PFU-sak 19-250Norges Fotballforbund (NFF) mot Josimar

SAMMENDRAG

Josmiar nr. 04/2019 publiserte mandag 3. juni 2019, en spesialutgave på 130 sider som i sin helhet var viet kvinnefotballen. Dette på grunn av Fotball-VM for kvinner, som startet noen dager senere, der det norske kvinnelandslaget skulle delta.

På forsiden stod det: «100 år med norsk kvinnefotball» og tittelen: «Den lange kampen». Tidsskriftet bestod av én lederartikkel og elleve kapitler.

Kapittel 10, s. 106-113, var illustrert med et større bilde av Erik Loe, kommersiell direktør i Norges Fotballforbund (NFF). Tittelen var: «Kamelen og nåløyet» og ingressen:

«Da en potensiell storsponsor ba om å få bidra med millioner til kvinnefotballen, takket NFFs kommersielle direktør nei. «Kvinnefotballen har ingen kommersiell verdi», mente han.»

På side 108 beskrives et treff mellom OBOS-sjef, Daniel Kjørberg Siraj, og NFFs Erik Loe. Treffet fant sted en augustkveld i 2017, under en treningskamp på Ullevaal Stadion mellom Manchester United og Vålerenga.

«Sirjai foreslo for NFF-representanten at Obos kunne bidra stort økonomisk til norsk kvinnefotball – Dette burde Obos og NFF gjøre noe med sammen, for å løfte kvinnefotballen. Vi er villige til å spytte inn penger i dette. Mye penger, om dere er interessert, sa jeg. Svaret jeg fikk provoserte meg kraftig.»

Deretter omtales Loes bakgrunn. Hans tidligere rolle i Stabæk Fotball og den mye omtalte «overgangssaken», ansettelsen av ham hos NFF og hans rolle som kommersiell direktør med øverste ansvar for å få inn sponsormidler til norsk fotball sentralt, inkludert kvinnefotballen.

På side 110, under mellomtittelen «Gratis penger» fortsetter omtalen av treffet mellom Obos-direktøren og NFFs Erik Loe:

«Da Obos, en stor og pengesterk aktør, meldte sin interesse for å styrke satsningen på et område av norsk fotball der sponsorene så langt ikke hadde rent ned dørene, reagerte ikke Loe med å gripe mulighetene med begge hender.

– Svaret var at kvinnefotballen ikke er kommersielt interessant. Han sa at sånt må klubbene på kvinnesiden selv stå for, sier Sirjai.

Her kom en potensiell storsponsor med nærmest en utømmelig bankkonto og med en historikk for å spytte inn penger i idrettslag- som syntes fotball spilt av kvinner hadde høy kommersiell verdi. Ingen sko måtte slites ut i et dør-til-dør-forsøk på å hanke inn noen lusne kroner. Ingen trøtte powerpoint-presentasjoner framført med overdreven entusiasme i stemmen trengte å holde. Sponsoren kom til dem. Likevel var svaret «nei takk». Erik Loe, personen med ansvaret for å skaffe forbundet sponsorer, var ikke interessert.

På side 111 stod det:

Der Loe så mangel på kommersielle interesser, så Siraj et untapped market. På tross av å ha blitt kraftig provosert, legger ikke Obos-direktøren skylda på Loe personlig, men på kulturen i NFF.»

På side 112 siteres Loe.

«Vi har forsøkt å få Erik Loe i tale. Til slutt ga han følgende kommentar via SMS:

- Da jeg startet i min jobb i NFF var det en løpende avtale for Toppserien med Blink Hus. Vi hadde ansvaret for kun den ene avtalen, og leverte i henhold til den. Det er vel kjent at mange ønsket at beløpet skulle vært større, men jeg kjenner ikke forhandlingene i detalj, siden jeg ikke jobbet i NFF da den ble inngått. Jeg kan imidlertid garantere at det var det beste markedet ville tilby. Ut over denne ene avtalen, er det min og resten av avdelingen sin jobb å sikre gode kommersielle avtaler i NFF, og dermed gi Forbundsstyret handlingsrom til glede for hele norsk fotball. Det nyter også klubbene i Toppserien og 1. divisjon godt av gjennom årlige overføringer på ca 30 millioner kroner»

«En måned etter at Loe takket nei til pengene fra Obos, ga Norges største stjerne Ada Hegerberg beskjed om at hun ikke lenger ønsket å spille på landslaget.»

En lederartikkel ble publisert på s. 2-3 i samme tidsskrift. Her ble også møte mellom Siraj og Loe omtalt.

«Sommeren 2017 møttes NFFs kommersielle direktør Erik Loe og konserndirektør i Obos, Daniel Kjørberg Siraj, på Ullevaal Stadion. Det norske kvinnelandslaget hadde bare noen uker i forveien reist hjem fra EM uten poeng og uten å ha scoret mål. Siraj hadde registrert debatten om mangel på midler i kvinnefotballen som hadde rast gjennom sommeren etter EM-skuffelsen. Til Loe foreslo han at Obos og NFF kunne sette seg ned og se på hvordan de sammen kunne få til et løft for klubbene i Toppserien. Det er tross alt i klubbene morgendagens norske landslagsspillere har sin hverdag – en svært travel hverdag, der de haster mellom deltidsjobb, høyere utdanning og trening samtidig som de drømmer om å representere Norge på det aller høyeste nivået. Det er egentlig en umulig oppgave å være 24-timersutøver samtidig som man tar høyere utdanning. Mange kvinner i toppfotballen greier å prestere på to arenaer på samme tid. På alle mulige måter, er de kvinnelige fotballspillerne gode forbilder. Svaret fra Erik Loe sjokkerte konserndirektøren. Svaret var nei. Kvinnefotball var ikke kommersielt interessant, sa NFFs kommersielle direktør. Et konsern med svært dype lommer ba om å få bidra med et tosifret antall millioner kroner årlig til den slunkne kvinnefotballkassen, men personen i Norges Fotballforbund som hadde det overordnede ansvaret med å få inn sponsormidler, var ikke interessert.»

Fredag 14. juni 2019 ble det publisert en nettartikkel på Josimar.no. Tittelen var «Svein Graff: - Hegerberg kritiserer landslaget».

Artikkelen handlet om en konflikt som hadde oppstått mellom Ada Hegerberg og Martin Ødegaard i etterkant av et intervju med Ada Hegerbergs i Josimars spesialutgave. Ødegaard hadde kritisert Hegerberg i en Instagram-post. Ødegaard hadde orientert NFFs kommunikasjonsdirektør, Svein Graff, om Instagram-kritikken før han publiserte den.

KLAGEN:

Klager er Norges Fotballforbund (NFF) ved generalsekretær Pål Bjerketvedt. Han klager på vegne av NFF og NFFs daværende kommersielle direktør, Erik Loe og NFFs daværende kommunikasjonsdirektør, Svein Graff.

Innledningsvis skriver NFF at det sitter langt inne å klage til PFU: «Små feil må en stor aktør som NFF leve med. Når vi nå velger å innklage Josimar, er det fordi vi med de to tilfellene som denne klagen omhandler, mener at det er nødvendig å få PFUs vurdering av om det er slik som NFF mener, at grensene for god presseskikk er tydelig overskredet fra Josimars side.»

Josimar nr. 04/2019 – Kapittel 10 og lederartikkelen

Klager mener Josimar har brutt Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14 og 3.2 i begge artiklene.

Når det gjelder 4.14 mener klager at Josimar har publiserte en svært sterk og konkret beskyldning om at Loe har takket nei til et tilbud fra OBOS om millioner av kroner til norsk kvinnefotball, og at Loe begrunnet dette med at han ikke anså kvinnefotball som kommersielt interessant: «Beskyldningen er gjengitt flere ganger i vedkommende artikkel, og den er dessuten gitt en ytterligere fremtredende plass, ved at den utgjør en vesentlig av lederartikkelen i det aktuelle nummeret av Josimar.»

«Når NFF v/Loe blir beskyldt for å ha takket nei til millioner av kroner fordi kvinnefotballen ikke er kommersielt interessant, må det i den aktuelle konteksten anses som en sterk beskyldning som gir rett til samtidig imøtegåelse.» Loe ble - ifølge klager - ikke gitt en slik mulighet til samtidig imøtegåelse. Klager skriver at den eneste kontakten mellom Loe og Josimar, før publisering, var en utveksling via SMS den 13. mai 2019. I SMS fra Josimars journalist til Loe stod følgende:

«Hei. Lars Johnsen fra Josimar her. Jobber med en spesialutgave om norsk kvinnefotball. Det kommer kritikk mot deg og hvordan du som kommersiell direktør i NFF håndterte kvinnesiden. Vil du kommentere?»

Loes svarte tilbake, på SMS, og innholdet ble gjengitt i artikkelen.

Klager mener dette ikke holder mtp 4.14: «SMS-en fra journalisten inneholder ingen direkte påstander eller konkrete beskyldninger mot Loe, men gir kun informasjon om at det «kommer kritikk» mot hans håndtering av kvinnefotballen. Journalisten overlater med andre ord til intervjuobjektet selv å etterspørre konkret hvilken kritikk som rettes. Ordlyden i punkt 4.14 taler om rett til samtidig imøtegåelse av «faktiske opplysninger». Det betyr at intervjuobjektet i størst mulig grad bør gjøres kjent med hvilke konkrete faktiske opplysninger det er snakk om, og at en generell henvisning til «kritikk» eller liknende generelle formuleringer åpenbart ikke vil være tilstrekkelig i en sak som vår».

Klager opplyser at Morgenbladet håndterte saken annerledes. Avisen kontaktet Loe før publisering og Loe fikk dermed mulighet til samtidig imøtegåelse i deres publisering.

Det vises til e-post av 11. juni 2019 fra Morgenbladet til Loe:

«Hei Erik Loe Dette er Marius Lien i Morgenbladet. I samarbeid med Lars Johnsen i Josimar har jeg skrevet Historien om norsk kvinnefotball. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Morgenbladet og Josimar. Intervjuet med Daniel Siraj, der også du er intervjuet kort av Lars, skal nå publiseres på nett i Morgenbladet. Kanskje har du allerede lest Josimar? Ønsker du nå å gi ytterligere tilsvar, i tillegg til svaret du allerede har gitt Lars? Vennlig hilsen Marius Lien Morgenbladet»

Loe svarte følgende i e-post samme dag:

«Sett i lys av den omfattende negative vinklingen på min person og NFF, forventer jeg at svaret tas inn i sin helhet. «Jeg har ikke gitt noe tilsvar til dere vedr intervjuet med Daniel Siraj. Jeg har kun gitt svar på et generelt spørsmål, sendt på SMS, fra Lars Johnsen vedr kritikk mot meg om hvordan jeg «som kommersiell direktør i NFF håndterte kvinnesiden.» Uttalelsene fra Daniel Siraj ble jeg ikke konfrontert med. Han får uimotsagt sverte meg og dermed min arbeidsgiver, uten at dere har sjekket sannhetsgehalten i det han sier, eller konfronterer ham med det åpenbart ulogiske i utsagnene. Det er vel unødvendig å si at jeg ser svært alvorlig på dette.

Jeg traff Daniel Siraj tilfeldig i kaffebaren på Ullevaal stadion og vi hadde kun en kort prat. Det har aldri vært noe formelt møte hvor et avtaleforhold ble drøftet eller konkretisert. Det var kun en generell forespørsel om ikke NFF sin kommersielle avdeling kunne bidra til å bedre rammebetingelsene for kvinnelige spillere, gjennom et aktivt engasjement inn mot Toppserieklubbene. Når jeg svarer nei på det har ikke det noe med vurdering av kommersiell verdi, eller manglende interesse fra NFF å gjøre. Det faller på sin egen urimelighet. Men daværende avtaleverk ga klubbene de kommersielle rettighetene, for at de skulle kunne tjene penger gjennom lokale avtaler, på toppen av overføringene fra NFF sitt forbundsstyre. En avtale jeg selvfølgelig var nødt til å respektere. Avtaleverket er senere blitt endret. Daniel Siraj visste at historien han fortalte ikke stemte da han ble intervjuet av dere. Det forsikret jeg meg om med en telefonsamtale samme kvelden han fortalte den første gangen. Det er derfor sterkt beklagelig at han likevel velger å gjenta påstandene. Like beklagelig som at dere ikke tar ansvaret dere har for å sjekke om de stemmer.» Med vennlig hilsen Erik Loe Kommersiell direktør, Norges Fotballforbund»

Klager legger her til at Siraj i 2017 hadde antydet noe tilsvarende, og Loe hadde «allerede den gang […] konfrontert ham på telefon med at hans påstander ikke var korrekte».

Når det gjelder VVP 3.2, reagerer klager på at Josimar, basert på et intervju med direktør i OBOS, Daniel Kjørberg Siraj, har gjengitt som et faktum at Siraj i et møte med NFFs kommersielle direktør Erik Loe, på vegne av OBOS skal ha tilbudt å bidra med et tosifret antall millioner kroner i året i støtte til norsk kvinnefotball, men at Loe hadde avslått dette og begrunnet det med at kvinnefotball ikke var kommersielt interessant.

Klager skriver: «Som det fremgår av Loes svar til Morgenbladets journalist senere (gjengitt ovenfor), da Loe var blitt kjent med hva som var påstått i Josimar, bestred han hva Siraj hadde sagt om både hendelsen og om hva han (Loe) hadde sagt, og kunne dessuten forklare hvorfor han på grunn av avtalereguleringer den gang (i 2017) ikke kunne diskutere et slikt eventuelt tilbud. Når Josimar utelukkende har bygget på sitt intervju med Siraj på dette punktet, uten å kontrollere opplysningene med den (eneste) andre parten som deltok i den aktuelle samtalen, Loe, har Josimar utvist manglende kildekritikk og -kontroll av opplysninger, i strid med VVP punkt 3.2».

Josimar.no – Nettartikkelen 14. juni

Klager mener Josimar i denne artikkelen har blandet sammen fakta og kommentar på en slik måte at VVP 4.2 er brutt.

Klager mener artikkelens første del fremstår som en blanding av kommentar og reportasje, «men med hovedvekt på det som må betegnes som en kommentar».

I artikkelens andre del, gjengis «det som av Josimar betegnes som et intervju» med NFF v/kommunikasjonssjef Svein Graff. Klager skriver: «Gjengivelsen som er kommet på trykk, fremstår ikke som et rent intervju, men som et intervju der journalistens egne kommentarer og tolkninger er bygget inn i spørsmålene.» Klager legger med epostutveksling mellom Josimar og Graff i klagen, fra s. 5 og utover.

Klager skriver: «VVP punkt 4.2 etablerer en plikt til å gjøre klart hva som er faktiske opplysninger, og hva som er kommentarer. Det skal altså skilles tydelig mellom hva som er formidling av fakta (reportasje) og hva som er redaksjonens/journalistens subjektive meninger (kommentar). Det er altså stoffets presentasjon som er sentralt. Normalt skilles redaksjonelt stoff i to hovedgrupper; nyhets- og reportasjestoff på den ene side og kommentarer slik som ledere eller kommentarartikler på den annen. Det stilles i alle tilfeller krav om å gjøre skillet mellom disse sjangerne tydelig for publikum.

Artikkelen i denne saken har i så måte et svært uklart format, skriver klager. Der artikkelens første del som i hovedsak fremstår som en kommentar. Deretter en andre del hvor det synes som at et intervju med Svein Graff (fakta) er blandet sammen med redaksjonens/skribentens egne tolkninger og vurderinger (kommentar).

Klager mener Josimar også er en aktør i saken: «Skillet mellom hva som er henholdsvis reportasje og kommentar blir ytterligere utydelig ved at Josimar – som selv hadde publisert intervjuet med Hegerberg, som dannet utgangspunktet for den debatten som var oppstått – også er en aktør. Josimars redaksjon opptrer dermed i én og samme artikkel både som kommentator, fakta-formidler og aktør.»

TILSVARSRUNDEN:

Josimar avviser at god presseskikk er brutt.

Det er et faktum at NFFs daværende kommersielle direktør Erik Loe og Daniel Kjørberg Siraj, konsernsjef i Obos, møttes på Ullevaal Stadion i 2017. Det er et faktum at de pratet sammen, skriver Josimar: «Verken Josimar eller Obos-sjefen har påstått at dette var et kalenderoppført møte med powerpoint-presentasjoner og wienerbrød. Men både Loe og Kjørberg Siraj har bekreftet at møtet fant sted.»

Videre vises det til at Daniel Kjørberg Siraj er en førstehåndskilde og en kilde Josimar anser som troverdig. Det vises til situasjonen i fotball-Norge sommeren 2017, der det store samtale-emnet var kvinnenes EM, der Norge røk ut uten å ha tatt poeng. Pressen viet stor oppmerksomhet til de norske fotballjentenes hverdag. Dette var bakteppet for samtalen som fant sted mellom Siraj og Loe, skriver Josimar.

Det vises også til at Siraj har fortalt om dette møtet tidligere, i 2017. «TV 2 hadde et større intervju med OBOS-sjefen 15. november 2017. Her kan vi lese: «Den historisk gode avtalen ble presentert onsdag. OBOS skal bruke rundt 60 millioner kroner på en femårsavtale med Serieforeningen for kvinnefotball (SFK). Den utløsende faktoren for konsernsjef Daniel Kjørberg Siraj var at han fikk høre fra en leder i NFF at kvinnefotballen ikke ha noen kommersiell verdi. «Ja, det kan jeg bekrefte. Jeg ble forbanna og ville gjøre noe med det. Jeg tenkte på det hjemme, og det tok ikke mange sekundene før jeg så at det har kjempestor kommersiell verdi».» Erik Loe ble konfrontert med Obos-sjefens uttalelser av TV2: «Jeg kan ikke kommentere slike opplysninger om du ikke kan være mer konkret», svarte Loe.

VG publiserte også en større artikkel om Obos’ satsing på norsk kvinnefotball og intervjuet Siraj. Her sa han: «Jeg luftet det først for noen i NFF, men det var åpenbart ikke kommersielt interessant. Der skjedde det ingenting» «Da meldte du at Obos var interessert i å få i stand en avtale?» spurte VG. «Ja, vi spurte om dette kunne være noe. Da var beskjeden sendt: Dette er interessant for Obos. Men vi hørte aldri noe fra NFF.» Da Loe ble konfrontert med konsernsjefens uttalelser i VG, skrev han følgende til avisa i en SMS: «Vi i NFF er glade for at Obos går inn med midler for å utvikle det kommersielle potensialet i Toppserien. De tar med det et helhetlig ansvar for norsk fotball. Det er flott for alle. Øvrige moment tar vi direkte med Obos.»

Josimar mener derfor at Erik Loe var godt kjent med påstandene til Siraj: «Ikke på noe tidspunkt har Loe, eller andre i NFF, tatt avstand fra Sirajs påstander. Og ikke på noe tidspunkt har Loe svart direkte på spørsmålet som gikk til kjernen av problemstillingen, om at han ikke hadde vært interessert i få til en avtale med Obos.»

Josimar påpeker for øvrig at Siraj - i intervjuet med Josimar – sa at han ikke la skylda på Erik Loe personlig, noe som også ble gjengitt i artikkelen.

Når det gjelder kontakten med Loe/NFF før publisering, så opplyses det at Josimar ringte Loe, men Loe tok ikke telefonen. Josimar sendte derfor en SMS. Erik Loe ringte ikke tilbake, men svarte i form av en tekstmelding «ni og en halv time senere, klokken 21:42».

Josimar mener Loe visste hva Josimar mente med «kritikken» som de skrev i SMSen: «Historisk sett finnes det ingen annen kritikk mot Erik Loes rolle som kommersiell direktør enn håndteringen av Obos-tilbudet. Loe startet sitt svar med «Her er min kommentar», noe som ifølge Josimar betyr at dette er det Loe har å si om saken. «At svaret også går rett inn i tematikken på hva vi ønsket å spørre Loe om, viser at Loe var fullstendig klar over at vi ønsket å stille spørsmål rundt Obos-håndteringen.»

Det påpekes at Loe er en svært medievant person: «Han visste nøyaktig hva han gjorde da han svarte på vår forespørsel. Han visste hvilke beskyldninger som var rettet mot ham, både fordi han hadde blitt konfrontert med de samme beskyldningene tidligere, og fordi han visste hva Josimar jobbet med. Når en så medievant person svarer «Her er min kommentar», og den samme personen, som Josimar har prøvd å få i tale ved flere anledninger tidligere, uten å lykkes, gir et svar som går rett inn i tematikken vi ønsket å spørre om, mener vi at vi har gitt ham full anledning til samtidig imøtegåelse.»

Josimar hevder dette er et mønster fra NFFs side. Det vises til en rekke eksempler opp igjennom årene. Josimar mener NFF ikke bidrar til nyhetsformidling og debatt, men i stedet gjør journalistikken vanskelig, og at VVP 4.14s siste avsnittet er gjeldende: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Slik Josimar ser det, «SMSen fra Erik Loe var et opplagt forsøk på å avskjære journalisten. Fremfor å gjøre seg tilgjengelig for et intervju, kommer han med et statement – kjent taktikk fra maktpersoner generelt og NFF spesielt. […] Gjennom sin opptreden, gjør Loe seg utilgjengelig for pressen med tanke på de beskyldningene som krever samtidig imøtegåelse.»

Dagen etter, tirsdag 14. mai, ringte Josimar til generalsekretæren i NFF, Pål Bjerketvedt. Han svarte heller ikke. Josimar sendte en SMS og spurte om han hadde 10-15 minutter. Han ville ha spørsmål på mail, svarte han. Ett av spørsmålene var: «Hvordan kan Erik Loe beholde sin NFF-jobb etter å ha takket nei til sponsorbidrag til kvinnefotballen fra Obos?» Bjerketvedt svarte: «Jeg kan ikke svare på spørsmål om personalmessige forhold internt i organisasjonen.»

Josimar opplyser at redaksjonen hadde flere kilder som bekreftet Daniel Kjørberg Sirajs fremstilling av møtet med Erik Loe. Josimar mener kildegrunnlaget er bredt og relevant

At Morgenbladet ba om en ytterligere kommentar fra Loe, mener Josimar er naturlig fordi Morgenbladet publiserte sin artikkel etter Josimars artikkel.

Loes uttalelse til Morgenbladet utløste imidlertid samtidig imøtegåelse for Siraj, noe Josimar reagerer på at klager ikke opplyser om i klagen. Siraj uttalte følgende i Morgenbladet:

«Jeg registrerer at Loe og jeg har ulik oppfatning av hva som ble sagt mellom partene i denne samtalen. De sitater jeg har gitt til Josimar er dekkende for min oppfatning av samtalens innhold. Det har ikke forandret seg over tid, verken som følge av at Loe kontaktet meg like etter lanseringen av vår fotballavtale med Toppserien høsten 2017 eller i senere dialog med Loe om saken. Når det er sagt har jeg ikke behov for å gå inn i ytterligere polemikk med Erik Loe om denne saken eller gå inn i ytterligere diskusjoner om hans person.»

Når det gjelder nettartikkelen med intervju av Svein Graff, avviser Josimar at det er en kommentar: «Dette er journalistikk med brodd. Journalistene er godt innsatt i saken, de forklarer sakens bakgrunn og innhold for leseren og stiller kvalifiserte spørsmål til en sentral aktør, spørsmål som krever begrunnede svar. Vi lar ikke intervjuobjektet slippe unna med det vi anser som logiske brister.»

Josimar skriver videre om nødvendigheten av å ha et kritisk blikk på NFF: «I motsetning til storsamfunnet, der makten er delt på flere institusjoner, har NFF all makt i fotball-Norge. […]. I motsetning til andre medieaktører i Norge har vi ingen kommersielle samarbeidsavtaler med NFF. Med tanke på NFFs størrelse, virkeområde og, ikke minst, praksis, burde norsk presses kritiske søkelys mot NFF vært betydelig sterkere.»

Bakteppet for 14. juni-artikkelen var et intervju med Ada Hegerberg i Josimar: «I utgaven forteller Hegerberg hvorfor hun takket nei til videre landslagsspill. I reportasjen kritiserer hun hvordan forbundet forskjellsbehandlet menn og kvinner frem til 2017 da hun trakk seg.»

Hegerberg uttalelser blir i mediedebatten som følger løftet ut av den konteksten de var sagt i, skriver Josimar: Det handlet ikke lenger om «100 år med norsk kvinnefotball», men om «Ada mot Martin». Josimar mente dette var nødvendig å forklare leserne: «I artikkelens første del forklarer vi hva prosjektet vårt gikk ut på, vi forteller hva intervjuobjektene i spesialutgaven sier og vi siterer fra presseomtalen som fulgte etter at utgaven var på gata. Vi forklarer grunnen til at vi ønsket å stille Graff spørsmål i etterkant av Ødegaards Instagram-innlegg. Hvert eneste avsnitt er kildebelagt og forklart.»

Når det gjelder intervjuet med Graff, mener Josimar at det er selvsagt, at journalistens egne kommentarer og tolkninger, er bygget inn i spørsmålene. «Det er grunnleggende i alle intervjuer – det er redaksjonen som velger spørsmålene. Alt annet vil være PR. Og Josimar driver ikke med PR. Alle mennesker er subjektive. Pressen skal ikke late som om den er objektiv, men etterstrebe å være ærlig og sannferdig. Det er metoden som skal være objektiv. Det betyr også at vi skal søke svar på de spørsmålene vi sitter med.»

Josimar skriver: «Etter at Svein Graff hadde gitt klarsignal til Norges største mannlige stjerne å gå til frontalangrep mot Norges største kvinnelige fotballstjerne, var det mange spørsmål som meldte seg. […] Hegerberg kritiserer ikke landslaget hun var del av – hun kommer derimot med kritikk av dem som er ansvarlige for landslaget, NFF. Ikke ett sted i intervjuet er hennes tidligere lagvenninner utsatt for kritikk fra henne. Likevel insisterer Svein Graff på at hun kritiserer dem. Han tolker hennes kritikk mot NFF til også å gjelde spillerne på landslaget – noe han hevder flere ganger i intervjuet vi gjorde med ham. Josimar stiller til dels de samme spørsmålene flere ganger fordi Graff ikke evner å svare på det viktigste: Hvor står det at Hegerberg kritiserer landslaget?»

Josimar opplyser også at de ringte Graff, men ble henvist til e-post. Josimar reagerer derfor på at Graff, som ikke ville stille til muntlig intervju, nå kritiserer Josimar for at han får oppfølgingsspørsmål: «I epost-intervjuet med Svein Graff stiller vår journalist spørsmål der det kreves at intervjuobjektet må svare konkret og begrunnet. Det redegjøres tydelig for premissene alle spørsmål bygger på. Styrken ved intervjuet, sett fra en journalistisk synsvinkel, er at intervjuobjektet blir konfrontert med alle de aktuelle sidene ved Martin Ødegaard-saken. Problemet for intervjuobjektet er at han møter en journalist som ikke lar ham slippe unna. Det er slik det journalistiske intervjuet skal fungere: Konfronterende med klare premisser som gjør det vanskelig å svare generelt og utydelig.»

Slik Josimar ser det viser både «føljetongen på medier24.no» og denne PFU-klagen at NFF misliker kritisk journalistikk: «De insisterer på skriftlige intervjuer, de liker ikke oppfølgingsspørsmål, og kommer det oppfølgingsspørsmål, liker de ikke premissene, de liker ikke å bli konfrontert med egne uttalelser. De liker med andre ord PR».

Klager reagerer på at Josimar i sitt tilsvar forsøker å tegne et negativt bilde av NFF som kilde:

«Heller enn å fokusere på den ganske åpenbare mangelen på samtidig imøtegåelse, vil Josimar ha PFU med på at det ikke var nødvendig å konfrontere Loe med den konkrete beskyldningen. Fordi han sikkert ikke ville ha svart konkret på dette uansett – og at det i så fall ville utgjøre en slik situasjon som VVP punkt 4.14 (siste setning) sikter til.

En slik logikk faller på sin egen urimelighet og er samtidig uholdbar presseetisk. Det hadde på ingen måte hindret Josimars journalistikk om man faktisk hadde konfrontert Loe med beskyldningen. Da hadde Josimar kunnet publisere basert på de svar redaksjonen hadde fått. Det følger dessuten av PFUs praksis at man ikke kan «forutsette» hva en kilde vil svare, og dermed la være å gi kilden mulighet til samtidig imøtegåelse.»

Videre reagerer klager på at Josimar argumenterer med oppslag i andre medier i 2017: «Når Josimar bruker disse halvannet år gamle oppslagene i andre medier, som grunnlag for at Loe «visste» at Josimar ville konfrontere ham med påstandene fra Siraj som senere kom på trykk i Josimar 4/2019, blir det etter NFFs syn desto mer spekulativt og tilsvarende lite troverdig.»

Klager påpeker videre at «ingen av Loes kommentarer til de angjeldende mediene den gang var svar på påstander om at han skulle ha sagt hva Siraj påstår i Josimar 4/2019.

Langt mindre bekreftet Loes kommentarer den gang disse påstandene». Klager mener det er uholdbart «når Josimar synes å mene at Sirajs påstander om hva Loe skal ha sagt til ham allerede var bekreftet/erkjent fra Loes side.»

Det påpekes også at omtalen fra møte i 2017 omtalte påstander i generell form om NFFs holdninger, uten at Loe ble tillagt konkrete uttalelser.

Når det gjelder nettartikkelen der Graff ble intervjuet, mener klager at Josimars tilsvar etterlater et inntrykk av at redaksjonen ikke forstår VVP 4.2. Klager skriver: «Tilsvaret representerer langt på vei en forlengelse og bekreftelse av den samme manglende rolleforståelsen som kommer til uttrykk i artikkelen. Der Josimar i en debatt om tolkningen av begivenheter som Josimar selv både er aktør i og skal dekke journalistisk, opptrer som om selve debatten dreier seg om en kamp mellom Josimar og NFF.»

Klager reagerer også på at Josimar tror at NFFs klage bygger på en oppfatning av at journalistikk skal være objektiv. «Det gjør den ikke. Klagen bygger på at NFF mener at Josimars journalistikk i den aktuelle artikkelens tilfelle representerer en type rolle og sjangerblanding som bryter med prinsippet i VVP punkt 4.2. Journalistikk kan gjerne være subjektiv – i form av kommentarsjangeren. Men når kommentar- og reportasjesjangerne blandes blir det problematisk og utydelig for både kildene og leserne.»

Josimar mener klager har gjort seg utilgjengelig, og at VVP 4.14 derfor ikke er brutt. Faktum er dette, skriver Josimar: «Vi ringte først Erik Loe, men da vi ikke nådde ham på telefonen, sendte vi en SMS der vi opplyste at det var kommet kritikk mot ham og om hvordan han som kommersiell direktør i NFF har håndtert kvinnesiden, og at vi derfor ønsket hans kommentar. Erik Loe er en medievant person som representerer en av Norges største folkebevegelser. Pressen må forvente at en person på dette nivået og med dette ansvaret, kan besvare (kritiske) spørsmål. Han vet ikke hva vi konkret vil spørre ham om, men temaet for samtalen er tilstrekkelig definert. Loe velger ikke å ringe opp journalisten eller å spørre per SMS helt konkret hva slags kritikk som er kommet mot ham. I stedet sender han et statement, slik at han kan unngå de konkrete spørsmålene. Loe åpner SMS-en til vår journalist med å skrive «Her er min kommentar:». Dette var altså det Loe hadde å si om kritikken fra kvinnefotballen som var rettet mot ham.»

Josimar mener at det er grunn til å tro at når Loe velger å sende en SMS i stedet for å ringe tilbake, «så gjør man dette for å ta regien over den journalistiske vinklingen og dermed avskjære journalistens spørsmål. Men samtidig avskjærer Loe vår mulighet til å oppfylle kravet til samtidig imøtegåelse. En slik opptreden er etter vår oppfatning ensbetydende med å gjøre seg utilgjengelig for pressen. Når tunge og institusjonaliserte kilder opptrer på denne måten, endres både premissene og betingelsene for at presseetikkens krav kan oppfylles. Det er all grunn til å tro at Loe bevisst unngikk Josimars spørsmål.»

Josimar reagerer på NFFs oppførsel: «Først gjør man seg utilgjengelig. Deretter svarer man med et statement som mer enn indikerer at dette er alt man har å si om saken, for så å klage Josimar inn for PFU for manglende samtidig imøtegåelse. Skal det være slik at toppledere både skal få svare på kritikk med statements, og kreve at de kritiske spørsmålene skulle ha vært fremlagt når det viser seg at topplederens statement ikke tok seg så bra ut på trykk? Vi mener dette er uredelig opptreden av NFF. Og skulle det ende med fellelse, frykter vi at PFU setter en uheldig standard for hva som er akseptabel behandling av pressen fra maktinstitusjoner i møte med kritiske spørsmål.»

Når det gjelder VVP 3.2 mener Josimar at de har fått bekreftet at Obos-historien stemte.

.Til VVP 4.2 skriver Josimar nok en gang at nettartikkelen ikke er en kommentar. «Vi forteller sakskomplekset og stiller Svein Graff kvalifiserte spørsmål og oppfølgingsspørsmål. PFU bør gå gjennom artikkelen avsnitt for avsnitt. Der vil dere se alt er kildebelagt, og at spørsmålene stilt Svein Graff er relevante og kritiske.»

Josimar viser til PFU-sak 190/19, der Indre Østfold SV klaget inn Smaalenenes Avis for å blande kommentar og fakta. PFU sa da: «Politikere må akseptere at det stilles både utfordrende, provoserende og kritiske spørsmål, og det er ingen tvil om at dette var et spørsmål fra journalisten, og ikke en presentasjon av fakta. Utvalget mener at den påklagede formuleringen nærmer seg det kommenterende, og er sleivete, men ikke nok til å bryte med VVP 4.2, som gjelder skillet mellom fakta og kommentar.» Josimar mener det samme kan sies om maktpersoner i idretten, også i NFF, må man tåle provoserende og kritiske spørsmål.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel om kvinnefotball i Josimar, der Norges Fotballforbunds (NFF) daværende kommersielle direktør ble kritisert på bakgrunn av hva han skal ha sagt i en samtale med Obos-direktøren i 2017. Ingressen var: «Da en potensiell storsponsor ba om å få bidra med millioner til kvinnefotballen, takket NFFs kommersielle direktør nei. "Kvinnefotballen har ingen kommersiell verdi", mente han.» En lederartikkel omtalte samme sak.

Klagen gjelder også en nettartikkel der NFFs daværende kommunikasjonsdirektør ble intervjuet fordi han hadde godkjent Martin Ødegaards kritikk av Ada Hegerbergs intervju i Josimar.

Klager er generalsekretæren i Norges Fotballforbund (NFF), som klager på vegne av NFF og forbundets daværende kommersielle direktør og kommunikasjonsdirektør. Klager mener Josimar har publisert en sterk beskyldning om den kommersielle direktøren, uten at han fikk mulighet til å imøtegå den samtidig. Innholdet i samtalen bestrides, og klager reagerer på at Obos-direktørens versjon presenteres som faktum. Det vises til Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.14 og 3.2. Når det gjelder nettartikkelen, mener klager at Josimar har blandet fakta med egne kommentarer. Det anføres brudd på VVP 4.2.

Josimar avviser brudd på god presseskikk. Josimar mener klager har gjort seg utilgjengelig, og hindret debatt, kritikk og nyhetsformidling. Det vises til siste del av VVP 4.14.

Slik Josimar ser det, forsto direktøren hva Josimar mente med «kritikken», men valgte å svare med en generell kommentar. Det vises også til tidligere historikk med NFF som kilde. Det opplyses videre at redaksjonen hadde flere kilder som bekreftet Obos-direktørens versjon. Samtalen hadde også vært omtalt i andre medier i 2017, og ingen fra NFF hadde dementert Obos-direktørens uttalelser. Videre avviser Josimar at nettartikkelen er en kommentar. I artikkelens første del forklares sakens bakgrunn, deretter gjennomføres et intervju med kritiske oppfølgingsspørsmål. Josimar mener dette er journalistikk med brodd.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreker at en stor aktør som NFF må akseptere en pågående og kritisk presse, og pressen må kunne forvente at NFF bidrar i debatt og nyhetsformidling. Når det er sagt: mektige aktører som NFF har som alle andre kilder krav på å bli behandlet i tråd med de presseetiske reglene i Vær Varsom-plakaten (VVP).

Utvalget legger til grunn at den påklagede nettartikkelen er en nyhetsartikkel. Artikkelens første del forklarer saken. I andre del publiseres et intervju. Utvalget vil understreke at det er medienes rett til å velge vinkling, stille kritiske spørsmål og føre en pågående stil når man intervjuer. Journalistikk kan presenteres på mange måter. Det avgjørende er at man ikke blander sammen fakta og kommentarer, jf. VVP 4.2.

PFU mener at noen formuleringer i den påklagede artikkelen går opp mot grensen av det som kan sies å være kommenterende journalistikk. Etter en samlet vurdering har utvalget kommet frem til at denne artikkelen likevel er innenfor det presseetisk akseptable.

Omtalen av NFFs kommersielle direktør utløste imøtegåelsesrett. Josimar kontaktet direktøren og ba om en kommentar, men utvalget reagerer på at han ikke ble presentert for det konkrete innholdet i beskyldningen som skulle publiseres. PFU mener at NFFs kommersielle direktør dermed ikke fikk en reell mulighet til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14. Utvalget understreker at det er redaksjonens ansvar å forsikre seg om at den angrepne forstår hvilken kritikk som fremmes, og hva redaksjonen ønsker kommentar til. Utvalget mener at en god håndtering av VVP 4.14, også hadde styrket opplysningskontrollen, jf. VVP 3.2.

Josimar har brutt god presseskikk på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo 27. mai 2020

Alf Bjarne Johnsen,

Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård,

Nina Fjeldheim, Erik Schjenken, Sylo Taraku

Deler av tilsvarsrunden unntatt offentlighet. Klager søkte om unntatt offentlighet på bakgrunn av opplysninger i tilsvarets. NPs generalsekretær innvilget dette jf. PFUs vedtekter.