PFU-sak 22-030NN mot Lofotposten

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Lofotposten publiserte en artikkel om et hus som skulle selges. En person som hadde bodd i huset uttalte seg, og det ble publisert private bilder personen hadde delt med avisa.

Klagerne er i familie med personen som har uttalt seg og har tilhørighet til det omtalte huset. De reagerer på at redaksjonen aldri kontaktet dem og innhentet samtykke til omtalen og bildene før publisering. Klagerne mener fremstillingen i artikkelen er feilaktig, og at Lofotposten skulle gjort bedre undersøkelser. Slik klagerne ser det, kan en redaksjon ikke handle i god tro når den skal skrive om folks familier. Det opplyses at publiseringen oppleves ydmykende og har påført dem en stor belastning.

Lofotposten beklager at publiseringen har vært opprivende for de berørte. Redaksjonen opplyser at intensjonen var den beste, og at den handlet i god tro. Det vises til at personen som uttalte seg fortalte sin historie på en tillitsfull og troverdig måte. Vedkommende ga også uttrykk for å ha vært i kontakt med familien om saken og bildene. Det var ingenting ved saken og opplysningene som tilsa at varsellampene skulle lyse for redaksjonen. Etter Lofotpostens mening er historien gjengitt nøkternt, og den er på ingen måte utleverende.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om at hensikten med de presseetiske normene, Vær Varsom-plakaten (VVP), er å hjelpe redaksjonene til ikke å påføre mennesker unødige belastninger. Mediene skal derfor utvise hensyn både i det journalistiske arbeidet og i selve publiseringen.

Det er en del av medienes oppgave å fortelle om det som skjer i samfunnet. Det kan også inkludere enkeltpersoners historier og opplevelser. Men når kilden trekker inn andre i fortellingen, må redaksjonen være oppmerksom på hva som formidles om de andres historier, og vurdere om de nevnte må kontaktes. På generelt grunnlag minner utvalget om at det i mange saker kan være viktig å være i direkte kontakt med berørte parter; ikke fordi mediene nødvendigvis må innhente samtykke til publiseringen, men for at nært berørte skal få mulighet til å være forberedt, og anledning til å bidra med eventuelt andre opplysninger, jf. VVP 3.2 om kildebredde.

I dette påklagede tilfellet ser PFU at Lofotposten har lagt vekt på å formidle fra kildens ståsted, slik denne opplevde og husker historien. Samtidig konstaterer PFU at også klagerne ble omtalt og trukket inn i omtalen enkelte steder; blant annet er de avbildet på et gammelt bilde. Slik utvalget ser det, er det imidlertid ikke noe ved fremstillingen og opplysningene som isolert sett tilsa at redaksjonen burde opptrådt ekstra varsomt. Utvalget merker seg at redaksjonen handlet i god tro og oppfattet at klagerne var orientert om både omtalen og bildene som ble publisert.

PFU har samtidig stor forståelse for den situasjonen klagerne har havnet i, men ut fra presseetisk praksis vil det være for strengt å kreve at redaksjonen skulle kontaktet klagerne i dette tilfellet. Slik PFU ser det, handler det her mer om en uheldig konsekvens enn noe avisen direkte kan lastes for. For øvrig merker utvalget seg at Lofotposten tok hensyn; da redaksjonen ble klar over klagernes reaksjon, avsto avisen fra å publisere artikkelen på nett.

Lofotposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. mai 2022

Anne Weider Aasen,

Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård, Ådne Lunde,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Ingrid Rosendorf Joys