Hopp til hovedinnhold

PFU-sak 20-043Adv. Hans Marius Graasvold pva Det Islamske Kultursenter Samfunn i Norge (DIKSIN) mot Aftenposten

Presseetiske temaer

Faktasjekk og kildebredde

Omtale av barn

Stigmatiserende omtale

Saklighet og omtanke

Bildebruk

Disse presseetiske temaene er tagget ved hjelp av KI. Dersom du ser noe feil, tips oss gjerne her.

Ikke brudd på god presseskikk

Ikke brudd

Relevante punkter i VVP

SAMMENDRAG:

Aftenposten publiserte lørdag 2. november 2019 en artikkel i to deler om det Det Islamske Kultursenter i Drammen og Oslo. Begge delene ble publisert på nett samme dag.

Del 1 (Drammen)

Tittel: «Her sover barn på muslimsk "SFO"»

Ingress: «Omstridt. I Nedre Eiker, Drammen og Oslo overnatter barn i ombygde næringsbygg. Den konservative bevegelsen Det Islamske Kultursenter har kjøpt eiendommer for 101 millioner kroner.»

Under mellomtittelen «Bevegelsen» blir følgende forklart: Det Islamske Kultursenter er en tyrkisk, sunnimuslimske menighet som tilhører et av Norges største moskénettverk med seks menigheter i Sør-Norge. Det er 3775 registrerte medlemmer i Drammen, Oslo, Nedre Eiker, Stavanger, Skien og Moss.

Menigheten har tilknytning til den tyrkiske bevegelsen kalles Süleymancı etter grunnleggeren Süleyman Hilmi Tunahan. Süleymancıene har opprettet mange hundre koranskoler og menigheter i Tyrkia. I Tyskland er bevegelsen omstridt etter å ha åpnet rundt 300 koranskoler, der barn og ungdommer bor på egne internater etter skoletid. De siste årene har slike internater også skapt debatt i Nederland, Østerrike og Sveits.

Menigheten blir omtalt som konservativ og det praktiseres en streng kjønnssegregering. Barn får religionsundervisning hver for seg. – De vil opprettholde sine egne sirkler og ønsker å gi sin identitet videre til neste generasjon, forklarer Svante E. Cornell. Han er direktør ved Institute for Security & Development Policy i Stockholm og har forsket på religiøse grupper i Tyrkia.

[…] Under mellomtittelen «Eiendommene» blir det opplyst at de seks menighetene har kjøpt eiendommer for 101 millioner kroner. Det ble vist bilder av alle de 11 eiendommene. På lik linje med mange andre frittstående trossamfunn i Norge, søker menigheten om - og får - offentlig støtte.

Under tittelen «Bekymringen» opplyses det om en debatt i Drammen 2016.

«Da blir det kjent at en ungdomsskole er bekymret for en gruppe elever som ifølge rektor sover på koranskolen fem dager i uken. Skolen opplever at flere av dem er faglig svake, snakker dårlig norsk og har utviklet et miljø med mye mobbing. – De har sluttet på alle andre aktiviteter. De spiller ikke lenger fotball. De er isolert fra andre unger. Det bekymrer oss, forteller ledelsen i et møte med politiet, noe som blir gjengitt i en artikkel i fagforeningsbladet Fontene og trykket i Drammens Tidende.»

På dagtid går barna på vanlig norsk skole. Etter skoletid kommer mange av dem til menighetens «SFO». Aftenposten dokumenterer i artikkelen at barn overnatter i trossamfunnets lokaler i Drammen, Mjøndalen og Oslo i ukedagene, etter å ha fått leksehjelp og islamundervisning.

Under mellomtittelen «De har vært på innsiden» intervjues tidligere elever ved etterskoletilbudet. Videre intervjues en sosialantropolog som har hatt feltarbeid i Oslo-menigheten midt på 2000-tallet. Sosialantropologen kaller süleymanciene for koranskolebevegelse. Han oppfattet at de ønsket å fremstå som koranskolens folk , jf. hovedfagsoppgave fra 2007. Under «Undervisningen» opplyses det om hvordan læren av Islam foregår og bøker som brukes i undervisningen. Under mellomtittelen «Dette svarer ledelsen» intervjues styreleder Ali Ekiz.

«Flere kilder forteller til Aftenposten at det gir status i miljøet å gå på koranskolen. Men styreleder Ali Ekiz vil ikke kalle det de tilbyr noen av menighetsbarna i Drammen, for koranskole eller SFO. Han kaller det et etterskoletilbud til barn fra 12 år og oppover og presiserer at dette ikke er noen form for erstatning for vanlig SFO.»

Under «Et uvanlig tilbud» står det at trosopplæring er en fritidsaktivitet og derfor ikke underlagt tilsyn. Det opplyses at etter det Aftenposten vet, har ingen andre, verken kristne eller muslimske menigheter, et så omfattende overnattingstilbud til barn under 16 år i Norge.

Under mellomtittelen: «Sliter med integreringen» opplyses det at barn i tyrkiske familier deltar minst i organiserte fritidsaktiviteter. James Godbolt, historiker ved Universitetet i Sørøst-Norge har forsket på det tyrkiske miljøet i Drammen og skriver bok om byens innvandringshistorie. Han mener menigheten kan hemme de unges integrering fordi de er så mye sammen med sine. Han mener at debatt om muslimske SFO-er er et viktig premiss for å komme videre med integreringen.Til sist, under tittelen «Ønsker å utvide» kommer det frem at senteret har planer om å utvide.

[@portabletext/react] Unknown block type "block", specify a component for it in the `components.types` prop

Del 2 (Oslo)

Tittel: «Vil utvide omstridt tilbud med muslimsk overnattings- «SFO» i Oslo» og «Menigheten ønsker ikke medieoppmerksomhet. Bli med inn.»

Ingress: «Det Islamske Kultursenter har 3000 kvadratmeter med moské, menighetssenter, koranundervisning og køyesenger på Rødtvet. Nå vil bevegelsen utvide det omstridte overnattingstilbudet på Romsås.»

Aftenposten har fått bli med inn i moskeen: «Vi får ikke komme mens det er barn her og kan ikke ta opp samtalen under besøket. Ingen av styrelederne i Norge vil stille til intervju. All kommunikasjon må foregå på e-post. Men denne morgenen viser styrelederen og en imam Aftenposten rundt i moskeen, som har plass til opptil 60 barn fra 8. klasse og oppover. 20 kan sove over. Det koster mellom 800 og 1000 kroner i måneden å gå her. For spesielt ressurssvake er tilbudet gratis. Nå er rommene tomme.»

Det vises flere bilder fra Rødtvet både fra innsiden og utenfra. Men de får ikke ta bilder fra sovesalen. «Hvorfor køyesengene ikke kan vises frem, får ikke Aftenposten noe ordentlig svar på. Men menigheten ønsker ikke å bli eksponert i mediene av hensyn til brukerne og deres sikkerhet. Den begrunner det med at muslimske trossamfunn i Norge utsettes for trusler, og at det ikke anses som god skikk å publisere bilder av andres soverom.»

Videre omtales prosessen angående utvidelse i kommunen.

«I flere søknader og dokumenter beskrives etterskoletilbudet i Oslo og Drammen som et tiltak som avlaster barnevernet og hindrer omsorgsovertagelse av norsk-tyrkiske barn. Flere steder oppgis barnevernet som en samarbeidspartner. Allerede da kultursenteret i Drammen la frem sine visjoner for en muslimsk SFO i 2002, trekkes dette frem: «Det er tiltenkt at flere samarbeidspartnere kan være aktuelle, blant annet har vi en god dialog med barnevernet, som vi vil videre utvikle.» […]. En tidligere ansatt i politiet hadde inntrykk av at menigheten i Drammen brukte SFO-en nærmest som et substitutt for barnevernet. – Det var ofte ressurssvake familier som benyttet seg av tilbudet. Familier med mange barn eller eneforsørgere, som kunne plassere krevende barn eller søsken på SFO-en. De ordnet heller opp selv. Et barnevern på siden av barnevernet, sier han. Aftenposten har intervjuet en rekke kilder i Drammen, både norsktyrkere og offentlig ansatte. Nesten ingen tør å kritisere Det Islamske Kultursenter åpent. Trossamfunnets overnattingspraksis er et sensitivt tema, og de få som vil si noe, vil fortelle anonymt, i frykt for reaksjoner og sladder. En kvinne som kjenner miljøet i Drammen, forteller at mange barn som sliter litt, eller har foreldre som ikke greier å ta seg av dem, sendes til menighetens SFO.»

[@portabletext/react] Unknown block type "block", specify a component for it in the `components.types` prop

KLAGEN:

Klager er Det Islamske Kultursenter Samfunn i Norge (DIKSIN) via advokat. DIKSIN ble stiftet i 1992, og er et sammenslutningsorgan for til sammen seks islamske kultursentre i Norge. Klagen gjelder forhold som særlig berører sentrene i Oslo og Drammen.

Det opplyses: «DIKSIN og deres medlemmer har som vedtektsfestet formål å gjennomføre religiøse og kulturelle aktiviteter basert på medlemmenes behov, og å sørge for opplæring i koranen og islamsk kultur. Som en del av virksomheten tilbyr kultursentrene i Oslo og Drammen etterskoletilbud til barn av foreldre som tilhører deres respektive menigheter. I dette tilbudet inngår muligheten for et mindre antall ungdommer å overnatte i senterets lokaler.»

Aftenpostens artikkelserie ble publisert ca. 3 måneder etter terrorangrepet på Al Noor-moskeen i Bærum. Det vises også til at PST i sin nasjonale trusselvurdering for 2020 anser muligheten for terrorangrep fra høyreekstreme personer eller grupperinger som en av de mest alvorlige truslene i år. Denne konteksten utgjør deler av årsaken til at DIKSIN velger å klage Aftenpostens artikler inn for PFU.

I tillegg til de enkelte klagepunktene som omtales nærmere nedenfor, bes PFU betrakte helheten i omtalen, som DIKSIN opplever som svært tendensiøs, og vinklet på en slik måte at den i verste fall kan utløse, eller medvirke til, økt risiko for angrep eller andre skadelige reaksjoner mot kultursentrene, de tilhørende trossamfunnene og muslimske miljøer generelt.

VVP 4.12 (aktsomhet i bildebruk)

Det vises til at Aftenposten publiserte over 20 fotografier og andre illustrasjoner av bygningene som DIKSINs medlemmer disponerer. Ifølge klager gjengir Aftenposten i detalj adresser og omgivelser for bygningsmassen. DIKSIN ga uttrykk for at de «bl. a. av hensyn til sikkerhet og det nylige terrorangrepet på Al Noor-moskeen ikke ønsket eksponering gjennom bruk av bilder, noe som også fremgår av artiklene».

Avisen valgte likevel å publisere, noe klager mener er brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.12: «Aftenposten har gjennom publiseringen av bildene eksponert oppholdsstedet til barn og unge, dels i stor detalj, for personer eller grupperinger som kan tenkes å ville gjennomføre et terrorangrep. Bildene kan i liten grad anses nødvendige for å få frem de journalistiske poengene i artiklene.»

VVP pkt. 4.8 (hensynet til barn)

Ungdommen det gjelder indentifiseres ikke direkte i artikkelen, men ungdommen blir indirekte berørt, skriver klager: «Det er selvsagt en kjent sak både i familie, vennekrets, skole og nærmiljø hvilke ungdommer som benytter seg av dette tilbudet. Antallet ungdommer som benytter seg av tilbudet er relativt lite.»

Når tilbudet omtales «i en svært tendensiøs og negativ form», og omtalen «går langt i å feste et stigma til det å benytte seg av tilbudet som identisk med å slutte seg til en "ytterliggående", "omstridt" "bevegelse" (ord som brukes i artiklene)», mener klager at avisen har brutt VVP 4.8.

I artikkel nummer to omtaler anonyme kilder «familiene til barna som benytter etterskoletilbudet som "ressurssvake" og barna som "krevende barn" og "barn som sliter litt". Dette rammer åpenbart de barna som benytter seg av tilbudet kollektivt, på en måte som de ikke kan forsvare seg eller argumentere mot».

VVP 4.1 (saklighet og omtanke) og VVP 4.3 (respekt, stigma)

Aftenpostens omtale og ordbruk er, slik klager ser det, usaklig, tendensiøs og gjenspeiler mangel på respekt for klagers og deres medlemmers egenart, identitet og livssyn, ved uten videre å omtale kultursentrene og deres etterskoletilbud i ordelag som skaper svært negative og ladede assosiasjoner hos svært mange lesere.

Det vises til at Aftenposten gjennomgående har oppgitt at avisen har "avslørt", "avdekket" og "dokumentert" at barn overnatter i kultursentrenes lokaler i Drammen, Nedre Eiker og Oslo.

Det gjøres også til et hovedpoeng at DIKSIN og kultursentrene "ikke ønsker medieoppmerksomhet". Klager mener DIKSIN ikke på noen måte har hemmeligholdt at barn overnatter i disse lokalene. Det har vært en åpen kontakt mellom DIKSIN og relevante offentlige myndigheter om dette. Årsaken til at DIKSIN ønsker minst mulig medieoppmerksomhet, er som det også fremgår underveis i artikkel nummer to, «dagens trusselsituasjon for muslimske trossamfunn». Klager mener avisen skaper et inntrykk av at DIKSIN ønsker minst mulig oppmerksomhet fordi de ønsker lukkethet og etablering av religiøse parallellsamfunn. Det påpekes at klager lot Aftenposten se lokalene i Oslo før publisering.

VVP 3.2 (kontroll av opplysninger, anonyme kilder)

Klager mener Aftenposten feilaktig sidestiller Stileymani-sammenslutningen og DIKSINs etterskoletilbud. Aftenposten omtaler de lokale kultursentrene som en «bevegelse» og sentrene «jevnføres med Stileymani-sammenslutningen, som på verdensbasis samler flere millioner sunnimuslimer i bl. a. Tyrkia, Tyskland og USA, og opprettelsen av såkalte koranskoler. I forlengelsen av dette omtales DIKSINs etterskoletilbud - uten nærmere begrunnelse eller dokumentasjon - som "koranskole", som igjen knyttes til den angivelige "omstridte bevegelsens" drift av slike.»

DIKSIN har overfor Aftenposten vært klare på hva slags aktiviteter som omfattes av etterskoletilbudet, «og at det ikke er tale om drift av "koranskole", et begrep som for mange skaper sterke negative assosiasjoner».

DIKSIN har hele tiden vært åpne om at de blant mange andre ting tilbyr undervisning om islam og koranen, for så vidt på lik linje med liknende tilbud som drives av flere protestantisk kristne trossamfunn i Norge og ellers i verden.

Avsluttende bemerkninger

DIKSIN vil sterkt understreke at organisasjonen ønsker åpenhet rundt sin virksomhet, og at den ønsker velkommen en slik offentlig interesse som Aftenpostens artikler må ses som uttrykk for. […] DIKSIN har også forståelse for at det er sider ved kultursentrenes virksomhet som kan virke ukjent og fremmed for den alminnelige leser, og som - gitt den samfunnsmessige betydningen som etterskoletilbudet er ment å ha - fortjener omtale i mediene.

Men klager mener pressen må være sitt ansvar bevisst, noe klager mener ikke Aftenposten har vært. Slik klager ser det, har Aftenposten nøret opp under misoppfatninger, kunnskapsmangel og fordommer knyttet til islam og de ulike sidene ved muslimers utøvelse av sin tro. Klager skriver at den «dels feilaktige, dels tendensiøse fremstillingen har vært ødeleggende for DIKSINs og de andre organisasjonenes omdømme, den har redusert muligheten for nyetableringer og påvirket politisk ledelse negativt i forbindelse med behandlingen av klagen på søknaden på Romsås.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Aftenposten avviser brudd på god presseskikk. Avisen mener dette handler om kjernen av pressens samfunnsoppdrag: «Det knytter seg stor offentlig interesse til oppvekstvilkår, religionsopplæring, integrering og bruk av offentlige midler. Artiklene belyser disse temaene med kritisk journalistikk.»

Avisen hadde et stort ønske om kontakt med menighetens ledere, barn og voksne: «Vi ønsket å forstå hvordan menighetenes medlemmer tenker og jobber, og spørre hvorfor barn og unge overnatter over lengre perioder i menighetens lokaler, men ingen av lederne i de seks menighetene i Norge ønsket å la seg intervjue. Våre forespørsler om å møte barn og voksne ble også avvist. Alle spørsmål måtte sendes lederne på e-post. Det tok ofte lang tid før vi fikk svar, og vi fikk ikke fullgode svar på alt, blant annet hvor utbredt overnattingen er.»

VVP 4.12 - bildebruken

Avisen viser til pressefotografiets dokumentasjonsverdi: «I denne saken er det et vesentlig poeng å vise omgivelsene for etterskoletilbudet. Bygningene, deres beliggenhet, omgivelsene og de tilhørende utearealene står sentralt i vurderingen av om lokalene er egnet for et fritidstilbud for barn. […] Mens det er krav om tilrettelagte uteområder for skoler og offentlige SFO-er, viser bildene at disse barna hverken har tilgang på lekeapparater, ballbinger eller sittegrupper. Et bilde viser en asfaltert plass ved siden av et bilverksted.»

Aftenposten lyttet til bekymringen for terror, og tok den med i den redaksjonelle vurderingen. «Som ledd i vurderingen rådførte vi oss med både lokalt politi i Groruddalen og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) før publisering og innhentet deres vurderinger av trusselbildet og hvorvidt vår omtale kunne forverre situasjonen. PSTs faglige vurdering var at det ikke var noe forhøyet trusselnivå mot muslimer i Norge etter angrepet mot moskeen i Bærum, hverken generelt eller mot denne menigheten spesielt. Terrorangrep retter seg som regel mot signalbygninger som moskeer - og veldig sjelden mot barn. PST så ingen grunn til å advare mot å omtale menighetene. Vi fikk imidlertid råd om å unngå nærbilder av låser og sikkerhetsanordninger. Dette rådet fulgte vi.»

Det er ikke riktig at Aftenposten har publisert adressene til bygningene. «Vi unnlot bevisst å nevne nøyaktige gateadresser. Vi brukte i stedet mer generelle betegnelser for å angi beliggenheten. Men det må nevnes at det ikke er snakk om hemmelige adresser. […] Et annet hensyn vi tok, var å unngå å publisere detaljerte beskrivelser av hvor i bygningene barna sover. Vi ble nektet adgang til gutte- og jenteskolen i Drammen, men kunne vist romfordelingen i hver etasje ved å publisere plantegningene, som vi hadde fått innsyn i. Det droppet vi av sikkerhetshensyn. Vi publiserte imidlertid tegninger av lokalene på Romsås i Oslo hvor menigheten ønsket å omregulere til SFO med overnatting. Her sover det foreløpig ingen barn, så da ble vurderingen en annen.»

VVP 4.8 - hensynet til barna

Slik Aftenposten ser det, handler saken om barns oppvekstvilkår og ettergår en privat organisasjons aktiviteter rettet mot barn. «I denne saken er det nettopp spørsmålet om hva som er barnas beste, som er formålet for journalistikken, ref. VVP 1.5. At kritikkverdige forhold belyses og saken får et politisk etterspill, må sies å være en positiv konsekvens omtalen har for barna.»

Før publisering gjorde Aftenposten grundige vurderinger av mulige negative konsekvenser av omtalen. De generelle sikkerhetsvurderingene er nevnt. Hensynet til barna gjorde at Aftenposten ikke ønsket at det skulle være mulig å identifisere dem, heller ikke for barnas foreldre. Avisen skriver: «Vanligvis løses det ved at bildene sladdes eller pikseleres, men manipulering av denne typen gir ofte assosiasjoner til kriminaljournalistikk og gjerningsmenn. Det ønsket vi å unngå. Vi diskuterte muligheten for at barna kunne oppleve ubehageligheter som følge av at de ble gjenkjent av noen som kjenner dem godt, på grunn av detaljer vi overser. Løsningen ble å bruke illustrasjoner basert på originale fotografier. Slik kunne vi endre farger på klær, hodeplagg og sekker for å skåne barna og samtidig bevare stor dokumentarisk verdi. Grepet viser at grundige vurderinger og vilje til å bruke tid og ressurser av hensyn til barna ligger bak publiseringen.»

Etter avisen mening, kan ikke en teoretisk mulighet for at omtalen til en viss grad oppleves som ubehagelig for barna, veie så tungt at vi blir avskåret fra å rette et kritisk søkelys på menighetenes praksis. Avisen minner om at ingen andre trossamfunn har et så omfattende overnattingstilbud til barn under 16 år i Norge.

Aftenposten forsøkte gjentatte ganger å få snakke med både barn og foreldre, men det nektet klager dem. Dermed blir det vanskelig å innhente et slikt samtykke fra foreldre: «Vår vurdering var at vi ikke skulle oppsøke barn og henvende oss direkte til dem med spørsmål om etterskoletilbudet og hvem deres foreldre er. Vi vet ikke hvordan barna hadde reagert på en slik kontakt. Dessuten ville det vært å skyve ansvaret over på dem.»

Når det gjelder omtalen av barna i artikkel del 2, skriver avisen: «Det er relevant for saken å stille spørsmål om hvem som benytter seg av tilbudet. Konteksten for spørsmålet er, som det fremgår i artikkelen, at menigheten i ulike dokumenter selv beskriver tilbudet som et tiltak som avlaster barnevernet og hindrer omsorgsovertakelse. De anonyme kildene som beskriver at tilbudet kunne fremstå som et internt barnevernstiltak rettet mot barn med tilpasningsproblemer, kommer altså i tillegg til flere åpne, skriftlige kilder med en lignende beskrivelse. Opplysningene er godt underbygget og sentrale for forståelsen av tilbudet og enkeltes bekymringer knyttet til det. Opplysningene ble også forelagt menighetene som gir samtidig imøtegåelse i artikkelen. I vurderingen av hensynet til barna i denne sammenhengen tok vi inn artikkelseriens nyanserte beskrivelse av tilbudet. Det fremgår blant annet at det gir status i miljøet å bruke tilbudet. Ledelsen ved skolen slipper til med omfattende beskrivelser. Og politmannen og førstehåndskilden Roy Cato Einarsen er bredt sitert med rosende omtale av menigheten.»

Aftenposten mener at anonymiseringen av barna og den balanserte omtalen tar det nødvendige hensynet som VVP 4.8 krever. «Det spiller også inn i vurderingen at opplysningen er av stor offentlig interesse i en sak hvor det har vært uklart for mange, også myndighetene, hva tilbudet egentlig omfatter. Det er en potensiell positiv konsekvens for barna at en kontroversiell praksis blir regulert.»

VVP 4.1 og VVP 4.3 – saklighet og omtanke, respekt

Aftenposten mener avisen har lagt stor vekt på en faktabasert fremstilling av saken. Bruken av bestemte ord og begreper er grundig vurdert før publisering. Ordbruken er variert og nyansert, og avisen avviser at den er tendensiøs eller negativ.

Avisen viser til enkelte ubestridte fakta som ligger til grunn for begrepene som er valgt:

  • Etterskoletilbudet driver opplæring i koranen og islam.
  • Det Islamske Kultursenter har sine røtter i den tyrkiske Süleymanci-bevegelsen.
  • Det er ulike og sterke meninger om overnattingstilbudet.

Ordet «ytterliggående» er ikke å finne i artiklene. Ordet «omstridt» brukes to ganger i den ene artikkelen og to i den andre. «Det brukes både om Süleymanci-bevegelsen og om overnattingstilbudet i Norge. Muslimske internater og religiøs opplæring i regi av bevegelsen har skapt omfattende debatt i Europa […] Det er ingen tvil om at overnattingstilbudet har vært omdiskutert. Både tyrkere i Norge og nordmenn med tyrkisk bakgrunn har vært kritiske til ordningen. Tilbudet i Drammen utløste lokal debatt i 2016, og Aftenpostens artikkelserie skapte sterke reaksjoner. Det endte med at et stortingsflertall ba regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige lovendringer med sikte på å forby faste etterskoletilbud med overnatting over lengre tid. Dermed er det solid dekning for bruken av ordet «omstridt» i både nasjonal og internasjonal sammenheng.»

Ordet «bevegelse» er nøytralt og kan ikke regnes som belastende, skriver avisen. «Man snakker om politiske bevegelser, sosiale bevegelser og religiøse bevegelser, for eksempel pinsebevegelsen. Det brukes typisk om en retning innenfor en religion og er presist her.»

Avisen skrive at bruken av ordet koranskole ikke er «gjennomgående». Avisen brukte «ordet koranskole i omtalen av menighetene i andre europeiske land og når kilder referer til tilbudet som koranskole, for eksempel en kilde som beskriver det hun gikk på i Drammen på 1990-tallet som en koranskole. Vi så ingen grunn til å omskrive hennes oppfatning av hva dette var. Noen kilder referer til deler av tilbudet som koranskole, hvilket er naturlig når det gis opplæring i koranen. Koranskole har vært et vanlig ord i ulike moskeer i mange år, barn går til koranskolen for å lære om islam».

Avisen mener ordbruken omkring skolen er variert. «Det kommer tydelig frem i artiklene at tilbudet består av flere aktiviteter, og avisen unngikk å bruke «koranskole» i titler av dette hensynet: «Vi lyttet til trossamfunnets anførsler om at etterskoletilbudet består av mer enn religionsundervisning, som for eksempel leksehjelp. Menighetenes beskrivelse av tilbudet kommer godt frem i artiklene. Vi landet på å kalle tilbudet det menigheten selv omtaler det som i omreguleringssøknader: «SFO med mulighet for overnatting». Derav tittelen på første artikkel.

VVP 3.2. - koblingen til Süleymanci-bevegelsen

Aftenposten mener det er «ingen tvil om at Det islamske kultursenter springer ut av den tyrkiske Süleymanci-bevegelsen. […] Bevegelsens europeiske hovedkvarter er Verbander der lslamichen kulturzentren-senteret (VIKZ) med moské og internatskole i Köln. Flere av de unge i Drammen og Oslo har reist til Tyrkia, Belgia og Tyskland for å gå på bevegelsens hoca (imam)-utdanninger. Den norske paraplyorganisasjonen Diksin oppgir i sine årsberetninger at de innsamlede norske ramadan-almissene overføres til VIKZ i Tyskland, som donerer pengene videre etter avtale. De norske menighetene bruker også den samme læreboken i religionsundervisningen som resten av bevegelsen. Forbindelsen er et faktum, og klager har ikke påvist at noen opplysninger er gale eller misvisende».

Kildegrunnlaget er bredt og omfattende: «Vi har intervjuet norske og utenlandske forskere, kilder i forvaltningen og tyrkiske miljøer og gjort egne observasjoner ved lokalene. I tillegg kommer en lang rekke skriftlige kilder: Regnskap og årsmeldinger, forskningsrapporter, oppføringer i eiendomsregisteret og dokumenter fra kommunale plan- og bygningsarkiver.»

Årsaken til at enkelte kilder fikk uttale seg anonymt, skriver Aftenposten er fordi kildene fryktet ubehagelige konsekvenser for seg eller sin familie ved å stå frem med kritikk. «Noen var redde for å miste kontakten med familiemedlemmer om de medvirket i artikkelen. Det ble gjort en grundig vurdering av hvilke opplysninger som kunne fremsettes anonymt».

Aftenposten har ikke brukt ordet «avslørt» eller «avsløring». «Når Aftenposten på grunnlag av egne observasjoner bringer tall på hvor mange barn som har sovet i lokalene, og kan gi opplysninger menighetene ikke har villet dele, er det dekning for begrepene «dokumentert» og «avdekket».»

Aftenposten er ikke enig i at menigheten har vært åpne om overnattingen, hverken i mediene eller overfor alle relevante myndigheter, skriver avisen. «I årsrapportene til Fylkesmannen skal statsstøttede menigheter redegjøre for hva de bruker pengene på. Her nevner ikke Diksin etterskoletilbudet med overnatting, hverken i Drammen, Oslo eller Nedre Eiker. Denne delen av organisasjonens arbeid holdes tvert imot skjult i rapportene. Aftenposten ble heller ikke møtt med full åpenhet da vi besøkte moskeen på Rødtvet. Vi fikk ikke intervjue ledelsen under besøket, men ble henvist til å sende spørsmål på e-post. Vi fikk nei til å ta bilder av sovesalene. […] Aftenposten avdekket også at menighetene i Drammen og Oslo har fått godkjent lokalene til overnattingsbruk helt uten politisk debatt. Det har trolig skjedd fordi de har søkt om å få omregulert egne næringseiendommer og sakene ikke har vært løftet ut av kommunenes plan- og byggavdelinger.»

Oppsummert, skriver avisen:

Aftenposten har rettet søkelyset mot et trossamfunn som benytter seg av en rekke offentlige støtteordninger. […] Det er av stor interesse for offentligheten å vite hva fellesskapets penger går til og hvordan organisasjonen driver sitt barne- og ungdomsarbeid, særlig når konteksten er integrering og religionsopplæring.

Det journalistiske formålet med artiklene er å kaste lys over oppvekstvilkårene til barn med minoritetsbakgrunn. Dette er en sårbar gruppe. Spørsmålet er om ordningen med religionsopplæring og overnatting i religiøse sentre er til barnas beste og styrker deres muligheter til å ta del i det norske samfunnet på lik linje med andre barn. Aftenposten har gjennom kritisk journalistikk lagt fakta på bordet og gitt ledelsen i Oslo, Drammen og Diksin rikelig anledning til å komme til orde. […]

Forhåpentlig har journalistikken bidratt til å styrke barnas rettigheter og økt kontrollen med aktivitetene som former dem som fremtidige samfunnsborgere. Vi vil sterkt avvise klagers påstander om at artiklene har nøret opp under kunnskapsmangel og fordommer mot islam. Artiklene er faktabaserte og balanserte og har gitt leserne og myndighetene ny kunnskap om et av Norges største moskénettverk.

Aftenposten skriver det er gledelig at klagerne viser en slik åpen innstilling, som kommunisert i klagen. Men disse uttalte ønskene står i skarp kontrast til kontakten vi har hatt i arbeidet med artiklene. Aftenposten ba om å få møte Diksin og snakke med representanter for menighetene, men vi ble konsekvent avvist. En slik linje bidrar hverken til økt forståelse, dialog eller tillit.

Klager hadde ingen ytterligere kommentarer.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder Aftenpostens omtale av muslimske «SFO»-er i regi av menigheten Det Islamske Kultursenter i Drammen og Oslo. Det ble opplyst at barn og ungdom overnattet i trossamfunnets lokaler i ukedagene, etter å ha fått leksehjelp og islamundervisning. Kritikere mente tilbudet var med på å danne parallellsamfunn og hindre integrering. Det ble vist bilder av menighetenes bygninger.

Klager er Det Islamske Kultursenter i Norge via advokat. Klager mener Aftenposten nører opp under misoppfatninger, kunnskapsmangel og fordommer knyttet til islam og de ulike sidene ved muslimers utøvelse av sin tro. Det pekes på trusselbildet som var på publiseringstidspunktet, og klager mener omtalen, spesielt bildebruken, øker risikoen for angrep mot menighetene. Klager mener artiklene er dels feilaktige, dels tendensiøse og stigmatiserer barn og foreldre som benytter seg av tilbudet. Klager mener avisen ikke tar hensyn til hvilke konsekvenser omtalen kan få for barn.

Aftenposten har forståelse for at det kan være ubehagelig for menighetenes ledere at det rettes et kritisk søkelys mot virksomheten deres. Men avisen mener journalistikken har vært legitim og utført i tråd med Vær Varsom-plakaten (VVP). Avisen mener det er gjort grundige og ansvarlige vurderinger når det gjelder både bildebruk og sikkerhetsspørsmål. Ord- og begrepsbruken mener Aftenposten er dempet og faktuell. Det er lagt vekt på saklighet og omtanke. Avisen har tatt nødvendige hensyn når det gjelder omtalen av barn. Ingen barn er identifisert. Etter avisens mening kan ikke en teoretisk mulighet for at omtalen til en viss grad oppleves som ubehagelig for barn, veie så tungt at man blir avskåret fra å rette et kritisk søkelys på menighetenes praksis. Formålet for journalistikken i denne saken er, nettopp spørsmålet om hva som er barnas beste, skriver avisen.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om pressens oppgaver. Pressen har rett til å sette et kritisk søkelys på det som skjer i et samfunn. Klager må derfor akseptere at trossamfunnet blir gjenstand for kritisk journalistikk.

Selv om utvalget forstår at omtalen kan oppleves ubehagelig, sett i lys av bekymringen for terror, kan ikke dette alene hindre omtale og debatt. Mediene må imidlertid ta nødvendige hensyn, og slik utvalget ser det, har Aftenposten gjort det. Utvalget mener bildebruken er aktuell og relevant, og ikke et brudd på VVP 4.12.

Aftenposten har et bredt kildegrunnlag. Ut fra det som er forelagt, kan ikke PFU se at det er dokumentert store feil eller mangler i det publiserte. Videre mener utvalget at omtalen er saklig og nøktern. Klager får komme godt til orde. Slik utvalget ser det, er presentasjonen – forside, titler og ordbruk – i tråd med VVP 3.2, 4.1 og 4.3.

Når det gjelder VVP 4.8 og hensynet til barn, merker PFU seg at barna ikke er identifisert. Likevel vil en indre krets vite hvem det gjelder. Det gjør at mediene må være varsomme med tanke på hvordan barna omtales.

Etter utvalgets mening har Aftenposten tatt tilstrekkelig hensyn, og kun omtalt det som er nødvendig for å opplyse saken. Utvalget mener beskrivelsen av barn og foreldre er såpass generell, både i tid og sted, at den ikke rammer enkeltbarn. Det kritiske søkelyset er rettet mot klager, og utvalget kan ikke se at Aftenpostens dekning får slike konsekvenser for barn og unge som VVP 4.8 er ment å beskytte mot.

Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 25. november 2020

Anne Weider Aasen,

Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Kim Nygård

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Kjell Arne Røvik

Merknader

Se også klage mot Drammens Tidende (042/20)

Relaterte saker

Vis saker med samme:

Brudd

Renate Soleim mot Åndalsnes Avis

Felt på punkt

Øvrige punkt

Behandlingsdato

25.10.2023

Saksnummer

23-173

Brudd

Askøy kommune mot Dagbladet

Felt på punkt

Øvrige punkt

Behandlingsdato

31.01.2024

Saksnummer

23-249

Se alle saker vurdert på samme punkt i VVP
Til presse.no

Dette er en betaversjon, som skal videreutvikles. Tips om feil og forbedringer kan sendes inn her.

PFU