PFU-sak 20-223Kulturparken Nor museum og Jan Wilhelm Schüssler mot Glåmdalen

SAMMENDRAG:

Glåmdalen publiserte en artikkel lørdag 2. mai 2020 med tittelen «Fraråder at kommunen skal kjøpe Lunderbye nor» og ingressen: «Rådmann Lars Andreas Uglem anbefaler politikerne ikke å benytte seg av forkjøpsretten til å ta over Lunderbye Nor. Det blir for dyrt.»

Les mer: https://www.glomdalen.no/frarader-at-kommunen-skal-kjope-lunderbye-nor/s/5-19-756069?access=granted

Torsdag 11. juni 2020 ble det publisert en artikkel med tittelen «Politiker-ros til kulturparken nor museum: Vi har ikke samme mulighet til å ivareta dette flotte anlegget» og ingressen: «Et enstemmig formannskap lovpriser arbeidet som er gjort med «Kulturparken Nor Museum» – og ønsker at kommunen avstår fra å benytte seg av en eventuell forkjøpsrett til eiendommen.»

Les mer: https://www.glomdalen.no/politiker-ros-til-kulturparken-nor-museum-vi-har-ikke-samme-mulighet-til-a-ivareta-dette-flotte-anlegget/s/5-19-772795

Lørdag 24. juli 2020 ble det publisert en artikkel med tittelen: «Frikjent for underslag» og ingressen: «Advokatene Geir Langhelle og Siri Brænden ble politianmeldt, beskyldt for økonomisk utroskap og underslag. Nå er de frikjent av politiet.»

Les mer: https://www.glomdalen.no/frikjent-for-underslag/s/5-19-793698

KLAGEN:

Klager er Kulturparken Nor museum (tidligere omtalt som Lunderbye Nor) og Jan W. Schüssler som er eier av bygget.

Klager opplyser følgende som bakgrunn for saken:

Klagers oldefar tegnet og bygget herskapshuset Nor i 1858. Klager, sammen med sin far, reddet huset fra rivning i 1991. Etter en lang historie med ups and downs, kjøpte vi det sterkt forfalne bygget av Kongsvinger kommune i 2009: Det viste seg imidlertid at kommunen ikke var reell eier, og deretter begynte de juridiske komplikasjonene som fremdeles pågår. Etter pålegg fra Kongsvinger Kommune, på uriktig grunnlag, ble vi imidlertid pålagt å opprette en stiftelse i 2010, denne fikk navnet Stiftelsen Nor. Rent juridisk har derfor denne stått som formell eier av eiendommen, selv om det er Kulturhaven museum og familiene privat som har stått for både rehabilitering og drift av eiendommen. De har totalrehabilitert huset/anlegget for ca. 25 millioner private kroner i perioden 2009 - 2020. Stiftelsen Nor har således hatt preg av et proforma som vi har arbeidet i flere år for å få avviklet/omdannet. Stiftelsen har således aldri hatt noen reell drift, inntekter eller praktisk funksjon utover eierskapet vi ble påtvunget. Som representant for hele vår gruppering har jeg sittet som styreleder i stiftelsen frem til januar 2019. Stiftelsen Nor ble slått konkurs i februar 2019, noe vår gruppering for tiden forfølger rettslig, da insolvens ikke forelå ved konkursåpning. Bygget ble lagt ut for tvangssalg, og klager kjøpte eiendommen tilbake, og den er nå formelt eiet av klager personlig. Det er allikevel i praksis Kulturhaven private museum som fortsetter å drifte museet på frivillig og idealistisk basis, skriver klager.

Klager om Glåmdalens dekning:

Klager skriver at Glåmdalen i 20 måneder (siden konkursen) har bedrevet «ren fiksjonsberetning». Ifølge klager har Glåmdalen «ved å «klippe og lime» i sannhet og fakta, forsøkt å fremstille omstendigheter rundt Kulturparken Nor Museum så «skandalisert som mulig».

Klager reagerer på helheten i dekningen, men på grunn av foreldelsesfristen er det innholdet i tre artikler, publisert i perioden mai-juli 2020, som påklages.

Det klages samtidig på det klager mener er et avtalebrudd i forbindelse et forlik/minnelig ordning (MO), i en tidligere PFU-sak, som gjaldt en artikkel fra mars 2019.

Påstand om avtalebrudd

Klager klaget til PFU på en artikkel publisert i Glåmdalen 13. mars 2019 (artikkel vedlagt).

Klagesaken ble løst i minnelighet, (MO), høsten 2019. Klager hevder at følgende forlik ble inngått mellom ham og Glåmdalens redaktør:

1. 1.
   Artikkelen skulle av indekseres

1. 1.
   Glåmdalen skulle trykke en beklagelse

1. 1.
   Glåmdalen skulle omtale saken i full bredde, og i tett dialog med oss, slik at publikum skulle få fullt innsyn i fakta.

Det opplyses at avisen trykket en beklagelse, og fjernet klagers navn fra artikkelen. Men klager anfører at artikkelen ikke er av indeksert og Glåmdalen har i sin videre dekning ignorert klager. Ifølge klager skulle han og museet samarbeide med Glåmdalen om «å få frem sannheten» i omtalen av bygget. Klager mener Glåmdalen «misbrukte vår tillit, for å få oss til å trekke saken fra PFU behandling».

Artiklene

Klager mener alle tre artikler inneholder feil og er ubalanserte. Videre er det utelatt helt vesentlig informasjon, slik klager ser det.

Han mener også at han/museet skulle vært kontaktet i forkant av hver artikkel slik at de hadde fått mulighet til en samtidig imøtegåelse.

Etter klagers mening er alle tre artiklene et brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) 1.2, 3.2, 4.14 og 4.15. Den siste artikkelen er også et brudd på VVP 4.4, skriver klager.

Konkret om artikkelen fra 2. mai

Klager mener det rådmannen sier er feil, for eksempel at tak og vinduer må skiftes i løpet av noen år. Klager opplyser at eiendommen er totalrehabiliterte. Klager mener rådmannens uttalelser fremstår som kritikk av restaureringsarbeidet. En slik kritikk av dårlig vedlikehold, skulle klager fått mulighet til å imøtegå samtidig.

Klager reagerer også på at Glåmdalen fremstiller det som ubestridt at kommunen har en forkjøpsrett på eiendommen. Dette er bestridt av klagers side: «Vi har på forhånd informert avisen om at forkjøpsretten både er utløpt, og at den kun gjaldt deler av eiendommen. Dette fordi kommunen ved salget i 2009 kun var eier av deler av eiendommen. I tillegg gjaldt kun forkjøpsretten i et evnt tilfelle at vi som kjøper hadde misligholdt vår restaurering og vedlikeholdsansvar som kjøper. Dette har vi åpenbart ikke gjort.»

[…] «Sannheten er at vi i januar 2020 sendte kommunen et stevningsvarsel der vi varslet søksmål og erstatningskrav, dersom ikke den foreldede og urettmessige forkjøpsrett ble slettet. Det er dette som er den reelle bakgrunnen for at kommunens behandling.»

Klager reagerer videre på avisens omtale av bud og verdi. Klager mener avisen skaper «et feilaktig inntrykk av at eiendommen - inkludert kunstsamlingen - kun har en verdi av kr 4 mill». I realiteten er det takst på 20 mill.

Til slutt reageres det på omtalen av konkursen. Klager har rettslig bestridt både tvangssalget og konkursåpningens lovlighet: «Det ble uriktig åpnet konkurs i Stiftelsen nor, til tross for at aktiva langt oversteg påstått gjeld, det forelå derfor aldri insolvens i stiftelsen.»

Klager skriver at Glåmdalen hadde fått innsyn i dokumentene, og var informert om at klager hadde bestridt at tvangssalget var lovlig. Klager skriver: «Ved kun å påpeke at Stiftelsen nor er gått konkurs, og at tidligere styreleder har lagt inn bud på eiendommen, gis det et uriktig inntrykk av at vi har akseptert tvangssalget.» Klager mener det ville vært «meget naturlig å la vårt syn på tvangssalget og den uriktige konkurs komme til uttrykk i artikkelen».

Konkret om artikkelen 11. juni

Klager reagerer på vinklingen, og mener det skapes et inntrykk av at politikerne skulle vurdere om det var kommunen eller museet som var best egnet til å drifte eiendommen. Det «fremstilles som om vi har gjort en så god jobb med driften av eiendommen, at vi skal «få lov» til å fortsette ... Dette bidrar til å undergrave sakens realiteter og museets faglige integritet. Vi gjøres igjen så små, at vi nesten fremstilles som «jobbsøkere» i kommunens museum ...».

Klager hevder at det kommunestyret i realiteten skulle vurdere, var hvordan de skulle forholde seg til stevningsvarselet vedrørende forkjøpsretten som de hadde mottatt fra klagers side: «Redaktør mottok for øvrig kopi av dette stevningsvarselet allerede i februar 2020, men har valgt å fortie dette.»

Videre pekes det på at enn rekke kommunestyrepolitikere virket positivt overrasket over at museet var «så fint». «Dette oppleves som nedlatende og bidrar til å bortforklare stevningsvarselet. […] Nok en gang fremstiller Glåmdalen saken utfra subjektiv synsing fra tredjepart - uten at vi kommer til orde for kommentar.»

Konkret om artikkelen 24. juli

Klager mener tittelen er feil, jf. VVP 4.4. Det er ingen som er frikjent i denne saken. Det er ikke avsagt noen dom. Klager mener avisen skaper et inntrykk av at saken er avsluttet. «Saken er at det foreligger nye bevis og nye anmeldelser, i tillegg til rettskjennelser etc som Glåmdalen ville ha blitt informert om dersom de hadde kontaktet oss. I juli 2020 forelå det også som nevnt en, via norsk takst, utarbeidet uavhengig takst som fastslår at eiendommens verdi er kr 20 mill. Dette styrker også vår sak mot de politianmeldte aktører, men Glåmdalen omtaler ikke noe som kan forstyrre det uriktige narrativ de ønsker å skape».

Videre skriver klager at advokat Henning Brath er feilsitert. Advokaten har ikke gitt utrykk for at klagers side ikke har noen kommentar. Klager hevder at advokaten henviste journalisten til klager for en kommentar.

Oppsummering:

«Glåmdalens dekning av denne saken har i løpet av de siste 20 måneder konsekvent påført kulturparken nor og stiftelsen nor en negativ slagside. Det samme gjelder meg som privatperson og alle de frivillige bidragsytere og fagfolk som har muliggjorde det antikvariske «kunstverk» som eiendommen kulturparken nor er i dag. Glåmdalen har tidligere dekket både restaureringen, åpning, navneendring og interiører i flere store artikler der de store superlativer har blitt hentet frem. Plutselig opptrer avisen med både feil navn på museet og en omtale som fornekter samtlige av sine egne tidligere artikler om oss. Her underkjennes det meste av det arbeid museet har utrettet, og samtidig holdes selv de mest åpenbare fakta skjult for publikum. Dette er intet mindre enn et forsøk på å omskrive historien. Hvorfor?»

TILSVARSRUNDEN:

Glåmdalen avviser både at det brutt god presseskikk i de tre innklagede artiklene og at avisen har brutt en avtale inngått med klager.

Avisen reagerer på at klagers omgang med fakta, og mener det i klagen fremsettes mange, udokumenterte påstander: «Hvis man faktisk leser de innklagde artiklene har vi vondt for å se at de representerer noe presseetisk brudd, ei heller har vår dekning over tid har den slagsiden klager påstår.»

Glåmdalen skriver at Lotteri- og stiftelsestilsynet avsatte det sittende styret med klager i spissen, og innsatte advokat Siri Brænden som ny styreleder. «Hun begjærte oppbud av stiftelsen, og Glåmdal skifterett åpnet offentlig skifte 19. februar 2019. Siden har dette vært en meget konfliktfylt sak, der klager i prosessen har anmeldt både Brænden og bostyrer Geir Langhelle. Flere saker skal være under oppseiling, også mot Glåmdalen slik vi forstår det. Det sier seg selv at det blir nyhetsoppslag av slikt.»

Utfordringen, slik avisen ser det, er at klager mener å være «forvalter av den absolutte sannhet i et sakskompleks som har vært svært konfliktfylt»

Klager har ifølge avisen «jevnlig det siste halvannet året «truet» Glåmdalen med både PFU og søksmål. Vi har opplevd dette som et forsøk på å øve press mot oss for å få oss til å vinkle sakene våre på en bestemt måte eller avstå fra å skrive».

Avisen mener at striden knyttet til konkursen, hvorvidt denne var berettiget, ikke er relevant i forhold til klagebehandlingen. Det påpekes at det foreligger en rettslig avgjørelse her. Avisen vil likevel opplyse om at Glåmdalen ikke har underslått det faktum at klager mener stiftelsen ikke skulle vært slått konkurs: «Advokat vil ha familien Schüssler tilbake i styret for Lunderbye Nor: – Skulle aldri vært slått konkurs». Og videre skriver avisen at dersom klagers rettslige skritt mot konkursåpningen skulle føre fram, vil Glåmdalen naturligvis også følge dette journalistisk.

Påstand om avtalebrudd avvises

Glåmdalen erkjenner å ha begått en presseetisk feil i forbindelse med en artikkel 13. mars 2019. En rettelse ble publisert både digitalt og på papir, der avisen beklaget at imøtegåelsesretten ikke ble praktisert. Avisen gikk også med på å fjerne familienavnene, og avindekserte artikkelen slik at den ikke er søkbar på Google.

Men Glåmdalen skriver at den aldri har gått med på «å slette artikkelen fra våre arkiver, så den er derfor fortsatt søkbar i våre egne arkiver for våre abonnenter.» Glåmdalen har heller ikke gått med på å lage en sak i samarbeid med klager: «Jeg har sagt til Schüssler, og det mener jeg fortsatt, noe a la «Dette er litt av en historie». Men det har naturligvis aldri vært snakk om noe samarbeid, noe jeg har forsøkt å poengtere flere ganger, men et journalistisk prosjekt hvor dokumenter tiår tilbake i tid må gjennomgås og en rekke kilder må intervjues. Vi har fortsatt ikke slått denne tanken fra oss, men mener konkurssaken knyttet til stiftelsen og eventuelt øvrig rettslig etterspill må landes først. Først da kan det for oss være aktuelt å se på dette prosjektet – og fortelle hele historien. At vi skulle ha gjort en avtale med klager om å «samarbeide om å få fram sannheten», som klager skriver, innebærer at vi skulle akseptere at Schüssler forvalter sannheten i denne saken, noe vi verken kan eller har grunnlag for å gjøre.»

Artiklene

Avisen avviser at dekningen av denne saken har vært ensidig. Sakene er basert på et bredt kildetilfang, inkludert boinnberetninger, rettslige kjennelser, tilsvar fra advokater, Lotteri- og stiftelsestilsynet, kommunale saksdokumenter og Schüssler selv, skriver avisen.

Avisen avviser å ha utestengt Schüssler fra å imøtekomme kritikk. Det opplyses at klager i flere tilfeller etter eget ønske har valgt å la en av sine advokater kommentere. I andre tilfeller har avisen intervjuet ham, senest i en artikkel 21. mars 2020, hvor han kommenterer at han har kjøpt den omtalte eiendommen på tvangssalg for fire millioner kroner, noe han uttaler at er en fjollete pris all den tid eiendommen ifølge de takstene han forholder seg til er verdt langt over 20 millioner kroner.

Glåmdalen opplyser at klager «gjentatte ganger, også skriftlig, er blitt tilbud spalteplass for å formulere sine synspunkter med egne ord, enten i form av et leserinnlegg eller en kronikk. Dette har han aldri ønsket. I stedet opplever vi at han forsøker å komme i posisjon til å styre vår journalistikk, noe vi ikke kan akseptere.»

Konkret om artikkelen fra 2. mai

Artikkelen er basert på rådmannens redegjørelse til formannskapet i Kongsvinger, i forbindelse med at kommunen skal avgjøre om de skal benytte den forkjøpsretten kommunen mener å ha på eiendommen. Rådmannen mener at eiendommen blir for dyr å drifte. Rådmannen er redd bygningene i kommunens eie vil forfalle, slik de gjorde sist kommunen eide, men sier slett ikke at bygget er forfallent i dag. Det påpekes at det i samme artikkel også står at bygget er betydelig oppgradert, og i stor grad tilbakeført til original stand.

Avisen mener klager ikke har noen rett til samtidig imøtegåelse i denne saken, jfr. VVP 4.14. «I så fall må klager vise til hvilke sterke beskyldninger han utsettes for i denne saken. Vi ser ingen. Tvert imot er dette en ganske så nøktern gjengivelse av rådmannens saksforberedelse før politisk behandling.»

VVP 4.15 mener avisen ikke er relevant. «Klager er ikke utsatt for noe angrep, og saken er uansett ledd i en løpende nyhetsdekning som har pågått over lang tid. Vi vil også anføre at vi aldri, etter det jeg kjenner til, har refusert et innlegg innsendt fra Schüssler eller har nektet ham å kommentere. Vi har imidlertid krevd at så lenge det er snakk om redaksjonelle artikler, er det vi som stiller spørsmål, redigerer og vinkler sakene.»

Punkt 3.2 i VVP mener avisen heller ikke er brutt. «Det er normalt for lokalaviser å referere fra en rådmanns innstilling før politisk behandling. Vi skal selvsagt ha et kritisk blikk på det som kommer frem, og også innhente tilsvar når det er nødvendig, men i denne saken har vi fortsatt til gode å se at rådmannens argumentasjon om at det blir kostbart for kommunen å vedlikeholde eiendommen ikke er etterprøvbar, og i våre øyne er det ingen ting i artikkelen som skulle tilsi at noen har grunn til å føle seg utsatt for et angrep.»

Videre, når det gjelder forkjøpsrett, skriver avisen at «kommunen har forholdt seg til at de hadde forkjøpsrett, og hadde en politisk behandling i henhold til dette. Siden kommunen ikke gikk inn for å benytte seg av denne muligheten, var dette heller ikke noe å problematisere, slik vi vurderte det. Igjen, hadde konklusjonen blitt den motsatte, og Schüssler hadde prøvd dette rettslig, ville vi naturligvis har dekket dette. Vi mener Schüssler leser motiver og informasjon inn i saken som ikke står der».

Avisen opplyser at det foreligger en rekke ulike takster på eiendommen, noe avisen har referert til flere ganger, i mange artikler. «Da artikkelen 2. mai ble skrevet var imidlertid bygget allerede solgt for fire millioner kroner, så videre snakk om de ulike takstene var mer eller mindre irrelevant.»

Konkret om artikkelen fra 11. juni

Avisen stusser over hvordan klager leser artikkelen og hva han legger i den. […] Det er ingen tvil om at kommunen mener den var i besittelse av en forkjøpsrett, og behandlet denne saken i henhold til at de hadde det. Rådmannens innstilling til vedtak var: «Kongsvinger kommune velger å ikke benytte seg av sin forkjøpsrett til eiendommen gnr. 72 Bnr. 242. Forkjøpsretten på eiendommen slettes.»

«Dersom denne artikkelen anses å inneholde «sterke beskyldninger» tillater vi oss å mene at PFU legger lista oppsiktsvekkende lavt.» Avisen kan ikke se at verken VVP 4.14, 4.15, 1.2 og 3.2 er brutt.

Konkret om artikkelen fra 24. juli

Glåmdalen ser at bruken av ordet «frikjent» blir feil. «Vi burde heller ha skrevet at saken er henlagt eller at politiet mener det ikke forelå rimelig grunn til å undersøke videre. I dagligtale bruker nok en del begrepet «frikjent» når etterforskning resulterer i henleggelse. Uansett har vi vondt for å se at dette har rammet Schüssler personlig på noe vis, eller er grunnlag for fellelse etter VVP 4.4».

Advokat Braths anmeldelse av Langhelle ble behørig omtalt i Glåmdalen 8. november 2019, og avisen mener det «skulle det bare mangle om ikke vi omtaler det når politiet henlegger saken». I denne saken var det imidlertid Brath som hadde innlevert anmeldelsen og som frontet den hele veien. Da politiet henla saken, var han den naturlige kilden å be om en kommentar.

Avisen skriver at dersom det er riktig «at Schüssler er på trappene med nye anmeldelser og søksmål mot bostyrer og Siri Brænden, som var styreleder da stiftelsen begjærte oppbud, slik det skrives i klagen, så vil vi naturligvis omtale det også».

Artikkelen er verken brudd på 4.4, 4.14, 4.15 eller 3.2.

At det ikke er noen kommentar fra advokat Brath, som sto bak anmeldelsen, i artikkelen skyldes rett og slett at Brath ikke ønsket å kommentere, skriver avisen som bestrider at advokaten i stedet har henvist journalisten til klager.

Klager reagerer på at avisen forsøker å trekke hans personlige integritet i tvil.

Klager avviser at han «forsøker å «styre» den redaksjonelle dekningen […] Jeg forsøker kun å få sannheten dekket på et nyansert og objektivt vis - i tråd med god presseskikk».

Klager mener Glåmdalen bedriver en ensidig omtale av konkursen. Det hevdes at konkursåpning kun er en liten del av sakens helhet. «Grunnen til at denne trekkes frem av Glåmdalen, er nok at denne bidrar til å sette oss i et dårlig lys. Det overskygger jo fullstendig den mangeårige kamp vi har stått igjennom, vunnet og den kulturskatt vi har bygget opp.»

Klager opplyser at dette er konkurs i en stiftelse klager har blitt pålagt av Kongsvinger kommune å opprette. «Dette fordi kommunen forsøkte å dekke over sine egne feil, ved å velte ansvaret over på oss. Denne saken er bredt dokumentert og medieomtalt tidligere, skriver klager og legger ved en NRK-artikkel (Se vedlegg). Selve konkursen er derfor «sideordnet» i det store bildet, selv om avisen selvfølgelig er i sin fulle rett til å omtale også dette.

Klager opplyser at med en «påstått gjeld på kun kr 3.6 mill, og en takst på 14 mill fra 2015, se vedlegg), er det enkelt - selv for legmann - å forstå at insolvens ikke forelå, og at dette derfor ikke var noen reell konkurs». Klager mener dette var nok en alvorlig feil begått av Glåmdal tingrett, i likhet med de feil kjennelsen fra Lagmannsretten kritiserer Glåmdal tingrett for. (Kjennelsen er vedlagt)

Klager viser også til vedlagt stevningsvarsel «som var det reelle grunnlaget for kommunens sletting av forkjøpsrett i sommer. Her ligger all nødvendig dokumentasjon fra årene 2009 - 2020. Redaktør ble gitt innsyn i dette allerede vinteren 2020, men nekter å omtale dette, (…)».

Klager opplyser at han en gang har blitt kontaktet av Glåmdalen. «Redaktøren innrømmer jo selv i sitt tilsvar at denne saken har vært omtalt i 50 artikler. Da er det jo et tankekors at sakens hovedaktør kun er sitert en gang... Derimot har både politikere, kunstnere, meglere, etc etc fått uttale seg uimotsagt i månedsvis om både oss og vår eiendom. De fleste av disse har liten eller ingen kjennskap til saken, mens den reelle pågående prosess ikke har vært nevnt av Glåmdalen.»

Klager skriver: «Glåmdalen hevder at jeg står fritt til å komme med innspill eller kommentarer, men det er jo ikke mulig så lenge vi aldri får vite om artiklene før ETTER at de er publisert! Redaktør har også tilbudt meg å sende inn leserinnlegg el, men dette er ikke et engangstilfelle, og jeg kan vel neppe forventes å potensielt skulle pålegges å skrive 50 leserinnlegg... »

Klager viser også til at advokat Henning Brath skriftlig har bekreftet at han henviste til klager for en kommentar i juli-artikkelen (se vedlegg).

Klager opplyser at han ble lovet avindeksering, men at han ikke er spesielt teknisk kyndig, og kan ikke uttale seg skråsikkert om ulike tekniske måter å gjøre dette på. «I min bok er uansett avindeksering nettopp det.» Etter fjorårets klage til PFU var redaktøren «på tilbudssiden» og var meget høflig, skriver klager, klager ønsket å bidra til å opplyse saken. Men etter at MO var opprettet, var det slutt, skriver klager som føler seg lurt.

Klager viser for øvrig til en NRK artikkel fra 2015 som okumenterer noe av omfanget og historikken for klager sak: https://www.nrk.no/innlandet/kjopte-hus-for-en-krone---na-anmelder-han-kommunen-1.12533074

Glåmdalen minner om at avisen ikke har tatt noen stilling i denne saken, verken på leder- eller kommentarplass, men har forholdt oss til et bredt utvalg av kilder i redaksjonelle artikler.

Avisen mener den ikke har gitt noe helsvart bilde av konkurssaken, men har latt motparten, primært gjennom sine advokater, komme til orde. «Hvis PFU skal vurdere hele sakskomplekset må vi sende over alle sakene som er skrevet om sakskomplekset de siste knappe to årene, samt det vi har av e-poster og sms-utvekslinger. Da snakker vi i realiteten om en helt annen sak enn den klagen som foreligger, og fra denne side forholder vi oss til at det er det som faktisk er innklaget som behandles.»

Avisen bestrider at ikke klagers side har fått komme til orde. Avisen hevder at det har vært klagers eget ønske å la seg representere via sine advokater, ikke gjennom å la seg intervjue selv.

«Klager spør om undertegnede kan svare på hvem som forvalter sannheten i dette sakskomplekset – om ikke dokumentasjon gjennom snart 30 år? Vel, det kan jeg ikke. Tvert imot forteller dokumentasjonen jeg har sett i saken at dette en historie preget av betente konflikter, der oppfatningen av hva som er rett og urett spriker mellom partene. Jeg tror ikke det finnes noen absolutt sannhet i denne saken, men til dels svært ulike oppfatninger av de begivenheter som har funnet sted. Vår jobb blir da å reflektere de ulike synspunktene og de faktaene som finnes, og lage redaksjonelle artikler basert på det vi vurderer har offentlig interesse.»

Glåmdalen har heller ikke brutt noe inngått forlik. Vi beklaget det som var å beklage i en artikkel våren 2019, jfr vårt tilsvar. Saken er avindeksert (ikke søkbar på Google), men altså ikke slettet fra våre arkiver. Det var det heller aldri snakk om. Men etter ønske fra de involverte fjernet vi navn i denne artikkelen. At vi som en del av enigheten skulle lage en reportasje der klager fritt fikk legge fram historien knyttet til eiendommen slik han opplever den, er ikke korrekt. Presseetisk ville det vært helt uforsvarlig. Jeg har sagt, også til Schüssler, at det ser ut til å ligge en spennende historie her, men gjentatte ganger understreket at det krever et meget omfattende research- og kildearbeid. Det prosjektet kan det godt hende vi skal gå i gang med en dag, men timingen er ikke riktig nå – med så mange løse tråder.»

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder tre artikler i Glåmdalen om en eiendom kalt Kulturparken Nor museum. Eiendommen var tidligere formelt eiet av Stiftelsen Nor, som i februar 2019 ble begjært konkurs. Eiendommen ble lagt ut for tvangssalg og Jan W. Schüssler, tidligere styreleder av Stiftelsen Nor, hadde lagt inn bud. Kommunen hadde ifølge artikkelen forkjøpsrett til eiendommen, men rådmannen frarådet politikeren å benytte seg av den. Stiftelsen Nors advokat hadde også politianmeldt to advokater, henholdsvis bobestyrer og styreleder i stiftelsen, etter konkursbegjæringen. Nå var anmeldelsen imidlertid henlagt.

Klager er Kulturparken Nor museum og Jan W. Schüssler. Klager reagerer på helheten i dekningen over tid, men på grunn av klagefristen er det tre artikler som innklages. Klager mener artiklene er ensidige og fulle av feil, at vesentlig informasjon er utelatt, og at klager er utestengt fra samtidig imøtegåelse. Videre klages det på et påstått avtalebrudd i forbindelse med en minnelig ordning av en tidligere PFU-sak.

Glåmdalen avviser brudd på god presseskikk. Avisen kan ikke se at artiklene inneholder feil, og mener heller ikke at omtalen utløser klagers rett til samtidige imøtegåelse. Avisen har kontaktet klager og klagers advokat der det har vært naturlig, og også spurt klager om han vil delta i debatten gjennom leserinnlegg. Avisen avviser avtalebrudd.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) kan ikke se at det er begått et avtalebrudd i forbindelse med minnelig ordning i en tidligere PFU-sak.

Utvalget viser til pressens rett til å informere om det som skjer, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 1.2. Videre minner utvalget om redaksjonens rett til å velge vinkling, et ståsted å se en sak ut ifra. Berørte parter kan naturligvis mislike mediets valg og vinkling, men ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.

Utvalget merker seg at de tre påklagede artiklene er en del av en større dekning av Kulturparken Nor, som har pågått over tid. Utvalget registrerer at klager er og har vært svært uenig med kommunen når det gjelder omstendighetene rundt eiendommen, og videre at konkursen er bestridt.

Slik utvalget ser det, var ikke Glåmdalen presseetisk forpliktet til å omtale denne uenigheten i de påklagede artiklene. Utvalget mener rådmannens anbefaling om å avstå fra bruk av forkjøpsrett, politikernes befaring, samt politiets henleggelse av en anmeldelse, måtte kunne omtales på den måten Glåmdalen gjorde det.

Utvalget kan ikke finne feil og mangler i artiklene som skulle tilsi et presseetisk brudd. Tittelen i tredje artikkel er noe upresis, men er ikke av en slik alvorsgrad at det skulle tilsi et brudd på god presseskikk. Etter utvalgets mening, er dette en saklig dekning av en sak som har allmenn interesse.

PFU kan heller ikke se at klager er utsatt for sterke beskyldninger av faktisk art og at klagers rett til samtidige imøtegåelse er utløst. Utvalget merker seg imidlertid at klager har fått tilbud om å komme til orde i form av tilsvar.

Glåmdalen har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. mars 2021

Anne Weider Aasen,

Ellen Ophaug, Gunnar Kagge, Stein Bjøntegård,

Ylva Lindberg, Øyvind Kvalnes, Ingrid Rosendorf Joys