Hopp til hovedinnhold

PFU-sak 24-098Marius Aasen mot Dagens Næringsliv

Presseetiske temaer

Dagens Næringsliv brøt ikke god presseskikk

Klager måtte akseptere avisens kritiske søkelys på hans rolle som megler i eiendomstransaksjoner til 280 mill. kroner, som endte i konkurs for kjøperen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) konkluderte med at klager kom tilstrekkelig til orde med sin versjon av saken, og at avisen kontrollerte fakta og tok nødvendige forbehold, i tråd med kravene i Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.2.

Ikke brudd

Relevante punkter i VVP

Innklaget publisering

PFUs uttalelse

Dagens Næringsliv (DN) publiserte i mars 2024 en dokumentarartikkel i seksjonen Magasinet, med tittelen: «Pushet eiendommer for 280 mill. til 26-åring». Artikkelen ble illustrert med bilder av megleren fra en boligvisning.

Klager:

Den omtalte eiendomsmegleren, Marius Aasen, mente innklaget artikkel inneholdt grove og helt avgjørende faktafeil, som ga et uriktig bilde av hans rolle som megler i de omtalte eiendomstransaksjonene til 26-åringen, Sondre Løvenskiold. Dette var ødeleggende for ham både privat og profesjonelt, anførte klager, som mente Finanstilsynet i praksis renvasket ham for anklagene i artikkelen.

Ifølge klager fortiet DN blant annet nøkkelopplysninger om transaksjonene; at 26-åringens eiendomsvirksomhet var finansiert med store lån i Næringsbanken, og at kjøpet av en av eiendommene ble finansiert av hans far. Avisen opplyste heller ikke om selskapene og rollene 26-åringen ellers hadde. I stedet ble han fremstilt som en stakkars lettlurt Bør Børson.

Slik klager så det, fikk han ikke reell mulighet til samtidig imøtegåelse av påstandene i saken, og han reagerte også sterkt på at avisen tok bilder av ham i skjul, til bruk i artikkelen.

Mediet:

Dagens Næringsliv viste til at artikkelen dreide seg om hvordan klager skjøttet sitt lovpålagte megleransvar i de omtalte eiendomshandlene. Både Norges Eiendomsmeglerforbund og Finanstilsynet konkluderte med at klagers meglervirksomhet innebar brudd på etiske regler og god meglerskikk. Avisen påpekte at det var sentralt for redaksjonen å finne ut hvordan en 26-åring med begrensede midler kunne finansiere et omtalt eiendomskjøp til 122,5 millioner kroner. Ingen kunne bekrefte finansieringen, og banken svarte ikke på DNs henvendelse. DN påpekte dessuten at det var 26-åringen som var kjøper av en av de andre omtalte eiendommene, selv om faren bidro til finansieringen.

DN opplyste at klager ble kontaktet første gang i november 2023, og at han ble forelagt alle påstander før publisering. Klager ble fotografert i en arbeidssituasjon på en visning, etter at klager hadde avvist videre dialog med avisen. Redaksjonen mente bildet var relevant og legitimt å publisere i lys av artikkelens innhold.

PFUs vurdering:

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har forståelse for at klager opplevde omtalen som personlig belastende. Samtidig er ikke presseetikken ment å være et vern mot ubehag som følge av kritisk journalistikk. I dette tilfellet dreier det seg om en sak av stor offentlig interesse, der mange har tapt store beløp, som følge av at den omtalte eiendomsvirksomheten kollapset og 26-åringen gikk konkurs. Klager måtte derfor akseptere søkelyset DN satte på hans profesjonelle rolle som megler i de omtalte transaksjonene.

Nødvendige forbehold

Opplysningskontrollen er et grunnelement i presseetikken. Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.2 pålegger redaksjonen å sjekke fakta, men også å sørge for at den har kilder som bidrar til at saken blir best mulig opplyst. Når det er usikkerhet om faktiske forhold, er det presseetisk påkrevd at mediene tar nødvendige forbehold.

PFU registrerer at klager og Dagens Næringsliv er svært uenige om hvordan de omtalte eiendomstransaksjonene ble gjennomført. I tilsvarsrunden viser begge parter til muntlige og skriftlige kilder som støtter deres egen fremstilling. Utvalget foretar ikke egne undersøkelser, og har derfor ikke grunnlag for å ta stilling til hva som er rett eller galt når det gjelder de enkelte eiendomshandlene.

Det avgjørende i den presseetiske vurderingen, er derfor om DN har sørget for at denne uenigheten og usikkerheten om fakta synliggjøres for publikum, slik at de ulike ståstedene blir belyst.

PFU forstår at artikkelen sett fra klagers side kan fremstå ensidig, men faller likevel ned på at avisen i tilstrekkelig grad har sørget for å ta nødvendig forbehold, i tråd med kravene i VVP 3.2. Utvalget kan heller ikke se at DN har utelatt sentrale opplysninger som ville gitt publikum en helt annen forståelse av saken.

Dokumentert rolle

Når det gjelder klagers rolle i de omtalte eiendomstransaksjonene, finner PFU at Dagens Næringsliv har godtgjort at klager hadde en aktiv rolle som såkalt kjøpsmegler. Utvalget viser til at dette er dokumentert gjennom en oppdragsavtale om eiendomsmegling og en påfølgende faktura for utført oppdrag.

Fikk imøtegå

Retten til å forsvare seg mot angrep og sterke beskyldninger, står helt sentralt i presseetikken. Når man blir utsatt for et slikt hardt søkelys som klager ble, skal man derfor få mulighet til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger, jf. VVP 4.14. Slik PFU vurderer det, har klager fått slik mulighet og blitt forelagt de sentrale påstandene i artikkelen. Utvalget viser til at redaksjonen tok kontakt med klager flere måneder før publisering, og at han er kommet tilstrekkelig til orde med sin imøtegåelse av de faktiske påstandene.

Ikke rammende bilder

PFU finner heller ikke grunnlag for at klager er blitt utsatt for skjulte opptak eller metoder, jf. VVP 3.10. Utvalget mener klager måtte akseptere at DN tok bilder av ham i en arbeidssituasjon, som var relevant for innholdet i artikkelen og ikke spesielt rammende for ham, selv om klager ikke ønsket mer kontakt med avisen. Utvalget viser også til at avisen ga seg til kjenne i situasjonen.

Dagens Næringsliv har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. september 2024

Anne Weider Aasen,
Eivind Ljøstad, Ådne Lunde,

Ingrid Rosendorf Joys, Øyvind Kvalnes, Nina Hernæs

Klagen

Klager er den omtalte, Marius Aasen, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde

3.3 - om premissene i kontakten med kilder

3.10 - om skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet

4.1 - om saklighet og omtanke

4.5 - om forhåndsdømming i kriminal- og rettsreportasje

4.14 - om samtidig imøtegåelse

Klager skriver:

«De to første avsnittene i DNs artikkel 'Supermegler pushet eiendommer for 280 millioner til 26-åring' er illustrerende for denne klagen:

'Sondre Løvenskiold (28) viser vei opp trappen i en gammel bygård midt i Oslo sentrum. Gipsplater er skrudd på veggene. Et nytt bad er halvferdig. Men det er kaldt og stille i gården. Løvenskiold får ikke gjort stort mer. Den nybakte småbarnsfaren har ikke engang bankkonto etter at han ble slått personlig konkurs i sommer. Han lever på konas inntekt under fødselspermisjon. Kravene mot ham har passert 86 millioner kroner.'

Ingen steder fremgår det at det er faren til Sondre Løvenskiold som eier bygården de står i og omtaler. Det var farens selskap som i sin tid kjøpte bygården, og dette selskapet er ikke konkurs. DN velger å heller bruke avsnitt etter avsnitt på å sette stemningen og premissene for en dypt feilaktig artikkel.»

Videre skriver klager:

«Resultatet av denne massive saken, som fremstår med et svært høyt presisjons- og detaljnivå, har vært ødeleggende for meg både privat og profesjonelt. Bildet som tegnes er drepende og totalt ensidig.

Problemet er at historien som fortelles ikke er sann. DN har startet med en hypotese og aldri latt fakta eller kilder endre den.

(...)

Jeg vil i denne klagen forklare og dokumentere hvordan selve kjernefortellingen er totalt misvisende, hvordan hver enkelt tilsynelatende nitid gjennomgang av transaksjoner inneholder stygge og helt avgjørende faktafeil, og hvordan DN har utelatt vesentlige fakta, kilder og informasjon på en måte som rett og slett fører leserne bak lyset.

Finanstilsynets gransking nevnes der det er negativt for meg, men utelates der den taler til min fordel eller motsier anklager DN fremmer. Anmeldelser og påstander fra Løvenskiold nevnes, alle anmeldelsene og påstandene mot ham fra et bredt spekter av kilder utelates. Det går så langt at DN fremstiller en leieavtale Løvenskiold selv har inngått, som noe som var skjult for ham.

Jeg vil også klage på hvordan DN har behandlet meg og informasjon fra meg. Jeg har ikke fått reell samtidig imøtegåelse. Dette har åpenbart bidratt til problemene i saken. Det mest alvorlige er likevel fraværet av grunnleggende opplysningskontroll.»

Om eiendomstransaksjonene, skriver klager:

Kirkegårdsgata 1:

«DN hevder at Løvenskiold ikke hadde finansiering for dette kjøpet. Faktum er at banken bekreftet finansiering på 120 millioner kroner. DN skriver feil, selv om de har fått omfattende dokumentasjon (...) og en tydelig forklaring fra meg (...). Jeg kommer tilbake til dette, men vil allerede her påpeke at historien om den naive og ubemidlede gravemaskinføreren står seg dårlig, om leseren allerede her vet at han kunne låne 120 millioner kroner i banken.

(...)

Faktum er at DN har fått dokumentert at Løvenskiolds påstand ikke kan stemme.

(...)

DN har også fått dokumentasjon som viser at Løvenskiold var fornøyd med kjøpet (...)

DN unnlater ikke bare hva som ligger i dokumentasjonen de har fått, men lar meg ikke engang komme til orde med min versjon av dette. Jeg presenteres aldri for de faktiske og totale påstandene, utover referater og løsrevne påstander. Slik får jeg heller ikke samtidig imøtegåelse.»

Peder Claussøns gata 3:
«Denne bygården er spesielt viktig i DNs historiefortelling, som omtalt innledningsvis. DN utelater at denne bygården er kjøpt og eid av faren (...). DN bruker kjøpet av bygården til å befeste at det ble 'pushet' eiendommer Løvenskiold ikke hadde råd til. DN skriver: 'Løvenskiold stanget mot taket i utlånsforskriften allerede da, og måtte stille personlig kausjon for å få finansieringen til å gå sammen'.
Men det var altså Person AS som kjøpte bygården, og Løvenskiold kan umulig ha stanget hodet i noen forskrift. Faren finansierte kjøpet med banklån. På eiendommen er det tinglyst pantobligasjon på 30 mill. til Næringsbanken. Kjøpesummen var 23 mill. (...)

DN forsøker gjennomgående å tegne et bilde av at prisen på eiendommer på uforklarlig vis gikk opp da Løvenskiold kjøpte dem. (...) Det er feil. Prisen gikk ikke opp over 3 måneder, men over 10. (...)Det var kraftig prisøkning i markedet (syv prosent) som alene utgjør 1,3 mill. Selgeren hadde gjort store investeringer ved rehabilitering av en leilighet, innkjøp av kjøkken og materialer for rehabilitering av to andre, samt brukt mye penger på arkitekter. DN har ikke forelagt meg påstandene.»

Spinneriveien 9:

«DN fastslår en rekke grove og feilaktige påstander som fakta. (...)

Faktum er at det var Løvenskiold selv som inngikk denne leieavtalen med selgeren etter at han kjøpte eiendommen (...). Han stilte faktisk forbehold i budet om at akkurat denne avtalen skulle inngås – med ett års varighet (...). En annen budgiver satte i budet forbehold om fem års leieavtale (...). Alle involverte var altså kjent med at selgeren også var leietaker, og hva som ville være betingelsene for leieforholdet.

(...)Jeg oversendte dem budet, leiekontrakten og redegjørelsen til Finanstilsynet hvor dette er grundig redegjort for (...).

Tilsynet vurderte samme påstander fra Løvenskiold og rettet ingen kritikk mot meg for å angivelig ha gitt feil opplysninger om leieinntektsnivået eller tilbakeholdt opplysninger om at utleie til boligformål ikke var tillatt. Dette skyldes ikke mangel på dokumentasjon, som DN skriver. Tilsynet hadde, som DN, all nødvendig dokumentasjon for å fastslå dette. DN utelater gjennomgående konklusjonene som er meg til gunst, selv om jeg i månedsvis tok opp og understreket hvor viktig tilsynets vurderinger var for min imøtegåelse (...).»

Spikkestadveien 100:

«Finanstilsynet har gått grundig inn i om jeg hadde et kjøpsoppdrag her. Tilsynet legger i sitt endelige vedtak til grunn at jeg ikke hadde det, som DN igjen utelater. Enda verre: De utelater at både Løvenskiold og selgeren tydelig har bekreftet at jeg ikke hadde noe slikt oppdrag (...).

DN har ignorert det og lar Løvenskiold påstå at jeg hadde en dobbeltrolle, med stor spalteplass brukt på to kilder og dialog mellom selger, Løvenskiold og meg. DN utelater samtidige helt det Løvenskiold selv har skrevet, som entydig motsier det han hevder nå (...).»

Kolstadgata 17:

«Finanstilsynet har korrekt lagt til grunn at det ikke forelå dobbeltrepresentasjon ved dette salget. Jeg bruker utover det plassen i klagen på det som dokumenterbart og beviselig er feil.»

Gøteborggata 32:

«Eiendommen lå opprinnelig ute for 7,490 mill. Prisen ble så redusert til 6,750 mill, før den ble solgt for 6,1 mill. Jeg var ikke involvert i salget. Deretter var det et 'off market'-salg hvor Løvenskiold-selskapet RS 24 Invest AS kjøpte eiendommen direkte fra selger for 6,950 mill.

RS 24 er eid 50 prosent av Løvenskiold. Dette illustrerer et annet poeng: At Løvenskiold i tillegg til sin egen far har hatt flere partnere i en rekke transaksjoner. Ikke minst i de flere ti-talls transaksjonene som jeg ikke har hatt noen rolle i, som utelates av DN. At han har hatt nettverk, partnere, advokater og stor portefølje, ville undergravd historien om den enkle gravemaskinføreren som blir påtvunget boliger.

DN unnlater å fortelle at RS 24 videresolgte leiligheten med fortjeneste på 1,3 mill, etter at den var delvis pusset opp (...). De fremstiller en urimelig høy pris ved kjøp, men utelater at den ble solgt med profitt. Igjen utelater ikke bare DN fakta – de unnlater å la meg få hevde dette. (...)

Haneborgveien 73C:

«DN setter denne transaksjonen inn i en sammenheng der Løvenskiold kjøper overprisede boliger:

(...)

Her er mye feil. Men jeg nøyer meg med å påpeke at RS24 solgte Haneborgveien 73C videre med en gevinst på 1,175 mill. Igjen fremstiller DN hvor urimelig høy pris som ble betalt, men har ikke plass til videresalget eller samtidig imøtegåelse (...).»

Klager mener DN forteller en grunnleggende feilaktig historie. Ifølge klager bruker DN en lang rekke virkemidler, kilder, grep og omskrivinger av virkeligheten for å fortelle en historie det er umulig for leserne å misforstå. Han mener alle faktafeilene skaper en historie som er rett ut drepende for ham; om den 26 år gamle gravemaskinføreren med null i inntekt og formue, som blir lurt i Oslo.

Klager skriver:

«Det nevnes ikke at Løvenskiold blant annet eide og var daglig leder i sitt eget gravemaskin-selskap, «Graver Dypt AS». DN skriver ingenting om selskapene og rollene Løvenskiold ellers hadde – eller de flere ti-talls transaksjonene han hadde gjennomført før han møtte meg, eller gjennomførte parallelt.

(...)

Det kommer i saken frem at den lokale Næringsbanken har finansiert Løvenskiold løpende. En långiver sier banksjefen personlig gikk god for Løvenskiold. De har direkte kontakt om å komme seg rundt 'systemet'. Det blir aldri problematisert hvordan eller hvorfor en ung håndverker, med null i inntekt og formue, hadde denne typen støtte fra en stor bank.

Faren til Løvenskiold er daglig leder i en bedrift med milliardomsetning og involvert i en rekke selskaper. Alt dette forties. DN lar en anonym kilde få beskrive at Løvenskiold var en stakkars Bør Børson(...)

DN snakker med én åpen kilde, som får stor vekt som lokal ekspert:

(...)DN fremstiller at jeg hevder én ting, mens denne uhildede kilden tettere på motsier meg. I virkeligheten var det nettopp denne kilden som først satte meg i kontakt med Løvenskiold. Han fikk meg fra første kontakt til å tro av Løvenskiold var både rik og rutinert. Dette skrev jeg til DN allerede 6. februar. (...).

Jeg understreket tydelig at denne kilden og Løvenskiold er venner i (...)

DN unnlater å opplyse om bakenforliggende forhold. Det tegnes et vrengebilde for leseren.

(...)

Det nevnes ikke i artikkelen at Løvenskiold i perioden 2018 til 2022 gjennomførte minst 23 eiendomstransaksjoner uten noen involvering fra meg (...).»

Klager mener DN skjevbalanserer kilder og fakta for å fortelle historien de ønsker, og skriver:

«DN slipper (...)til Løvenskiolds advokat, Carl Bore, på en spesiell og uheldig måte. Bore kom først inn 'i slutten av 2022'. Han har altså ingen førstehåndskjennskap om noe av det som omtales, men får av DN videreformidle grove, udokumenterte påstander. Det han videreformidler er kun påstander fra Løvenskiold, men på en måte som gjør at leserne åpenbart opplever dem som mer troverdige.

(...)

Jeg spør meg hvorfor ikke min advokat intervjues og får komme til orde med sine/mine påstander, når Bore brukes. Det gir en tung skjevbalanse i saken. Jeg tilbydde møter med min advokat for å oppklare saken. (...). DN har kun tatt kontakt for å få bekreftet at ett av dokumentene jeg har oversendt er ekte.

(...)

Med tanke på de mange og uhyrlig grove påstandene mot meg fra Bore og Løvenskiold, er Finanstilsynets grundige gjennomgang i praksis en renvasking. Selv her tar ikke DN inn alt det andre tilsynet legger til grunn.»

Klager viser også til det DN skriver om hans anmeldelse mot Løvenskiold:

(...)

«Jeg har gitt DN ytterligere informasjon om anmeldelsen, som er av trusler mot meg og mitt to år gamle barn. Disse overses (...). DN unnlater å nevne at jeg fortalte om dette allerede i vår første samtale (...). Men det stopper ikke der. DN lar Bore få etterlate et tydelig inntrykk av at det er noe ulovlig eller tvilsomt med min anmeldelse{...}

Løvenskiold og advokaten hans får komme til orde om dette, mens ingen får komme til orde når Løvenskiolds anmeldelser og påstander omtales tidligere i saken. En total ubalanse.

(...)»

Videre mener klager at DN har tatt manglende hensyn til ham underveis i prosessen, og at han ikke har fått mulighet til samtidig imøtegåelse:

«Jeg legger ved hele dialogen som har vært med DN. Som det kommer frem, viste jeg fra første svar til taushetsplikten min. Den har vært en vesentlig faktor i dialogen. Men: Jeg har svart omfattende og grundig på alt jeg kunne besvare. Det er ingen grunn til å beskylde meg for uthalingstaktikker eller lignende.

Allerede etter mitt første svar, valgte DN å bruke skjult kamera og overrumple meg på jobb. Dette var skremmende og ubehagelig, og fremstår som hensynsløst. Jeg kan ikke se at DN hverken på dette tidspunktet eller senere kan hevde at dette var et unntakstilfelle, der å fotografere meg i skjul var eneste mulighet til å avdekke forhold av vesentlig samfunnsmessig betydning.

(...)

DN oppfører seg som aktor og dommer, fremfor å objektivt undersøke saken (...).

DN hevder å sitte med mer dokumentasjon enn Finanstilsynet. Dialogen og den endelige saken viser at det er feil. De har ikke engang informasjonsutvekslingen med Finanstilsynet (...) Resultatet har jeg transaksjon for transaksjon dokumentert som grovt feilaktig.

(...)

Journalisten tolker lover og regler på vegne av Løvenskiold, til ugunst for meg. Resultatet er at jeg har én helg, som jeg utnytter så godt jeg kan – men uten at dokumentasjonen endrer saken.

(...)

Etter hele denne kompliserte prosessen med å få sendt over dokumenter, kommer DN tilbake med et knippe spørsmål. Jeg blir fortsatt ikke forelagt beskyldninger eller hele påstandene (...). DN stiller bare nye spørsmål som de ønsker svar på. Samtlige er kritiske, med stikk som: 'Det er jo etterhvert mange parter som mener din fremstilling av disse sakene er feilaktige.'

(...)

Den endelige saken viser tydelig hvordan Løvenskiold og andre kilder fritt får fremsette udokumenterte påstander om meg, mens journalisten ikke engang har giddet å se grundig nok på dokumentasjonen fra meg, (...)

Når jeg på dette tidspunktet omsider kunne snakke om dokumentene, ba jeg naturlig nok om å få møte DN, gjerne med min advokat (...). DN ønsket ikke noe møte eller videre diskusjon, og ga meg heller tilbud om ett enkelt tidspunkt for å snakkes én eneste time på Teams før publisering. (...).

Når dette tidspunktet ikke passet for meg, lanserte DN omsider Bores anklager og ga meg en umulig frist til å svare. (...). Jeg fikk sitatene til gjennomsyn, men uten anledning til å endre noe som helst. Jeg fikk ikke se kontekst eller premisser rundt. Jeg fikk fortsatt ikke, som jeg aldri har fått, noen skikkelig gjennomgang av faktiske påstander og hva jeg faktisk har rett til å imøtegå. DN tvang meg gjennom hele prosessen til å svare og redegjøre på deres premisser, og brukte så svarene og informasjonen akkurat som det passet dem. Resultatet er en sak som er uhyre alvorlig for meg – og altså grovt feilaktig.

Forsøk på minnelig løsning

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

Mediets svar

Dagens Næringsliv (DN), avviser brudd på god presseskikk, og skriver innledningsvis:

«Mens de fleste 26-åringer strever med å komme inn på boligmarkedet, kjøpte Løvenskiold i løpet av kort tid ni eiendommer med hjelp fra en av landets best betalte meglere, Marius Aasen.

Løvenskiold hadde ikke økonomisk evne til dette. Han klarte ikke å gjennomføre kjøpene han hadde forpliktet seg til, og til slutt falt korthuset sammen. Som Aasen skriver: Det skapte store økonomiske problemer for mange.

Eiendomsmegler Marius Aasen hadde en viktig rolle som eiendomsmegler i mange av kjøpene Løvenskiold gjennomførte, og artikkelens utgangspunkt var å undersøke Aasens rolle i disse transaksjonene.

Som eiendomsmegler er Aasen underlagt et strengt profesjonsansvar.Finanstilsynet fører kontroll med at eiendomsmeglere driver meglingen i samsvar med krav i lov og forskrift. Størrelsen på transaksjonene og antallet transaksjoner i denne saken er oppsiktsvekkende. Eiendomsmarkedet er strengt regulert og eiendomsmeglerens rolle er avgjørende for å sikre et velfungerende marked og forhindre uheldige utslag. I sentrum for meglerens rolle er å ivareta partenes interesser i forbindelse med budgivning, finansiering og eierskifte. DN har valgt å konsentrere historien rundt den profesjonelle parten i transaksjonene og hvordan han har skjøttet sitt lovpålagte megleransvar.

(...)

I dokumentaren avdekker DN blant annet at Aasen solgte flere av eiendommene to ganger. Og at kjøperen Løvenskiold på nær sagt alle betalte langt høyere pris enn det de ble omsatt for kort tid før.

Etisk nemnd i Norges Eiendomsmeglerforbund har gått gjennom Marius Aasens virksomhet etter artiklene og konkludert med brudd på etiske regler og at Aasen ikke hadde kompetanse til å ta på seg næringsmegling (...). Finanstilsynet gjør nye undersøkelser av meglerforetaket Aasen jobbet for.»

Dagens Næringsliv mener det er feil at Finanstilsynets behandling av saken i praksis er en renvasking av virksomheten hans:

«- Finanstilsynet fant flere alvorlige lovbrudd og brudd på god meglerskikk.

- Finanstilsynet har kritisert at: 'de undersøkte sakene var gjennomgående mangelfullt og utilstrekkelig dokumentert'.

- Finanstilsynet erkjente overfor DN at mangelen på journalføring og dokumentasjon vanskeliggjorde tilsynet, slik at tilsynet ble mangelfullt.

- DNs artikkel er på den måten også en kritisk etterprøving av den jobben Finanstilsynet har gjort for å føre tilsyn med Aktiv og Aasens virksomhet, og vi mener den har avdekket betydelige svakheter ved Finanstilsynets behandling av saken og Løvenskiolds klagesak.»

Om eiendomstransaksjonene, skriver DN:

Peder Claussøns gate 3 – PC3:

«I Aasens klage hevdes det at DNs historie 'ikke er sann' fordi DNs dokumentar starter med en scene der Sondre Løvenskiold viser rundt i Peder Claussøns gate 3. Aasen viser til at det var 'farens selskap som i sin tid kjøpte bygården' Peder Claussøns gate 3 (PC3). Etter DNs syn er det Aasens historie her som er misvisende.

Dette er noen av faktaene i saken:

- Kjøperselskapet var ikke stiftet da forhandlingene om eiendommen startet.

- Marius Aasen, som var megler av eiendommen, hadde dialog om den direkte med Sondre Løvenskiold.

- Sondre Løvenskiold var daglig leder og eide 50% av selskapet som kjøpte eiendommen.

- Som en del av opprydningen etter kollapsen, ble Løvenskiold til slutt kjøpt ut av faren.

(...)

Aasen hevder i klagen at DN villeder ved kjøpet av Peder Claussøns gate 3 ved å utelate at bygården er kjøpt og eid av faren. Aasens beskrivelse stemmer ikke.

(...)

Det var Løvenskiold som var daglig leder i Person as, og det var først etter at det raknet for ham økonomisk at faren tok over hele selskapet.

(...)

Aasen er forelagt påstanden fra Løvenskiold om oppblåste verdivurderinger på eiendommen. Han har hatt all mulighet til å svare på hvordan han forklarer den raske verdistigningen på eiendommen.

Det har han valgt å ikke gjøre, og heller vist til sitt svar til Finanstilsynet om saken. I dette brevet er han ikke innom denne tematikken.

DN kan ikke se at det her foreligger brudd på kravet i VVP 3.2 til faktakontroll. Også VVP 4.14 er ivaretatt på normal måte.»

Kirkegårdsgata 1:

«Kirkegårdsgata 1 på Sofienberg i Oslo var det første eiendomskjøpet Sondre Løvenskiold gjorde med Marius Aasen som megler. At Løvenskiold skulle kjøpe bygården fra Espen Auberts selskap Daimyo Eiendom for 122,5 millioner kroner er partene enig om, men utover det har de vidt forskjellige versjoner av hva som skjedde.

For DN var det sentralt å finne ut hvordan Løvenskiold, med sin begrensede økonomiske evne, kunne finansiere et eiendomskjøp på 122,5 millioner kroner.

I klagen skriver Aasen: 'DN hevder at Løvenskiold ikke hadde finansiering for dette kjøpet. Faktum er at banken bekreftet finansiering på 120 millioner kroner'.

Det stemmer ikke. Vi kan ikke se at Aasen har oversendt dokumentasjon på dette.

Hvilken finansiering Løvenskiold hadde, fremstår i beste fall som uklart. I tråd med presseetikkens krav om kildebredde har DN kontaktet alle parter i transaksjonen - både selger, kjøper, megler og bank:

- Espen Aubert i Daimyo Eiendom sier at han ble forespeilet av Aasen at finansiering var på plass, 'blant annet gjennom et betydelig bankinnskudd'.

- Løvenskiold sier selv det ikke fantes noen finansiering fordi han kun skulle stå imellom en kort periode.

- Marius Aasen sier han fikk bekreftet fra Næringsbanken at banken sto klar med lån og at Løvenskiold versjon er 'oppspinn'.

- Næringsbanken besvarte ikke DNs henvendelser i arbeidet med saken.

- I budet Aasen oversendte selger kommer det frem at Løvenskiold selv 'innestår for finansiering'. Det var Aasen som hadde ansvaret for å kontrollere kjøperens finansiering i sin rolle som megler.

Alle svarene ble gjengitt i artikkelen og Aasens utsagn om at han ikke fikk samtidig imøtegåelse er uriktig. Det foreligger med andre ord ikke brudd på 4.14 i DNs journalistikk om Kirkegata.»

Spinneriveien 9:

«(...) Aasen[påstår] at 'DN fastslår en rekke grove og feilaktige påstander som fakta' når det gjelder denne eiendommen. DN mener dette er feil.

DN beskriver hvordan utleier økte leieinntektene på eiendommen ved å leie ut til seg selv for en mye høyere pris. Dette er godt dokumentert, blant annet i Aasens eget tilsvar til Finanstilsynet:

(...)

Aasen forsøker å fremstille det som om det var Løvenskiold selv som inngikk avtale om denne husleien. Dette er feil. Kronologien er slik:

- Aasen opplyste i kraft av eiendomsmegler at husleien var 734.000 kroner i året i en epost til Løvenskiold 7.4.2021 (...), allerede før Løvenskiold la inn bud. En slik opplysning er avgjørende for prisen.

- Løvenskiold la inn bud på eiendommen etter å ha mottatt opplysningen, 9.4.2021. (...)

- Når Aasen viser til at 'Faktum er at det var Løvenskiold selv som inngikk denne leieavtalen med selgeren etter at han kjøpte eiendommen (...)’, så viser han til en leiekontrakt inngått 16.5.2021 (...), altså lenge etter at Løvenskiold fikk opplysningene fra Aasen. Løvenskiold sørget simpelthen bare for å få på plass en formell leiekontrakt som bekreftet den opplysningen han hadde fått fra Aasen.

Dette er enda et eksempel på hvordan Aasen konstruerer en påstand om at det er feil i DNs artikkel uten at det er dekning for det.

Videre hevder Aasen at DN skal ha skrevet at denne leiekontrakten var ukjent for Løvenskiold:

(...)

DN har aldri skrevet at leiekontrakten var ukjent for Løvenskiold. Tvert imot har DN skrevet at den ble brukt overfor Løvenskiold for å øke verdien på eiendommen. Dette er en beskrivelse av de økonomiske mekanismene som pumpet opp prisen på eiendommen, og ingen påstand om at det var ukjent for Løvenskiold.

Aasens påstand om at DN har skrevet at leiekontrakten var skjult, er altså feil. DN kan ikke se at det her foreligger brudd på kravet til faktakontroll.»

Spikkestadveien 100:

«Aasen gjør et poeng ut av at Finanstilsynet i sitt vedtak la til grunn at han ikke hadde kjøpsoppdrag på eiendommen Spikkestadveien 100. Vedtaket er delvis sladdet og hverken Finanstilsynet eller Aasen har ønsket å gi DN innsyn i hele dokumentet. DN viser for øvrig til bruken av Finanstilsynets vedtak i eget punkt over.

I dette tilfellet er det ulike oppfatninger av Aasens rolle, noe som i seg selv burde være bekymringsverdig hvis man er eiendomsmegler.

DN slår ikke fast Aasen hadde et kjøpsoppdrag på denne eiendommen. Avisen påstår at Aasen var involvert i salget av opsjonen til Løvenskiold. Det er det ingen tvil om.

Dokumentasjonen består av blant annet av:

a.Oppdragsbekreftelse for kjøpsoppdrag utstedt fra Aktiv Eiendomsmegling ved Marius Aasen til Sondre Løvenskiold (...), samt

b.Faktura fra Aktiv Eiendomsmegling til Sondre Løvenskiold (...).

Begge steder er det eksplisitt opplyst at Aktiv/Aasen har ytt kjøpsbistand ved Løvenskiolds kjøp av Spikkestadveien 100.»

Kolstadgata 17:

«Heller ikke her har Marius Aasen påvist feil i DNs dekning.»

Gøteborggata 32:

«Marius Aasen reagerer på DNs beskrivelse av Løvenskiolds kjøp av Gøteborggata 32. I saken beskrives kjøpet i avsnittet:

'En leilighet i Oslo ble solgt av den opprinnelige eieren for 6,1 millioner kroner, før Løvenskiold fikk kjøpe den en million kroner dyrere kort tid etterpå. Også der er en annen Aktiv-kunde inne som eier i en kort periode uten å bli registrert.'

Aasen mener dette fremstiller ham 'urimelig negativt'. DN er uenig. Faktumet er klart: Leiligheten er et av sakens mange eksempler på at Løvenskiold har betalt betydelig mer for eiendommer, enn det de har vært omsatt for kort tid tidligere.»

Haneborgveien 73C:

«Marius Aasen hevder beskrivelsen av Haneborgveien 73C inneholder 'mye feil' - uten å begrunne dette. Det er uomtvistet at selgerne fikk 8,01 millioner kroner og at Løvenskiold betalte 9,5 millioner kroner for eneboligen kort tid senere.

Hvorvidt Løvenskiold har hatt senere gevinster på disse eiendommene er delvis irrelevant og delvis vanskelig å etterprøve.

(...)

DN kan ikke se at Aasen har påvist feil i noen av de omtalte transaksjonene.»

Om fotograferingen, anfører DN:

«DN oppsøkte Marius Aasen tirsdag 14. november i fjor. Da hadde Aasen allerede avvist videre dialog med DN. (...)

DN fotograferte da Aasen i arbeidssituasjonen på en visning, men uten å gå inn og forstyrre selve visningen. Journalist og fotograf ga seg til kjenne og presenterte seg i situasjonen da Aasen kom ut fra visning, da ble det også fotografert. Etter DNs syn er dette en blandingssituasjon der det blir tatt bilder både med og uten Aasens kjennskap. DN har forståelse at dette kan oppleves ubehagelig, men avisen avviser likevel at dette innebærer noe brudd på VVP 3.10.DN valgte bevisst å fotografere i jobbsituasjonen og ikke privat.

I artikkelen avdekkes det kritikkverdige forhold ved Aasens meglervirksomhet av stor offentlig interesse. DN mener derfor det er legitimt å fotografere Aasen i arbeidssituasjonen uten hans medvirkning.

Om faktasjekk og samtidig imøtegåelse, skriver redaksjonen:

«I Aasens klage lister han opp en rekke punkter for å underbygge en stor påstand om at 'DN forteller en grunnleggende feilaktig historie'. Ingen av Aasens punkter endrer historien om at han meglet eiendom for 280 millioner kroner til en kunde som endte opp konkurs.

Sondre Løvenskiolds ferd i eiendomsmarkedet er en omfattende og komplisert historie. Beskyldningene mot Marius Aasen er sterke. Derfor startet DN prosessen med å få svar fra Aasen svært tidlig. Som utvalget kan se gikk det fire måneder fra den første kontakten til publisering.

Allerede 6. november 2023 kontaktet DN Marius Aasen med henvisning til tilsynssaken mot ham i Finanstilsynet. Tilsynssaken omfatter alle de sentrale eiendommene som er omtalt i DNs sak.

2. februar – altså over en måned før publisering - presenterte DN på ny hvilke transaksjoner det var snakk om og hva som slags påstander om kritikkverdig håndtering DN var kjent med.

Aasen brukte som det fremgår av hans klage mye energi og varierende begrunnelser på å forklare at han ikke kunne svare. Ikke minst viste han gjentatte ganger til taushetsplikten.

Også andre involverte aktører var vanskelig å få i tale.

(...)

Prinsipielt mener DN at det ikke kan være et krav i presseetikken at taushetsplikten til den som utsettes for sterke beskyldninger må oppheves. For DN var det likevel en fordel at Sondre Løvenskiold etter hvert gikk med på å løse Aasen fra taushetsplikten. Det ga Aasen mulighet til å komme med utfyllende informasjon om de ulike transaksjonene.

Etter at taushetsplikten var opphevet, svarte Aasen på ytterligere spørsmål og sendte over en rekke dokumenter knyttet til de ulike eiendommene. Deler av den oversendte dokumentasjonen var relevant og ble tatt inn i saken. Deler av den var mindre relevant og ble utelatt. Igjen vil DN understreke at det er redaksjonen som avgjør hva som endelig publiseres ref. VVP. 3.3. Aasen har klaget DN inn for brudd på denne paragrafen, noe som avvises fra vår side.

Aasen spør hvorfor ikke hans advokat intervjues. Det stemmer ikke. Advokat Mathias Tveten er sitert i saken. For øvrig vil DN minne om at retten til samtidig imøtegåelse er personlig. Det viktigste har vært å få Aasens svar på beskyldningene i artikkelen.

DN og Marius Aasen hadde en omfattende epostkorrespondanse de siste to ukene før publisering. Aasen ville vente over halvannen uke med å møte DNs reporter. Det kunne ikke avisen gå med på.

DN tilbød Aasen et intervju på Teams i siste runde før publisering, noe han takket nei til.

De siste sitatene fra advokat Carl Bore ble sendt over samme dag som publisering. Disse sitatene inneholdt ikke ny informasjon, men var en sammenfatning av den tidligere presenterte kritikken mot Aasen. De var likevel såpass kraftfulle at det var riktig å gi Aasen muligheten til å svare på dem.

Aasen reagerer på at DN har intervjuet advokat Carl Bore. DN kan ikke se at det skal være et presseetisk brudd.»

Om press mot kilder, skriver DN:

«Med 86 millioner i gjeld, havnet Sondre Løvenskiold i en rekke konflikter på grunn av betalingsproblemene sine. Både Sondre Løvenskiold og Marius Aasen har anmeldt henholdsvis vold, tyveri og trusler til politiet.

(...)

For DN var dette en svært uoversiktlig situasjon der vi opplevde at det ble utøvd press mot kilder. DN valgte derfor å publisere saken så raskt VVP 4.14 var forsvarlig gjennomført. Av hensyn til kilder i saken var det ikke aktuelt å utsette saken slik Marius Aasen presset på for at avisen skulle gjøre.

Klager legger stor vekt på at taushetsplikten var til hinder for hans utøvelse av samtidig imøtegåelse, og at DN sørget for at denne ble tidsbegrenset. Det er feil.

Det var tvert imot DN som oppfordret Løvenskiold til å oppheve taushetsplikten slik at en grundigere imøtegåelse kunne gjennomføres.»

Replikk fra klager og mediet

Klager anfører at Løvenskiold ikke gikk konkurs fordi han kjøpte åtte eiendommer der klager var megler, og viser til at Løvenskiold nå er siktet for grovt bedrageri fordi han skal ha gitt uriktige opplysninger i lånesøknader til Næringsbanken, som ga ham rundt 90 millioner kroner i lån:

«Jeg klager ikke inn DN for å kritisere meg, men for å sjonglere med fakta, skjevbalansere kilder, utelate sentrale opplysninger og konstruerer en hel alternativ virkelighet. Når DN skriver en så lang og drepende sak, må den være gjennomsjekket. Når leseren tror de får hele historien om kollapsen, må den faktisk være riktig.

- Næringsbanken nevnes av DN, men blir aldri fulgt opp. Det er sjokkerende å lese at DN publiserte saken uten å ha fått bankens svar på ett av de viktigste spørsmålene i saken; om Løvenskiold hadde finanseringstilsagn. HA (Hamar Arbeiderblad) avslører altså nå at Næringsbanken utbetalte 90 millioner kroner i lån til Løvenskiold. Det endrer alene absolutt hele saken om den enkle og uerfarne håndverkeren med 'null i formue og inntekt', som ikke hadde finansiering eller nødvendige forutsetninger for å investere.

- Løvenskiold er fra en uvanlig ressurssterk familie. Faren kan kjøpe en bygård ved behov, og har en svært sterk og viktig posisjon lokalt. Dette fortier DN. Avisen har tilsynelatende aldri vurdert eller fulgt opp dette gjennom 'måneder' med gravearbeid, utover å mene noe om at Løvenskiold-navnet kan ha blitt feiloppfattet.

(...)

- Løvenskiold har gjennomført ti-talls andre eiendomstransaksjoner, der man ser samme mønster i transaksjonene hvor jeg var involvert. Også dette forties, og DN velger å fremstille Løvenskiold som et naivt offer som ble lurt til å kjøpe overprisede eiendommer og ikke visste bedre. HA avslører mye mer av det utrolige omfanget, mens DN tilsynelatende gjennom 'måneder' med graving aldri har forfulgt noen andre spor enn de som kan knyttes direkte til meg.»

Om Finanstilsynets behandling av saken hans, skriver klager:

«Jeg har tatt Finanstilsynets konklusjoner på stort alvor, men de kan ikke engang sammenlignes med DNs fremstilling av meg. Avisen bruker kun tilsynet når det er negativt for meg, for så å konsekvent fortie positive konklusjoner. Det er de klart fleste.»

Om eiendomstransaksjonene, skriver klager:

Peder Claussøns gate 3:

«DN erkjenner nå å ha visst at Løvenskiolds far eier bygården. Å utelate den nøkkelopplysningen, er å skjule bakenforliggende forhold og fakta. Det setter en falsk kulisse for leserne fra start.

Det er ikke så viktig om faren eide halvparten eller hele bygården fra start.

(...)

Det er rystende at DN ikke bare fortiet alt dette i saken, men forsvarer det nå.

(...)

DN skriver: 'Som dokumentasjonen viser, var Sondre Løvenskiold Aasens kunde ved kjøpet av PC3.' Løvenskiold var ikke kunden. Selger var kunden.»

Kirkegårdsgata 1:

«DN hevder at 'I tråd med presseetikkens krav om kildebredde har DN kontaktet alle parter i transaksjonen'. De innrømmer deretter at de gjennom 'måneder' med arbeid ikke har fått svar fra banken som kan bekrefte eller avkrefte om Løvenskiold hadde finansiering.

Uten å snakke med den mest sentrale kilden, lar de det fremstå som om jeg har løyet om finansieringen, og lar det fremstå som om jeg brukte Løvenskiold som 'stråmann'.

(...)

Som jeg har hevdet, har Løvenskiold blitt innvilget enorme lån. DN har ikke bare unnlatt å kontrollere opplysninger her, de har utelatt viktige tilsvar og til alt overmål redusert dokumentforfalskning til 'tukling med en epost'.

Hele kjernen i DNs første historie faller totalt sammen når man vet dette. DN lot være å kontrollere opplysninger og hente inn informasjon. Derfor gikk det helt galt.»

Spinneriveien 9:

«DN må misforstå dokumentene. Løvenskiold tok beviselig forbehold i budet om at akkurat denne leieavtalen skulle inngås – og at den skulle vare i ett år etter kjøpet.»

(...)

DN kommenterer i tilsvaret ikke at de i saken helt har utelatt at Finanstilsynet har vurdert dette forholdet, og ikke funnet noen grunn til å kritisere meg for det.

Spikkestadveien 100:

«I tilsvaret står det at «DN slår ikke fast Aasen hadde et kjøpsoppdrag på denne eiendommen».

(...)

Dokumentene DN viser til er inngått lenge etter at opsjonen var kjøpt. Det er så enkelt som å sjekke datoene – eller kontrollere opplysninger med meg. Det er altså ikke avtaler om kjøpsrådgiving underveis, men etterfølgende bistand og rådgiving for å få mest ut av eiendommen i etterkant. Jeg får ikke engang hevde dette.»

Gøteborggata 32:

«DNs påstand i artikkelen er overprising. Det er selvsagt avgjørende for leseren å vite at Løvenskiold tjente 1,3 millioner kroner på dette 'overprisede kjøpet'. Eller at eiendommen lå ute i markedet for mer før kjøpet. DN fortier det.»

Haneborgveien 73C:

«Det er selvsagt ikke irrelevant hva Løvenskiold tjente på denne eiendommen, når påstanden er at den er 'overpriset'. Det er ikke vanskelig å etterprøve kjøpesummen, og DN vet svært godt at verdien på eiendommen ikke endres av 'forsinkelsesrente og ekstra kostnader'. Når du kan selge noe videre for mer enn du kjøpte det for, var det neppe 'overpriset'.

Avslutningsvis skriver klager:

«Når DN lar megleren fra Aktiv i Elverum fremstå som nøytral ekspert, opplyser de ikke leseren om at vedkommende har en relasjon til Løvenskiold og er hans støttespiller. At vedkommende har avvist dette, fritar ikke DN fra å enten opplyse om bakenforliggende forhold eller i det aller minste la meg få hevde at han overhodet ikke er en uhildet ekspert.

(...)

Jeg har ikke gitt noen 'varierende begrunnelsen på å forklare at han ikke kunne svare' slik DN hevder. Jeg var underlagt lovbestemt taushetsplikt, som i regi av DN ble opphevet kun i noen dager. DN hevder at det var krevende å verifisere dokumenter, men har stolt på den eneste kilden som beviselig har forfalsket dokumenter. Det enkelt å sammenligne hvordan advokatene Bore og Tveten får slippe til i saken og hvilket inntrykk som etterlattes. Det er en ekstrem ubalanse, som i saken ellers.

Press mot kilder: Dette er urimelige anklager fra DN, som det ikke finnes noe hold i. Dialogen med DN ligger tilgjengelig for utvalget, og viser hvorfor jeg har 'presset på' for å utsette saken. Resultatet taler for seg: De utrolig mange små og store faktafeilene, den ubalanserte kildebruken, at nøkkelkilden Næringsbanken ikke engang har svart på henvendelser og at jeg ikke har blitt forelagt påstandene samlet og tydelig.»

Dagens Næringsliv skriver i sin sluttreplikk:

«Klager Marius Aasen bebreider DN for å ikke har skrevet at Løvenskiold er siktet av Økokrim, og peker på at dette kom frem i en artikkel i Hamar Arbeiderblad i juli. DN vil bemerke at Løvenskiold ikke var siktet på det tidspunktet den innklagede artikkelen i DN ble publisert - fire måneder tidligere.

DN har også jobbet med å finne ut av eventuelle siktelser i saken. Da Hamar Arbeiderblad brakte nyheten om at Løvenskiold var siktet for grovt bedrageri, siterte DN naturligvis artikkelen (...).

Siktelsen av Sondre Løvenskiold endrer ikke historien. Snarere tvert imot. Den gjør Marius Aasens rolle enda viktigere å belyse. Han er underlagt et strengt lovverk skapt for å blant annet hindre at økonomisk kriminalitet skjer.

Det er ingen tvil om at Sondre Løvenskiold har opptrådt kritikkverdig. Løvenskiold har både i DN og Hamar Arbeiderblad utvist stor åpenhet om sine feilvurderinger. Løvenskiolds kritikkverdige handlinger er ikke noe DN har holdt skjult.

Da DN omtalte saken var Løvenskiold slått konkurs, med en personlig gjeld på 86 millioner kroner, som det vil ta ham mange år å komme ut av. Han hadde nådd bunnen, og erkjente sitt ansvar.

Eiendomsmeglerens øvrige kunder, selgerne, banken og andre kreditorer har tapt enorme beløp på de feilslåtte eiendomshandlene. Det er bare én aktør som har tjent godt: Marius Aasen.

På dette grunnlaget mener DN at valget av vinkel og problematiseringen av

en profilert meglers virke er godt innenfor rammene for god presseskikk, jfr. VVP 1.4 og 1.5.»

Om faktasjekk, skriver DN:

«Aasen viser til opplysninger i Hamar Arbeiderblad om at Næringsbanken hadde lånt ut 90 millioner kroner til Løvenskiold, og mener at:
'Det endrer alene absolutt hele saken om den enkle og uerfarne håndverkeren med «null i formue og inntekt», som ikke hadde finansiering eller nødvendige forutsetninger for å investere.'
DN er uenig. Det fremgår av den innklagede artikkelen at Løvenskiold hadde pågående eiendomsprosjekter i hjemfylket:
'Håndverkeren fra Innlandet hadde bygget hytter og noen boliger i hjemfylket. I Elverum og på Hamar hadde han flere prosjekter i arbeid. I skattelistene sto han med null i inntekt og null i formue.'
Disse prosjektene var ordinære forretninger, og var finansiert av Næringsbanken. Detaljer rundt disse var ikke offentlig kjent på publiseringstidspunktet, og falt utenfor rammen av DNs artikkel.
Det er likevel grundig dokumentert i saken at Løvenskiold har fått lån hos Næringsbanken, herunder at banken er største kreditor i Løvenskiolds konkursbo:
'Den største kreditoren i konkursboet er Næringsbanken i Moelv. Deretter følger flere profesjonelle eiendomsaktører som ikke har fått oppgjør for eiendomstransaksjoner som har gått i vasken.'
(...)
At Løvenskiolds og hans selskaper fra før hadde betydelig gjeld og et kundeforhold med Næringsbanken, er ikke et argument for at Løvenskiold var i stand til å finansiere eiendomskjøp i Oslo for over 280 millioner kroner i tillegg.

(...)

DN mener omtalen gjennomgående synliggjør Næringsbankens rolle og store engasjement, samt at Løvenskiold valgte å trosse advarsler og røde flagg fra banken, noe som også synliggjør Løvenskiolds eget ansvar.

Aasen har ikke noe grunnlag for å hevde at 'alt dette har DN fortiet'.

Det stemmer heller ikke at DN 'ikke har snakket med' banken. Næringsbanken er blitt kontaktet, men har avslått å kommentere saken, blant annet med henvisning til taushetsplikt om enkeltkunder. DN kan ikke se at det her foreligger brudd på VVP 3.2 og 4.1.»

DN påpeker videre at det ikke er grunnlag for å hevde at Sondre Løvenskiold er fra en «uvanlig ressurssterk familie». (...)

Redaksjonen mener Løvenskiolds egne handlinger ikke blir fortiet i innklaget artikkel, der det stod:

'Da banken begynte å sette bremsene på, hadde Løvenskiold allerede forpliktet seg langt over evne.

– Det var da galskapen begynte, sier han.

Private lån i gråmarkedet, triksing med aksjebøker og lånesøknader for å få mer lån, ifølge Løvenskiold selv.

– Jeg trodde det skulle ordne seg. Jeg trodde gevinstene skulle komme inn. Marius Aasen hjalp meg til å tro at han hadde kjøpere som skulle hjelpe meg ut av enhver handel, sier han.'

Vi minner om at Løvenskiold ikke var under etterforskning på tidspunktet for den innklagede artikkelen, og derfor heller ikke siktet for disse forholdene.Likevel er de hendelsene som senere ble grunnlag for siktelsen, korrekt omtalt.DN omtaler også atLøvenskiold endret innholdet i en epost slik at det skulle fremstå som at han hadde finansiering. Dette er presist beskrevet i artikkelen:

'I samme periode tuklet han med en epost fra banken, slik at det så ut som han hadde fått lån til å betale opsjonen for Spikkestadveien.

– Jeg var under et veldig press for å betale, og jeg jukset med en epost overfor Stavrum for å vinne tid, innrømmer han.'

DN kan ikke se at det foreligger brudd på kravene til faktasjekk og saklig formidling på dette punktet.»

Dagens Næringsliv mener klager prøver å bagatellisere egne lovbrudd i rollen som eiendomsmegler. «Dette er lovbrudd og mangler som både Finanstilsynet og Norges Eiendomsmeglerforbund har slått ettertrykkelig fast», skriver redaksjonen.

Om eiendomstransaksjonen, anfører redaksjonen:

Peder Claussøns gate 3:

«Marius Aasen er både i klagen og replikken svært opptatt av at Løvenskiolds far i dag eier bygården. Han kaller det en 'nøkkelopplysning'.

DN har allerede redegjort for at det var Sondre Løvenskiold som hadde kontakten med Marius Aasen om eiendommen. At han fikk hjelp av faren med finansieringen endrer ikke på dette.

At Løvenskiold var å anse som Aasens kunde fremgår av både oppdragsbekreftelse og faktura (...).»

Kirkegårdsgata 1:

«DN har gjort en grundig jobb for å sjekke både Løvenskiold og Aasens opplysninger og svarene vi har fått er gjengitt i saken. Det er feil at DN ikke har kontaktet banken. Banken har derimot valgt å ikke svare på DNs spørsmål.»

Spikkestadveien 100:

«Her hevder Aasen at han ikke får utøvd samtidig imøtegåelse når det gjelder oppdragsbekreftelse og faktura til Løvenskiold for kjøpsoppdrag.

Dette er feil. Aasen fikk komme til orde med nøyaktig dette i den innklagede artikkelen:

'– Lenge etter at Løvenskiold hadde kjøpt opsjonen, ble det inngått en avtale hvor det uheldigvis er brukt uttrykket «kjøpsoppdrag», men som i realiteten er en avtale om honorar for etterfølgende bistand og utvikling, sier Aasen.'»

Avslutningsvis skriver redaksjonen:

«Innvendingen fra Aasen om hvorvidt han hadde kjøpsoppdrag, synliggjør det presseetiske dilemmaet i arbeidet med artikkelen på en god måte. Det er motstrid mellom Aasens muntlige påstand, og den skriftlige samtidsdokumentasjonen der Aasen har gitt oppdragsbekreftelse og sendt faktura for rådgivning ved kjøpsoppdrag.

DN har i tråd med presseetikken vist frem den skriftlige dokumentasjonen, og deretter gitt Aasen ordinær samtidig imøtegåelse, hvor han fullt ut får gi sin versjon.

Dette er etter DNs vurdering god presseskikk, og ikke et brudd på kravene til kildekritikk og imøtegåelse i VVP 4.14 og 3.2.

(...)

DN fordeler ikke skyld, og vi finner grunn til å presisere hva vi faktisk skrev:

'Eiendomsmegler Marius Aasen hadde en viktig rolle som eiendomsmegler i mange av kjøpene Løvenskiold gjennomførte, og artikkelens utgangspunkt var å undersøke Aasens rolle i disse transaksjonene.'

Videre hevder Aasen at DN fremstiller eiendomsmegleren på Elverum, som nøytral kilde, mens han i realiteten hadde en relasjon til Løvenskiold.

DN minner om at det var Aasen som introduserte megleren fra Elverum som sannhetsvitne. Megleren tilhørte samme eiendomsmeglerkjede som Aasen. Han kjente seg ikke igjen i klagers beskrivelse av sin rolle.

(...)

DN minner om at en eiendomsmegler har en selvstendig plikt til å uavhengig kontrollere kunders finansiering for å sikre selger mot tap.

Vi minner også om at Aasen fortsatte å selge eiendommer til Løvenskiold lenge etter at det var klart at han ikke kunne gjøre opp for tidligere eiendomskjøp.

DN har ikke brutt god presseskikk.»

Tilsvarsrunden avsluttet.

Videoopptak av behandling

Det er PFUs skriftlige uttalelse som utgjør utvalgets konklusjon. Den muntlige diskusjonen i møtet er PFUs metode for å komme frem til konklusjonen.

Relaterte saker

Vis saker med samme:

Brudd

Renate Soleim mot Åndalsnes Avis

Felt på punkt

Øvrige punkt

Behandlingsdato

25.10.2023

Saksnummer

23-173

Brudd

NN mot Fædrelandsvennen

Felt på punkt

Øvrige punkt

Behandlingsdato

28.08.2024

Saksnummer

24-076

Ikke brudd

Erland Bakke mot Kapital

Relevante punkter i VVP

Behandlingsdato

19.06.2024

Saksnummer

24-040C

Brudd

Torghatten mot Maritim Logg

Felt på punkt

Øvrige punkt

Behandlingsdato

28.08.2024

Saksnummer

24-078

Brudd

Askøy kommune mot Dagbladet

Felt på punkt

Øvrige punkt

Behandlingsdato

31.01.2024

Saksnummer

23-249

Se alle saker vurdert på samme punkt i VVP
Til presse.no

Dette er en betaversjon, som skal videreutvikles. Tips om feil og forbedringer kan sendes inn her.

PFU