PFU-sak 22-013Marit Snerting mot Trønder-Avisa

SAMMENDRAG:

Trønder-Avisa publiserte i januar 2022 i både papir- og nettutgaven en artikkel der en mann som mistet sin voksne datter i jula som følge av selvmordsforsøk, fortalte om hjelpen han og familien har fått av kriseteamet i kommunen i etterkant. I artikkelen ble det også publisert bilder fra datterens begravelse.

KLAGEN:

Klager er mor til avdøde. Hun opplyser at datteren har vokst opp hos henne og stefaren. Hun reagerer på at avisa har vært til stede i begravelsen, tatt bilder og publisert disse, uten at hun verken ble orientert eller spurt om tilstedeværelsen, fotograferingen eller publiseringen.

Klager skriver: «Jeg opplever at privatlivet rundt min datters bortgang har blitt enormt krenket og TA har publisert bilder av meg, min familie, kisten, seremonien og fra begravelsen uten min kjennskap og samtykke er helt uforståelig. Som mammaen hennes oppleves dette som enda en belastning i en brutalt vanskelig tid. Jeg har ikke ord. Jeg opplever tap av kontroll ovenfor det offentlige rom, private informasjon og bilder på mitt mest sårbare som er delt i avis og på nettavisa, og mener dette er et alvorlig brudd på både personvern å god presseetikk.»

Klager anfører brudd på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP): 3.3, 3.9, 4.1, 4.3, 4.6, 4.12.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt, men uten at det har ført fram til noen minnelig løsning.

TILSVARSRUNDEN:

Trønder-Avisa (TA) opplyser at bakgrunnen for artikkelen var at avdødes far kom til avisa fordi han ønsket å fortelle hvordan han og flere opplevde å bli ivaretatt av kommunen da tragedien skjedde. TA skriver: «I denne kontakten formidlet [han] at han snakket på vegne av store deler av avdødes nære familie (...), som alle hadde fått god hjelp av kommunen.»

TA opplyser at det etter intervjuet ble «rettet en henvendelse til [mannen] om hvorvidt vi kunne være til stede i kirka da avdøde skulle bisettes, så lenge familien var innforstått med dette, og ga sin godkjenning. Det sa [han] ja til.»

TA skriver at de også kontaktet presten dagen før bisettelsen: «Vi var kjent med at avdødes foreldre ikke bodde sammen, og ville derfor forsikre oss om at hele familien var informert og bekvem med vår tilstedeværelse i kirka, og med at vi nøkternt publiserte bilder av seansen og av kista. Avdødes mor var spesifikt nevnt i denne samtalen. Vi fikk svar fra presten med bekreftelse på at vi kunne komme. Vi fullførte arbeidet med artikkelen på vanlig vis, og publiserte artikkelen.»

Det påpekes at det ble publisert to bilder fra bisettelsen, og at disse ble brukt som supplerende bilder, altså ikke på forside eller som hovedbilde.

TA opplyser at klager tok kontakt etter publisering og orienterte om at hun verken var forespurt om omtalen, avisas deltakelse i bisettelsen eller publisering. Hun var heller ikke blitt kjent med publiseringen før etter flere dager. TA skriver: «Hun var sterkt opprørt over både artikkel og bildene. I samtalen beklaget vi flere ganger at vi hadde satt henne i en vanskelig situasjon.»

Noen dager etter samtalen tok klager ny kontakt der hun spurte hvorfor artikkel og bilder ikke var fjernet: «Vi svarte at fjerning av bilder fra nettartikkelen så langt ikke hadde vært tema, men at vi ville etterkomme dette fordi hun ønsket dette sterkt. Vi meldte videre tilbake at fjerning av artikkelen ikke var aktuelt. Bildene fra bisettelsen ble tatt bort fra artikkelen omtrent en time senere.»

Avisa bekrefter at det også ble tatt ny kontakt med avdødes far samt presten, og at det da ble bekreftet at klager ved en misforståelse ikke var konkret spurt.

Slik TA ser det, er den publiserte artikkelen nøktern. TA understreker at den ikke omhandlet avdøde, men altså fars opplevelser av å miste barn i selvmord, og at tematikken har samfunnsmessig betydning.

TA skriver: «Dødsfall, og særlig selvmord, er ufattelige kriser i de pårørendes liv, og pressen bør utvise særlig forsiktighet og respekt i omtale av slike saker. Dessuten er bisettelser blant de sterkeste og næreste opplevelser i menneskers liv. Dette har vært klare forutsetninger i vårt arbeid. Selv om bisettelser er vonde og tunge, kan de også være varme. Foto fra bisettelser er journalistisk motivert i blant annet ønsket om å formidle også de positive følelsene etter et dødsfall – og er med og dokumenterer virkeligheten på en måte som gjenspeiler alvorligheten i det saken handler om.»

Det påpekes at avisa i omtalen av hensyn til avdødes familie ikke har brukt hennes etternavn eller bilde: «Et bilde av kisten er dermed en måte for oss å gi avdøde et ‘ansikt’ på, som balanserer behovet for nærhet med behovet for avstand. Vi publiserte også et bilde til, som viser en scene fra kirken med presten i midten, og hvor man ser bakhodene på familiemedlemmer. Både selve fotograferingen, motivene som er brukt, og plasseringen bildene har fått er etter vår vurdering svært nøkterne.»

Selv om TA har fått godkjennelse til publisering og tilstedeværelse fra mange i familien, påpeker TA: «Hvis én av personene i nær familie motsetter seg tilstedeværelse og fotografering i kirka, er det selvsagt for oss at vi da dropper dette. Bildene i kirka er ikke avgjørende for saken, og hadde vi vært kjent med motstanden avdødes mor hadde mot dette, hadde vi ikke ønsket å være der. Vi avpubliserte også bildene raskt etter at Snerting ba om det.»

Slik TA ser det, har avisa gjort «en respektfull og grundig vurdering av familiens holdninger til vår tilstedeværelse, selv etter at vi ble invitert inn i denne saken». Avisa skriver: «Det er en balansegang hvor grundig man skal gjøre slike forespørsler. Det er helt vanlig i saker om tragiske dødsfall at man forholder seg til ett familiemedlem som en kontaktperson, og i en krisesituasjon er det både uhensiktsmessig og lite respektfullt om pressen skal spørre alle familiemedlemmer direkte. Vår kontakt med presten var en sikkerhetsventil for å sikre at vi ikke trådte feil, men dette ble dessverre ikke nok.»

Etter TAs syn er de anførte VVP-punktene 3.3, 4.1 og 4.3 ikke relevante. Videre mener TA at de øvrige – VVP 3.9, 4.6 og 4.12 – er godt innenfor det akseptable, «selv om denne beklagelige situasjonen oppsto». TA avslutter: «Vi mener også vi har gjort grep i ettertid for å rette opp i den situasjonen.»

Klager skriver: «Vil minne om at TA sin tilstedeværelse og deling av bilder fra en privat begravelse er en stor og urimelig belastning i en vanskelig tid for både meg som mamma til [avdøde], og hele familien på denne siden.» Klager viser til at de er en stor familie som bor i Trøndelag, mens andre deler av familien bor et annet sted i landet, og at omtalen derfor rammer klagers familie «ekstra hardt».

Klager anfører: «Det er helt uforståelig at vi ikke ble informert verken i forkant eller i etterkant om TA og pressens rolle i noe som for meg er meget privat.»

For øvrig påpeker klager at bildene fremdeles [9.2.2022] ligger på Google. Klager tilføyer også at hun ikke opplever at avisa har gjort forsøk på å finne en minnelig løsning.

Klager avslutter: «Det er brutalt å miste barnet sitt på denne måten og både artikkel og bilder uten min kjennskap legger ytterligere sårhet og uforstand til hendelsen. Som mamma og den [avdøde] alltid har bodd hos, oppleves dette som nærmest et overgrep. Jeg ønsker en minnelig ordning fra TA men det bør skje på initiativ fra TA og burde ikke være min belastning.»

Trønder-Avisa har ikke hatt flere kommentarer, og tilsvarsrunden ble avsluttet.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Trønder-Avisa publiserte i januar 2022 en artikkel om krisehjelpen kommunen ga en mann og hans familie etter at han mistet sin voksne datter i jula etter selvmordsforsøk. I artikkelen ble det også publisert bilder fra datterens begravelse.

Klager er mor til avdøde. Hun opplyser at datteren har vokst opp hos henne og stefaren. Klager reagerer på at avisa har vært til stede i begravelsen, tatt bilder og publisert disse, uten at hun verken ble orientert eller spurt om fotograferingen og publiseringen. Klager opplever dette som en enorm tilleggsbelastning i en allerede tung tid.

Trønder-Avisa opplyser at de var kjent med at avdødes foreldre ikke bodde sammen, og derfor ville forsikre seg om at hele familien var informert. De var i forkant i kontakt med både avdødes far og presten om tilstedeværelse under bisettelsen, fotografering og publisering. I etterkant viser det seg imidlertid at klager ved en misforståelse ikke ble orientert. TA påpeker at de selvsagt ikke ville publisert bildene om de hadde kjent til klagers syn tidligere. Avisa har beklaget overfor klager, og har slettet bildene på nett.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om at hensikten med de presseetiske normene er å hjelpe redaksjonene til ikke å påføre mennesker unødige belastninger.

I dette tilfellet ser PFU at Trønder-Avisa har omtalt et tema av samfunnsmessig betydning. Det måtte avisa selvsagt kunne gjøre. Men når mediene velger å formidle et innhold og tema som berører sterke og vonde følelser, ikke bare hos kildene i publiseringen, men der også andre er nært berørt, må mediene utvise en særskilt varsomhet.

PFU påpeker at det er viktig å kontakte nære pårørende når døde personer skal omtales, ikke fordi mediene nødvendigvis må innhente et samtykke til publisering, men for at pårørende på denne måten vil få en mulighet til å være forberedt.

Utvalget merker seg at Trønder-Avisa også var seg bevisst dette varsomhetskravet. Likevel kom avisa i skade for å publisere uten at klager var orientert.

Selv om redaksjonen har hatt gode intensjoner, og skaden skyldes en misforståelse, mener PFU at det ikke kan veie opp for den belastning klager er utsatt for. Etter utvalgets mening er også publiseringstidspunktet et relevant moment her; artikkelen ble publisert få dager etter begravelsen. Utvalget minner generelt om at det skal vises hensyn overfor mennesker i sorg, jf. punkt 4.6 i Vær varsom-plakaten (VVP). Når redaksjonen visste at avdødes foreldre ikke bodde sammen, mener PFU at avisa måtte forsikret seg om at begge sider faktisk var kontaktet. Slik utvalget ser det, har Trønder-Avisa ikke opptrådt tilstrekkelig hensynsfullt, jf. VVP 3.9.

Trønder-Avisa har opptrådt kritikkverdig på punkt 3.9 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 2. mars 2022

Anne Weider-Aasen,

Stein Bjøntegård, Ellen Ophaug, Gunnar Kagge,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Ingrid Rosendorf Joys