PFU-sak 20-081Halvor Fosli ved adv. Ø. Østberg mot Rogalands Avis

SAMMENDRAG:

«Under 2. verdskrig blei omlag 800 jødar deporterte frå Noreg til konsentrasjonsleirar i Tyskland. I Fosli si løysing kan det bli snakk om eit par hundre tusen som skal tvangssendast til eitt eller anna vagt ‘dit’.»

Kronikken var illustrert med et portrettbilde av forfatter Halvor Fosli.

I kronikken omtalte skribenten, Jarl Wåge, hvordan han mener Foslis syn på innvandring kommer til uttrykk i boka Mot et nasjonalt sammenbrudd – Norge i masseinnvandringens tid. Skribenten pekte på dette i lys av Foslis plass i Frps innvandringspolitiske utvalg, som skal «utvikle ein enda strengare politikk». Skribenten skrev:

«Han vil til dømes ha innvandringspause. Altså stenge dei norske grensene. Dessutan vil han gå bort i frå integreringspolitikk fordi han meiner at mange innvandrarar ikkje er integrerbare. Desse fortener ikkje å få opphalde seg i Noreg og skal sendast attende dit dei kom i frå. Dette er forresten same tangegang som hos den sterkt islamfiendtlege gruppa SIAN, Stopp islamiseringa av Noreg. (…)

I staden for å prøve å integrere innvandrarar og flyktningar, meiner Fosli at dei må assimilerast; altså bli som oss for å få vere i landet. (…)»

«Lat oss sjå føre oss eit worse case scenario; at folk som har kome til Noreg ikkje kan eller vil la seg assimilere, ikkje vil gje avkall på eigen religion, klesdrakt, kultur, matvanar. Då kan det bli fryktelege tilstandar her i landet. Under 2. verdskrig blei om lag 800 jødar deporterte frå Noreg til konsentrasjonsleirar i Tyskland. I Fosli si løysing kan det bli snakk om eit par hundre tusen som skal tvangssendast til eitt eller anna vagt ‘dit’(…)»

«Spørsmål som melder seg, er kvar dei ‘uintegrerbare’ skal sendast? Mange av dei er norske statsborgarar fødde og oppvaksne her i landet. Korleis i all verda skal det gjennomførast? (…) Kan Noreg overleve som demokrati om det skal gjennomførast massedeportasjonar?

At Fosli sitt tankegods er samanfallande med ei sekterisk gruppering som SIAN, er ikkje noko å ta nemneverdig på veg for. Det som er mykje meir skremmande, er at vi finn likheiter mellom Fosli sine idear og dei til Peder Are Nøstvold Jensen alias Fjordman (…) No skal det seiast at Fjordman går mykje meir ekstremt til verks enn Fosli. (…) Fosli er raus nok til å tilby assimilering før dei uassimilerbare skal deporterast.»

«(…) Mange vil hevde at eg er monoman når eg ser radikalisering og ekstremisme rundt kvar ein sving. At eg ser antiislamskrømt ved høglys dag. At eg må roe ned og nyte pensjonstilveret i staden for å taste på meg tendonitis i fingrar og armar. Eg kallar det patriotisme. Dette er min ‘du-må-ikke-sove-kamp’.»

KLAGEN:

Klager er Halvor Fosli ved advokat som mener den påklagede kronikken inneholder «feilaktige saksfremstillinger og grove beskyldninger».

Slik klager ser det, hevder kronikkskribenten for det første at Fosli «tar til orde for samme type løsninger som nazistene benyttet seg av under Andre verdenskrig», samt at han «formidler tilsvarende tankegods som inspirerte Anders Behring Breivik til å gjennomføre massedrap i 2011».

Klager skriver: «Påstandene om at Fosli deler tankegods med nazister og inspirerer til terror bygger på feil faktisk grunnlag. Påstandene er i tillegg så stigmatiserende og ødeleggende for forfatterens omdømme, at de ikke skulle ha blitt publisert, jf VVP pkt 4.3.

Avisen har selv bidratt til å underbygge den feilaktige gjengivelsen og koblingen av Fosli til nazismen gjennom utforming av ingress og portrettbilde, jf VVP pkt. 4.1, 4.3 og 4.4.»

Etter klagers mening burde avisa derfor også «undersøkt nærmere om gjengivelsen av innholdet i bok er riktige, jf VVP pkt. 3.2». Klager påpeker at gjengivelsen er feil, og at avisa også skulle kontaktet Fosli for samtidig imøtegåelse, jf 4.14.

Det opplyses at Fosli ble kjent med publiseringen ved en tilfeldighet, og at han da sendte inn et tilsvar som ble publisert dagen etter. Slik klager ser det, er et tilsvar ingen fullgod oppretting, og avisa skulle derfor også selv beklaget og rettet, jf. VVP 4.13.

I klagen siteres det også fra konkrete avsnitt i den påklagede kronikken, deriblant ingressen, som klager finner problematisk sett opp mot nevnte VVP-punkter (3.2, 4.1, 4.3, 4.4, 4.13 og 4.14). (Se kursiverte avsnitt s. 2-3 i klagen, sekr. anm.)

Klager anfører dessuten hva man mener er konkret feil i det publiserte: «Det er riktig som anført i kronikken, at Halvor Fosli tar til orde for en kraftig reduksjon i innvandringen. Det er imidlertid feil at han tar til orde for deportasjon. Tvert i mot advarer han mot slike forestillinger i sin bok. Videre er det feil at Fosli tar til orde for tvangsassimilering, slik kronikken etterlater inntrykket av. Han benytter heller ikke et begrep som ‘uintegrerbare’ i forbindelse med egen argumentasjon.»

Når det gjelder begrepet «deportasjon», vises det til at Fosli benytter dette «ved tre anledninger i boken» (s. 16, 123 og 199). I forordet skriver Fosli om sitt syn: «Mot nasjonalt sammenbrudd argumenterer for en inkluderende nasjonalisme. Streng etnonasjonalisme, som vi finner i mange afrikanske, asiatiske og dels øst-europeiske land, er ikke et alternativ for Norge. (…) Å drømme om en tilbakevending til en etnisk homogen norsk befolkning er naivt, reaksjonært og farlig, og appellerer bare til noen ytterst få. Det ville kreve omfattende og trolig tvungen repatriering – altså deportasjon. Det er så å si utenkelig.»

Videre siteres det i klagen også fra de to andre stedene i boka der «deportasjon» brukes, på side 123 i boka står det, ifølge klager: «Det er framtidig innvandring jeg konsentrerer meg om. Den bør begrenses for å unngå hard landing. Deportasjon er ikke aktuell politikk i vestlige land nå – stimulanser til frivillig repatriering, derimot, vil vi nok se mer av – men det kan ingen garantere for ikke vil skje dersom masseinnvandringen fortsetter.»

Klager anfører at boka «diskuterer ulike integreringsformer, herunder assimilasjon», men at det er «sterkt misvisende å påstå at forfatteren tar til orde for tvangsassimilering, slik kronikken forutsetter». Klager skriver: «Boken argumenterer for nødvendigheten av at nye samfunnsgrupper blir tatt opp i det norske kulturelle felleskapet på dette felleskapets premisser, og forfatteren gir også uttrykk for at det i fremtiden vil være behov for en bevisst og mer aktiv politikk i denne retningen.»

Med hensyn til å bruke begrepene «uintegrerbar» og «ikke-integrerbar» om innvandrere, innvender klager at det er «en sterk misvisende gjengivelse av forfatterens måte å argumentere på»: «Dette er ikke et begrep Fosli har gjort til sitt. I boken tyr forfatteren til begrepet én gang, og det står da i anførselstegn: Hvorfor er det konflikt mellom islam og kristendom, hvorfor framstår muslimer i Europa som ‘de uintegrerbare’? I over 1400 år har muslimer og kristne vært naboer, konkurrenter og av og til dødelige fiender, skriver den nå avdøde Bernard Lewis, mangeårig professor i Near Eastern Studies ved Princeton University, USA. (s. 134).»

Avslutningsvis i klagen heter det: «VVP har som formål å verne en åpen og fri debatt. (…) Kronikkforfatterens Øverland-referanse indikerer at det ikke er debatt som er formålet, men å få satt tilstrekkelig negative merkelapper på forfatteren Halvor Fosli – fordi han er hyret inn som rådgiver for FrP. (…) Selv om kampen mot nazisme og terror er en aktverdig sak, må man fortsatt kunne forvente et minstemål av redelighet og presisjon når det gjelder fremstillingen av meningsmotstandere, selv på debattplass. Innvandringsdebatten lider allerede under det faktum at den er sterkt polarisert. Dersom det fester seg en oppfatning om at alt kan settes på trykk bare avsender assosierer seg med den gode og rettferdige siden av denne debatten, og motparten defineres som tilsvarende ond, vil nødvendige motstemmer etter hvert komme til å trekke seg ut.»

TILSVARSRUNDEN:

Rogalands Avis (RA) oppfatter klagen slik at det er spørsmålet om samtidig imøtegåelse, VVP 4.14, som er det sentrale. RA påpeker at retten til samtidig imøtegåelse gjelder ved faktiske opplysninger; at det altså må handle om konkrete beskyldninger, ikke kun sterke meninger, karakteristikker eller verdivurderinger.

RA avviser at skribenten har omtalt klager på en måte som utløser VVP 4.14: «Wåge har ikke kalt klager ‘nazist’ - noe som ville vært et angrep av faktisk art og som måtte blitt dokumentert. Ei heller har Wåge påstått at klager har gjort seg skyldig i noe kan minne om deportasjon. (…) Spaltisten tilkjennegir subjektive synspunkter, ikke objektive sannheter. Det er innlysende at det vanskelig lar seg gjøre å dokumentere at Foslis påstander framsatt i hans siste bok har deportasjoner som virkning. (…)»

Når det gjelder «assimilering», mener avisa at «Wåges utgangspunkt har vært Foslis forståelse av begrepet ‘assimilering’». RA skriver: «Wåge har tatt tak i begrepsbruken og spør hva konsekvensen er av en assimileringspolitikk som han mener klager står for – og spaltisten selv mener at denne konsekvensen er deportasjoner.»

RA fortsetter: «Spaltisten står med andre ord på trygg, faglig grunn når han angriper klagers begrepsbruk. Det er åpenbart at assimilering følges av tvang og autoritære handlinger. Deretter drar Wåge en historisk sammenlikning med 2. verdenskrig og datidens deportasjoner, fordi han oppfatter dette som en konsekvens av assimilering.»

RAs redaktør påpeker: «En faghistoriker vil ikke nødvendigvis gå god for Wåges påstand – det er store sprang fra dagens innvandringsdebatt til tilstanden fra 1940 til 1945 – og det kan også innvendes at spaltisten foretar en uheldig polarisering av debatten. Men etter min mening er Wåges kronikk preget av sterke meninger, karakteristikker og verdivurderinger, slik at avisen opererer innenfor 4.14s grenser.»

Videre opplyser RA at klagers tilsvar ble publisert samme dag som «kravet ble framsatt», og at det er lenket mellom publiseringene, «slik at leseren raskt forstår at dette er en pågående debatt».

Når det gjelder koblingen til Peder Are Nøstvold Jensen, fastholder RA at det heller ikke handler om noen anklage av faktisk art: «Påpeking av likhet mellom ideer er en ‘sterk mening’ (…) Retorikken og referansene kan diskuteres, det samme gjelder den historiskfaglige holdbarheten, men det er vanskelig å se at en opphetet debatt om innvandring skal rammes av presseetikken.»

RA kan heller ikke se hvordan skribentens Øverland-referanse til slutt i innlegget, skulle rammes av presseetikken: «Wåge og Fosli engasjerer seg på hver sin side i en viktig samfunnsdebatt, men denne bruken av pressens etiske regelverk klager legger opp til blir nettopp til en knebling av samfunnsdebatten hvis bruk av litterære (Øverland) og historiske referanser (deportasjoner) ikke skal tillates.»

Slik RA ser det, innebærer publiseringen heller ingen brudd på de øvrige anførte VVP-punktene i klagen. RA kan dessuten ikke se at klager har begrunnet hvorfor publiseringen skulle bryte med VVP 4.3, og etterlyser dette.

Klager avviser at VVP 4.14, retten til samtidig imøtegåelse, skulle være det sentrale i klagen, og viser også til de øvrige punkt nevnt i klagen. Det fastholdes at RA har brutt god presseskikk.

Slik klager ser det, er påstander om hva en forfatter skriver i en bok av faktisk art. Klager mener også dette handler om faktiske forhold som det er enkelt å sjekke.

Klager skriver: «Som klagen detaljert redegjør for, er påstandene som beskyldningene hviler på, ikke riktige. Fosli går uttrykkelig ikke inn for deportasjoner, og han går uttrykkelig ikke inn for voldelige metoder eller tvang. Han går videre uttrykkelig ikke inn for en ‘etnisk ren’ nasjonalstat. Dette blir ikke tilbakevist av redaktøren. Redaktøren gjentar argumentet om at det er tale om ‘sterke meninger’, som avisen selvsagt er i sin fulle rett til å publisere, men ser bort fra at ‘sterke meninger’ knyttet til en person som er basert på usannheter om hva personen mener, er noe ganske annet og ikke beskyttet av den redaksjonelle frihet. Tilfellet faller derfor inn under pkt 4.14.»

Videre mener klager at den påklagede publiseringen er «full av referanser til Andre verdenskrig, nazismen og jødedeportasjoner som sammen med de uriktige påstander om hva han går inn for, er uegnet til å gi leseren et sannferdig bilde av Foslis standpunkter i innvandringspolitikken, men derimot godt egnet til å skape inntrykk av en forfatter som følger i nazistenes fotspor når det gjelder metoder og tiltak».

Det påpekes: «Og særlig siden Foslis begrunnelse for sitt syn overhodet ikke formidles, må leseren forstå at forfatteren drives av høyreekstrem ideologi. Her ligger en beskyldning som ikke blir mindre alvorlig av at forfatteren ved sine historiske ‘paralleller’ og øvrige virkemiddelbruk manipulerer leseren til selv å trekke en slik konklusjon.»

Etter klagers mening er publiseringen slik både stigmatiserende, usaklig og polariserende.

Videre mener klager at RA i tilsvaret tilsidesetter «Foslis egen redegjørelse i boka for hva han mener med [assimilering]», og at avisa heller ikke forklarer hvorfor den skulle være selvmotsigende. Klager skriver: «Ut fra [redaktør] Sæbøs gjengivelser fra ulike kilder av hvordan assimileringsbegrepet skal forstås, konkluderer han: ‘Det er åpenbart at assimilering følges av tvang og autoritære handlinger.’ Dermed skal det øyensynlig være legitimt å knytte Foslis holdninger direkte til jødedeportasjoner og nazistisk politikk.

For det første anføres til dette at man rimeligvis må legge til grunn det forfatteren selv skriver om hva han mener med et bestemt begrep, ikke la andres definisjoner være styrende for fortolkningen av begrepet i den sammenheng forfatteren bruker det. For det andre anføres at assimilering i seg selv ikke med nødvendighet er knyttet til vold og tvang, heller ikke hos de kildene Sæbø viser til. (…) At det er historiske eksempler på at en politikk for assimilering av innvandrere eller minoriteter har vært ledsaget av vold og tvang, er det ingen som helst tvil om. (…) Men en politikk for assimilering kan gjennomføres på svært mange ulike måter, og Fosli gir mange eksempler fra norsk samtidshistorie (…) Han viser til slike eksempler som illustrasjoner av hvordan assimilering av innvandrere i det norske samfunn kan skje frivillig og gradvis over tid, som en konfliktfri prosess der blandete ekteskap er en nøkkelfaktor. Han bruker mye plass i boka på å nyansere og kvalifisere sitt syn vedrørende assimilering.»

Klager tilføyer: «Assimilering er heller ikke ensbetydende med et bastant nei til innvandring, noe som fremgår i boka på s 269 (…) Å insinuere at det er likhetstegn mellom assimilering og vold/tvang av nazistisk merke, innebærer en stigmatisering av et standpunkt som har en rettmessig plass i debatten om landets framtid. For en forfatter som Fosli, som ikke er en politisk leder eller aktivist, men en som søker å være både grundig og nyansert i behandlingen av et krevende saksfelt, er det spesielt belastende å bli utsatt for dette. Dette har på ingen måte kun betydning for ham personlig, men har generell betydning for muligheten for nyansert debatt om en av vår tids viktigste samfunnsspørsmål.»

Rogalands Avis har ikke hatt mer å tilføye.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Rogalands Avis publiserte i februar en kronikk der skribent Jarl Wåge viste til sosiolog og forfatter Halvor Foslis syn på innvandring, slik han mener det kommer frem i Foslis bok Mot et nasjonalt sammenbrudd – Norge i masseinnvandringens tid.

Klager er Halvor Fosli ved advokat. Slik klager ser det, blir det fremstilt som om han deler tankegods med nazister og inspirerer til terror, og tar til orde for deportasjon og tvangsassimilering. Klager anfører at det er både feil og usaklig. Han mener videre kronikken er stigmatiserende og utløser rett til samtidig imøtegåelse, og at avisa også burde undersøkt om gjengivelsen av innholdet i boka var riktig. Dessuten anfører han at avisa burde korrigert og beklaget, og at tilsvaret han fikk på dagen etter, i så måte ikke er tilstrekkelig.

Rogalands Avis påpeker at retten til samtidig imøtegåelse gjelder ved faktiske opplysninger og konkrete beskyldninger, ikke kun sterke meninger, karakteristikker eller verdivurderinger. Slik Rogalands Avis ser det, har skribenten uttrykt sitt subjektive syn. Avisa erkjenner at skribentens retorikk og referanser kan diskuteres, men mener likevel at publiseringen er godt innenfor det som må aksepteres. Det påpekes dessuten at klagers tilsvar ble publisert raskt, og at det er lenket mellom publiseringene, slik at publikum forstår at det handler om en pågående debatt.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) konstaterer at det handler om en publisering innen meningssjangeren, der takhøyden er stor. På meningsplass må man derfor akseptere både spissere formuleringer og kraftigere karakteristikker enn på nyhetsplass, og profilerte skribenter og samfunnsaktører må også tåle mer enn menigmann. Men det finnes naturligvis også en grense her: Når angrepet er særlig grovt, konkret og personlig, kan det komme i konflikt med Vær Varsom-plakaten (VVP).

Slik utvalget ser det, handler det her ikke om et angrep på klager som person, men om en kritisk lesning av hans ideer. Presseetikken skal ikke hindre det politiske ordskiftet eller den allmenne samfunnsdebatten, og det må derfor være rom for å kritisere politisk og ideologisk tankegods. Dette er også sentralt for å ivareta et levende demokrati.

Etter utvalgets mening er det tydelig at den påklagede publiseringen gir uttrykk for sterke synspunkter. Slike meningsangrep utløser ikke retten til samtidig imøtegåelse, VVP 4.14, men derimot tilsvarsrett, VVP 4.15. I denne sammenheng legger utvalget også vekt på at klager er en person som gjennom sin skribentvirksomhet og samfunnsdeltakelse har gode forutsetninger for selv å ta til motmæle i spaltene. Utvalget konstaterer at klager tok i bruk sin tilsvarsrett, og at Rogalands Avis la inn tydelige lenker mellom den påklagede kronikken og tilsvaret. Etter utvalgets mening bidrar lenkingen til å understreke at det handler om en løpende debatt, der ulike syn står mot hverandre.

PFU kan heller ikke se at publiseringen skulle innebære et brudd på VVP 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger. Det må være rom for feil-tolkninger på meningsplass, og det er ikke den typen «feil» VVP 4.13 krever at mediene skal rette. Det må derfor være tilstrekkelig at en «korrigering» av eventuelle misforståelser og feil skjer ved bruk av tilsvarsretten.

PFU kan likevel forstå at klager reagerer på henvisningene til nazistisk tankegods og terrorisme, og at særlig anslaget i publiseringen – den konstaterende ingressen og bildet av klager – kan virke hardt, og på grensen til det usaklige (jf. VVP 4.1). Utvalget mener like fullt at dette må aksepteres innen de vide rammene for løpende, politisk meningsutveksling, og at det ikke er noe ved tittel og ingress som bryter med VVP 4.4. Det handler heller ikke om stigmatisering på den måten VVP 4.3 advarer mot.

På generelt grunnlag vil utvalget imidlertid minne om viktigheten av at mediene tilstreber et konstruktivt og fruktbart debattklima.

Rogalands Avis har ikke brutt god presseskikk.

Oslo. 26. august 2020

Ellen Ophaug,

Anne Weider Aasen, Stein Bjøntegård,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Kjell Arne Røvik

DISSENS:

Et mindretall i PFU viser til at utvalget tidligere har advart mot urettmessig bruk av uttrykket «nazist» (PFU-sak 236/11). Når en påstand om at Fosli vil tvangsutsende et par hundre tusen mennesker, kobles sammen med at 800 jøder ble deportert fra Norge, mener mindretallet at dette er svært grovt. Påstanden blir enda vanskeligere på grunn av at den ikke har dekning i Foslis bok. Mindretallet mener at dette strider mot punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten (VVP), som maner mediene til å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.

Rogalands Avis har brutt god presseskikk på punkt 4.1 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 26. august 2020

Gunnar Kagge