PFU-sak 20-030NN mot Verdens Gang

SAMMENDRAG:

Verdens Gang publiserte 19. oktober 2019 en artikkel om en politiadvokat som var tatt med en ulovlig våpensamling. Artikkelen ble innledet slik:

«HAN VAR EN BETRODD POLITIADVOKAT PÅ ROMERIKE.

SAMTIDIG BYGGET HAN OPP EN AV NORGES STØRSTE SAMLINGER AV ULOVLIGE VÅPEN.

SÅ BLE HAN AVSLØRT.»

Mannen ble navngitt og avbildet.

KLAGEN:

Klager er mannens pårørende, som klager via advokat. Ifølge klager har VG brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens punkt 4.7, om identifisering, og punkt 4.9, om omtale av selvmord.

Klager reagerer på at mannen ble navngitt og avbildet. Klager skriver:

«VG har dekket ‘aksjon Bonanza’, som må anses som et viktig samfunnsmessig oppdrag og som involverer en rekke høytstående personer i det norske samfunn. Så langt er det ikke tvilsomt at det har vært berettiget å omtale saken som sådan, og å gi involverte personer mulighet til å uttale seg og ivareta sine interesser. Herunder er flere politimestere navngitt og intervjuet om sine forhold i ytterkant av samme aksjon.

Politiadvokat NN var imidlertid ingen politimester eller sentral person i norsk offentlighet. Han var ikke embedsmann, men en tilsatt politiadvokat på lavere nivå. Han var ingen kjent person, og hadde ikke vært gjenstand for særlig omtale ut over i tilknytning til enkelte konkrete saker han hadde håndtert i sin stilling. Han hadde ikke søkt offentlighet.»

Klager påpeker at mannen er død, og mener det derfor ikke var mulig å oppfylle kravene i Vær Varsom-plakaten om imøtegåelse og forhåndsdom, noe klager mener tilsier at avisen burde vært særlig varsom med identifisering.

Klager mener heller ikke det fantes saklig grunn til å opplyse at mannen begikk selvmord.

«Media skal unngå omtale som ikke er nødvendig for å oppfylle allmenne informasjonsbehov. Nødvendighetskriteriet ligger etter norsk tradisjon langt inne, og det omtales svært sjelden - i alle fall uten samtykke fra den det gjelder eller pårørende. Noe samtykke fra pårørende er ikke gitt i nærværende sak.

(…)

At et nyhetsorgan velger å offentliggjøre både nav og selvdrap ved å underrette de pårørende om dette i stedet for å høre med dem og iakta eventuelle innvendinger som en del av beslutningsgrunnlaget, kan ikke være god presseetikk.»

Klager mener også at VG unnlot å informere mannens pårørende om at selvmordet ville bli omtalt. Klager mener dette bidrar til det presseetiske bruddet.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Verdens Gang forstår at artikkelen har vært en belastning for de pårørende, men mener det var berettiget både å identifisere mannen og omtale hans selvmord. Avisen skriver:

«John Christian Elden gjør et poeng av at NN ikke var politimester, embetsmann eller en sentral person i norsk offentlighet, men bare tilsatt politiadvokat på lavere nivå. Med dette forsøker Elden å skape en oppfatning om at NN var så “langt nede på rangstigen” at hans handlinger ikke hadde offentlig interesse. VG deler ikke den oppfatningen.

NN hadde som politiadvokat en betrodd stilling på Romerike. Han opptrådte som aktor i en rekke straffesaker. Som offentlig tjenestemann hadde NN som oppgave å skille mellom rett og galt – og på vegne av fellesskapet bidra til at lovbrytere fikk sin rettmessige straff. Dessuten hadde NN fortid som dommerfullmektig. Både i rollen som dommer og påtalejurist forvaltet han lovverket han selv brøt.»

VG mener navngivningen er trygt forankret i tidligere uttalelser fra PFU.

Avisen innrømmer samtidig at den påklagede saken skiller seg ut i den forstand mannen var død da artikkelen ble publisert.

«Allerede fra starten visste VG at NN hadde tatt sitt eget liv ettersom familien selv opplyste om dette i dødsannonsen. Journalistene var derfor fullt ut klar over at VG ville stå overfor krevende, etiske vurderinger dersom avisen skulle publisere noe som involverte politiadvokaten», skriver avisen.

VG opplyser at redaksjonen tok høyde for flere forhold som talte imot å identifisere mannen: det ville væren tilleggsbelastning for de pårørende, mannen kunne ikke gi si versjon fordi han var død, mannen hadde ikke lenger en stilling med makt eller tillit, han kunne ikke begå nye kriminelle handlinger.

Avisen mener imidlertid at forholden som talte for identifisering veide tyngre:

«Identifisering av personer som har begått kriminelle handlinger faller gjerne i to hovedkategorier. På den ene siden identifiserer man personer som kan være en fare for samfunnet, de er etterlyst, har begått spesielt grove handlinger eller lignende. På den andre siden har man mer prinsipielle identifiseringer, hvor handlingen i seg selv ikke alltid er den mest vidtrekkende og samfunnsskadelige, men hvor personens rolle, makt og tillit har betydning for om handlingen er samfunnsskadelig.

Det er åpenbart at NN som politiadvokat og samler av ulovlige våpen faller i den andre kategorien, den prinsipielle. Han misbrukte sin rolle, maktposisjon og ikke minst tilliten fra samfunnet. Hans lovbrudd var egnet til å svekke publikums tillit til politiet. Det hadde etter VGs syn vært klart berettiget å identifisere NN om han hadde vært i live.

Spørsmålet ble da om hans bortgang skygget over sakens prinsipielle side, som trolig hadde ledet frem til navngivelse. Var det riktig å anonymisere NN fordi han tok livet sitt?»

VG mener det var nødvendig å omtale at mannen tok sitt eget liv.

«Uten omtale av selvmordet, var det ikke mulig å gjengi NNs erkjennelse/forklaring og forklare hvordan politiet fant de ulovlige våpnene, som er saken.

VG la også vekt på at NN var barnløs, samt at det allerede var offentliggjort at han hadde valgt å ta sitt eget liv. Det var ikke VG som gjorde dødsårsaken kjent, selv om dette naturligvis ikke fritar oss for et selvstendig ansvar.

Det er flere årsaker til at mediene skal være varsomme med å omtale selvmord. En av de viktigste er risiko for smittefare. VG vurderte den som begrenset i det konkrete tilfellet, men valgte å ikke omtale metode eller beskrive åstedet. Vi var varsomme med detaljer slik NRs veileder anmoder om. Selvdrapet er kun omtalt i tre setninger i hovedsakens brødtekst, en av dem er i et sitat fra en kollega.»

VG skriver videre:

«Konklusjonen vår ble at når saken – sett uavhengig av selvmordet – ville ledet til identifisering, og når selvmordet i seg selv var del av et allment informasjonsbehov, burde NN identifiseres. Hensynet til publikums informasjonskrav veide tyngre enn hensynet til etterlatte og NNs ettermæle.»

Avisen opplyser at identifiseringen har bidratt til at redaksjonen har fått verdifull tips i arbeidet med våpennettverket som mannen var en del av.

VG opplyser at det ble tatt spesielle hensyn i publiseringen:

«Da beslutningen om identifikasjon ble som den ble, er det viktig å understreke at VGs redaktører ga instrukser om at det skulle tas spesielle hensyn ved publiseringen: Bildet av NN ble aldri brukt på forsider (papir og digitalt). Bildet ble gjort lite på alle plattformer (desktop, mobil og papir). Instruksen er senere blitt kalt; “En dempet identifisering” .

VG var også særlig bevisst på å ta med uttalelser som beskrev NN som “kompetent”, “seriøs utover det ordinære” og “kjær medarbeider”.»

Når det gjelder kontakten med mannens foreldre, opplyser VG at redaksjonen forsøkte å opptre så skånsomt som mulig. VG avviser at redaksjonen ikke spurte foreldrene om omtale av selvmordet.

«De fikk lest opp hele saken og ble spurt om synspunkt på omtale av selvdrap. Det utferdiget et notat som ble lest opp for dem på telefon med VGs begrunnelse for det publisistiske valget.»

Klager har levert et tilsvar i to deler, ett skrevet av advokat John Christian Elden, og ett skrevet av mannens foreldre.

Advokaten understreker at mannen aldri ble dømt for forholdene og at han dermed ikke kan regnes som skyldig. Han skriver:

«[VG] har ikke fått innsyn i politisaken, og kjenner ikke bakgrunnen. Men nettopp dette faktum gjør at VG burde vært ekstra forsiktige med, og dermed unnlate, å benytte navn og identifiserende karakteristika på avdøde. Han kan ikke ta til motmæle mot anklagene, slik god presseskikk forutsetter. Han er heller ikke funnet skyldig i noe av det han er beskyldt for, og har et krav på å bli behandlet som og sett som uskyldig både etter norsk lov og menneskerettighetene, som både NNs pårørende og VG må operere innenfor»

Foreldrene beskriver belastningen det har medført at deres sønn ble identifisert i artikkelen:

«Fredag 18/10, under vår ferie på Kanariøyene, fikk vi telefon fra Arntsen om at avgjørelse var tatt om å bruke navn og bilde, og at artikkelen ville komme i morgendagens avis. Vi ble møtt av VG’s forside på hotellet lørdag morgen, og det ‘eksploderte’ i henvendelser. Vi tilbrakte resten av ferien med å svare på telefoner, meldinger og mailer.

Det verste var likevel sjokket vi opplevde ved å få detaljer i saken brettet ut i VG, uten at vi kjente til det selv. Vi har aldri blitt kontaktet av politiet om saken, og hadde ingen detaljerte opplysninger om hva vår sønn hadde gjort. Vi trodde saken var blitt henlagt ved hans død.»

Når det gjelder omtale av selvmordet, skriver foreldrene:

«Vi har fra dag én vært åpne om at vår sønn begikk selvmord, og grunnen til at han gjorde det. Alle som kjenner vår familie visste det. Vi er likevel sterkt uenige i at ‘omtale av selvmordet var i seg selv nødvendig for å oppfylle et allment informasjonsbehov’, som VG skriver. Vi kan vanskelig forstå hvilken verdi det hadde for alle de som ikke kjente NN å se hans navn og bilde i avisen. Han utgjorde ikke lenger noen fare for samfunn eller enkeltpersoner, og det var heller ingen fare for gjentakelse.»

De avviser at identifiseringen er gjort på en dempet måte. «Fra folk utenfor vår nærmeste krets fikk vi mange og sterke reaksjoner på VG’s fremstilling av saken, som ‘VG på sitt verste’, ‘lavmål av VG’ og ‘aldri mer VG’.»

Foreldrene reagerer på at VG skriver at selvmordet ikke befant seg i en privat sfære, som for eksempel psykisk sykdom. De spør hvilket grunnlag avisen har for uttale seg om hans helse.

Når det gjelder kontakten med VGs reporter, skriver foreldrene:

«[VG] oppgir at reporter Arntsen hadde en ‘dialog’ med foreldrene i forkant av artikkelen. Det kan knappest kalles en dialog. Vi fikk ikke inntrykk av at våre innvendinger ble hørt eller vektlagt i det hele tatt, men at kontakten bare var en formalitet for at VG skulle ha ryggdekning senere. Arntsen opplyste flere ganger at avgjørelser ikke ble tatt av ham, men av folk høyere opp, uten at vi noen gang fikk dem i tale.»

Verdens Gang skriver:

«Det gjør inntrykk å lese klagernes oppfatning av våre holdninger og motiver. Vi kjenner oss ikke igjen i deres beskrivelser, men både forstår og anerkjenner at de pårørende reagerer. Det er helt naturlig at de vurderer offentlighetens informasjonsbehov annerledes enn VG. Likevel vil vi presisere at det ikke stemmer at årsaken til at VG opprettet kontakt med dem var en “formalitet for at VG skulle ha ryggdekning senere”. Vi kan ikke annet enn beklage at de ikke følte seg lyttet til, men VG tok deres innspill på dypeste alvor.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Verdens Gang (VG) skrev om en politiadvokat som begikk selvmord etter å ha blitt tatt med mange ulovlige våpen. VG identifiserte ham med både navn og bilde.

Klager er mannens pårørende, som klager via advokat. Klager reagerer på at VG identifiserte politiadvokaten. De mener mannen ikke var en sentral person i offentligheten og påpeker at han ikke hadde noen lederstilling, men var politiadvokat på lavere nivå. Klager påpeker også at mannen ikke hadde mulighet til å uttale seg om saken, ettersom han var død, og at VG av den grunn burde vært særlig varsom med å identifisere ham. Klager mener videre at avisen brøt god presseskikk gjennom å opplyse at mannen begikk selvmord, og understreker at saken har vært en svært stor belastning for dem.

Verdens Gang mener det var riktig å navngi mannen, selv om avisen forstår at det har medført ekstrabelastning for hans pårørende. VG mener mannens rolle som politiadvokat og sakens alvorlighetsgrad berettiget identifisering. Avisen opplyser at redaksjonen bevisst har unnlatt å fremheve mannens navn og bilde i presentasjonen av saken. VG mener det også var nødvendig å omtale selvmordet fordi det ellers ikke hadde vært mulig å fortelle om en erkjennelse som mannen skrev i et brev. VG mener omtalen av selvmordet er gjort på en dempet måte.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) understreker at pressen skal være varsom med omtale av selvmord, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.9. Mediene skal unngå omtale som ikke oppfyller allmenne informasjonsbehov og unngå beskrivelse av metode eller andre forhold som «kan bidra til å utløse flere selvmordshandlinger».

I dette tilfellet var selvmordet direkte tilknyttet den alvorlige straffesaken gjennom et brev mannen skrev. PFU merker seg at omtalen av selvmordet var kortfattet og nøkternt, og at VG ikke har publisert noe om metoden. Utvalget mener derfor at omtalen kan aksepteres.

PFU forstår like fullt at artikkelen opplevdes belastende for mannens pårørende, og at belastningen ble større av at mannen var identifisert med fullt navn og bilde. VVP 4.7 sier at pressen skal være varsom med å identifisere folk i forbindelse med straffesaker, og at det skal utvises særlig varsomhet når identifisering kan føre til urimelig belastning for tredjepersoner. PFU påpeker at det er en varsomhetsregel, ikke et forbud. VVP 4.7 sier også at det kan være berettiget å identifisere blant annet når «omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales».

Den presseetiske vurderingen blir en vekting av belastningen for de pårørende og mannens ettermæle opp mot offentlighetens behov for å få vite hvem han var. PFU merker seg at mannen hadde en sentral posisjon som politiadvokat, og at han i denne rollen selv var med å forvalte lovene han ble anklaget for å ha brutt. Straffesaken mot ham var alvorlig, og den var del av et større sakskompleks som involverte flere andre personer i Forsvaret og politiet. Utvalget mener derfor at identifiseringen var presseetisk akseptabel.

Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 23. juni 2020

Anne Weider Aasen,

Stein Bjøntegård, Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes

Sylo Taraku, Nina Hernæs, Kristin Taraldsrud Hoff