PFU-sak 23-178Natalia Angermo mot Budstikka

Klager er guttens mor, som anfører at det var et veldig stort trykk fra media rundt dødsfallet til sønnen.

Klager anfører brudd på disse punktene:

• 4.6, om hensynet til ofre og pårørende.
• 4.7, om identifisering.

Alle medier fikk tydelig beskjed om at familien ikke ønsket at sønnens navn skulle komme frem i media, eller være til stede ved seremonien eller begravelsen. Klager skriver at både begravelsesbyrået og kirken var forberedt med ekstra personell som håndterte situasjonen, og holdt pressen på avstand.

Ifølge klager var det mange henvendelser fra riksmedia, og alle viste hensyn til deres ønske, bortsett fra Budstikka, som til tross for ønskene publiserte artikkelen under seremonien med navn og bilder.

Familien ga ifølge klager klar beskjed om at dette ikke var greit, men fikk beskjed om at dette var en stor hendelse på nasjonalt nivå og at de derfor gjorde det slik. Klager anfører at det var respektløst, ufint og bryter med etiske regler, og skriver: «Redaksjonen og journalisten tråkker inn i vårt liv bare for å tjene penger på dødsfallet av en 18-åring. Dette er ikke riktig!»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Budstikka anfører at avisen ikke har brutt god presseskikk, men tvert imot har opptrådt respektfullt, rapportert nøkternt og på en måte som både ivaretar et berettiget informasjonsbehov og som ikke har påført familien unødige belastninger.

Redaksjonen anfører at dødsfallet ble kunngjort av Rikshospitalet, der han hadde vært innlagt etter å ha blitt smittet med hjernehinnebetennelse på en tur til utlandet der han deltok sammen med over 500 andre jevnaldrende personer fra Asker, Bærum og Nordre Follo. Dødsfallet og årsaken hadde derfor betydelig offentlig interesse, og berørte og uroet mange mennesker. Det var ifølge Budstikka naturlig og riktig å gi saken bred omtale.

Avisen anfører at deres oppgave var å informere bredt om det som skjedd, fra å formidle informasjon fra Folkehelseinstituttet til å dekke et lokalsamfunn som arbeidet med sorg og forebyggende tiltak: «Saken var med andre ord ikke noe privat anliggende alene for dem som mistet en sønn eller kjært familiemedlem, men en sak av direkte betydning og relevans for hele lokalmiljøet.»

Redaksjonen anfører at de ønsket dialog med familien, at det ble formidlet av prest, begravelsesbyrå og nære venner av familien, men at de ikke ønsket å bli kontaktet av avisen. Budstikka ble gjort kjent med at familien ikke ønsket media til stede i begravelsen, samt at navnet ikke skulle offentliggjøres.

Avisen skriver: «Når Budstikka likevel valgte å offentliggjøre den avdødes navn i forbindelse med begravelsen, skjedde det etter grundige etiske og publisistiske vurderinger.» Redaksjonen viser til presseetiske prinsipper og tidligere PFU-saker (031/05 og 013/22), og at de fant det berettiget å identifisere gutten.

Budstikka viser til at identiteten var godt kjent i lokalsamfunnet, og at det var et berettiget informasjonsbehov for andre. Det anføres at avisen ventet til dødsannonsen var offentliggjort, og at det var offentliggjort en minneside for ham der flere hundre personer hadde lagt igjen sin hilsen. Redaksjonen varslet via prest og familiens kontaktperson i begravelsesbyrået, slik at pårørende kunne forberede seg på det.

Redaksjonen viser til PFU-sak 013/22 der en mor til en avdød klaget på at avisen var til stede i begravelsen, der PFU pekte på viktigheten av å ha kontakt med pårørende slik at de kan være forberedt.

Budstikka anfører at de forstår at familien oppfatter det som om avisen var til stede under begravelsen, men at de respekterte familiens ønske. Avisen skriver: «Vår tilstedeværelse begrenser seg til et fotografi av kirken tatt på begravelsesdagen og ett bilde tatt på avstand der vi kun ser rygger til et fåtall av de fremmøtte utenfor kirken. De menneskene vi ser ansiktene til, er ikke deltakere i begravelsen. Det tredje bildet i artikkelen er tatt i forbindelse med åpen kirke på et tidligere tidspunkt, der det ble tent lys for avdøde. Budstikka var aldri inne i kirken verken før eller under seremonien, og rapporterte ikke fra denne.»

Avisen anfører at årsaken til at de vurderte annerledes enn riksmediene, skyldes at de som lokalavis rapporterer fra et miljø og samfunn som på en særlig måte var berørt av tragedien som fant sted. De måtte ta selvstendige vurderinger, som de redegjorde for overfor familien.

Klager anfører at hun som mor reagerer på at Budstikka «drenerer oss for krefter vi prøver å samle», og at redaktøren holder på sitt og viser til andre aviser for «å bortforklare så respektløs handling».

Klager anfører at hun registrerer at avisen kjente til familiens ønske om at navn ikke ble offentliggjort, men allikevel trosset pårørendes ønske.

Oppgaven med smittesporing ligger hos kommunen, og ikke hos Budstikka, anføres det, og klager peker på at navnet på hennes sønn var irrelevant i forhold til sakens størrelse.