PFU-sak 19-040NN mot Verdens Gang

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Verdens Gang (VG) omtalte i desember 2018 en mann som netthetser. Mannen ble både navngitt og avbildet. Det fremkom at han skal være domfelt for flere innlegg han har publisert på egen blogg om ulike personer, og at han fortsetter å skrive innlegg om flere. Fire personer som var omtalt på mannens blogg, sto frem og fortalte sine historier. VG fulgte opp saken med flere artikler. Artiklene ble publisert med anonym byline («Av VG»).

Klager er den omtalte mannen som mener VG har trakassert ham. Slik klager ser det, er han selv utsatt for hets gjennom artikler flere av VGs kilder har skrevet om ham i andre fora tilbake i tid. Klager opplyser at denne tidligere omtalen har fått konsekvenser for ham både privat og yrkesmessig, og at hans blogg er et forsøk på å slå tilbake og forsvare seg. Klager viser til vedlegg han sendte VG, og mener dette er noe avisen skulle omtalt. Videre mener klager at VG ikke har innfridd kravet til samtidig imøtegåelse, fordi kun deler av hans svar er gjengitt. Klager mener VG derigjennom har gitt et feilaktig inntrykk av at han alene er «the bad boy». Han tilføyer at han heller ikke fikk imøtegått en påstand om at han ødelegger liv. Videre mener klager at VG har publisert flere feil; han opplyser å ha slettet alle artikler han er dømt for, og skriver at han aldri har hengt ut folk som pedofile. Han reagerer også på at VG skjuler hvem som har skrevet artiklene, mens avisen fullt ut identifiserer klager med både navn og bilde, et bilde som dessuten er tatt fra hans Facebook-side uten tillatelse. Etter klagers mening har VG også publisert sensitiv informasjon om ham. Han anfører brudd på en rekke punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP).

VG mener det handler om viktig journalistikk, og at det er dokumentert at klager har handlet som beskrevet. VG viser til at omtalen er basert på det klager selv har publisert under fullt navn, intervju med flere åpne kilder, dommer og andre rettsdokumenter. Etter VGs mening vrir klager på formuleringer for å skape inntrykk av unøyaktighet. VG viser til hva klager har publisert og mener å ha dekning for det publiserte. Slik VG ser det, har klager også fått rikelig anledning til samtidig imøtegåelse; han fikk tilsendt en lang liste med spørsmål og detaljert informasjon om det som skulle publiseres. VG mener å ha gjengitt essensen i hans svar, og forklarer at det var uforsvarlig å gjengi klagers svar i sin helhet, da det inneholdt uriktige utsagn og angrep på VGs kilder. VG tilføyer at klager også fikk mulighet til å kommentere oppfølgingsartikler. Videre avviser VG å ha publisert private opplysninger. VG mener det handler om relevant informasjon for å forklare leserne hvorfor fornærmede ikke får erstatning. Slik VG ser det, var det også berettiget å fortelle hvem klager er blant annet fordi det handler om flere dommer og «gjentatte begjæringer om å slette trakasserende innlegg». Hva gjelder anonymiseringen av egne journalister, opplyser VG at årsaken var stor risiko for alvorlige represalier mot ansatte.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) ser at VGs vinkling og omtale, der klager er avbildet og navngitt, utvilsomt er hardtslående. Samtidig konstaterer utvalget at det handler om flere dommer og gjentatte handlinger fra klagers side, og om et samfunnsproblem som har offentlig interesse. Etter utvalgets mening var det derfor berettiget å identifisere klager, jf. VVP 4.7.

Utvalget finner heller ikke grunnlag for å kritisere at VG hentet et privat bilde av klager fra Facebook. Utvalget merker seg at VG har merket bildet med «privat», og mener bildet må anses som relevant og nøytralt; det fremstiller ikke klager på noen krenkende måte.

Slik utvalget ser det, har VG heller ikke fremhevet personlige eller private forhold om klager som er saken uvedkommende, jf. VVP 4.3. Utvalget mener VG på tilstrekkelig vis har godtgjort at det er dekning for det publiserte, jf. VVP 3.2 og 4.4. I denne sammenheng minner utvalget om at det er vanlig å spisse og forenkle i journalistisk formidling. Alt kan ikke tas med, og mediene må derfor kunne omtale ulike forhold i generelle termer uten at alle nyanser fremkommer.

Når man blir utsatt for et slikt sterkt kritisk søkelys, er det imidlertid vesentlig at man får anledning til å forsvare seg. Utvalget merker seg at VG tok kontakt med klager i god tid før første publisering og informerte om hva redaksjonen hadde til hensikt å publisere. Klager ble forelagt anklager og tilbudt samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14. Videre noterer PFU seg at VG fulgte opp med flere eposter og forespørsler om kommentarer og svar fra klager. I første publisering blir det tidlig i brødteksten opplyst at klager er sterkt kritisk til VGs fremstilling. Det vises også gjennomgående i VGs oppfølgende dekning at klager imøtegår omtalen.

Klager mener imidlertid VG skulle omtalt mer av det han sendte redaksjonen som svar. Når det gjelder vedleggene klager sendte med sine svar, må utvalget presisere at PFUs oppgave er å ta stilling til det mediet har publisert. PFU kan se at tidligere konflikter har vært belastende for klager, men utvalget gjør ikke egne undersøkelser av bakenforliggende forhold. Videre minner utvalget om at ingen har krav på å få publisert alt man har svart redaksjonen; kravet er at mediet gjengir essensen i svaret (imøtegåelsen) og at man får svart på de beskyldninger som fremmes. I denne sammenheng merker PFU seg at VG har fått frem klagers svar om motivasjonen for å ha publisert som han har gjort om VGs kilder. Det blir opplyst at to av VGs kilder tidligere skal ha publisert artikler om klager som han mener er krenkende og som han har bedt om å få fjernet. Det opplyses også om en konflikt tilbake i tid med den ene kilden. Slik utvalget ser det, har VG innfridd kravet til samtidig imøtegåelse.

For øvrig vil utvalget tilføye at det kun er sterke beskyldninger av faktisk art man har krav på å få imøtegått samtidig, jf. VVP 4.14. Meningsangrep – for eksempel i form av karakteriseringer og subjektive vurderinger – utløser retten til tilsvar i ettertid, jf. VVP 4.15.

Når det gjelder den anonyme bylinen som er brukt i publiseringene, viser PFU til at mediene ikke har noen presseetisk forpliktelse til å oppgi navnet på journalistene som har skrevet artikkelen, selv om det er vanlig å gjøre det. Det er uansett ansvarlig redaktør som har det personlige og fulle ansvar for det som publiseres i eget medium, jf. VVP 2.1.

VG har ikke brutt god presseskikk.

Oslo. 28. august 2019

Anne Weider Aasen,

Stein Bjøntegård, Nina Hernæs, Liv Ekeberg,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Kristin T. Hoff

Anonymiseres