PFU-sak 20-155Kari Breirem mot Kapital

SAMMENDRAG:

Kapital publiserte 2. april 2020 en artikkel med følgende stikktittel: «TV-serie virvler opp påstander om korrupsjon og hvitvasking», tittel: «Heksejakt over Tønnes grav» og ingress:

«17 år etter at Tore Tønne begikk selvmord fordi han følte seg maktesløs overfor alle anklagene som haglet mot ham i pressen, beskylder tidligere BA-HR direktør Kari Breirem – fremstilt som heltinnen Ida i TV2-serien Heksejakt – igjen Tore Tønne både for korrupsjon og hvitvasking.»

Artikkelen starter slik:

«Det jeg var utsatt for er nok likt det Ida opplever, og kanskje hakket verre, uttalte Kari Breirem i et oppsiktsvekkende podcast-intervju med Nettavisen i februar. Uttalelsen kom etter at avisens redaktør Gunnar Stavrum hadde spurt henne om advokatstanden virkelig er “så korrupt og jævlig” som TV-serien vil ha det til, hvorpå Kari Breirem senere konstaterer om den såkalte Tønne-saken at: “Dette var hvitvasking.”

Intervjuet var foranlediget av TV 2s nylige seriesuksess Heksejakt. Breirem, som har vært konsulent for TV-serien, blir presentert på følgende vis: “Velkommen Kari Breirem. Du er virkelighetens Ida Waage fra TV-serien Heksejakt. Du er varsleren som i 2002 ble skviset ut av datidens mektigste advokatfirma.”

Det opplyses at Breirems uttalelser i podcasten har vekket reaksjoner:

«Men Breirems virkelighetsoppfatning som varsler og heltinne er det langt fra alle som deler. Ei heller påstandene om at det foregikk hvitvasking og korrupsjon, påstander som Økokrim etterforsket, men som det aldri ble tatt ut tiltale for.

– Dette er ondskapsfullt oppspinn. Løgn og usanne påstander, sier kommunikasjonsdirektør Atle Kigen i Aker ASA, på vegne av Aker og Kjell Inge Røkke.»

Videre fortelles følgende om selve saken: Tidligere helseminister og næringslivstopp Tore Tønne ble funnet død 21. desember 2002, da hadde han i løpet av 18 dager vært gjenstand for kritisk medieomtale. Bakgrunnen for medieomtalen var at Tønne i perioden etter at han gikk av som helseminister, hadde søkt og fått innvilget etterlønn fra Statsministerens kontor. I etterlønnsperioden hadde han imidlertid jobbet for Kjell Inge Røkke og hjulpet ham med Akers RGIs overtagelse av Kværner, noe han fikk et suksesshonorar på 1,5 millioner kroner for. (Saken omtales også i en faktaboks noe senere i artikkelen.)

«Til tross for at Statsministerens kontor, ifølge det offentlig oppnevnte Brurås-utvalget som skulle etterforske den journalistiske dekningen av saken, anså etterlønnen som et tvilstilfelle, ble Tønne bedt om å betale tilbake to av de tre månedslønnene med etterlønn.

Han ble deretter tiltalt av Økokrim for at han arbeidet som konsulent for Kjell Inge Røkkes firma samtidig som han hevet etterlønn fra staten, noe som nettopp var bakgrunnen for Økokrims tiltale mot Tønne for såkalt grovt uaktsomt bedrageri, samme dag som han begikk selvmord.

Det ble aldri bevist hverken korrupsjon eller hvitvasking, og Tønne – selv om det er alvorlig nok – ble “kun” tiltalt for håndteringen av sin etterlønn. Dette er forhold også senere statsråder har blitt kritisert for. Tiltalen mot Tønne for dette ble henlagt etter at han døde.»

Under mellomtittelen «Virkelighetens heksejakt» omtales mediepresset Tore Tønne ble utsatt for. Et utvalg ledet av medieprofessor Svein Brurås skulle vurdere medieomtalen av saken, bestod i tillegg til Brurås, av medieprofessor Guri Hjeltnes og filosof Henrik Syse. Rapporten, Tre uker i desember, ble utgitt av Norsk Presseforbund i desember 2003.

I Kapitals artikkel omtales en kommentarartikkel Henrik Syse skrev i Tidsskriftet til Den norske legeforening. Ifølge artikkelen har Syse «en litt annen virkelighetsoppfatning enn Breirem. – Tingene som ble omtalt i 2002 var i verste fall utslag av dårlig dømmekraft i enkeltstående tilfeller, ikke grådighet eller korrupsjon», skrev Syse i Tidsskriftet.

Artikkelen påpeker at med TV 2- serien virvles Tønne-saken opp igjen, og at det kommer nye udokumenterte påstander, «grove anklager om hvitvasking», mot Tønne. Artikkelen minner om at dette er anklager avdøde Tønne ikke kan forsvare seg mot.

Videre omtales konflikten mellom Breirem og BAHR:

«Tønne-saken hadde sitt utspring i en personalkonflikt mellom Breirem, som var ansatt som administrasjonsdirektør i BA-HR (i dag BAHR), og firmaets daglige leder Bjørn Gabriel Reed. Breirem ble suspendert fra sin stilling 21. november 2002. Dagen før hadde hennes advokat Thor-Erik Johansen sendt interne, taushetsbelagte dokumenter fra BAHR til Økokrim. Blant dokumentene som Økokrim fikk, var en faktura som viste at BAHR skulle ha medvirket til å skjule utbetalingen for arbeid Tore Tønne hadde utført for Aker RGI etter han gikk av som statsråd. Flere av dokumentene fant også veien til redaksjonen i Dagbladet.»

Deretter refereres til podcasten igjen:

«Det er altså omstridt hvor inkriminerende disse dokumentene og fakturaen egentlig var, men i Nettavisen- intervjuet fortalte Breirem i klartekst at plottet i TV-serien speiler den faktiske sannheten. Hun avfeier fullstendig at Tønne-saken handlet om etterlønn, men hevder at den dreide seg om bl.a. korrupsjon og hvitvasking – strafferettslige forhold hun ikke kan dokumentere – og at Tønne, BAHR og Kjell Inge Røkke var de sentrale aktørene.»

Deretter:

«Fra advokatfirmaet BAHRs ståsted dreier saken seg om en bitter og langvarig personalkonflikt, hvor Breirem etter hvert prøvde å presse dem for penger ved å true med å gå til myndighetene med fakturaen til Tønne. Ifølge BAHR ble påstandene om fakturaen først fremmet av Breirem i forbindelse med hennes forhandlinger om fratredelse og sluttpakke, og således er hun ikke en varsler, men har et hevnmotiv.

Noen uker etter Tønnes død krevde Kari Breirem to millioner kroner i sluttpakke. Dagen etter ble hun avskjediget fra BAHR med begrunnelse i grovt brudd på taushetsplikten. BAHRs advokat, høyesterettsadvokat Harald Arnkværn, kommenterte overfor NTB at kravet fra Breirem var helt uaktuelt.

I et notat fra BAHR til Advokatforeningen i 2003 fremgår det også at Breirem ansatte sin egen datter i en sekretærstilling uten å ha informert selskapets partnere om dette. Saken endte til slutt med en såkalt minnelig løsning mellom partene. Offentligheten fikk aldri innsyn i løsningen, som var bundet av en konfidensialitetsavtale.»

I faktaboksen om Tønne-saken stod det:

«Personalkonflikten i BAHR: Hele saken hadde sitt opphav i personalkonflikten mellom Breirem og Reed, og det interne notatet som havnet hos mediene. Det var notatet som opplyste at Tønne hadde lån hos Aker RGI allerede før

han ble statsråd, og at faktureringen av Tønnes sukesshonorar i forbindelse med arbeidet for Aker angivelig ble forsøkt skjult. For BAHR endte saken med en irettesettelse fra Tilsynsrådet for advokatvirksomhet. Videre fikk advokat og partner i BAHR, Øyvind Eriksen, et forelegg på 50.000 kroner på grunn av overtredelse av regnskapsloven. Eriksen godtok dette forelegget. Han har senere blitt konsernsjef i Aker ASA.»

Videre opplyses det at serien Heksejakt er heftig debattert blant dagens jusstudenter:

«I dag, 17 år etter den “minnelige løsningen”, er ledelsen i BAHR forbløffet over hvordan Breirem knytter handlingen i Heksejakt til inntekt for sin egen historie, og at de uttalelser hun har kommet med i den anledning har fått bli stående uimotsagt. Breirems uttalelser har blant annet ført til at advokatfirmaet har blitt utsatt for debatt blant jusstudentene.»

Det opplyses videre om hvor Breirem arbeidet etter BAHR:

«Kari Breirem fortsatte som advokat, og ble etter hvert ansatt som direktør i Borgarting lagmannsrett. Men også denne jobben endte med en bitter konflikt mellom henne og lagmannsrettens ansatte. I september 2009 skrev de tillitsvalgte funksjonærene et brev til Domstoladministrasjonen om at ansatte mente seg utskjelt og trakassert av direktøren. Breirem sa til slutt opp i 2010.»

Videre diskuteres det presseetiske ved podcasten. Serien er presentert som fiksjon fra vår samtid. I serien blir en politiker jaget i døden, og «det antydes et bestillingsmord initiert av Peer Eggen»

«Kari Breirem er kreditert som konsulent for TVserien. Serien er presentert som fiksjon fra vår samtid. I Nettavisens podcast får imidlertid Breirem et direkte spørsmål om Peer Eggen finnes i virkeligheten. Hun svarer: – Det finnes flere milliardærer i Norge som kan være på det sporet. Men hvis man ser slutten av serien, og begynnelsen av serien, så vil jeg påstå at det er Kjell Inge Røkke det er snakk om.»

«Et av problemene når fiksjon blir tatt til inntekt for det virkelige liv, er at nyansene forsvinner. Både podcasten, i intervjuer i forbindelse med Heksejakt og i forbindelse med boklanseringer har Kari Breirem omtalt seg selv som varsler. Det har derimot ikke vært nevnt at hun kan ha andre motiv for å fremme sine påstander. – Det mest påtagelige i den senere tid er at mediene ikke har stilt kritiske spørsmål til mange av Breirems nye påstander. Ei heller har Vær-varsom-plakaten blitt hensyntatt selv om personlige hensyn burde tilsi dette, påpeker kommunikasjonsdirektør Traaseth i BAHR.»

Ansvarlig redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, svarer deretter på kritikken:

«– Formen på vår podcast er ikke-konfronterende. Det er en form som egner seg til å fortelle en historie slik gjesten ser den. Normalt ville jeg ikke brukt denne formen i en pågående konflikt. Påstandene og narrativene har vært kjent lenge, og de involverte har hatt ti år på å kommentere dem. Interessen for å bringe dette opp nå var at Heksejakt på ny aktualiserte

saken. Jeg synes det fremkommer veldig tydelig at det er Breirems historie som blir fortalt, sier Stavrum til Kapital. […] – Både BAHR og Kjell Inge Røkke fikk tilbud om å høre igjennom podcasten før publisering. De ville ikke kommentere det Breirem sa. Hva angår Tønne selv gjorde vi en vurdering av det, og kom til at dette er en kjent sak. Tønnes familie fikk også tilbud om å kommentere sendingen før publisering. Det tilbudet kan de når som helst benytte seg av, sier Stavrum.»

Brurås-utvalgets resultat etter granskningen omtales:

«De fant at sakene utelukkende var negativt vinklet – selv en artikkel som i utgangspunktet kunne vist relevante forhold i et annet lys ble vinklet om. Det samlede inntrykket var at medieoppslagene fremmet svært kraftige beskyldninger, og at Tønne urettmessig ble fremstilt som grådig, løgnaktig og korrupt. Spørsmålet om etterlønn var i prinsipp det eneste håndfaste klanderverdige punktet, og utvalget påpeker at dette var noe som Statsministerens kontor anså som et tvilstilfelle. Konklusjonene ble sett på som kraftig kritikk av toneangivende redaksjoner i Norge.»

Henrik Syse var deretter intervjuet av Kapital:

«– Vi i utvalget jobbet i tre måneder med den rapporten, og gjorde etter min mening et grundig, åpent og uhildet arbeid, sier Henrik Syse til Kapital. – Vår granskning var ikke en granskning av alle enkeltsider ved saken, men vi gikk dypt nok inn i materien til at vi fant dette misforholdet mellom måten saken ble slått opp på og Tønnes faktiske handlinger. Noe av det viktigste i vår konklusjon var at pressen fra begynnelsen burde ha vært nøye med å få Tønnes versjon av forholdene frem.

Syse vil ikke kommentere Kari Breirems nylige uttalelser og konteksten med TV-serien Heksejakt direkte. Han viser i stedet til konklusjonene i rapporten. – Jeg vil håpe at hver gang Tønne-saken omtales i ettertid, vil den omtalen ha med seg resonnementene vi gjorde i vår konklusjon. Tønne-saken var en sak hvor det var ganske bred enighet blant oss som gransket saken nøye, at den burde vært dekket annerledes. Hvis ikke det kommer frem i ettertid, og de som primært forteller historien har en interesse av å omtale den på et spesielt vis, bør pressen være forsiktig med at de får fortelle historien uimotsagt. Når slikt skjer, kan jeg ikke annet enn å oppfordre folk til å lese rapporten vår. Jeg vil håpe at det grundige arbeidet vi gjorde den gang fremdeles kan veie ganske tungt.»

Til slutt i artikkelen, under «Breirem svarer» stod det:

«– Du har tidligere uttalt at du synes synd på Tore Tønnes enke og barn. Til tross for det de opplevde virker det viktig for deg nå, 18 år senere, på ny å komme med påstander om at Tønne var involvert i korrupsjon og hvitvasking, og ikke minst Kjell Inge Røkke som du i klartekst sammenligner med skurken i serien? Hvorfor gjør du det?

– Jeg kan ikke at se at min medfølelse med Tønnes familie har noe å gjøre med forfalskede fakturaer. Men jeg registrerer at Trygve Hegnar, som den gang var BAHRs fremste forsvarer med sterke personlige angrep på meg, på ny forsøker å gjøre meg til dramaets skurk. Jeg mente for 18 år siden og mener fortsatt at en faktura fra Tore Tønne til et advokatfirma der kravet videresendes til Aker RGI med oppblåste advokathonorarer er hvitvasking og korrupsjon. Det er en kjensgjerning at Tore Tønne og Kjell Inge Røkke var involvert. Saken snudde opp ned på min tilværelse og har ført til mange ubehagelige opplevelser gjennom 18 år. Det gikk også utover min familie. Jeg behøver derfor ikke forklare for Kapital hvorfor jeg gir intervjuer. Min skjebne har gjort inntrykk på mange, og det er vel kanskje ikke uten grunn at den har inspirert TV-serien Heksejakt.

– Gjorde Økokrim en dårlig jobb?

– Økokrim ble æreskjelt på det groveste av norsk maktelite da de tillot seg å ta ut tiltale mot

Tore Tønne. Førstestatsadvokat Erling Grimstad uttalte i 2004 på SKUP-konferansen: “Advokatfirmaet BAHR, toppolitikere som Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg og en næringslivsleder som Kjell Inge Røkke stod frem og presenterte et bilde av saken som var et helt annet enn jeg kjenner fra Økokrims etterforskning.”

– Hvilke bevis du har for det du sier?

– Er Kapital en domstol som krever bevis? Fakturaforfalskning var en kjensgjerning, BAHR godtok boten. Da unngikk BAHR og Røkke en berammet rettssak fordi Riksadvokaten helt uforklarlig velvillig henla saken som Økokrim hadde anlagt. Det er vel ikke til å komme ifra at saken lukter.

– BAHRs historie er at du ikke sa fra om at du mente fakturaen til Tore Tønne var problematisk til ledelsen før etter du havnet i en personalkonflikt der. Det kan sees på som at du brukte det som pressmiddel. Hvordan ser du selv på det?

– Kort tid før saken kom opp fikk jeg ubetinget ros for min innsats og stort lønnspålegg. Samtidig vil jeg nevne at jeg en måned før saken kom ledet et suksessfullt 35-årsjubileum for BAHR. Jeg var ikke havnet i en personalkonflikt, men BAHR definerte det slik på sin pressekonferanse den 20. januar 2003 der jeg ble kompromittert på det aller groveste. Det var faktisk så ille at Dagens Næringsliv tok opp behandlingen av meg i sin leder. Bergens Tidende kommenterte at BAHR trekker seg enda dypere ned i kvikkleiren, og Adresseavisen viste en tegning av en ulv som blottet seg.

– Du har vært involvert i flere arbeidskonflikter. Først i BAHR og deretter i Borgarting lagmannsrett, der tillitsvalgte hevdet de ble trakassert av deg, og hvor konfliktnivået var så høyt at 100 ansatte erklærte mistillit. Har du en kommentar til det?

– Angående saken i Borgarting: Det er dessverre et faktum at det er tette bånd mellom de juridiske aktører i hovedstaden – så her var det nok noen som slett ikke likte at jeg ble en aktør i dette miljøet – og de har kontor på Aker Brygge. Det ble ikke funnet noe kritikkverdig om meg. Påstanden om at 100 ansatte erklærte mistillit til meg er usann. Dette gjaldt ikke meg. Saken i Borgarting ble kjørt av VG med 12 oppslag over et halvt år – altså en skittpakke. VG opplyste at de hadde hatt eksterne kontakter. Det må vel ha vært BAHR det da, som hadde forbindelser inn i domstolen.»

KLAGEN:

Klager er Kari Breirem. Hun skriver: «Med utgangspunkt i TV 2- serien «Heksejakt» og i et såkalt «oppsiktsvekkende» podcastintervju med Nettavisen retter Kapital […] et sterkt personlig angrep på meg. […] Artikkelen er av en slik karakter at jeg ønsker å klage den inn for PFU med hjemmel i Vær Varsom plakatens (VVP) bestemmelse 4.14 om samtidig imøtegåelse.»

Klager påpeker at det i artikkelen kan se ut som om hun har fått mulighet til tilsvar (samtidig imøtegåelse; sekr.anm.), men avviser at hun har fått det: «Da Kapital henvendte seg til meg ga journalist Grønningsæter uttrykk for at de ønsket et intervju med meg. Jeg fikk oversendt 7 spørsmål som jeg besvarte. Av disse ble 5 av spørsmålene gjengitt som mitt «tilsvar».»

Klager mener hun ikke fikk opplyst at det skulle publiseres en omfattende artikkel med synspunkter fra Henrik Syse, kommunikasjonsdirektør Kigen i Aker og kommunikasjonsdirektør Traaseth i BAHR: «Var jeg blitt kjent med hele innholdet i artikkelen, som Kapital utvilsomt pliktet ut fra kravet om samtidig imøtegåelse, hadde mitt tilsvar fått en helt annen karakter og innhold.»

Se vedlegg 2 som gjelder e-postkommunikasjonen mellom klager og Kapital før publisering.

Klager påpeker at selv om journalisten i e-posten opplyste: «Slik blir delen med deg presentert», kunne hun ikke ut fra dette trekke den slutning at «Kapital hadde til hensikt å trykke en omfattende artikkel som gikk langt utover et intervju og med meg som gjennomgangsfigur. Journalisten ga meg derfor en uriktig/usann opplysning».

Klager mener Kapital har brutt VVP 4.14 på to måter:

1) Artikkelen inneholder flere påstander mot klager «av kompromitterende og uriktig karakter», som ikke klager fikk seg forelagt før publisering.

Henrik Syse og Brurås-utvalget

Klager mener fremstilling av Syse/Brurås-utvalget brukes som «en sterkt korrigerende faktisk og moralsk motvekt» mot hennes synspunkter. Klager reagerer på at hun verken ble informert om eller forelagt noe tekst om temaet. Klager opplevde det som «støtende å lese disse synspunktene».

Klager er kritisk til rapporten fra Brurås-utvalget, og mener utvalget bidro til at en betent sak ble feid under teppet. Klager viser også til en debatt mellom henne og Brurås, i Klassekampen høsten 2019. Se vedlegg 3, 4, 5 og 6.

Klager skriver: «Det har formodningen for seg at Kapital kan ha kjent til debatten mellom Brurås og undertegnede i Klassekampen bare fire måneder tidligere. I så fall var det en god grunn til å underslå omtalen av Brurås-utvalget/Syse for meg, fordi jeg da ville imøtegått fremstillingen med argumenter fra mine innlegg i Klassekampen. Det ville svekket Kapitals fremstilling og ikke gjort det mulig å tegne et så ondskapsfullt bilde av meg som det gjøres i artikkelen.»

Det påpekes for øvrig at Brurås-utvalget ikke var offentlig oppnevnt, slik Kapital hevder. Det reageres også på at utvalget har fått status som granskningsutvalg i Tønne-saken.

Omtale av datter

Klager viser til omtalen av et notat fra BAHR til Advokatforeningen i 2003. I notatet påstås det at klager ansatte sin datter i en sekretærstilling uten å ha informert selskapets partnere om dette. Klager skriver: «Påstanden er blank løgn. BAHR manglet kveldssekretærer og jeg fikk tillatelse til å ansette min datter. Dette visste alle i BAHR. Påstanden forteller noe om BAHR/Kapitals manglende troverdighet.»

«Ifølge Kapital endte saken med en såkalt minnelig løsning mellom partene. Offentligheten fikk aldri innsyn. Slik teksten i avsnittet er utformet er det tvil om det er meg eller min datter den minnelige løsning gjaldt?»

Etterlønn

Klager mener Kapital skulle spurt om hennes kommentar til påstanden om etterlønn. Dette er, ifølge klager, nok et eksempel på at klagers imøtegåelsesrett ble avskåret og at Kapital har ført henne bak lyset.

«Kapital hevder med stor tyngde at saken kun dreide seg om etterlønn og at tiltalen var avgrenset til dette forhold. […] Kapital anklager meg for at jeg i Nettavisens podcast avfeier at saken gjaldt etterlønn (…) og forsøker slik å svekke min troverdighet.

Det var leder av Stortingets kontroll og konstitusjonskomite Ågot Valle som brakte etterlønn på bane. Dette ble en behagelig og passende knagg å henge Tønne-saken på og unngå ubehagelige anklager om korrupsjon og hvitvasking. […]»

Klager viser til hennes svar i artikkelen: «Jeg mente for 18 år siden og mener fortsatt at en faktura fra Tore Tønne til et advokatfirma der kravet videresendes til Aker RGI med oppblåste timehonorar er hvitvasking og korrupsjon.»

Og skriver «De opplysningene jeg fikk servert fra BAHR var at Tønnes inhabilitet og hans rolle ved Røkkes overtagelse av Kværner skulle skjules. Verken BAHR eller jeg skjenket etterlønn den ringeste tanke. Det ble aldri kjent hva tiltalen mot Tønne egentlig omfattet fordi den ble henlagt etter Tore Tønnes død og ikke offentliggjort. Kapitals påstand (..) om at det ikke ble tatt ut tiltale for hvitvasking og korrupsjon er det ikke dekning for.»

Debatt blant jusstudentene

Klager hevder at det ikke var hennes uttalelser som utløste debatten blant jusstudentene, men selve serien. «Det var heller ikke jeg som hadde ansvaret for TV-serien. Det sier seg selv at slike påstander utløser tilsvarsrett (imøtegåelse; sekr. anm.), men nok engang ble denne overtrådt.»

2) Temaet i de spørsmål klager besvarte er ifølge klager presentert på en slik måte at hennes samtidige imøtegåelse blir mangelfull og skjev.

Påstått personalkonflikt og hevnmotiv

Klager hevder, som hun også påpekte i sitt svar til Kapital, at personalkonflikten ble definert av BAHR på pressekonferansen 20.01.2003.

Klager reagerer derfor på at Kapital likevel bruker den påståtte personalkonflikten som en bærebjelke i artikkelen. Klager peker på flere steder i artikkelen der personalkonflikten og et påstått hevnmotiv omtales: «Mitt poeng med å gjengi disse usanne påstandene fra Kapital/BAHR er å vise at de står i et meget sterkt og direkte misforhold til det spørsmål Kapital stilte meg om «personalkonflikten». Påstandene er samtidig usanne og sterkt ærekrenkende.»

Klager viser til sin bok «På BAHR bakke», og kapitlet Fakturaen, se vedlegg 7: «Jeg påviser i kapitlet at den påståtte «personalkonflikt» oppstod den 8.oktober 2002. Som nevnt tidligere skulle Tønnes inhabilitet og hans rolle ved Røkkes overtagelse av Kværner skjules. Jeg sa da til Eriksen at jeg ikke syntes det var noen god løsning. Da det i tillegg ble kjent at jeg hadde etterspurt fakturagrunnlaget og dermed så sakens rette sammenheng, kom reaksjonen. Det var ingen konflikt, men derimot grov trakassering og gjengjeldelse overfor meg anført av managing partner Bjørn Gabriel Reed.»

«Påstandene i Kapital er grove og ondskapsfulle og står som nevnt ikke i noe forhold til det spørsmål som Kapital stilte meg. Igjen ble jeg fratatt min selvfølgelige tilsvarsrett (imøtegåelsesrett; sekr.anm.)».

Omtale av «arbeidskonflikten» i Borgarting lagmannsrett

Klager skriver: «Her vil Kapital selvsagt hevde at jeg har fått tilsvar. Likevel er formuleringen «men også denne jobben endte med en bitter konflikt» tendensiøs. Saklig sett angår heller ikke denne saken Tønne-saken i det helt tatt, men den brukes til å sverte meg med budskapet: «Hun er fortsatt like håpløs».

Klager retter også en mistanke mot BAHR, og viser til sin bok, kap.14. Palassrevolusjonen, se vedlegg 8.

Avsluttende kommentarer

Kapital pretenderer å fremstille Tønne-sakens fakta i en egen boks: Tønne-saken i et nøtteskall (…). Fremstillingen er diskutabel og dekker ikke alle sakens fakta. Dette faller imidlertid utenfor rammen av min klage ettersom jeg ikke nevnes.

Kapital/BAHR/Røkke hisser seg opp over mine kommentarer i podcasten. […]Mine synspunkter er ikke nye. Jeg har fremholdt disse i snart 20 år. Gunnar Stavrum viser også til at synspunktene har vært kjent i mange år og at podcasten ikke representerte noe nytt.

Klager mener Kapital har ført henne bak lyset ved å stille «mer eller mindre fiktive spørsmål for deretter å la BAHR og Røkke boltre seg fritt uten noen reelle tilsvar fra min side. Dette er manglende presseetikk. Jeg ser jo likevel at hensikten er å ramme meg ekstra kraftig. Det sier seg selv at «Heksejakt» må vært en stor belastning for BAHRs frynsede troverdighet. Da er det naturlig å gå til massivt frontalangrep på den «skyldige».

«Jeg tror ikke at Kapital blir felt i PFU som følge av min klage. Tønne-saken var en sak med svært mektige aktører som fortsatt har stor innflytelse i Norge. I de snart 20 åene som ha

gått, har saken som sådan aldri blitt gjenstand for en reell debatt. Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved pressens unnvikende rolle. Den uhyggelige og bisarre myten om at pressen drepte Tore Tønne er dessverre blitt en befestet sannhet som jeg ikke tror PFU klarer å frigjøre seg fra. Det er tankevekkende at Brurås-utvalget den dag i dag kritikkløst nyttes i journalistopplæringen.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Kapital avviser brudd på god presseskikk. Kapital vil på «det sterkeste dementere» at Kapital har forsøkt å holde artikkelens innhold skjult for klager. «Snarere har vi forsøkt å kontakte Breirem flere ganger, både på telefon og gjennom flere eposter, nettopp fordi vi ønsket at hun skulle få komme med sin versjon av saken og ivareta sin rett på samtidig imøtegåelse av alle kritikkverdige påstander mot henne».

Ifølge Kapital unnlater klager å opplyse om et avtalt telefonintervju før epost-korrespondansen. Kapital skriver: «Epost-korrespondansen, som er vedlagt som dokumentasjon i saken, gir derfor ikke et fullstendig bilde av den retten Breirem fikk til samtidig imøtegåelse av påstandene. Den samtidige imøtegåelsen går utover epost-korrespondansen.»

Det opplyses at Kapitals journalist hadde et telefonintervju med Breirem den 26. mars klokken 08.30. «Han [..] presentert seg som journalist, fortalt hva saken gjaldt og stilt henne en rekke spørsmål. Disse var såpass kritiske at Breirem etter en stund ønsket å avbryte samtalen fordi hun ikke likte vinklingen, og som hun selv sa: “Jeg skjønner hvor dette bærer”. Fordi Breirem ble veldig opprørt over vinklingen, og begynte å gråte når hun ble konfrontert med sakens faktum, valgte journalisten å etterkomme ønske om avbryte telefonintervjuet midtveis og i stedet ettersende resten av spørsmålene på epost.»

Det vises til at journalisten også påpekte dette i epostkorrespondansen: «I den første av de etterfølgende epostene til Kari Breirem var han sågar selvkritisk fordi han hadde stilt spørsmålene på en slik måte at hun reagerte så sterkt, jf sitat fra eposten: “Hei, og jeg beklager at du reagerte så sterkt på samtalen vi hadde i morges. Jeg gjorde en dårlig jobb med å presentere spørsmålene. Spørsmålene våre er kritiske, men jeg mener de kan forsvares og er riktige sett i lys av et nylig intervju du gjorde på podcasten til Gunnar Stavrum og Ole Eikeland i Nettavisen.

Her knytter du plottet i TV-serien Heksejakt sterkt opp til dine opplevelser i Tønne-saken. Du sier at dette handlet om korrupsjon og hvitvasking, du har noen brutale karakteristikker av BAHR-advokatene og du sammenligner Kjell Inge Røkke med Peer Eggen. Flere er av den oppfatning at det at Heksejakt nå, mye grunnet deg, er blitt knyttet så sterkt til Tønne saken er uheldig. Overfor Tønne, Røkke og Bahr.” Se klagens vedlegg 2.

Kapital mener redaksjonen på ingen måte har forsøkt å holde artikkelens innhold skjult: «Faktum er at hun reagerte så sterkt på innholdet i påstandene at hun ikke orket å snakke mer om det på telefonen.»

Videre har redaksjonen heller ikke forespeilet klager at dette kun gjaldt et intervju: «Kapital har gjort det tydelig overfor Breirem hele veien, både muntlig og skriftlig, at det handler om en artikkel med mange spørsmål med kritisk vinkling mot hennes offentlige opptreden hvor hun kom med sterke beskyldninger mot hovedsakelig avdøde Tore Tønne, advokatfirmaet BAHR og Kjell Inge Røkke.»

Når det gjelder påstanden om brudd på samtidig imøtegåelsesretten, VVP 4.14, så vises det først til at Kapital kun gjenga fem av de syv spørsmål, fordi Kapital ikke fant det relevant å ta med det som fremkom i to av spørsmålene. Se tilsvaret for utelatte spørsmål og svar.

Kapital mener klager var godt kjent med at redaksjonen hadde snakket med BAHR og at de hadde en annen versjon av saken. Kapital mener også klager visste at Kapital hadde snakket med noen i Aker, jf. hennes svar til Kapital: «Jeg ser selvsagt at BAHR og Røkke nå mobiliserer og bruker alle de nyttige idioter som er tilgjengelig.»

Kapital understreker at det var klager selv som forut for artikkelen gikk bredt ut og fremsatte påstander om korrupsjon og hvitvasking. «Det er disse påstandene fra klager artikkelen bygger på, og som hun fremsetter på nytt i artikkelen. Det er disse påstandene vi har latt kommunikasjonsdirektør Atle Kigen i Aker ASA kort få kommentere på vegne av Aker og Kjell Inge Røkke.» Kapital mener klager forsøker å snu saken på hodet.

«Vi understreker at det kun er opplysninger/beskyldninger av faktisk karakter som utløser rett til samtidig imøtegåelse, og at en slik meningsytring som den Kigen fremsetter, uansett ikke kan regnes som faktiske opplysninger. Her er det et klassisk eksempel med to parter som har helt ulikt syn på en sak (meningsytringer), og begge sider av saken kommer like klart frem. Dette i henhold til Vær Varsom-plakaktens bestemmelse om at pressens har et ansvar for å sørge for at ulike syn kommer på trykk

Kapital mener i en slik setting, der begge parters syn kommer til uttrykk, var unaturlig å la Breirem slippe til nok en gang, «og potensielt komme med nye opplysninger som ville utløst samtidig imøtegåelse, noe som lett kunne ført til en spiral med beskyldninger og motbeskyldninger uten ende. Et sted må vi sette punktum for debatten. Det gjorde vi her ved at hver part fikk kommentere sitt syn på tvisten».

Kapital mener klager ikke har krav på å bli kjent med innholdet i hele artikkelen: «Store deler av artikkelen består av faktainformasjon om Tønne-saken, og ulike aktørers vurdering av denne, og dette er ikke innhold som Breirem har krav på å bli kjent med på forhånd.

Det må dreie seg om sterke angrep av faktisk art mot henne, dvs. konkrete beskyldninger, ikke sterke meninger, karakteristikker eller verdivurderinger. […]

Når dette er sagt, hadde Breirem kontaktet oss i ettertid, ville Kapitals spalter vært åpne for ytterligere tilsvar, om hun hadde ønsket det.»

1) Momenter i klagen som klager hevder hun ikke bel forelagt med tanke på samtidig imøtegåelse

Henrik Syse og Brurås-utvalget

Kapital kan ikke se at noen av utsagnene som Henrik Syse målbærer, eller omtalen som gjelder Brurås-utvalget, inneholder sterk kritikk mot Breirem av faktisk karakter. Dette kan ikke være i strid med VVP 4.14.

Omtale av Breirems datter

Breirem avfeier det som “blank løgn” at hun ansatte sin egen datter uten å ha informert selskapets partnere om dette. Påstanden har imidlertid vært offentlig kjent i cirka 17 år. Også taushetsklausulen omkring dette har vært omtalt i media flere ganger, blant annet i VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet. Det vises også til pressemeldingen i forbindelse med forliket. Kapital omtaler også avslutningen denne saken fikk. «Det er altså snakk om forhold som partene har kommet til enighet om, noe som ytterligere underbygger at påstanden mot Breirem i så måte ikke kan anses for være sterkt klanderverdig.» Kapital mener omtalen ikke utløser VVP 4.14.

Etterlønn

Kapital mener klager ikke kan ha rett til en samtidig imøtegåelse på all omtale av avdøde Tore Tønne. «Hans etterlønn utgjør ikke en sterkt klanderverdig påstand mot Breirem, og at vi har derfor heller ikke stilt henne spørsmål om dette. Følgelig utgjør det heller ikke noe brudd på VVP 4.14.»

Debatt blant jusstudentene

«At Breirems uttalelser blant annet har ført til at advokatfirmaet BAHR har blitt utsatt for debatt blant jusstudentene, er heller ikke en kritikkverdig påstand mot Breirem som utløser rett på samtidig imøtegåelse. Kapital kan derfor heller ikke se at dette er noe brudd på VVP 4.14.»

2) Momenter med imøtegåelse, men der klager mener fremstillingen er skjev

Personalkonflikt og påstått hevnmotiv

Kapital har forståelse for at Breirem ikke liker motpartens fremstilling av konflikten med henne, og hun har like fullt rett på å fremstille den som skjev, slik hun gjør i sin klage til PFU.

Kapital mener at i artikkelen slippes begge versjoner til:

«På den ene siden har vi fremstilt advokatfirmaet BAHRs versjon av saken, dvs. at den handler om en bitter og langvarig personalkonflikt, at Breirem ikke er en varsler og at hun forsøkte å presse advokatfirmaet for penger ved å gå til myndighetene med fakturaen til Tore Tønne.

På den annen side har vi henvist til at Breirem selv fremstiller seg som en varsler som ikke har gjort noe annet kritikkverdig enn å informere om det hun mener er ulovlige forhold. Dette har vi så stilt Breirem spørsmål om, og som hun har fått rikelig med mulighet for å kommentere. […] Dette er altså Breirems versjon av saken, som advokatfirmaet antagelig også vil oppfatte som skjev. Men dette er noe av kjernen i journalistikkens natur, å fremstille en sak på to ulike vis, selv om partene ikke liker den andres versjon.»

Arbeidskonflikten i Borgarting lagmannsrett

Kapital viser til mediedekningen av konflikten, og hevder at Breirem var en omstridt direktør i Borgarting lagmannsrett: «Når Breirem på eget initiativ har gått ut så hardt offentlig og fremstilt seg selv som offer i en arbeidskonflikt, slik hun har gjort i forbindelse med dramaserien Heksejakt, men i etterkant sår tvil om at det har vært arbeidskonflikt, er det relevant å trekke frem at hun faktisk har vært involvert i flere. Dette har Breirem fått rikelig med muligheter til å fremme sin versjon av, noe hun også har gjort.»

Klager reagerer på Kapitals tilsvar, og mener artikkelen strider mot flere punkter i VVP. Punktene 3.2, 3.9, 4.1 og 4.13 legges til klagen.

Klager mener hun aldri ble gjort kjent med at det skulle publiseres en artikkel som inneholdt bl.a. sterke beskyldninger fra BA-HR og Kjell Inge Røkke underbygd med konklusjoner fra Henrik Syse/Brurås-utvalget. Ifølge klager bekreftes dette av e-postutvekslingen (vedlegg 2).

Klager mener måten artikkelen ble publisert på med overskriften «Breirem svarer» er kritikkverdig: «Leseren må få inntrykk av at jeg er forelagt og svarer på artikkelen i sin helhet, men det faktiske forhold er at mitt svar kun gjaldt de utvalgte spørsmål Kapital stilte.» Til overmål sløyfet Kapital mitt svar der jeg omtaler de straffe og disiplinærreaksjonene som advokat Eriksen og BA-HR fikk.

Det opplyses: «Hovedgrunnlaget for min klage er at Kapital har unnlatt å opplyse at det publiseres en artikkel. Videre har man stilt meg 7 spørsmål for å fingere at jeg har fått gitt tilsvar, mens man samtidig holdt helt vesentlige momenter i artikkelens materielle innhold skjult og dermed avskar meg muligheten til tilsvar.»

Klager mener Kapital fremstiller henne som «et hevngjerrig monster som både forsøker å sverte et aktverdig advokatfirma, en av Norges mest fremstående industriherrer og i tillegg retter alvorlige beskyldninger mot en avdød person som ikke kan forsvare seg». Klager mener artikkelen er et partsinnlegg på advokatfirmaets BA-HRs og Kjell Inge Røkke; et forsøk på å renvaske BAHR og Røkke fra sine disposisjoner i Tønne-saken. Klager mener Kapital i tillegg til VVP 4.14, også har brutt VVP 4.1.

Videre mener klager at journalisten opptrådte hensynsløst i telefonsamtalen med henne, noe klager mener journalisten også innrømmer i eposten. Hun mener også hun fikk for kort tid til å gi svar. Det vises til VVP 3.9.

Klager reagerer på påstander i Kapitals tilsvar om at hun har oppsøkt mediene: «Det var ikke jeg som oppsøkte mediene – det var tvert imot mediene som oppsøkte meg. Jeg «serverte» ingen ny historie slik Kapital påstår. De forhold jeg omtalte i Nettavisens podcast og i andre media i 2020 har vært vel kjent i mange år.» Klager nevner også sine to bøker, samt Brennpunkt-program, teaterstykker og foredrag som hun har holdt. «Jeg er tallrike ganger betegnet som en av Norges mest kjente varslere/Norges mest kjente varsler. Min historie om hvitvasking og korrupsjon har vært svært godt kjent i offentligheten i mange år.». Vedlagt et utdrag av presseomtaler. Se vedlegg 9.

Når det gjelder den påståtte personalkonflikten, vises det til at faktaboksen omtaler «de straffe og disiplinærreaksjonene som ble iverksatt mot advokat Eriksen og BA-HR».

Klager mener imidlertid Kapital unngår å omtale de faktiske forhold: «Det er likevel et faktum at BA-HR forfalsket fakturaen før og helt uavhengig av min reaksjon. Men også andre, eksempelvis revisor, kunne avslørt forfalskningen. Forfalskningen har ikke noe med meg å gjøre selv om Kapital ved koblingen til den angivelige «personalsaken» faktisk beskylder meg for det.» Klager mener dette er forhold som er relevante for forståelsen av saken, jf. 3.2 i VVP.

I tillegg fastholdes at VVP 4.14 er brutt. Klager reagerer på at hennes kommentar om Eriksen/BAHR ikke ble publisert. Klager mener dette var fakta, og ikke å anse om kritikkverdig påstander.

Klager legger med presseoppslag fra september 2003 som omhandler straffe og disiplinærreaksjonene mot advokat Eriksen og BA-HR. Se vedlegg 10 og 11.

Klager mener at det «kan se ut som om at BA-HR faktisk erkjente noe skyld i 2003 selv om de flere ganger ga utrykk for at det bare dreide seg om en regnskapsfeil». Se også vedlegg 12.

Videre: «Kapital berører ikke spørsmålet om hvorfor det ble reist tiltale mot Tønne og opplyser heller ikke at Økokrim henla saken etter Tønnes død. Tiltalen mot Tønne ble derfor aldri kjent, men det er gjentatte ganger hevdet at den kun gjaldt etterlønn.»

Klager mener hun skulle hatt samtidig imøtegåelse av Kigens beskyldning. «Hva Kapital mener når det var unaturlig å la Breirem slippe til nok en gang blir uforklarlig ettersom jeg ikke har sluppet til i Kapital med hensyn til Kigen i det hele tatt. Jeg hadde ikke sett Kigens beskyldninger før jeg leste dem i Kapital. De er av en så sterk karakter at tilsvarsrett etter VVP 4.14 er udiskutabel. Det er også gitt en falsk opplysning om en «debatt» til PFU, skriver klager.

Klager mener Syse/Brurås-utvalget utnyttes journalistisk maksimalt i artikkelen for å svekke hennes troverdighet og tegne et ondskapsfullt bilde av henne. At klager er kritisk til

Brurås-utvalget er offentlig kjent, og ifølge henne er det åpenbart at hun ville imøtegått den måten Kapital benyttet Syse/Brurås-utvalget på i artikkelen. Klager mener omtalen bevisst er unndratt hennes imøtegåelsesrett. Ettersom Kapital overveiende sannsynlig var kjent med mine innlegg i Klassekampen er det også brudd på VVP 3.2 om åpenhet om bakenforliggende forhold.

Omtale av min datter

«Som jeg sa i klagen er påstanden blank løgn, men slik Kapital bruker den har den stor negativ slagkraft mot meg. Det er en anklage om korrupsjon ved å begunstige familiemedlemmer. Den er også krenkende overfor min datter. Det er dessuten vesentlig forskjell på en sekretær og en kveldssekretær. Påstand: Omtalen av min datter med manglende i imøtegåelse er brudd på VVP 4.14. Ettersom påstanden er usann kommer VVP 4.13. om feilaktige opplysninger også til anvendelse.»

Etterlønn

Klager mener at omtalen av etterlønn brukes til å svekke klagers troverdighet. «At Tønnes forseelse kun var etterlønn omklamres selvfølgelig av BA-HR i likhet med det mer selebre aktører som Jens Stoltenberg og andre gjorde. En leser vil kunne trekke den konkusjon at jeg bringer falske opplysninger når jeg avviser at Tønnes forseelse begrenses til etterlønn. Det var ikke etterlønn jeg varslet om (hvorfor skulle jeg varsle BA-HR om det?), men langt mer alvorlige forhold som både Advokatforeningens disiplinærutvalg og Tilsynsutvalget for advokatvirksomhet anså som sterkt kritikkverdige. Dette ville kommet krystallklart frem dersom jeg hadde fått imøtegått artikkelens omtale av etterlønn.»

Debatt blant jusstudentene

«Det var TV- serien Heksejakt og ikke jeg om utløste jusstudentenes debatt om BA-HR. brudd på VVP 4.14 om samtidig imøtegåelse og VVP 4.13 om feilaktige opplysninger.»

Påstått personalkonflikt og hevnmotiv

Klager mener hun i artikkelen beskyldes «for hevnmotiv, trusler, pengeutpressing og brudd på taushetsplikten - forhold av straffbar karakter». Klager mener dette er «grove beskyldninger om kriminelle forhold som var ukjent for meg før publisering», og viser til VVP 4.14 om samtidig tilsvarsrett.

Arbeidskonflikten i Borgarting

Omtalen av saken har ikke relevans for den påklagede artikkelen, og klager mener det er et brudd på VVP 4.1 om saklighet.

Avsluttende kommentar

«Tønne-saken var en meget spesiell sak som det til tross for svært uavklarte omstendigheter har vært tabu å omtale i pressen. […] TV 2 serien «Heksejakt», som ble inspirert av min bok På BA-HR bakke, er faktisk medias første forsøk på en alternativ og korrekt beskrivelse av hva som egentlig skjedde. Den ble da også oppfattet slik. Kapitals artikkel er et forsøk på en motvekt mot den oppmerksomhet «Heksejakt» vakte. Jeg mener at ut fra en objektiv vurdering av sakens fakta har Kapital i denne sammenheng ikke bare gått langt utover anstendighetens grenser i sitt angrep på meg, men også fremmet en rekke usanne påstander.»

Kapital hevder nok en gang at redaksjonen ikke har unnlatt å opplyse om artikkelen: «Vi minner om at Kapitals journalist ringte Breirem i god tid før deadline, presenterte seg som journalist og fortalte hvorfor han ringte. Han stilte henne så en rekke kritiske spørsmål i sakens anledning, hvorpå Breirem begynte å gråte og ville avslutte samtalen med følgende begrunnelse: «Jeg ser hvor dette bærer.» Breirem ba så om få resterende spørsmål ettersendt på mail, et ønske Kapitals journalist etterkom.»

Kapital mener det er umulig at Breirem ikke har forstått at det skulle publiseres en kritisk artikkel om Tønne-saken hvor hun var sentral. «Hun fikk jo rikelig anledning til å kommentere den, og likte spørsmålene så dårlig at hun ville avbryte intervjuet. Og hvorfor skulle hun be om å få resterende spørsmål på epost om Kapital hadde unnlatt å opplyse at det skulle publiseres en artikkel? Vi mener derfor denne påstanden om at vi ikke skulle ha opplyst om at det publiseres en artikkel faller på sin egen urimelighet. Vi mener dette ytterligere underbygges av at Breirem i sitt skriftlige epost-svar til Kapitals journalist nevner både BA-HR og Røkke. Hvorfor skulle hun gjøre det om hun ikke kjente til at artikkelen berørte disse?»

«Når det gjelder utsagnet fra Henrik Syse inneholdt det ingen sterk beskyldning som utløser samtidig imøtegåelse. Hadde hun ønsket å kommentere det i ettertid, hadde hun selvfølgelig fått lov til det, men det har hun ikke bedt om», skriver Kapital.

Kapital avviser at artikkelen skal være et partsinnlegg. Kapital skriver at bladet ikke hat hatt noen andre motiver enn «å bringe en høyst relevant sak frem i dagens lys – slik at Breirems versjon ikke forble den eneste. […] Artikkelen var ment som et supplement til Breirems versjon som allerede forelå i det offentlige rom – både i form av TV-serien Heksejakt og i påfølgende intervju med Nettavisen og andre offentlige opptredener. […] Så har vært opp til leserne å gjøre seg opp en mening ut fra de ulike versjonene som foreligger. Vi har først presentert Kari Breirems uttalelser, så er det andre som har kommentert disse. Vi har ikke holdt noe skjult for Breirem. Realiteten er at hun selv la på telefonen og ikke ville snakke mer da vi ringte henne for å opplyse saken og konfrontere henne med spørsmålene.»

VVP 3.9 - og journalistens fremferd:

At journalisten i etterkant var ydmyk, forsøkte å imøtekomme Breirem ved å skrive at han ikke stilte spørsmålene på en god nok måte, bør ikke utnyttes av Breirem til å fremstille ham som «hensynsløs». Det avvises brudd på VVP 3.9.

Artikkelens grunnlag:

Kapital mener det er god faktisk dekning for å si at klager selv oppsøker medienes søkelys, «selv om det rent praktisk er mediene som først har kontaktet henne […] Hun kunne ha valgt å takke nei, men valgte altså selv å stille opp for media. Og ikke bare har Breirem velvillig stilt opp. Hun har også kommet med særdeles sterke påstander (korrupsjon og hvitvasking) mot en avdød person som vedkommende ikke var i nærheten av å kunne forsvare seg mot. Da må hun kunne bli konfrontert med dette, og det er dette som er sakens kjerne.»

Advokatfirmaet BA-HRs rolle:

Det blir bare polemikk å omtale dette ytterligere. De omtalte forholdene er ikke beskyldninger mot Breirem som utløser samtidig imøtegåelse.

Advokatfirmaet BA-HRs og Kapitals virkelighetsforståelse:

«Kapital kan ikke trykke påstander fra Breirem som vi mener utløser samtidig imøtegåelse mot en person, som ikke er sentral i saken nå. Vi har ikke snakket med vedkommende i saken, hverken før eller etter artikkelen kom på trykk. Hovedfokuset i vår artikkel var Kari Breirems nye kritikk i mediene mot avdøde Tore Tønne.»

Omtale av Breirems datter:

«Omtalen av datteren var ikke av kritikkverdig karakter, men av mer administrativ art. Omtale av dommer, rettslige avgjørelser og forlik utløser heller ikke rett til samtidig imøtegåelse, slik Kapital tolker tidligere praksis fra PFU. […]

Hvis Breirem mener at dette har vært feil fremstilt, burde hun ha kontaktet oss. Vi hadde i så fall gjerne korrigert eller presisert om det var noen feilaktige opplysninger, men det har Breirem ikke gjort.»

Avsluttende kommentarer:

Vi ber PFU merke seg Kari Breirems kommentar om TV-serien Heksejakt, som dannet utgangspunktet for denne artikkelen, at: «Dette er faktisk medias første forsøk på en alternativ og korrekt beskrivelse av hva som egentlig skjedde.»

Klager reagerer på følgende beskrivelse i Kapitals siste tilsvar: «Kapital mener det ut fra dette er umulig at Breirem ikke har forstått at det skulle publiseres en kritisk artikkel om Tønne-saken hvor hun var sentral. Hun fikk jo rikelig anledning til å kommentere den (min uthev.), og likte spørsmålene så dårlig at hun ville avbryte intervjuet.»

Klager skriver: «Det faktiske forhold var at jeg kun ble forelagt utvalgte spørsmål. Jeg fikk aldri vite at det skulle publiseres en artikkel med et innhold som gikk langt utover de spørsmålene jeg fikk. Jeg fikk da selvsagt heller ikke kommentere artikkelen slik Kapital faktisk påstår. Til overmål underslo Kapital mitt svar på et vesentlig spørsmål. I dette svaret fortalte jeg utelukkende fakta. Dette var imidlertid så vesentlige opplysninger at det ville satt advokat Eriksen og BA-HR i et meget uheldig lys. Jeg har for øvrig i mine to tilsvar utførlig kommentert disse forhold.»

Kapital mener det kan virke som om klager mener seg berettiget til å korrigere hvordan Kapital fremstiller selve Tønne-saken. «Det er viktig å påpeke at Breirem ikke er premissleverandør til hvordan Tønne-saken skal forstås. Hennes versjon av historien står til dels i sterk kontrast til andre uhildede og offisielle kilder - som rapporten til Brurås-utvalget. Selv om hun mener at disse kildene ikke er troverdige eller i verste fall korrupte, er det opp til Kapital hvordan vi tolker materialet som foreligger om Tønne-saken, og den fortolkningen utløser ingen tilsvarsrett hos Breirem.

Spørsmålene klager ser ut til å etterlyse i denne saken - kritiske spørsmål til BA-HR , Røkke m.m. - går langt utover hva Kapitals sak skulle belyse. Kapitals formål med artikkelen “Heksejakt over Tore Tønnes grav” var å problematisere at en aktør brukte en TV-serie markedsført som fiksjon til på ny å fremme sin versjon av Tønne-saken. Ser du på spørsmålene Breirem faktisk fikk faller det på sin egen urimelighet at hun ikke skjønte at dette var en artikkel som var kritisk til hennes nye uttalelser i mediene.

I korrespondansen med journalisten - ikke svarene som skulle på trykk - gir hun ettertrykkelig uttrykk for at hun opplever at Kapitals spørsmål er et angrep på henne, og at Kapital er nyttige idioter for både Røkke og BA-HR. I lys av denne korrespondansen virker det også merkelig at Breirem ikke skjønte at dette var en kritisk sak.»

Klagen gjelder en artikkel i Kapital med tittelen «Heksejakt over Tønnes grav». Ifølge artikkelen hadde tidligere BAHR-direktør, Kari Breirem, i et podcast-intervju om fiksjonsserien «Heksejakt», kommet med påstander om korrupsjon og hvitvasking mot avdøde Tore Tønne, selskapet Aker og advokatfirmaet BAHR.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klager er Kari Breirem. Hun skriver at hovedgrunnlaget for klagen er at Kapital har unnlatt å opplyse at det publiseres en artikkel. Videre har Kapital stilt henne sju spørsmål for å fingere at hun har fått samtidig imøtegåelse, mens man samtidig har holdt helt vesentlige momenter i artikkelens faktiske innhold skjult og dermed avskåret klager muligheten til å forsvare seg. Klager mener Kapital i all hovedsak har brutt Vær Varsom-plakatens (VVP) 4.14, men også andre punkter nevnes. Spesielt vises det til saklighet og omtanke, og utelatelse av fakta.

Kapital avviser klagen. Kapital mener klager godt forsto at det skulle publiseres en kritisk artikkel om hennes nye kritikk i mediene mot avdøde Tore Tønne. Det vises til en telefonsamtale med klager, der klager reagerte så sterkt på vinklingen og Kapitals kritiske spørsmål, at hun ba om å få spørsmålene tilsendt på epost, noe hun fikk. Det understrekes at klager ikke har krav på å bli kjent med innholdet i hele artikkelen. Etter Kapitals mening fikk klager gode muligheter til å svare for seg, og begge sider av saken kommer klart til uttrykk. Kapital mener det ikke var naturlig å la Breirem slippe til nok en gang, da artikkelen kunne ende opp i en spiral med beskyldinger og motbeskyldninger.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om medienes rett til å informere om det som skjer, og å følge kritisk med i det som foregår i samfunnet. Utvalget mener det var berettiget å sette søkelys på saken.

PFU forstår at klager misliker vinklingen, men minner om medienes rett til å velge et ståsted å se en sak ut fra. Det betyr imidlertid ikke at andre presseetiske krav kan skyves til side.

I VVP 4.14 står det: «De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger.»

Ut fra beskrivelsen av hvordan klager reagerte på telefonsamtalen med redaksjonen og den påfølgende epostkorrespondansen, mener PFU at det må kunne legges til grunn at klager forsto at Kapitals planlagte artikkel ville innebære en kritikk av hennes påstander. Hun var kjent med at flere hadde reagert, og ble konfrontert med dette. Hun fikk også vite hvordan motparten fremstilte saken med henne. Klager fastholdt imidlertid påstandene, og fikk igjen mulighet til å fortelle sin side av saken. Utvalget minner også om at det er sterke faktiske beskyldinger, ikke karakteristikker, imøtegåelsesretten gjelder.

At klagers påstander i artikkelen blir imøtegått, kan ikke sies å representere nye, sterke beskyldninger som klager igjen skulle fått imøtegå.

Utvalget legger også vekt på at det ikke er nytt at motparten har en annen mening om saken enn klager. Dette er en sak som har pågått i mange år, der partene har ulike syn. I artikkelen kommer begge syn til uttrykk, og utvalget anerkjenner Kapitals behov for å sette strek.

Artikkelen omhandler flere sider ved Tønne-saken, blant annet mediedekningen. PFU kan ikke se at Kapital var presseetisk forpliktet til å innhente klagers syn på alle deler av denne omtalen. Når mediene velger en vinkling, vil det, spesielt for den som opplever seg angrepet, fremstår som en ubalanse i formidlingen. Mediene har imidlertid ikke noen presseetisk forpliktelse til å gi begge parter like mye plass.

Utvalget har forståelse for at det oppleves vanskelig å stå i den posisjonen klager har stått i, over lang tid, i denne saken.

Likevel kan ikke utvalget se at Kapitals artikkel består av feil og/eller utelatelser som skulle være så alvorlige for klager at de tilsi presseetiske brudd.

Utvalget merker seg for øvrig at Kapital har tilbudt klager tilsvarsrett, jf. 4.15.

Kapital har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 16. desember 2020

Ellen Ophaug,

Stein Bjøntegård, Tove Lie, Gunnar Kagge

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Ingrid Rosendorf Joys