PFU-sak 24-216Harald Jacobsen mot Nettavisen

Klager var tidligere ansatt på Stortinget og klager med samtykke fra varslere. Han anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):

• 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll
• 4.1, om saklighet og omtanke
• 4.4, om tittelbruk
• 4.7, om identifisering
• 4.14, om samtidig imøtegåelse

Etter klagers syn utsettes varslerne for sterke beskyldninger gjennom påstanden om at varslene mot Giske var «delvis fabrikkert». Klager anfører: «Stephansen [politisk redaktør i Nettavisen, som har skrevet kommentarartikkelen] impliserer altså at varslerne med overlegg har justert eller konstruert anklager om seksuell trakassering fra sin overordnede. Én ting er at dette er usant. For PFU er det kanskje mer relevant at det er en alvorlig anklage av faktisk art. Likevel har Stephansen ikke vært i kontakt med varslerne verken før eller etter publisering.»

Slik klager ser det, har Stephansen i kommentaren ikke vurdert «andre muligheter», som at varslerne kan ha vært usikre på hvordan et varsel burde utformes, før redaktøren i kommentaren konkluderer med at deler av varslene var fabrikkert.

Klager skriver: «I Store Norske Leksikon står det “fabrikkering betyr å fremstille fabrikkmessig, produsere eller dikte opp (en løgn).” I dette ligger også at fabrikkering er en bevisst forfalskning. Dette er en alvorlig anklage[.]»

Videre mener klager at kommentarartikkelens tittel ikke har dekning i stoffet, fordi boka som artikkelen refererer til, ifølge klager ikke inneholder påstanden om delvis fabrikkering: «Boken påpeker at det finnes flere utkast til varslene, men skriver kun at ‘Forfatterne av denne boken har ikke fått klarhet i om varsleren faktisk var involvert i endringene av ‘’sommerfest-varselet’’, eller om Amundsen gjorde dette på egen hånd.’ Mens boka skildrer og stiller spørsmål ved en prosess, konkluderer Stephansen på egen hånd med at varslene var delvis fabrikkert, en påstand som ikke har dekning i bokens innhold. Dette er uansett en så grov påstand at den ville krevd et selvstendig journalistisk arbeid fra Stephansens side, som å innhente en samtidig imøtegåelse.» Klager konkluderer med at «tittelen villeder leseren til å tro at boken beviser at varslene var fabrikkert, noe som ikke er tilfelle».

Klager innvender at selv om det her handler om kommentarjournalistikk, så er man heller ikke fritatt ansvaret for kildekritikk og faktasjekk. Klager skriver: «Selv om man kan argumentere for at man bør kunne stole på innholdet i en bok, understreker punkt 3.2 også at pressen skal være spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder. Jeg kan ikke se at det aktsomhetskravet er oppfylt av Nettavisen.»

Klager tilføyer: «Det er allerede en betydelig personlig belastning å varsle om seksuell trakassering på arbeidsplassen. Varslere risikerer represalier, både fra kolleger, ledelse, og offentligheten. Derfor er det viktig at pressen viser stor varsomhet i hvordan de omtaler slike saker, og norsk presse har da tidligere vært varsomme med å eksponere varslere unødig, da dette kan gjøre at enda flere kvier seg for å varsle om kritikkverdige forhold de har opplevd. Jeg ber derfor PFU også vurdere hvorvidt Stephansen bryter med punkt 4.1 om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.»

Dessuten anfører klager at det er publisert opplysninger som langt på vei identifiserer varslerne (denne delen av klagen er unntatt offentlighet, sekr. anm.)

Nettavisen viser innledningsvis til at meningsjournalistikken har et eget vern i presseetikken og Grunnloven, og at det skal være vide grenser for hvordan fakta tolkes på meningsplass.

Slik Nettavisen vurderer det, er det ikke rettet beskyldninger mot varslerne. De eventuelle anklagene gjelder tidligere sekretariatsleder i Aps stortingsgruppe, avdøde Hans Kristian Amundsen. Avisen mener imidlertid at det ikke er åpenbart at omtalen utløste noe krav om samtidig imøtegåelse, da kommentarartikkelen ifølge avisen har omtalt dokumenterbare fakta: «Tvert om beskriver Stephansen nøye hva som faktisk har skjedd (at varslene har gått fram og tilbake mellom Amundsen og advokatkontoret, og blitt justert flere ganger før de ble oversendt partikontoret). Dette er fakta som kan dokumenteres, og som heller ikke er bestridt av noen av partene.» Av den grunn avviser Nettavisen også brudd på VVP 3.2.

Nettavisen anfører: «Når Stephansen så skriver i tittel og ingress at dette betyr at varslene er “delvis fabrikkert”, så er dette en tolkning av faktiske forhold. En slik tolkning av dokumenterbare fakta er langt innenfor grensene for vanlig, politisk kommentar-journalistikk, særlig fordi grunnlaget for tolkningen er presisert – slik at leseren selv kan gjøre seg opp en mening om tolkningen er rimelig eller ikke. Det er viktig å presisere at Nettavisen aldri har hevdet at varslene har vært “oppdiktet” (…)

Men vi mener fremdeles at de synes å være “delvis fabrikkert”, og at dette er en nokså presis tolkning av det som faktisk har skjedd og som er nøye beskrevet av Arbeiderpartiets sekretariatsleder selv. At andre er uenige i den tolkningen, er normalt, og endrer ikke redaktørens rett til å tolke faktiske forhold.» Avisen avviser derfor også brudd på VVP 4.4 og konkluderer: «[T]ittelen sier akkurat det samme som senere blir gjentatt og forklart nærmere i kommentar-artikkelen.»

Videre anfører Nettavisen at varslerne er anonyme, og at det også er en årsak til at det ikke ble forsøkt tatt kontakt med dem: «Politisk redaktør Erik Stephansen har gjennom alle disse årene ikke hatt interesse av å finne ut hvem varslerne er, fordi navn eller identitet ikke er relevant for saken. Nettavisen har også lagt merke til at varslerne har vært ute i pressen og klaget på ubehagelig kontakt og overdreven jakt på varslere fra medienes side. Et forsøk på kontakt fra Stephansens side, med krav om svar, ville uvegerlig måte medføre en bekreftelse på identitet som varslerne tydeligvis ikke ønsker.
Motivet for ikke å ta kontakt med varslerne blir ytterligere forsterket av følgende passus i boka, som også blir sitert i kommentar-artikkelen: ‘Forfatterne av denne boken har ikke fått klarhet i om varsleren faktisk var involvert i endringene av ‘’sommerfest-varselet’’, eller om Amundsen gjorde dette på egen hånd’. Varslerne blir altså verken i boka eller av Stephansen beskyldt for å ha medvirket.»

Når det gjelder anførselen om identifisering, mener Nettavisen at klagers henvisning til VVP 4.7 dessuten er irrelevant, da det «i hovedsak er ment å gjelde identifisering i straffesaker, eller forhold som på andre måter er i strid med vanlige moraloppfatninger».

Nettavisen er imidlertid enig med klager i at det må vises varsomhet i hvordan varselsaker omtales, og avisen mener også å ha vært tilbakeholden med opplysninger som kan bidra til å identifisere. Avisen anfører: «Men en slik omtanke må også veies opp mot en saklig og aktverdig grunn for å gi relevant og tilstrekkelig informasjon for å kunne føre en “åpen og opplyst offentlig samtale”, jamfør Grunnlovens paragraf 100.»

Nettavisen konkluderer: «Erik Stephansens kommentar er (…) langt innenfor det en politisk redaktør har rett til å ytre i en løpende, politisk debatt. Slik sett blir graden av anonymisering av de aktuelle varslerne et politisk spørsmål som ligger utenfor Pressens Faglige Utvalgs mandat å vurdere. Nettavisen har ikke brutt god presseskikk.»

Klager fastholder at påstanden om et fabrikkert varsel innebærer en beskyldning som utløser rett til samtidig imøtegåelse for varslerne. Klager viser til en formulering i kommentaren, der politisk redaktør skriver: «Med andre ord: Varslerne var villig til å fabrikkere eller justere ordlyden i varslene slik at de ble ‘ille nok’.»

Klager anfører: «Dette kan godt være en tolkning, men det er også en påstand av faktisk art. Den er rettet mot varslerne. Den utløser dermed samtidig imøtegåelse.»

Klager står også fast på at omtalen kan bidra til å identifisere varslerne, og mener Nettavisens argumentasjon om at avisen unnlot å ta kontakt for å vise hensyn, fremstår «i beste fall hult». Klager opplyser at varslene ikke har søkt offentlighet, og påpeker: «Dessuten er samtidig imøtegåelse et presseetisk krav, ikke noe redaksjonen kan velge bort utfra egne spekulasjoner om hvorvidt omtalte ønsker kontakt med pressen eller ei. VVPs krav om samtidig imøtegåelser eksisterer jo ikke bare for at kilder skal kunne forsvare seg, men også for at man som redaksjon skal kunne luke ut feil og misforståelser før publisering.»

Videre viser klager til at forfatterne av den omtalte boka ikke fikk klarhet i hvorvidt varslene var involvert i å skrive det ferdige varselet, «fordi heller ikke de har spurt varslerne om dette».

Klager anfører: «At andre journalister/forfattere gjør en svak jobb fritar likevel ikke Nettavisen for et selvstendig ansvar for å faktasjekke påstander de setter på trykk.
Det er uomstridt at det eksisterer to kladder og en ferdig versjon av varselet om seksuell trakassering fra en overordnet, men dette beviser ikke at varslene er "helt eller delvis fabrikkert" slik Stephansen slår fast. Denne påstanden kan Nettavisen godt kalle en tolkning, men det er også en påstand av faktisk art – om en grovt uetisk og sannsynligvis også ulovlig handling.»

Klager fastholder at tittelen går lenger enn det er dekning for, og anfører dessuten: «Hva gjelder saklighet og omtanke, samt identifisering har Nettavisen helt rett i at det å varsle ikke er klanderverdig, men tvert om helt nødvendig for et demokrati. Å fabrikkere et varsel ville derimot være både klanderverdig, kritikkverdig og i strid med vanlig moral. Det er dette Stephansen og Nettavisen beskylder varslerne for. Erkjennelsen av at identifiseringen er en belastning er grunnen til at Vær Varsom-paragrafen eksisterer, og også grunnen for at den øvrige delen av norsk presse har valgt å anonymisere de kvinnelige ansatte som varslet om at de var utsatt for seksuell trakassering fra en overordnet. Det fremstår derfor noe underlig at Nettavisen mener anonymisering av varslerne er et politisk spørsmål som ligger utenfor PFUs mandat å vurdere. Dette dreier seg jo nettopp om hvilke valg pressen tar i identifisering i pressens egne kanaler, rett i kjernen av presseetikken. Deretter hopper Nettavisen til paragraf 100. Det bør være unødvendig å presisere at å følge VVP ikke er til hinder for grunnlovsfestet ytringsfrihet.»

Nettavisen står fast på at det ikke er publisert påstander av faktisk art som utløser varslernes rett på samtidig imøtegåelse, eller at varslerne er identifisert gjennom omtalen. Opplysningene som er publisert handler om informasjon «leserne har krav på for å kunne gjøre seg opp en opplyst og informert oppfatning av en [av] de mest omtalte sakene i Norge det siste tiåret». Avisen konkluderer med at den ikke har brutt god presseskikk.

Klage med samtykke, relatert til klage mot NRK (sak 217/24).

Det som berører VVP 4.7 i klagesaken er unntatt offentlighet, og behandlingen har derfor delvis lukket behandling.