Hopp til hovedinnhold

Dette er en betaversjon, som skal videreutvikles. Tips om feil og forbedringer kan sendes inn her.

PFU-sak 23-125Linn Therece Johansen Kristoffersen mot Aftenposten

Aftenposten brøt ikke god presseskikk

PFU konkluderte med at Aftenposten ikke gikk over privatlivets grenser da avisen omtalte bosituasjonen til forsvarssjefens kone og stilte kritiske spørsmål om skatt. Forholdene hadde offentlig interesse og avisen stilte legitime spørsmål.

Ikke brudd

Relevante punkter i VVP

Innklagede publiseringer

PFUs uttalelse

Aftenposten omtalte i juni 2023 at forsvarssjefens kone hadde leid ut rom til forsvarssjefens bror, og året etter solgt leiligheten uten å skatte av salget. Det kom frem at skattereglene krever at man selv har bodd i boligen tolv av de siste 24 månedene for å kunne selge skattefritt. Artiklene stilte spørsmål ved om hun faktisk hadde bodd i leiligheten i perioden som var opplyst.

Klager:
Forsvarssjefens kone mente seg offentlig uthengt og forhåndsdømt som en skatteunndrager. Hun anførte at Aftenposten ikke hadde dokumentasjon som underbygde insinuasjonene, og at omtalen var basert på et svært tynt grunnlag. Slik klager så det, vinklet avisen på henne som privatperson på utilbørlig vis. Videre viste hun til at avisen fikk opplysninger på bakgrunn knyttet til hennes helse som klargjorde problemstillingene, men at disse ikke ble hensyntatt. Ifølge klager klargjorde Aftenposten heller ikke premissene og hva saken omhandlet da avisen tok kontakt. Det ble kun stilt spørsmål om en leiekontrakt, og bedt om innsyn i forhold av privat karakter. Klager opplevde heller ikke at avisen tok nok hensyn i den journalistiske prosessen. Hun anførte at avisen sendte hyppige henvendelser, som ble svært belastende og fikk negative konsekvenser for hennes helse.

Mediet:
Aftenposten uttrykte forståelse for at klager opplevde det belastende å bli gransket, men påpekte at personer i betrodde stillinger må tåle søkelys. Avisen viste til at forsvarssjefen og hans bror har hatt boliger som delvis er finansiert av skattebetalerne, at klager har en høyere offisersgrad i Forsvaret, samt at klagers forhold til forsvarssjefen gjør at også hennes bo- og skatteforhold er av offentlig interesse. Aftenposten avviste at klager ble beskyldt for skatteunndragelse, og mente saken var presentert nøktern, med forbehold. Det ble gjort et grundig kildearbeid, og klager fikk alle muligheter til å opplyse saken, anførte avisen, som påpekte at journalisten presenterte seg og var åpen om sitt ærend; første kontakt gjaldt innledende spørsmål om leieforholdet, før det ble klart at saken også ville omhandle klagers bosituasjon og skatt. Slik avisen så det, tok den også hensyn til klagers situasjon; bakgrunns-opplysningene ble ikke publisert fordi klager understreket at de ikke skulle publiseres. Det kom likevel frem via ektemannens uttalelser at sykdom var årsaken til klagers bosituasjon.

PFUs vurdering:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) minner om at det er en del av pressens samfunnsoppdrag å stille kritiske spørsmål. Samtidig skal den som utsettes for kritisk søkelys bli behandlet skikkelig, i tråd med presseetikkens krav. Vær Varsom-plakaten (VVP) skal ikke hindre kritikk, men sørge for presseetisk ansvarlige publiseringer.

Berettiget søkelys eller private opplysninger?
Et sentralt spørsmål i denne PFU-saken, gjelder hvorvidt omtalen var berettiget, eller om den gikk ut over det som har offentlig interesse. PFU konstaterer at de omtalte innehar høyere stillinger i Forsvaret. Klagers mann er dessuten øverste sjef i Forsvaret. Det handler altså om personer i den typen roller mediene åpenbart må kunne sette søkelys på.

At man har en offentlig rolle, innebærer ikke at enhver opplysning om personen er relevant. Det er imidlertid legitimt å undersøke hvordan offentlige penger benyttes, og utvalget fastslår at Aftenposten måtte kunne stille spørsmål ved leieforholdet mellom klager og forsvarssjefens bror, da sistnevnte fikk gratis pendlerbolig av E-tjenesten. Videre konkluderer utvalget med at det også var berettiget å undersøke klagers bosituasjon i lys av det skattefrie leilighetssalget og uttalelsene fra hennes mann, forsvarssjefen, om at de var samboere, og han disponerte forsvarets representasjonsbolig. Slik utvalget ser det, har Aftenposten ikke omtalt irrelevante eller private forhold, jf. VVP 4.3.

Hensyn i det journalistiske arbeidet
Utvalget kan likevel forstå at klager opplevde flere av spørsmålene fra Aftenposten som nærgående, da det ble spurt om innsyn i private bankutskrifter, navn på fastlege og oppheving av taushetsplikt. Utvalget ser at spørsmålene ble stilt som del av Aftenpostens arbeid med å dokumentere påstander og opplysninger, noe som er helt sentralt i journalistikken, jf. VVP 3.2. PFU fastslår at avisens spørsmål var legitime, men minner samtidig om at redaksjonene må være seg bevisst hvordan de kommuniserer med kilder om forhold som kan oppleves invaderende. Det er viktig at mediene viser hensyn i den journalistiske arbeidsprosessen, jf. VVP 3.9.

I dette tilfeller finner utvalget ikke grunnlag for å si at Aftenposten har opptrådt hensynsløst overfor klager. Utvalget merker seg at Aftenposten har vært klar over klagers helsesituasjon, og forsøkt å begrense antallet henvendelser.

Videre understreker utvalget at det også er viktig at mediene er så tydelige som mulig på hvilke premisser som gjelder for kontakten, jf. VVP 3.3. Ut fra det som er forelagt PFU, fremstår det som at premissene også har vært tilstrekkelig klargjort i dette tilfellet. Klager har visst at hun var i kontakt med en journalist og at det handlet om en mulig publisering.

Forsvarlig presentasjon
Det er ubehagelig å bli utsatt for kritisk søkelys, og PFU har forståelse for at klager opplever dekningen som en belastning. En ansvarlig presse skal sørge for at den som blir utsatt for søkelyset får tilstrekkelig mulighet til å opplyse og kommentere saken, at det som publiseres er korrekt, og at nødvendige opplysninger ikke blir utelatt. PFU merker seg at klager mener at Aftenposten har fremstilt saken urimelig, uten tilstrekkelig kildegrunnlag, og uten å hensynta informasjonen hun ga redaksjonen.

Utvalget konstaterer imidlertid at klager kommer til orde, og at forklaringen om at hennes bosituasjon skyldtes helsemessige årsaker, er med i det publiserte, gjennom uttalelser fra forsvarssjefen. PFU ser at blant annet tittelen i den første publiseringen er spisset, men konkluderer med at fremstillingen er tilstrekkelig hensynsfull, jf. VVP 4.1.


Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 29. november 2023

Anne Weider Aasen,
Stein Bjøntegård, Ellen Ophaug, Sveinung Uddu Ystad,
Nina Fjeldheim, Ingrid Rosendorf Joys, Øyvind Kvalnes

Klagen

Klager er forsvarssjefens kone, som opplever seg utsatt for maktmisbruk og ærekrenkelse gjennom Aftenpostens publiseringer. Klager skriver: «Jeg mener Aftenposten har hengt meg som privatperson ut, ved nærmest å forhåndsdømme meg som skatteunndrager uten henvisning til fakta som underbygger insinuasjonene.»

Klager anfører: «Aftenposten mottok personlige opplysninger på bakgrunn før publisering 9.juni som jeg mener klargjør problemstillingene Aftenposten tok opp. Jeg oppfatter ikke at mine opplysninger er hensyntatt.»

Videre påpeker klager at klagen også gjelder Aftenpostens arbeidsmetodikk og journalistiske framferd. Klager anfører i klagen flere brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP), knyttet til blant annet:

  • 3.2, kildekritikk og opplysningskontroll
  • 3.3, klargjøring av premisser
  • 3.9, hensyn i journalistisk arbeid
  • 4.1, saklighet og omtanke i innhold og presentasjon
  • 4.3, privatliv
  • 4.5, forhåndsdom
  • 4.7, identifisering ved omtale av klanderverdige forhold


Når det gjelder kontakten med Aftenposten før publisering, skriver klager at journalisten ikke informerte om hva saken gjaldt, kun at hun ville stille spørsmål om en leiekontrakt. Klager mottok først tre spørsmål, som hun ikke så noen grunn til å besvare, men journalisten fortsatte å ta kontakt «uten å opplyse om sakens tema», ifølge klager.

Klager skriver: «I neste runde understreket jeg for ÅL [journalisten] at det ikke handlet om ikke å hjelpe henne. For meg handlet det om at jeg ikke hadde noe uoppgjort knyttet til kontrakten hun spesifikt spurte om. ÅL viste ikke til noen anklager eller påstander rettet mot meg, eller annen informasjon som jeg ble bedt om å imøtegå. Likevel insisterte ÅL på å få se dokumentasjon/utskrift som kunne underbygge min påstand om at intet var uoppgjort.

Hun ville ha dokumentasjon som bevis for at jeg hadde mottatt husleie av en leietaker iht leiekontrakten hun hadde fått innsyn i fra Etterretningstjenesten. Hun ville ha innsyn i, eller dokumentasjon fra, min private bankkonto. (VVP 3.3, 3.6, 3.9 og 4.3).»

Klager opplyser at henvendelsene fra journalisten kom hyppig, og at de ble en stor belastning som gikk ut over klagers plikter overfor arbeidsgiver samt klagers helse. Klager skal ha bedt journalisten om forståelse for at hun ikke ønsket å kommentere det hun anså som spørsmål av privat art, men hun ga likevel til slutt etter for det hun opplevde som et press, og sendte derfor privat kontoutskrift. Klager påpeker at dette skjedde mens hun ikke ante hva saken til Aftenposten handlet om: «Jeg forstod at min person var relevant, men ikke på hvilken måte», skriver klager.

Etter tre og en halv uke med utallige henvendelser ba journalisten om en bakgrunnssamtale, som klager opplyser at hun også følte seg presset til. De avtalte et møte 8. juni, men da avtalen måtte endres, lyktes de ikke med å finne et tidspunkt. Klager skriver: «Vi møttes ikke 8. juni. Henvendelsene fortsatte og jeg måtte ta en alvorlig beslutning knyttet til personvern. Det ble nødvendig å oppgi private personopplysninger til Aftenpostens redaktør og Åshild Langved om min helsetilstand. Jeg sendte en e-post og satt redaktør Trine Eilertsen på kopi. E-posten ble besvart med en SMS torsdag 8. juni kl 11:33 av ÅL: ‘Det eksisterer ingen gjensidig avtale om at informasjonen du har sendt oss og VG er på bakgrunn.’ Slik jeg oppfatter ÅL, ville ikke personopplysningene mine hensyntas i journalistens videre arbeid i den pågående saken. Henvendelsene fortsatte. Jeg gjentok at jeg takket nei til å kommentere saken, og ba om respekt for det. Jeg oppfattet ikke at min beslutning ble respektert (VVP 3.9, 4.1, 4.3).»

I kontakten som fulgte ble klager bedt om navn på fastlege og å oppheve taushetsplikten, for å underbygge opplysningen om at hun bodde på Bislett etter råd fra legen. Klager opplyser at hun opplevde dette som et grovt overtramp mot personvernet (VVP 3.9, 4.3).

Når det gjelder selve publiseringene, reagerer klager på hvordan Aftenposten har presentert saken. Etter klagers mening har Aftenposten vinklet på henne som privatperson på «utilbørlig» vis, og antydet misligheter knyttet til skatt ved boligsalg, uten dokumentasjon.

Klager viser også til at saken bar merkelappen «Aftenposten avslører» på nett, noe klager mener er gjort for å skape ekstra oppmerksomhet, flere klikk, og skape en forventning om noe oppsiktsvekkende. Klager stiller spørsmål ved hva Aftenposten har avslørt, og hvorfor hennes person har offentlighetens interesse. Slik klager ser det, har Aftenposten omtalt hennes privatliv.

Klager skriver: «Min påstand er at ‘Aftenposten avslører’ er uten koblinger til konkrete fakta som underbygger antydningene om at jeg har unndratt skatt (VVP 3.2). Ingen kilder i saken uttrykker misligheter eller anklager mot meg. Forhold jeg mener er særskilt viktig når en privatperson omtales i alvorlig negative ordelag. Dersom Aftenposten mener å ha avslørt noe klandreverdig eller straffbart, må det vurderes om bruk av mitt navn og bilde skulle vært offentliggjort i saken (VVP 4.5, 4.7). Jeg oppfatter ikke at det er lagt vekt på saklighet og omtanke av de omtalte (4.1 i VVP).»

Klager avviser videre at hun er en offentlig person, og reagerer på at hennes ønske om å avstå fra å kommentere detaljer fra det hun anser som opplysninger om hennes privatliv, ikke er blitt respektert.

Videre opplever klager seg nærmest overvåket og forfulgt etter innsynet som ble gitt Aftenposten knyttet til hennes historikk som arbeidstaker i Forsvaret. Klager har i klagen også gjengitt en rekke eposter for å illustrere de mange henvendelsene hun har fått og spørsmålene som er stilt (se klagen, sekr. anm.).

Klager reagerer videre på hvordan Aftenposten skal ha kontaktet andre i saken. Klager skriver: «De som har opplyst meg om henvendelsene, har beskrevet fremtoningen over telefon, både anrop og SMS, som ubehagelige. Journalisten har opptrådt innyndende i starten og etterhvert blitt pågående og intens. Noen er blitt kontaktet gjentatte ganger, og har beskrevet det som unødvendig gjentakende og uvant. (…) Det er en betydelig belastning å være den personen (…) som er indirekte årsak til at fine folk utsettes for ubehag og opplevd press. Jeg har stor respekt for privatlivets fred (...) journalistens arbeidsmetodikk står for journalistens regning i hennes søken etter privat informasjon om min person. Jeg ber PFU vurdere om journalistene har opptrådt hensynsfullt i arbeidet (VVP 3.9)»

Klager oppsummerer: «I sum opplever jeg for første gang i livet en tilværelse der privatlivets rett har opphørt. Jeg føler meg uthengt i nabolaget, overvåket og trakassert som følger av Aftenpostens gravearbeid knyttet til mitt privatliv. I tillegg opplever jeg å bli forhåndsdømt gjennom Aftenpostens gjentatte publiseringer på nett og papir. (…) At Aftenposten velger å holde liv i en sak over tid, har forsterkende effekt i opinionen. Når Aftenposten i tillegg får rikspolitikere til å kommentere saken basert på Aftenpostens vinkling, forsterkes alvorlighetsgraden. (…)»

Etter klagers mening har Aftenposten presentert henne som «en militær offiser som ikke følger gjeldende lover og regler for skatt». Klager anfører: «Det er en fremstilling av meg som er uriktig, og svært alvorlig.»

For øvrig påpeker klager at Aftenpostens omtale har blitt spredt i flere medier, og hun bemerker: «Personlig er belastningen alvorlig og betydelig. (…)»

Forsøk på minnelig løsning

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Mediets svar

Aftenposten uttrykker forståelse for at det kan være belastende å bli ettergått med undersøkende journalistikk, men anfører at personer i fremskutte posisjoner og i betrodde stillinger må tåle et skarpere søkelys. Med henvisning til Vær Varsom-plakatens (VVP) 1.4, om pressens rett til å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, mener avisen at søkelyset var berettiget.

Aftenposten skriver: «Klagers forhold til forsvarssjefen og deres sammenvevde liv gjør at det er stor offentlig interesse knyttet til parets bo- og skatteforhold. Vi har forståelse for at klager opplever det som ubehagelig å bli gransket, men det er Aftenpostens jobb å stille kritiske spørsmål. Klager har imidlertid rett på redelig behandling. I denne saken er det gjort et omfattende og grundig kildearbeid, og klager har fått alle muligheter til å opplyse og kommentere saken. Aftenposten har ikke brutt god presseskikk.»

Når det gjelder den første kontakten med klager, opplyser Aftenposten at den handlet om å finne ut av hvorvidt boutgiftene forsvarssjefens bror, Frode Kristoffersen, hadde, var reelle.

Aftenposten skriver: «VVP 3.3 krever at premissene gjøres klare i kontakten med kilder. Det innebærer vanligvis at kilden må få et overordnet bilde av hva saksforholdet dreier seg om. Etter å ha fått innsyn i leiekontrakten mellom Frode Kristoffersen og Linn Therece Johansen Kristoffersen, etablerte vi kontakt på SMS og sendte en forespørsel til klager på e-post. Hun fikk tre spørsmål:

1. Hvor lenge leide du ut boligen din i Dalsbergstien til din nåværende svoger, Frode Kristoffersen?

2. Ifølge leiekontrakten mottok du 10.000 kroner den 15. hver måned. Kan du sende oss dokumentasjon på at du mottok disse pengeoverføringene i hele leieperioden?

3. Hva var grunnen til at du valgte å leie ut leiligheten din til Frode Kristoffersen og ikke legge den ut i privatmarkedet?

Det går klart frem av spørsmålene hva sakskomplekset handler om. På dette tidspunktet gjorde vi som nevnt innledende undersøkelser. Det kan ikke forventes at vi kan redegjøre i detalj for hvordan en artikkel vil se ut så tidlig i den journalistiske prosessen. Vi visste ikke at klagers egen bosituasjon og spørsmålet om skatt ville bli en del av saken da vi stilte de første spørsmålene.»

Aftenposten forklarer at videre undersøkelser førte til nye henvendelser og spørsmål til klager, og at journalisten i en epost av 4. juni opplyste hvor saken da sto, samt at klager 6. juni, tre dager før første publisering, ble opplyst om «alle sakens opplysninger». Her skrev journalisten til klager: «Sender dere her en oppsummering av det jeg har hentet inn av opplysninger. Dette er informasjon vi ønsker å gå videre med i en artikkel. Dersom noe er feil eller misforstått ber vi om at dere klargjør det i tilbakemeldingen til oss. Tilbudet om å stille til intervju og svare på ubesvarte spørsmål står fortsatt ved lag.»

Etter Aftenpostens mening har avisen stilt med helt åpne kort og vært klar på hva saken ville omhandle: «Allerede fra første kontakt peker vi på leiligheten i Dalsbergstien og leieforholdet med den kommende svogeren. Senere blir det klart at saken også handler om hennes egen bosituasjon og skatteforhold. Vi avviser brudd på VVP 3.3.»

Videre avviser Aftenposten også at avisen har omtalt private forhold og opptrådt uten å ta hensyn, jf. VVP 3.9 og 4.3. Avisen viser til at boforhold, omsetning av eiendom og skatteforhold er offentlig. Avisen anfører: «Både Eirik Kristoffersen og Frode Kristoffersen har hatt boliger som helt eller delvis er finansiert av skattebetalerne. (…) Det er i offentlighetens interesse at pressen undersøker hvordan disse ordningene brukes. Klager er ansatt i Forsvaret og har en høyere offisersgrad. Hun er gift med forsvarssjef Eirik Kristoffersen. Forsvarssjefen tilhører det øverste sjiktet i det offisielle Norge. (…) Ekteskapet knytter dem tett sammen i spørsmål om bolig, økonomi og skatt. Hvordan de to navigerer i disse spørsmålene er av stor offentlig interesse på grunn av samfunnsrollen de har. Begge er i betrodde stillinger hvor det stilles høye krav til integritet og dømmekraft.»

Med henvisning til en NRK-publisering viser Aftenposten også til at klager har søkt offentlighet om sitt privatliv. Avisen anfører videre at det er klager og hennes mann som er «kilde til opplysningen om at de to var samboere». Videre peker Aftenposten på at «[k]lager representerer Forsvaret sammen med sin ektemann. De stiller opp sammen i intervjuer, og hun er med ham når han representerer». Aftenposten skriver: «Skattespørsmål er i særdeleshet viktig fordi det handler om tillit og vår felles lommebok.» Dessuten påpeker avisen at Etterretningstjenesten ga innsyn fordi de også vurderte at det handlet om opplysninger av offentlig interesse.

Videre understreker Aftenposten at avisen legger vekt på å undersøke opplysninger, for å sørge for at det publiserte blir korrekt, jf. VVP 3.2. Det er bakgrunnen for at klager ble bedt om dokumentasjon, forklare avisen. Aftenposten skriver: «Vi kan forstå at det er ubehagelig å få slike spørsmål, men det er en nødvendig del av den journalistiske metoden for å sikre presisjon i rapporteringen. Som en forklaring på at klager bodde i den lille leiligheten, har både forsvarssjef Eirik Kristoffersen og klager henvist til hennes fastlege. Vi fikk blant annet oppgitt at legen anbefalte henne å bo der. Klager viste også til et behov for å bo der på grunn av medisinsk oppfølging. For å underbygge disse påstandene og få bekreftet opplysningene, ba vi klager om å oppheve legens taushetsplikt. Dette er igjen en vanlig metode for å kontrollere informasjon i et sakskompleks. Helsevesenet har standardiserte skjemaer for slike tilfeller. Det er naturligvis helt opp til klager om hun ønsker å frita legen fra taushetsplikten. Vi kan ikke se at det er kritikkverdig at vi forsøker å innhente dokumentasjon og forsterke kildegrunnlaget i saken på denne måten. Det ville ha styrket klagers sak og troverdighet dersom vi kunne ha brukt legen som kilde.»

Når det gjelder de gjentakende henvendelsene til klager, forklarer Aftenposten at det skyldes presseetikkens krav om å forelegge påstander for den anklagede part, også når parten ikke ønsker å snakke: «I vår sak var det blant annet nødvendig å gi henne mulighet til svare på påstander om at hun skal ha oppholdt seg mesteparten av tiden på Jeløya og i kommandantboligen på Akershus festning. Vi forstår at dette kan oppleves som belastende for klager, men i denne saken tilkom det underveis flere opplysninger som vi hadde spørsmål om, og som vi tok kontakt med klager om. Det lyktes oss til slutt å innhente klagers svar på flere av de sentrale spørsmålene i saken. Vi forstår at det kan oppleves som et press, men vi avviser at presset har vært utilbørlig. At klagers syn er representert i artikkelen, er naturligvis svært viktig og noe vi jobber for å oppnå. Det kan ikke regnes som kritikkverdig at vi har rettet gjentatte forespørsler til kilden for å få på plass en så viktig brikke i journalistikken.»

For øvrig mener Aftenposten at det ikke har vært «spesielt mange henvendelser». Avisen viser også til at kommunikasjonsstaben i Forsvaret har bistått klager i saken.

Når det gjelder muligheten for bakgrunnsinformasjon og off record-samtaler, forklarer Aftenposten at avisen i denne saken har ønsket svar som kan gjengis offentlig: «Da vi fikk en e-post fra klager som var merket som bakgrunnsinformasjon, og at innholdet ikke kunne gjengis, gjorde reporteren det klart at vi ikke hadde inngått en slik avtale. Det er ikke dermed sagt at vi står fritt til å bruke innholdet. E-posten inneholdt mange opplysninger vi ikke har gjengitt. I etterkant av e-posten med såkalt bakgrunnsinformasjon sendte vi noen oppfølgingsspørsmål som hun besvarte on record.»

Hva gjelder kontakt med andre kilder, viser Aftenposten til kildevernet og at avisen ikke kan opplyse hvem som er kontaktet. Avisen anfører imidlertid at det er «helt ordinær journalistisk metode å kontakte kilder, presentere seg og stille spørsmål». Avisen påpeker: «Kildene avgjør selv om de vil bidra med opplysninger. Dersom kilder av denne typen ikke har ønsket å snakke med oss, har vi respektert det. Vi kan forstå at enkelte kilder vil oppleve det som ubehagelig å bli kontaktet, men det betyr ikke at det er kritikkverdig å kontakte dem. Vi forstår også at klager opplever det som ubehagelig at vi foretar undersøkelser knyttet til hennes boforhold, men VVP 3.2 pålegger oss å kontrollere opplysninger og tilstrebe et bredt kildegrunnlag. Det er dette som har vært formålet med arbeidet. Når klager selv ikke vil svare på spørsmål, er det naturlig at journalister søker andre kilder for å opplyse saken.»

Med hensyn til vignetten «Aftenposten avslører», mener Aftenposten den er dekkende, fordi avisen mener å ha publisert en sak «som bringer helt nye og oppsiktsvekkende opplysninger til offentligheten». Avisen skriver: «Begrepet “avslører” tar ikke stilling til skyld eller alvorlighetsgrad. Helt bokstavelig betyr det å fjerne et dekkende slør som har ligget over opplysningene som nå er offentlig kjent. Gitt klagers relasjon til forsvarssjefen har opplysningene offentlig interesse.»

For øvrig avviser Aftenposten at deres dekning har vært spesielt omfattende, eller omtankeløs, selv om avisen forstår at klager opplever omtalen belastende.

Når det gjelder politikerne som uttaler seg, skriver avisen: «Politikerne baserer sine uttalelser på de opplysningene vi har publisert. Ingen, hverken åpne eller anonyme kilder, har beskyldt klager for skatteunndragelse. I artiklene er det ingen konstaterende formuleringer, som det ikke er dekning for. Nødvendige forbehold er på plass. Vi har i etterkant av publiseringen presisert overfor klager at invitasjonen til en samtale fortsatt står ved lag. Vi har også bedt om et intervju med forsvarssjefen. Foreløpig har vi ikke lykkes med å gjøre en avtale. Artiklene om parets boligsituasjon er basert på faktaopplysninger fra et bredt kildegrunnlag. De har nøkternt presentert og inneholder ikke karakteristikker.»

Aftenposten mener også ha gjort et grundig kildearbeid i saken: «Aftenposten har strenge interne regler for bruk av anonyme kilder. Bruken skjerper kravene til kildekritikk og kontroll av opplysninger. Kildene er grundig vurdert og funnet troverdige på grunn av sin plassering og tilgang på informasjon. Fremstillingen bygger på et bredt og uavhengig kildetilfang. De anonyme kildene er kun brukt som kilde for faktuelle opplysninger som har latt seg kontrollere med andre kilder. Vi har bestrebet oss på å undersøke kildenes agenda og ettergå opplysningene de har delt. Flere av kildene har fremlagt opplysninger og vist til andre kilder som underbygger deres observasjoner. (…) Vi avviser brudd på VVP 3.2.»

Slik Aftenposten ser det, kan artiklene heller ikke anses som forhåndsdømmende, jf. VVP 4.5: «Aftenpostens artikler rapporterer om fakta i saken knyttet til klagers bosituasjon. Hverken journalistikken eller kildene tar stilling til om klager skulle ha skattet av boligsalget eller til noe skyldspørsmål. Artiklene konstaterer ikke skyld i noen anklage og tar nødvendige forbehold.»

Avisen mener også klager må akseptere det kritiske søkelyset og omtale med navn, «på grunnlag av relasjonen til forsvarssjefen og hans rolle i offentligheten».

Replikk fra klager og mediet

Klager fastholder at Aftenpostens journalistikk og omtale ikke er i tråd med Vær Varsom-plakaten (VVP). Hun skriver: «Det er åpenbart at Aftenposten ikke har oppfattet, eller ignorerer, at alt jeg har foretatt meg siden 2018 har vært i kontekst av alvorlig sykdom. Det er min helsetilstand som forklarer hvorfor jeg bodde på Bislett til mars 2021, og hvorfor jeg oppholdt meg andre steder før jeg solgte leiligheten min. Jeg orienterte Aftenposten om min sykdom for å gi innsikt i og kunnskap om årsaken til bosituasjonen min. Aftenposten ble forelagt denne faktaopplysningen før første publisering. Aftenposten har selv valgt å utelate essensiell informasjon i denne saken. Aftenposten kunne vist til ‘private forhold’ i omtalen. Det gjorde Aftenposten ikke. Er det journalistisk arbeid i tråd med god presseskikk? Var fremstillingen av min person, som jeg finner svært injurierende, berettiget? Gitt faktaopplysningene Aftenposten hadde full tilgang til, var fremstillingen forholdsmessig og etterrettelig?»

Klager forklarer at årsaken til at hun opplyste avisen om sykdommen før publisering, handlet om å forklare hvorfor hennes bosituasjon ikke har vært A4 siden 2018, og hvorfor hun ikke «var fysiologisk i stand til å besvare alle henvendelsene». Klager påpeker: «Det er vesentlig forskjell på ‘motvillighet’ og ‘ikke i stand til’. Som Aftenposten vet, har jeg brukt formuleringen ‘ikke i stand til å kommentere fortløpende’, ved flere anledninger. Det har Aftenposten konsekvent oversatt til ‘ikke ønsket å svare’. Det er i beste fall en misforståelse. For meg er det usant og uetterrettelig. Min tilkortkommenhet kommer av sykdom, ikke motvilje, og det visste Aftenposten.»

Videre innvender klager at det er feil når Aftenposten skriver at hun bodde med sin svoger: «Frode bodde ikke i min leilighet, han bodde på Elverum. (…) Boligen min var ikke ‘leid ut til forsvarssjefens bror’. Frode leide ett rom (..) Jeg bodde på Bislett. Jeg måtte oppholde meg i helsefremmende omgivelser, for håndtering av symptomer og med håp om å bli frisk. De fleste døgn utenfor eget hjem var etter råd fra lagene.»

Klager avviser også Aftenpostens påstand om at saken har utgangspunkt i at forsvarssjefen har omtalt dem som samboere. Klager skriver: «Da det ble påpekt at Eirik hadde brukt ordet ‘samboere’ om vårt kjærlighetsliv, innrømmet han umiddelbart upresis bruk av ordet. At Aftenpostens sak ’har sitt utgangspunkt’ i at Eirik brukte ordet ‘samboer’ feil i ett eller to intervjuer, som handlet om noe helt annet enn folkeregistrerte adresser, er syltynt grunnlag. Når utgangspunktet leder til fremstilling av min person som skatteunndrager, er det både uforholdsmessig og alvorlig. Eiriks upresise, eller ikke formelt korrekte, bruk av samboer-begrepet, ble behørig påpekt og belyst, men at han innrømmet feilen fikk langt fra like stor oppmerksomhet. Om presis ordbruk, må Aftenposten arresteres for måten ‘bo’ brukes feil gjentatte ganger. Frode bodde på Elverum, jeg bodde på Bislett og Eirik bodde på Jeløya. Det er de faktiske bostedene våre frem til jeg flyttet til Jeløya og ble korrekt samboer med Eirik i 2021.»

Slik klager ser det, har Aftenposten ikke tatt forbehold i omtalen, slik avisen selv mener.

Klager stiller videre spørsmål ved hva som har offentlighetens interesse: «Selv om informasjon knyttet til boforhold er offentlig tilgjengelig informasjon, må det gå en grense for hvilke personer pressen omtaler, hvorfor og hvordan?»

Klager avslutter: «Jeg opplever Aftenpostens fremstilling av min person som uforholdsmessig svertende i forhold til det jeg mener er offentlig viktig opplysningsarbeid. Jeg er enig i Aftenpostens beskrivelse av Eirik og meg: ’Begge er i betrodde stillinger hvor det stilles høye krav til integritet og dømmekraft’. Når Aftenposten velger å fremstille meg i gjentatte publiseringer med manglende integritet og dømmekraft, må jeg stå opp for meg selv. Jeg mener jeg er feilaktig fremstilt, og at det gjøres på bakgrunn av antakelser, spekulasjoner og svært tynt grunnlag. Når fremstillingen kan svekke min troverdighet, som jeg er avhengig av som offiser, men også i livet, må desto større krav til etterrettelig og nyansert journalistikk stilles. I særdeleshet fordi jeg ikke er en offentlig person. Sakene er spekulative, og forhåndsdømmingen uforholdsmessig. Aftenpostens arbeidsmetode og publiseringer har gjort alvorlig skade mot min person og min helse. Konsekvensen av journalistikk med både etiske og faktiske mangler, er at skaden mot meg er vanskelig å gjenopprette. Jeg står ved at Aftenposten har brutt flere regler i Vær Varsom plakaten.»

Aftenposten anser påstanden om at essensiell informasjon er utelatt som underlig: «Vi må forholde oss til den informasjonen klager har gitt oss. Hun har fått spørsmål og blitt forelagt opplysninger i saken, og hun har fått alle muligheter til å svare og forklare seg. Vi har gjengitt de svarene hun har gitt oss.»

Når det gjelder helseopplysningene, gjorde klager det klart at det handlet om bakgrunnsinformasjon som ikke kunne publiseres.

Aftenposten skriver: «Aftenposten har altså lyttet til klagers egne instrukser om hvordan informasjonen skal brukes. Samtidig kommer det klart frem gjennom ektemannens uttalelser at det er sykdom som er forklaringen på at leiligheten har vært bosted. Vi skulle gjerne ha brukt mer plass på klagers forklaring, men det har vært vanskelig å få henne til å bidra med opplysninger. Klager står fritt til å velge hvordan hun forholder seg til henvendelser fra Aftenposten, men det blir absurd å påstå at vi har holdt tilbake opplysninger som hun selv har understreket i skriftlig form at hun ikke vil skal publiseres.»

Videre avviser Aftenposten at det skulle være urimelig å si at klager var uvillig til å svare på spørsmål. Avisen viser til hva klager svarte i eposter til avisen, og mener disse viser «at klager gjennomgående ikke vil opplyse saken fordi hun mener den er av privat karakter».

Samtidig skriver Aftenposten: «Vi forstår at det kan være belastende å bli gjenstand for kritisk journalistikk, og det gir inntrykk å lese klagers beskrivelser av hvordan hun har reagert på journalistikken. Vi har forsøkt å ta hensyn til hennes situasjon samtidig som vi har bedt om svar på legitime spørsmål. Vi har vært varsomme med å kontakte klager gjentatte ganger og til ulike tider av døgnet. All dialog har foregått skriftlig, og tonen i korrespondansen har vært god og saklig. Med unntak av bakgrunnsnotatet har det vært få referanser til sykdom. Spørsmålene har ikke vært kompliserte. De har i hovedsak handlet samboerstatusen, bosted og hvorvidt hun skattet av boligsalget. Mye av korrespondansen har foregått med forsvarssjefens kommunikasjonsstab på kopi. Flere presserådgivere var involvert i sitatsjekken før første publisering. Klager har altså hatt et apparat rundt seg, og hun har hatt tilgang til rådgivning fra Forsvaret.»

For øvrig fastholder Aftenposten at omtalen er korrekt: «Utleieforholdet med Frode Kristoffersen er presist beskrevet i Aftenpostens artikler. Det går klart frem at det var snakk om utleie av ett rom, og at hennes forklaring er at hun har bodd på Bislett.»

Aftenposten understreker også at avisens spalter fremdeles er åpne for klager: «Det er godt dokumentert at Aftenposten aktivt har etterspurt hennes perspektiv. Vi må imidlertid forholde oss til hva hun og forsvarssjefen har svart på våre spørsmål før publisering. De har fått alle muligheter til å forklare seg. Hvis de ønsker å si mer om saken i et intervju eller skrive på debattplass, er de velkommen til det. Begge har fått dette tilbudet gjentatte ganger. Tilbudet står ved lag.»

Videoopptak av behandling

Det er PFUs skriftlige uttalelse som utgjør utvalgets konklusjon. Den muntlige diskusjonen i møtet er PFUs metode for å komme frem til konklusjonen.

Merknader

Parallell klage mot VG (sak 126/23)

Relaterte saker

Vis saker med samme:

Brudd

Askøy kommune mot Dagbladet

Felt på punkt

Øvrige punkt

Presseetiske temaer

Dekning for titler og ingresser

Samtidig imøtegåelse

Faktasjekk, kildekritikk og kildebredde

Omtale av barn

Privatliv

Behandlingsdato

31.01.2024

Saksnummer

23-249

Se alle saker vurdert på samme punkt i VVP