identifisere klagerne for langt flere enn de som uansett kan ventes å kjenne til saken.



Utvalget anser ellers at faktafeilene i artikkelen ikke på avgjørende måte bidrar til å endre meningsinnholdet i det som gjengis, men vil påpeke at avisen burde vært mer tydelig i å skille mellom fakta og kommentarer. Her viser utvalget til Vær Varsom-plakatens punkt 4.2. Nettavisen kunne også med fordel ha anstrengt seg mer for å unngå sammenblanding av eldre og nyere hendelser, da dette etter utvalgets mening er viktig for forståelsen av dommens premisser.



Endelig vil utvalget understreke viktigheten av Vær Varsom-plakatens punkt 4.17, der det heter: ”Dersom redaksjonen velger ikke å forhåndsredigere digitale meningsutvekslinger, må dette bekjentgjøres på en tydelig måte for de som har adgang til disse. Redaksjonen har et selvstendig ansvar for så snart som mulig å fjerne innlegg som bryter med god presseskikk.” Etter utvalgets mening bryter noen av de påklagede kommentarene, særlig der det fremsettes konkrete trusler, med Vær Varsom-plakatens krav om saklighet og omtanke.



Nettavisen har brutt god presseskikk.



Oslo, 22. mai 2007

Hilde Haugsgjerd,

John Olav Egeland, Halldis Nergård,

Ingeborg Moræus Hanssen, Henrik Syse, Trygve Wyller