PFU-sak 20-214Ernst & Young (EY) Oslo mot Nettavisen

SAMMENDRAG:

«En av granskerne av Født Fri har tidligere fått kraftig kritikk etter påvist justismord. Det stilles spørsmål ved etterforskningsmetodene også fra professor.»

I brødteksten kom det frem at den omtalte, navngitte granskeren tidligere var ansatt i politiet og ledet «blant annet den skandaliserte etterforskningen av Stein Inge Johannessen – som ble feilaktig siktet og fengslet for drap i 1999».

Videre het det:

«Det var nettopp denne skandale-etterforskningen som var ‘case’ for en doktoravhandling som ledet til at politiets avhørsmetoder i Norge ble fullstendig lagt om for en del år siden. Bort fra ledende spørsmål og ‘tunnelsyn’ - og over til åpne etterforskningsmetoder.»

Det ble opplyst at det var Asbjørn Rachlew som sto bak den aktuelle doktoravhandlingen.

Under mellomtittelen «Mener rapporten trekker konklusjoner» kom det frem at økonomiprofessor Petter Gottschalk kritiserer rapporten fra EY for tunnelsyn og ledende spørsmål.

Artikkelen siterte også fra den ovennevnte doktoravhandlingen, og kritikken som ble reist mot politiet i avhandlingen. I denne forbindelse pekte Nettavisen spesielt på granskeren som nå jobber for Ernst & Young, og som jobbet med den aktuelle rapporten.

Avslutningsvis i artikkelen het det:

«Frode Krabbesund, partner og leder av Forensic & Integrity Services i Ernst & Young, skriver til Nettavisen i en tekstmelding at de har sagt det de vil si om saken i rapporten deres.

- Vi kan ikke kommentere arbeid utført for våre klienter, og eventuelle spørsmål bes rettet til vår oppdragsgiver, IMDi.»

Artikkelen var blant annet illustrert med et portrettbilde av den omtalte granskeren, hentet fra EYs nettsider. I bildeteksten sto det:

«Min jobb: å identifisere fakta, avdekke og forebygge misligheter, nasjonalt og internasjonalt, står det under presentasjonen av den tidligere politimannen Ole Jakob Øglænd på Ernst & Youngs hjemmesider.»

KLAGEN:

Klager er EY Oslo som arbeidsgiver for omtalte gransker (vedkommende har gitt sitt samtykke til klagen, se vedlegg).

Slik klager ser det, innebærer artikkelen et «karakterdrap» på deres kollega. Ifølge klager blir kollegaen «hengt ut» for «en prosessfeil begått av politiet og påtalemyndighetene» for 20 år siden, en feil «som politiet aktivt benyttet til å utvikle sine etterforskere i ettertid». Klager påpeker at deres kollega var en del den «arbeidsgruppen som utviklet den avhørsmetodikken som norsk politi i dag benytter».

Etter klagers mening er Nettavisens vinkling «både irrelevant, siden vår kollega ikke jobber i politiet, og siden faktum i artikkelen er uriktig fremstilt». Klager anfører: «Vi anser Nettavisens dekning av ‘Født Fri’-saken som tendensiøs.»

Etter klagers mening har Nettavisen brutt flere punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

VVP 3.2 – kildekritikk og kontroll av opplysninger

«Vi mener at Nettavisen ikke vært kritisk i valg av kilder i denne saken.»

VVP 4.1 – saklighet og omtanke

«Vi mener at et ‘screen shot’ (…) hentet fra EYs nettsider med bilde av vår kollega bryter mot dette punkt. Nettavisen gjør en stor sak om vår kollega og mener helt klart at han ikke er kompetent til å lede en granskning av en statlig finansiert stiftelse.»

VVP 4.3 - respekt for privatliv, unngå stigmatisering

Klager anfører at deres kollega ikke er en offentlig person: «Han ble som en av flere i EY engasjert av IMDi til å undersøke påstander om misbruk av midler i en statlig finansiert stiftelse (Stiftelsen Født Fri). Nettavisens uriktige omtale av en hendelse for over 20 år siden, samt bruk av karakteristikker som ‘skandale-etterforskeren’, mener vi er et klart brudd på dette punkt.»

VVP 4.13 – rette feil

Klager opplyser at avdelingsleder kontaktet Nettavisen etter publisering «for å fortelle at det var direkte feil i artikkelen».

VVP 4.14

Det opplyses at Nettavisen kontaktet avdelingsleder hos EY via SMS samme kveld som artikkelen ble publisert. Det ble opplyst at avisen ønsket kommentar til kritikk på rapporten fra professor i IT-strategi, Petter Gottschalk. Klager anfører: «Det ble aldri nevnt at artikkelen skulle handle om en navngitt ansatt ved avdelingen.»

Det opplyses også at omtalte gransker ble kontaktet, men at heller ikke han ble orientert om at Nettavisen «ville skrive en artikkel som handlet om ham som person eller om politisaken 20 år tidligere». Klager skriver: «Derfor henviste han til sin avdelingsleder for eventuell uttalelse om saken til mediene. Vår kollega fikk således ingen mulighet for å komme med tilsvar om kritikken mot hans person.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Det er ikke gjort forsøk på å løse saken i minnelighet.

TILSVARSRUNDEN:

Nettavisen avviser faktiske feil i artikkelen, og kan heller ikke se at klager har påvist noen slike. At Nettavisen ikke tok med opplysningen om at den tidligere politietterforskeren «senere erkjente sine feil og deltok i arbeidet med å forbedre politiets avhørsmetoder», skyldes ifølge avisen «at det var ukjent for [dem]». Nettavisen skriver: «Hadde vi kjent til det, ville vi selvsagt vurdert å ta det med. Her har klager et vesentlig ansvar selv, noe vi kommer tilbake til.»

Slik Nettavisen ser det, var det relevant – og saklig grunn – for å bruke navn og bilde på omtalte gransker: «Mennesker som i sitt arbeid står ansvarlig for rapporter med avgjørende betydning for organisasjoner, ledere eller enkeltmennesker, bør etter Nettavisens oppfatning stå ansvarlig for sitt arbeid også i offentligheten. I denne saken er det særlig relevant, fordi to av ofrene for Ole Jakob Øglænd[s] arbeid beskyldte ham for å ha falt tilbake til ‘gamle synder’ - ved å bruke samme avhørsmetoder som han ble kritisert for den gangen.»

Nettavisen skriver også: «Nettavisen mener prinsipielt at i saker som dette - der EY-medarbeidere av anerkjente professorer på feltet blir hevdet å være både ‘etterforsker, aktor og dommer’ i en og samme person – er det viktig å trekke fram maktmenneskene bak. Vi mener at EYs krav om anonymitet er en fare for rettssikkerheten i vårt samfunn, og at pressens organisasjoner, som Pressens faglige utvalg, må si klart fra om dette.»

Videre mener Nettavisen at det heller ikke er riktig at klager og omtalte «ikke fikk anledning til å rette opp faktiske feil før Nettavisens artikkel ble publisert». Nettavisen anfører:

«Vår journalist ringte først Ole Jakob Øglænd og la fram at det i en artikkel ble rettet sterk kritikk både mot ham personlig og mot EY. Før journalisten rakk å komme med detaljer, svarte Øglænd bestemt at alle spørsmål skulle rettes til hans avdelingsleder.»

Journalisten skal deretter ha ringt avdelingsleder Frode Krabbesund, uten å få svar. Deretter ble det sendt SMS, «der han kort nevnte hva saken gjaldt, og spurte om Krabbesund kunne svare på spørsmål».

Nettavisen opplyser: «Det kunne Krabbesund ikke. I stedet svarte han på sms at det de ville si om denne saken, sto i rapporten. Artikkelen ble deretter publisert.»

Etter publisering sendte Krabbesund ny SMS, «der han ba Nettavisen ta kontakt med Asbjørn Rachlew for ‘korrekt informasjon om Ole Jakob Øglænd’». Det ble også vist til at Øglænd ikke er en offentlig person.

Nettavisen skriver: «Vår journalist oppfattet det som irrelevant å innhente kommentar fra tredjeperson på dette tidspunktet, men sendte to ganger sms tilbake til Krabbesund om at han sto fritt til å kommentere eller påpeke eventuelle feil eller mangler selv (se vedlegg).»

På bakgrunn av det ovennevnte mener Nettavisen at både «Øglænd og Krabbesund fikk tilbud om, men avslo å snakke med Nettavisen i forkant av saken», og: «Krabbesund avslo til og med å si noe om eventuelle feil eller mangler selv etter at han så den ferdige saken. Hadde de valgt annerledes, kunne saken sett annerledes ut.»

Slik Nettavisen ser det, kan pressen ikke akseptere at man svarer «ingen kommentar» og så klager etterpå. Nettavisen påpeker dessuten at ordlyden i 4.14 viser til «samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger», og tilføyer: «I denne saken dreier de[t] seg ikke om å imøtegå faktiske opplysninger, men om å gi et mer utfyllende bilde.» Det henvises også til siste ledd av VVP 4.14, om at debatt, kritikk og nyhetsformidling ikke må hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg. Ifølge Nettavisen har EY i «hele Født Fri-komplekset (…) konsekvent nektet å svare på alle spørsmål».

Nettavisen konkluderer med at den ikke har brutt god presseskikk.

Klager understreker at selskapet «selvfølgelig anerkjenner at pressen stiller kritiske spørsmål», men «forventer at pressen holder seg til fakta».

Klager anfører: «Nettavisen henviser til ‘anerkjente professorer på feltet’. Etter det vi erfarer, er det professor Petter Gottschalk som har valgt å angripe EYs metoder. Vi har notert at professor Gottschalk velger å uttale seg på manglende faktagrunnlag. Dette er senest påpekt etter Gottschalks nylige leserinnlegg den 2. november i Nettavisen med rubrikken ’Ikke første gang Ernst & Young rammer uskyldige mennesker’, hvor advokat Elisabeth Roscher (tidligere ansatt i EY, nå partner i advokatfirmaet Wikborg Rein) sier i en kommentar ‘Petter Gottschalk fremstiller her innholdet i granskningsrapporten fra 2013 på en kvalifisert uriktig måte. Dette dreier seg ikke om ulike synspunkter eller fortolkninger, men simpelthen om rene fakta feil i gjengivelsen av rapportens innhold.’»

Klager anfører at den omtalte rapporten er en «uavhengig undersøkelse», der «EYs mandat har vært å kartlegge hvorvidt de fremsatte påstander om kritikkverdige forhold har funnet sted». (Påstandene knytter seg til om Stiftelsen Født Fri har brukt tildelte midler fra IMDI til virksomhetens formål.)

Videre skriver klager: «Grunnkravene i våre undersøkelser er at vi skal gjennomføre prosessen rettferdig, åpent og uavhengig. Dette for å bidra til at granskingens primære formål oppnås; å finne det objektive faktum. Vi setter integritet og objektivitet høyt (…) Rettssikkerhetsprinsipper skal følges, hvilket bl.a. innebærer at den som granskingen retter seg mot, skal gis mulighet til å fremme sitt syn i saken. Stiftelsen Født Fri ved deres representanter har fått tilgang til alt faktum som er avdekket gjennom EYs undersøkelser.»

Klager fastholder at den påklagede publiseringen inneholder feilaktige opplysninger: «Nettavisen fremstilte den avhørsmetodikken som Rachlew og Øglænd tidligere hadde utviklet i politiet (…) på en feilaktig måte.» Det opplyses at det var bakgrunnen for at Krabbesund etter publisering oppfordret Nettavisen til å kontakte nettopp Rachlew.

Klager utdyper også hva som er feil i fremstillingen: «I artikkelen til Nettavisen fremstilles det som om det var på grunn av Øglænd sin straffesak at politiet la om til en ny avhørsmetodikk i Norge. Dette medfører ikke riktighet. Øglænd var en del av den arbeidsgruppen som utviklet den nye avhørsmetodikken i Norge (‘Kreativ’), og denne metodikken var allerede utviklet før den aktuelle straffesaken.

I artikkelen til Nettavisen fremstilles det også som om politiets avhørsmetodikk ble lagt om på grunn av at Øglænd hadde gjort en feil i forbindelse med etterforskningen. Det er viktig å understreke at avhørene som ble gjennomført av Øglænd for ca. 20 år siden ikke har vært gjenstand for kritikk. Øglænd hadde en rolle i etterforskningen som senere ble benyttet som en lære-case i et samarbeid mellom Rachlew, Øglænd og den som ble uriktig tiltalt i saken.»

Klager reagerer også på at Nettavisen i sitt tilsvar hevder at «to av ofrene for Ole Jacob Øglænd arbeid beskyldte ham for å ha falt tilbake til ‘gamle synder’ ved å bruke samme avhørsmetoder». Klager skriver: «Det er viktig å understreke at det i intervju med Stiftelsen Født Fri, representert ved daglig leder Shabana Rehman og regnskapsfører Magne Tangen, ikke ble reist kritikk mot gjennomføringen av intervjuet. Det foreligger en transkribert utskrift av intervjuet av Rehman hvor følgende siteres av Rehman avslutningsvis i intervjuet: ’Jeg synes i hvert fall at det er vært veldig bra kommunikasjon med dere. Og jeg håper at vi har vært tilgjengelige og det har vært tydelige spørsmål, bra gjennomføring og også tror jeg vi har lært litt og for å si det sånn.’»

Når det gjelder kontakten Nettavisen hadde med Krabbesund og Øglænd før publisering, avvises det at de fikk kjennskap til hovedinnholdet i det som ville bli publisert. Klager skriver: «Øglænd er klar på at han hadde fulgt en helt annen fremgangsmåte dersom journalisten hadde opplyst at den 20 år gamle straffesaken ville være et tema i artikkelen.»

Klager mener også at Nettavisen i sitt tilsvar har «fjernet deler av SMS-dialogen som underbygger at Krabbesund ikke ble gjort kjent med annet enn at artikkelen skulle omhandle Petter Gottschalk sin kritikk av EYs rapport til IMDi». (Se klagers tilsvar, s. 3, for SMS-korrespondanse, sekr. anm.)

I lys av dette fastholder klager alle sine ankepunkter mot Nettavisen.

Nettavisen mener klager delvis omgår sannheten, og skriver: «EY hevder det ikke er riktig at politiet la om til ny avhørsmetodikk i Norge på grunn av den omtalte straffesaken 20 år tilbake. Vår kilde til dette er to artikler i Politiforum. Den første med tittel Noen ganger gjør politiet fryktelig feil, fra januar 2010. Den andre har tittelen Kritikeren som går sine egne veier, fra januar 2018, der Asbjørn Rachlew fikk Politiforums ærespris. Begrunnelsen var at ‘Rachlews mangeårige forskning har ført til vesentlige endringer i etterforskningsfaget generelt og politiets avhørsmetoder spesielt’. Det omtalte justismordet som Øglænd var ansvarlig for, er selve utgangspunktet og bærebjelken i Rachlews forskning.

Når det gjelder klagers henvisning til egen transkripsjon etter avhør i forbindelse med undersøkelsen av Født Fri, anfører Nettavisen: «EY kan neppe ha unngått å legge merke til at Rehman har gitt uttrykk for noe helt annet på senere tidspunkt. Også selve innholdet i EYs transkripsjon er omstridt. Det er årsaken til at Født Fri har gått rettens vei for å få utlevert selve lydopptaket – noe EY av uforståelige grunner fortsatt nekter.»

Slik Nettavisen ser det, er imidlertid det «mest betegnende for EYs omgang med sannheten (…) at EY nå til og med forsøker å bestride at Øglænd ledet den omtalte etterforskningen for 20 år siden». Nettavisen henviser nok en gang til Politiforum, «hvor også Rachlew peker på ‘flere svakheter ved etterforskningsmetodene som den gang ble ledet av Ole Jakob Øglænd’.

Etter Nettavisens mening er det ikke bestridt at Øglænd «var etterforskningsleder for den omtalte saken, og ledet avhørene av den siktede som senere ble blankt frifunnet». Nettavisen tilføyer at det alltid finnes en ansvarlig jurist på kontoret, og at det ikke endrer saken.

Hva gjelder tilbud om samtidig imøtegåelse, fastholder Nettavisen at omtalte fikk slikt tilbud: «I telefonsamtalen fikk han [Øglænd] vite at det gjaldt tidligere kritikk mot ham personlig, og kritikk mot den aktuelle rapporten. Journalisten husker dette spesifikt, fordi Øglænd avbrøt med å si at ‘nei, kritikken er nok ikke mot meg personlig’, før han henviste til sin avdelingsleder Krabbesund. Øglænds påstand om at dette ikke ble nevnt i samtalen, er ikke riktig, og står ikke til troende. Derimot er det riktig at da Krabbesund ikke ringte tilbake som han lovte, fikk han en påminnelse via sms fra Nettavisen. Her var kritikken mot EY-rapporten hovedanliggendet, siden avdelingsleder Krabbesund ikke kan sies å være part i saken om tidligere politietterforsker Øglænd for 20 år siden. Som sms fra Krabbesund viser, avslo han tilbudet om samtidig imøtegåelse. Han takket også nei til hele to oppfordringer om å kommentere eller tilbakevise feil umiddelbart etter at saken var publisert – da han i stedet forsøkte å få Nettavisen til å kontakte tredjeperson Asbjørn Rachlew.»

For øvrig anfører Nettavisen at det ikke bare er Petter Gottschalk som har beskyldt EY for «grove feil, utelatelser og usannheter i den omtalte rapporten». Nettavisen viser også til Anne Helsingeng, Advokatforeningens ressursperson på granskinger, og Birthe M. Eriksen ved Universitetet i Bergen, som har doktorgrad på varsling med særlig ekspertise på private granskinger. Nettavisen avslutter: «Dette vet herrene Øglænd og Krabbesund utmerket godt. (…) Nettavisen fastholder at den innklagede artikkelen har riktig faktum, og at klager ikke har påvist noen feilaktige opplysninger i den.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Nettavisen publiserte i oktober 2020 en artikkel der det ble rettet kritikk mot en rapport fra Ernst & Young (EY). Revisjonsselskapet hadde undersøkt stiftelsen Født Fris bruk av offentlig tildelte midler. I omtalen ble det spesielt pekt på en av EYs granskere, som tidligere jobbet i politiet. I artikkelens tittel het det: «Født Fri-etterforsker tidligere kritisert for justismord».

Klager er EY Oslo. Det klages med samtykke fra omtalte etterforsker. Slik klager ser det, innebærer artikkelen et «karakterdrap» på deres kollega. Klager mener kollegaen blir hengt ut for en prosessfeil begått av politiet og påtalemyndighetene for 20 år siden, en feil som politiet aktivt benyttet til å utvikle sine etterforskere i ettertid. Klager påpeker at deres kollega var en del av arbeidsgruppen som utviklet den avhørsmetodikken som norsk politi i dag benytter, noe som ikke kommer frem i artikkelen. Etter klagers mening er Nettavisens vinkling irrelevant, og omtalen tendensiøs idet den gir et uriktig inntrykk. Det innvendes også at Nettavisen ikke ga tilstrekkelig mulighet for samtidig imøtegåelse; det ble aldri opplyst at artikkelen skulle omtale en navngitt EY-ansatt og en 20 år gammel politisak.

Nettavisen avviser brudd på god presseskikk. Avisen kan ikke se at klager har påvist noen faktiske feil, men opplyser at den ikke var kjent med at den tidligere politietterforskeren deltok i arbeidet med å forbedre politiets avhørsmetoder. Slik Nettavisen ser det, er omtalen relevant og saklig; Nettavisen mener de ansvarlige for EY-rapporten må stå ansvarlig for sitt arbeid i offentligheten. Etter avisens mening er det også gitt mulighet både for samtidig imøtegåelse og for å rette påståtte feil. Nettavisen opplever at de omtalte har vært avvisende, og ikke ønsket å medvirke.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) konstaterer at Nettavisen tok kontakt med de omtalte før

publisering, og orienterte om at det ville publiseres kritikk mot EY-rapporten. Klager må akseptere at pressen retter et kritisk søkelys på arbeidet som ligger til grunn for en offentlig rapport, men utvalget mener det er grunn til å stille spørsmål ved måten Nettavisen har gjort dette på.

PFU kan ikke se at Nettavisen har godtgjort at omtalte EY-gransker på en tydelig måte ble forelagt at saken også ville omtale ham og den tidligere politisaken. Slik utvalget ser det, er vinklingen på ham og koblingen til det tidligere justismordet så rammende at avisen skulle gjort mer for å forsikre seg om at han forsto hva slags kritikk som ville komme, jf. 4.14 i Vær Varsom-plakaten (VVP) om samtidig imøtegåelse.

Ut fra det som er forelagt PFU, finner utvalget det videre problematisk at Nettavisen ikke har gjort nok for å sikre en mest mulig korrekt fremstilling, jf. VVP 3.2. PFU merker seg at Nettavisen også innrømmer at den ikke kjente til at EY-granskeren bidro til å utvikle politiets avhørsmetoder. Slik utvalget ser det, var det noe som burde kommet frem. Det kunne utvidet perspektivet på den tidligere saken og omtaltes kompetanse.

Som utvalget har påpekt tidligere, er kontakt med angrepet part ikke bare viktig for å sikre at vedkommende får ta samtidig til motmæle, jf. VVP 4.14. Kontakt er også relevant for å kontrollere opplysninger før publisering, jf. VVP 3.2.

Journalistikk handler om utvelgelse, og mediene kan aldri fortelle alt. Det er imidlertid sentralt at mediene ikke bare omtaler opplysninger som underbygger egen vinkling, men også det som kan tale mot. Selv om enkeltdeler ikke nødvendigvis er feil, vil noen ganger utelatelser og fravær av informasjon likevel kunne bidra til ubalanse og et uriktig helhetsinntrykk. Etter utvalgets mening har det skjedd her.

PFU forstår at klager reagerer på manglene i fremstillingen, men mener likevel at henvisningen til den eldre saken ikke var usaklig og irrelevant. Utvalget vil likevel på generelt grunnlag minne om at mediene skal vektlegge både saklighet og omtanke i innhold og presentasjon, jf. VVP 4.1.

For øvrig merker PFU seg at klager henviste Nettavisen til annen omtalt part for korrekt informasjon, og at han påpekte feil og mangler i et oppfølgende innlegg i Nettavisen. I innlegget ble det lenket til den tidligere artikkelen, og innlegget bidro slik med å balansere og korrigere bildet som var tegnet gjennom Nettavisens egen publisering. Det veier likevel ikke opp for manglene i Nettavisens egen journalistikk.

Nettavisen har brutt god presseskikk på punktene 3.2 og 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 17. februar 2021

Anne Weider Aasen,

Stein Bjøntegård, Ellen Ophaug, Gunnar Kagge,

Ylva Lindberg, Melissa Lesamana, Erik Schjenken