PFU-sak 19-062Elling André Lillefuhr mot Adresseavisen

SAMMENDRAG:

Adresseavisen publiserte tirsdag 26. februar 2019 en nyhetsartikkel med tittelen:

«Trondheimsadvokat har fått skrape for rot med salær og saksbehandling»

På forsiden av papiravisen sto det: «Advokat rotet med saker og salær»

Advokaten ble navngitt og avbildet i selve artikkelen, og det gikk frem at han hadde fått en irettesettelse fra Advokatforeningens disiplinærnemnd, samt at dette er den nest strengeste reaksjonen fra advokatenes selvdømmeordning. Videre ble det i teksten gjort nærmere rede for selvdømmeordningen og klagesaken mot advokaten. Det gikk frem at nemnda mente at advokaten ikke hadde hold klienten tilstrekkelig oppdatert om kostnadsutviklingen i sakene han førte for henne. Under deloverskriften «13 saker for samme klient» sto det blant annet:

«Da advokaten og klienten røk uklar, hadde han ansvar for 13 rettslige tvistesaker for kvinnen.»

Nederst i brødteksten uttalte advokaten selv at disiplinærnemndas avgjørelse var basert på feil fakta når det ble slått fast at det gikk ett og et halvt år før første fakturering. Utover det ønsket ikke advokaten å kommentere saken, ble det opplyst.

Artikkelen ble også publisert på nett.

KLAGEN:

Klager er den omtalte advokaten. Han skriver at Adresseavisen valgte å publisere artikkelen til tross for at redaksjonen, før publisering, fikk forelagt bevis på at Disiplinærnemndens avgjørelse var basert på feil saksforhold/fakta. I nyhetsartikkelen sto det:

«Disiplinærnemnda skriver at omfanget av sakene gjør at det ikke er rart at klienten mistet oversikt over sakene. Nemnda viser videre til at kvinnen på et tidspunkt skyldte advokaten et beløp på 707 049, men at det tok ett og et halvt år fra det første advokatoppdraget ble innledet til kvinnen fikk faktura for advokatens salær.»

Klager anfører at han ble oppringt av Adresseavisen dagen før publisering, og at han via telefon og e-post (se «Klage Bilag 3», sekr. anm.) opplyste redaksjonen om at han hadde fakturert klienten for betydelige beløp før den datoen nemnda la til grunn, samt at det var feil at det først ble fakturert halvannet år etter at første oppdrag ble innledet. Dermed visste redaksjonen at nemndens avgjørelse (se «Klage Bilag 1», sekr. anm.) var gjort på uriktig grunnlag, fremholder klager, som bl.a. viser til Vær Varsom-plakaten (VVP) 3.2 om kontroll av opplysninger og 3.7 om å gjengi kilder presist. Klager viser også til at det gikk frem av ovennevnte korrespondanse med redaksjonen at det var blitt stilt sikkerhet i form av pant for videre advokatbistand i 2015 og 2016.

Hva angår forsideoppslag og overskrift om at klager fikk en «skrape for rot med salær og saksbehandling», viser klager bl. a. til VVP 4.4 om dekning for titler og 4.1 om saklighet og omtanke. Klager anfører at nemndens avgjørelse baserte seg på sen fakturering og utilstrekkelig informasjon til klienten. Dette innebærer etter klagers syn ikke rot med salær og saksbehandling, noe klager fremholder er en svært stigmatiserende fremstilling som det ikke var dekning for. Klager anfører dessuten at Adresseavisen satt på opplysninger om klagers tidligere klient som burde tilsi at andre forhold enn klagers praksis kan ha medvirket til at klienten mistet oversikt over sakene.

Videre er klager kritisk til påstanden i publiseringen om at klager hadde ansvaret for 13 rettslige tvister for klienten på det tidspunktet da klager og klienten røk uklar. Klager viser til at han like etter publisering sendte redaksjonen en e-post (se «Klage Bilag 4», sekr. anm.), der han anførte at det ikke fantes dekning i nemndas avgjørelse for dette. Klager skriver:

«Undersøkelse ville vist at det [kun var] en forliksrådssak som var innstilt i 2016 og som eventuelt kunne videreføres til domstol. […] Det korrekte er at det var 0 rettslige prosesser per januar 2017. De 4 som hadde vært var alle avsluttet. Både exklienten og [Adresseavisen] misforstår at det hadde dreid seg om 13 ulike oppdrag for klienten i løpet av 1,5 år, flere av disse å bistå klienten mot inkasso fra tidligere advokater og krav fra det offentlige om riving av anneks i strandsone, kreve tilsyn pga ulovlig bygging fra hytteentreprenøren m.v.»

Klager kan ikke se at redaksjonen kontrollerte opplysningen, og påpeker at han ikke fikk kommentere påstanden før den kom på trykk. Etter klagers syn bidro påstanden til å underbygge et inntrykk av rot og at klager skulle ha tatt ut søksmål uten klientens samtykke. Klager kan heller ikke se at redaksjonen kontrollerte den publiserte påstanden om at klienten hadde reist motkrav mot klager og at partene skulle møtes i retten. Heller ikke dette sto å lese i nemndens avgjørelse, og klager fikk ikke anledning til å kommentere forholdet før det ble publisert. Oppsummert anser klager at artikkelen skilte for dårlig mellom hva som var referat av fakta, og hva som var kommentarer fra klagers tidligere klient, jf. VVP 4.2.

Klager er også kritisk til at det tok tre dager før Adresseavisen publiserte en presisering (se «Klage Bilag 2a», sekr. anm.). I den ble det opplyst at det som sto i artikkelen om at klager hadde hatt ansvar for 13 rettslige tvistesaker for sin daværende klient, ikke var hentet fra disiplinærnemndas avgjørelse. Etter klagers syn var dette en intetsigende presisering.

Når det gjelder bildebruken i den påklagede publiseringen, understreker klager at bildet ble tatt i en annen sammenheng i 2018. Klager mener at bildet kan fremstå temmelig stigmatiserende, og at redaksjonen ønsket å fremstille klager i et uheldig lys. Klager legger til at han opplevde intervjuet der bildet ble tatt som ubehagelig, at det ble tatt bilder «non-stop», og at journalisten var tilbakeholden med informasjon i forkant om hva «samtalen» skulle gå ut på. Klager gjør rede for hva intervjuet gjaldt den gangen, og vedlegger e-postkorrespondanse med redaksjonen fra 2018 (se Klagens bilag 5 og 6, sekr. anm.). Selv om intervjuet fra 2018 er foreldet jf. PFUs foreldelsesfrist, argumenterer klager for redaksjonens atferd den gang bør få en presseetisk realitetsbehandling fordi bildet som ble tatt, er brukt i den påklagde publiseringen, og fordi «det er med å gi bakgrunnsinfo om [Adresseavisens] opptreden» i forbindelse med artikkelen av 26. februar 2019. Klager viser til VVP 3.9 om å vise hensyn i den journalistiske arbeidsprosessen, 4.10 om bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige og 4.12 om generelle aktsomhetskrav til bildebruk. Klager viser for øvrig til VVP 4.7 om varsomhet ved identifisering, og fremholder at Adresseavisen som regel utelater bilde og identifisering av omtalte advokater.

Klager argumenterer videre for at en ansatt i Adresseavisen har forbindelser til det omtalte sakskomplekset, og at redaksjonen burde ha opplyst om dette, jf. VVP 2.2 om å unngå interessekonflikter, og 2.3 om åpenhet om bakenforliggende forhold. Klager viser i denne forbindelse til bilag 4 og 7.

Med henvisning til VVP 1.4 og 1.5, samt Adresseavisens posisjon og rolle, argumenterer klager for at Adresseavisen har forsømt seg ved å unnlate å belyse kritikkverdige maktforhold i regionen med større nyhetsverdi enn det omtalte forholdet. Klager gir eksempler på det han mener er forsømmelser fra redaksjonens side, og viser til tips, oppfordringer og informasjon han har gitt redaksjonen ved flere tidligere anledninger (se bilag 6 - 11, sekr. anm.).

Samlet viser klager til VVP 1.4, 1.5, 2.2, 2.3, 3.2, 3.7, 3.9, 4.1, 4.2, 4.3, 4.4, 4.7, 4.10, 4.12, 4.14, 4.15

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

 TILSVARSRUNDEN:

Adresseavisen avviser brudd på god presseskikk og oppfatter at klagen gjelder tre forhold:

- En researchsamtale mellom klager og Adresseavisens journalist i 2018.

- Adresseavisens påklagede publisering fra februar 2019.

- Adresseavisens vurderinger i andre saker.

Angående det første punktet skriver redaksjonen at journalisten hadde en researchsamtale med klager på klagers kontor i april 2018. Redaksjonen anfører at bakgrunnen var research knyttet til rettslige saker der klager var prosessfullmektig. Videre skriver redaksjonen at det var blitt inngått en møteavtale på telefon i forkant av samtalen, og at det der ble gjort klart at hensikten med samtalen var intervju for en mulig artikkel. Det fremholdes også fra redaksjonens side at bildene ble tatt i full åpenhet, med det som må sies å være klagers implisitte samtykke. Videre avviser redaksjonen påstanden om at det ble tatt uvanlig mange bilder, med henvisning til antall bilder i journalistens backup. Redaksjonen skriver:

«Etter samtalen konkluderte avisen med at det ikke var grunnlag for noen artikkel. Det ble derfor aldri publisert noe etter denne samtalen. Vi mener på dette grunnlag at det ikke er relevant for PFU å vurdere dette punktet videre. Med unntak av bildene understreker vi altså igjen at saken publisert i februar 2019 ikke bygger på samtalen i april 2018.»

Når det gjelder den påklagede publiseringen viser redaksjonen innledningsvis til Disiplinærnemndens avgjørelse og hvilke punkter i Regler for god advokatskikk nemnden fant at klager hadde opptrådt i strid med (se redaksjonens tilsvar og Klage Bilag 1, sekr. anm.). Etter redaksjonens syn behøves det ikke argumenteres videre for at avgjørelsen var interessant og relevant å omtale. Videre fremholder redaksjonen at artikkelen i stor grad er basert på nemndens avgjørelse, og at klager fikk anledning til å si i sin samtidige imøtegåelse at han mener nemnden har basert seg på et uriktig faktagrunnlag. Redaksjonen skriver:

«Når det gjelder klagers henvisning til diverse dokumentasjon som er sendt Adresseavisen, og som skal bevise at nemnden bygger på feil grunnlag, har klager hatt full anledning til å ytre dette synet i sitt tilsvar.»

Etter redaksjonens syn er det ikke realistisk at Adresseavisen skulle gjøre en egen undersøkelse av nemndens faktagrunnlag. Det er ikke et presseetisk krav at media skal faktasjekke avgjørelser fra forvaltningen, slik redaksjonen ser det.

Redaksjonen viser til at nemnden ikke fant det rart at klagers klient mistet oversikt over sakene, gitt omfanget. I nemndens avgjørelse er klager også sitert på at det dreide seg om «mange» saker. Adresseavisen mener å ha avdekket gjennom egen research at det dreide seg om totalt 13 saker, men siden dette tallet ikke kunne knyttes direkte til nemndens avgjørelse, valgte redaksjonen å publisere en presisering om dette 1. mars 2019. Klager fikk før publisering opplyst at det skulle komme en artikkel om nemndas avgjørelse, der det altså sto at klager hadde ført mange saker for klager. Redaksjonen kan ikke se at det var vesentlig for klagers imøtegåelse om det ble lagt vekt på at det var snakk om «mange» eller «13» saker. Redaksjonen anfører at klager kunne ha ytret at det dreide seg om null saker i sin imøtegåelse, noe han ikke gjorde.

Videre kan ikke redaksjonen se at opplysningene i artikkelen om pågående rettsprosesser mellom klager og klagers tidligere klient, utløste klagers imøtegåelsesrett, jf, VVP 4.14. Det anføres at dette var faktaopplysninger, ikke påstander. I tillegg påpekes det at dette ikke var blant de tingene ved artikkelen klager var kritisk til da han kontaktet redaksjonen dagen etter publisering.

Om bildebruken skriver redaksjonen blant annet følgende:

«Vi oppfatter her at klager kritiserer bruk av arkivbilde i forbindelse med saken. Det er vanlig at media bruker arkivbilder. At bildet er tatt i en annen anledning er ikke til hinder for bruk av arkivbilder, mens sammenheng er relevant. Bildet det dreier seg om er et nøytralt arkivbilde, som er tatt i forbindelse med researchsamtalen i april 2018 og således innenfor det vi mener er akseptert bruk av arkivbilder […] Vi kan ikke se at det er relevant hvilket dokument advokaten holder i hånda på bildet, og Adresseavisen har ikke forsøkt å fremstille at klager holder et spesifikt dokument på bildet.»

Redaksjonen anfører at den i all sin kontakt med klager har opplyst om hvem de er og hva saken gjelder. Klager ble informert i forkant om saken som skulle publiseres, og han var sitert på at han bestred nemndens faktagrunnlag og ikke hadde øvrige kommentarer.

Redaksjonen fastholder at det var gode og aktverdige grunner til å omtale forholdet. Klagers henvisning til at en ansatt i avisen hadde en forbindelse til det omtalte sakskomplekset, er slik redaksjonen ser det en feilaktig og irrelevant kobling.

Avslutningsvis sier redaksjonen seg enig i at klager påpeker potensielt interessante forhold som kunne har vært belyst, men anfører samtidig at det ikke innebar et brudd på god presseskikk å ikke omtale disse forholdene, da mediene står fritt til å prioritere hva de ønsker å dekke eller ikke. Endelig skriver redaksjonen blant annet:

«Da han tok kontakt dagen etter publisering, var hans eneste innvending, utover å gjenta at Disiplinærmnden bygde på feil grunnlag, at tallet 13 saker var brukt der nemnden skrev ‘mange’. Andre innsigelser er altså kommet til i ettertid.

Adresseavisen har både i forbindelse med den opprinnelige publiseringen av saken, presiseringen og runden om minnelig ordning tilbudt klager å komme til orde med sin versjon av saken. Dette tilbudet er ikke benyttet av klager.»

Redaksjonen beskriver også dialogen med klager om en eventuell minnelig ordning.

Klager ønsket å knytte kommentarer til redaksjonens tilsvar og anfører innledningsvis at det redaksjonen omtaler som en «researchsamtale» i 2018, i realiteten var et intervju med et annet innhold enn hva klager hadde fått forespeilet i forkant. Det var heller ikke avklart med fotograf på forhånd, skriver klager. Klager anfører også at redaksjonen har kommet med motstridende informasjon om hvorvidt den selv anså seansen i 2018 som et intervju eller en researchsamtale. Klager legger ved e-postkorrespondanse med journalisten etter møtet i 2018 (se «Klagers kommentarer Bilag 1»), og fremholder at det går klart frem av denne korrespondansen at det var et misforhold mellom hva klager ble forespeilet, og hvordan møtet ble. Klager mener også at andre kritikkverdige forhold går frem av denne korrespondansen (se konkrete anførsler i klagers kommentarer, sekr. anm.).

Klager gjentar at det var feil at han hadde ansvar for 13 rettslige tvister for klienten da de røk uklar. Han understreker at det dreide seg om 13 advokatoppdrag i løpet av halvannet år, ikke 13 løpende rettstvister ved opphør av oppdrag. En rekke av oppdragene var avsluttet, anfører klager, deriblant tre kjennelser fra Høyesterett og en inkassosak.

I den påklagede artikkelen står det at klager og hans tidligere klient skal møtes i tingretten «der retten skal avgjøre tvisten om størrelsen på advokatsalæret». Videre står det at retten også får «til behandling et motkrav mot [klager] fordi hans tidligere klient mener advokaten har opptrådt på en måte som har påført henne økonomisk tap.» Klager skriver:

«Det er ikke bestridt at det er et søksmål om salærkrav, men det er ikke mer enn 1 rettsprosess. Det er også usant at klienten har reist motsøksmål om erstatningsbetingende opptreden. Denne uriktige opplysningen er imøtegått […], men AA […] vil ikke korrigere informasjon om at klienten ikke har reist erstatningskrav som motsøksmål (nå per 12.8.2019 og som medfører at alle eventuelle krav med grunnlag i bistand før den 12.8. 2016 i tilfelle er foreldet)»

Klager gjentar at påstanden om 13 rettslige oppdrag ved avslutningen av klientforholdet var sterkt stigmatiserende og skriver:

«for publikum må [det] være ganske uforståelig hvordan en advokat kan avslutte oppdrag for en klient mens vedkommende har 13 løpende prosessoppdrag for klienten, bl.a. pga bestemmelsen i regler for god advokatskikk […]

Videre oppfatter klager at redaksjonens tilsvar ikke tok opp det som var hans hovedanliggende knyttet til den påklagede overskriften. Klager skriver:

«En dekkende overskrift ville vært "Advokat får skrape for å fakturere for sent og ikke orientere klienten tilstrekkelig før pådratte kostnader". Adressas overskrift går langt ut over det som avgjørelsen viser og hvor Nemnda vurderte at det ikke var grunnlag for å vurdere kvaliteten på advokatarbeidet. Adressas artikkel ved bruk av overskrift gir inntrykk av at advokaten hadde rotet med disse sakene […] Overskriften går langt utenfor det som det er dekning for i nemndas avgjørelse som ikke gir kritikk for arbeidet med sakene eller har vurdert salærkravene. Å rote med salær og saksbehandling angir at avgjørelsen innebar sterk kritikk for dårlig advokatarbeid i sakene. Avisartikkelen viser at AA klart ønsker å gi et slikt inntrykk, selv ved presiseringen.»

Klager er uenig med Adresseavisens utsagn om at redaksjoner ikke er presseetisk forpliktet til å faktasjekke avgjørelser fra forvaltningen. Klager argumenterer for at det også ved gjengivelse av forvaltningsavgjørelser bør bli gjort en presseetisk vurdering av sakligheten i omtalen dersom pressen sitter på opplysninger som viser at saksforholdet er uriktig. Klager viser til VVP 3.2 og 4.1 i denne forbindelse.

Klager er innforstått med at det er vanlig å bruke arkivbilder, men viser til at redaksjonen hadde et portrettbilde av ham i arkivet, med mindre dette var blitt rotet bort. Klager mistenker at redaksjonen valgte bort dette bildet for å kunne fremstille klager på en viss måte. Klager er helt uenig i at arkivbildet som ble brukt, var nøytralt. Klager ber også utvalget merke seg at redaksjonen ikke ba om å få tilsendt portrettfoto forut for påklaget publisering. Selv om samme arkivfoto ble brukt i tilknytning til et leserinnlegg klager fikk publisert i Adresseavisen i juni 2019, står klager fast på at bildet, i den påklagede artikkelen, var tatt ut av sin sammenheng og forsterket det negative inntrykket. Det ble heller ikke opplyst i publiseringen at bildet var et arkivfoto, påpeker klager.

Klager anser at presiseringen redaksjonen kom med tre dager etter førstegangspublisering, gjentok påstanden om at det var 13 løpende rettslige tvistesaker ved avsluttet advokatoppdrag, selv om klager på det tidspunktet hadde avvist dette overfor redaksjonen (se Bilag 2 til Klagers kommentarer, sekr. anm.).

Klager viser igjen til forhold han mener at Adresseavisen burde ha omtalt, jf. VVP 1.5 om å beskytte enkeltmennesker og grupper mot forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. Hvis Adresseavisen står helt fritt til å ta opp saker elle å la være, mener klager at VVPs 1.5 bør endres eller fjernes.

Klager viser til at han har bedt redaksjonen publisere en beklagelse på førstesiden ettersom det ble vist til den påklagede publiseringen på førstesiden 26. februar 2019. Endelig skriver klager:

«Hvis AA gis kritikk anmodes PFU om å vurdere å gi anvisning om at saken vises på side 1 slik AA's artikkel var. Det samme gjelder om nemnda omgjør sin avgjørelse etter endt behandling.

Adresseavisen skriver følgende om omstendighetene da klager ble fotografert i 2018:

«Uansett om man kaller møtet et intervju eller en researchsamtale står følgende fast: Avisen tok kontakt med klager, identifiserte seg som journalister og ønsket en samtale. Dette har klager selv dokumentert. […] Dersom klager var i tvil om at premissen for samtalen var at det ble innsamlet informasjon av journalistisk interesse måtte han i det minste åpenbart ha forstått det da han ble avfotografert. At klager i etterkant av samtalen også ber om sitatsjekk gjør det helt åpenbart at klager hadde en klar forståelse av at han var kilde til en potensiell sak.»

Videre skriver redaksjonen:

«Klager bekrefter i sitt tilsvar at det var snakk om ‘13 advokatoppdrag i løpet av 1,5 år’. Altså er det nå enighet om at Disiplinærnemdens referanse til ‘sakene overfor en rekke ulike aktører og instanser’ dreier seg om totalt 13 forhold, og uenigheten på dette punktet er begrenset til hvorvidt man bruker […] klagers begrep ‘advokatoppdrag’ eller journalistens begrep ‘rettslige tvistesaker’. Ingen av disse to begrepene er formelle begrep med en klart definert betydning. Vi mener derfor å kunne stå inne for vår begrepsbruk, men etterkom likevel klagers ønske om en presisering da han kontaktet oss etter publisering. Oppsummert: De faktiske forhold var etter vår mening korrekt og tilstrekkelig tydelig gjengitt i den originale artikkelen. Avisen etterkom til tross for dette klagers ønske om en presisering, slik at enhver fare for misforståelse ble og forblir ryddet av veien.»

Angående tittelen skriver redaksjonen:

«Disiplinærnemnden vurderer advokaters behandling av saker, og har gitt klager irettesettelse på tre punkter. Nemnden fastslår at klager ventet 1,5 år med å fakturere klienten og skriver blant annet at de ikke kan se at ‘klager i tilstrekkelig grad har blitt holdt løpende orientert om hvilke prosesser som har blitt startet eller avsluttet eller om disse sakenes utvikling’. Denne informasjonen fremkommer i artikkelen. Vi fastholder at tittelen har solid dekning.»

Redaksjonen har ikke ytterligere kommentarer knyttet til sin samfunnsrolle.

Klager ønsket å knytte noen siste kommentarer til saken. Han argumenterer for at Adresseavisen selv produserte en «domstolanalyse» av klagers salærkrav i tidligere saker og så gjorde analysen tilgjengelig for klagers tidligere klient i forbindelse med klagebehandlingen i Disiplinærnemnda. Klager oppfatter dette som uryddig kampanjejournalistikk og legger ved dokumenter han mener dokumenterer forholdet (se Klagers siste kommentarer – Bilag 1-3, sekr. anm.).

Adresseavisen anfører at klagers påstand etter endt ordinær tilsvarsrunde er beviselig feil. Redaksjonen bekrefter at den utarbeidet en oversikt over ulike domstolers vurdering av klagers salærkrav og krav om saksomkostninger i flere saker, men understreker at dette dokumentet aldri er blitt overlevert til andre enn klager selv. Videre understreker redaksjonen at oversikten som ble forelagt Disiplinærklagenemnda, og som klager nå legger ved sin PFU-klage som dokumentasjon (Klagers siste kommentarer - Bilag 3, sekr. anm.), ikke er den oversikten som ble utarbeidet av redaksjonen (se Adresseavisens tilsvar i ekstrarunde – Bilag 1, sekr.anm.). Redaksjonen kan ikke se at dette er relevant for PFU, men ønsker å avvise feilaktigheter.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Adresseavisen publiserte en nyhetsartikkel på nett og papir som omtalte at en advokat hadde fått en irettesettelse av Advokatforeningens Disiplinærnemnd. Advokaten var navngitt og avbildet. I tittelen het det at han hadde «rotet» med salær og saksbehandling.

Klager er advokaten som mener at publiseringen hadde faktiske feil og misvisende tittel, samt skilte for dårlig mellom opplysninger fra nemndens kjennelse og påstander fra andre kilder. Klager mener også at han fikk for dårlig adgang til samtidig imøtegåelse, og at redaksjonen utelot opplysninger den satt på som kunne ha problematisert nemndens beslutning og nyansert fremstillingen. Videre er klager kritisk til at redaksjonen brukte et ett år gammelt arkivfoto. Endelig anfører klager at redaksjonen ikke var tilstrekkelig åpen om bakenforliggende forhold, og at den heller ikke var sitt samfunnsoppdrag bevisst.

Adresseavisen påpeker at den kom med en presisering for å komme klager i møte, men mener å kunne stå inne for begrepsbruk og fremstilling av faktiske forhold i den originale artikkelen. Redaksjonen mener videre at klager fikk tilstrekkelig adgang til samtidig imøtegåelse, og at arkivbildet som ble brukt, var nøytralt og presseetisk akseptabelt.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) registrerer at klager er kritisk til Adresseavisens redaksjonelle prioriteringer. Det er derfor nødvendig å minne om at utvalget bare behandler påklagede publiseringer, og at det ikke tilligger PFU å bestemme hvilke saker pressen skal omtale. Videre anser utvalget at klagers anførsler knyttet til selve intervjuet i 2018, er foreldet. PFU oppfatter det påklagede arkivbildet som forholdsvis nøytralt, og deler ikke klagers syn om at bildebruken forsterket et negativt inntrykk og var i strid med Vær varsom-plakatens (VVP) 4.10 om bruk av bilder i en annen sammenheng enn den opprinnelige.

Det er heller ikke godtgjort at redaksjonen gjorde seg skyldig i rolleblanding, eller at det var bakenforliggende forhold redaksjonen var forpliktet til å opplyse om, jf. klagers anførsel om brudd på VVP 2.3.

Disiplinærnemnden mente at klager ikke hadde holdt klienten godt nok orientert om pågående saker og kostnadsutvikling. Etter PFUs syn var det det presseetisk akseptabelt å omtale dette som rot med saksbehandling og salær, jf. VVP 4.4 om dekning for titler. Det er rom for forenklinger i journalistikken, og kritikken fra nemnden ble utdypet i brødteksten.

Det kan være sterkt ønskelig at redaksjoner ettergår beslutninger i domstoler og forvaltning. Samtidig må medier kunne referere offentlige kjennelser der kontradiksjonsprinsippet er ivaretatt. Utvalget registrerer at klager forela redaksjonen dokumentasjon som kan tale for at det var unøyaktigheter i nemndens kjennelse. Samtidig merker PFU seg at klager fikk slippe til i omtalen og fremholde nettopp dette poenget, jf. VVP 3.2 om kildebredde og 4.14 om samtidig imøtegåelse. Utvalget kan ikke se at redaksjonen var presseetisk forpliktet til å sette et ytterligere kritisk søkelys på nemndens avgjørelse utover hva som ble gjort gjennom klagers imøtegåelse. Til vurdering kommer det også at klager har fått tilbud om å få komme til orde, jf. VVP 4.15 om tilsvar.

Klager anfører at det er feil at han hadde ansvar for 13 rettslige tvistesaker for klienten på det tidspunktet han røk uklar med henne. Videre anfører klager også at det var feil at klienten gikk til motkrav mot ham for påført tap. På bakgrunn av det foreliggende materialet fremstår disse påstandene i publiseringen som unøyaktige. Det var heller ikke tydelig i teksten hvor påstanden om 13 saker var hentet fra. PFU anerkjenner at unøyaktighetene kan ha bidratt til å underbygge et inntrykk av kaotiske forhold, men oppfatter ikke unøyaktighetene som sentrale elementer i den kritiske omtalen. Til vurdering kommer det også at redaksjonen kom med en presisering i ettertid om at påstanden om 13 saker ikke var hentet fra nemndens kjennelse. Til slutt vil PFU minne om at det, jf. VVP 4.5, er god presseskikk å følge opp med dekning av rettskraftige avgjørelser i tidligere omtalte saker.

Etter en samlet vurdering har Adresseavisen ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 18. desember 2019

Alf Bjarne Johnsen

Stein Bjøntegård, Liv Ekeberg, Anne Weider Aasen

Kristin Taraldsrud Hoff, Øyvind Kvalnes, Nina Fjeldheim