PFU-sak 23-140Mikkel Tronsrud mot Nettavisen

KLAGEN:

Klager er Mikkel Tronsrud som anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):

• 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll
• 3.3, om klargjøring av premisser
• 4.1, om saklighet og omtanke i innhold og presentasjon
• 4.7, om identifisering

Klager skriver: «I de innklagde artiklene, publiserte Nettavisen uriktige påstander og mistanker rettet mot meg. Jeg ble offentlig mistenkt for å ha brutt konfidensialiteten til samarbeidspartnere gjennom å lekke interne e-poster til TV 2. Samtidig ble det hevdet at Arvid Sjødin trakk seg som Viggo Kristiansens advokat på grunn av en konflikt med meg. Ingen av påstandene er riktige.»

Klager avviser altså at TV 2 skal ha fått omtalte eposter fra ham, og han opplyser at påstanden også ble tilbakevist overfor Nettavisen. Etter klagers mening har avisen derfor publisert udokumenterte anklager, og han reagerer på at avisen heller ikke opplyste om hva han hadde gjort «for å sannsynliggjøre at det ikke var [han] som hadde sendt e-postene til TV 2».

Klager skriver: «Det er ikke mulig å dokumentere at man ikke har sendt en e-post, men overfor Nettavisen gjorde jeg det jeg kunne for å vise at TV 2 ikke hadde fått e-postene fra meg.» Klager viser til flere samtaler med Nettavisens journalist, og at han fortalte at han «flere ganger hadde tilbakevist Sjødins anklager direkte til ham», samt at han også hadde «tilbudt Sjødin å få se [klagers] korrespondanse med TV 2». Klager tilbudte også Nettavisen innsyn i korrespondansen med TV 2, om nødvendig.

Klager skriver: «Journalisten svarte at det kunne være relevant å legge frem, og så fikk det være opp til leserne å avgjøre hvem som snakket sant. Denne holdningen protesterte jeg mot. Jeg viste til VVP 3.2 og redaksjonens ansvar. Jeg syntes ikke det var greit at Nettavisen ville publisere mine e-poster og overlate opplysningskontrollen til leserne.»

Klager anfører: «Av prinsipielle grunner kunne ikke TV 2 oppheve kildevernet, men de ga likevel en uttalelse med klar henvisning til kravet om opplysningskontroll. (…)
Til tross for at journalisten sa til meg at en oppfordring fra meg til TV 2 ville stille sterkt når de skulle forklare saken, og at det kunne bidra til å utjevne, ble det ikke nevnt i artikkelen at jeg ba TV 2 oppheve kildevernet. Nettavisen opplyste ikke leserne om hva jeg hadde gjort for å sannsynliggjøre at jeg ikke var kilden, eller hva TV 2 svarte på min henvendelse. Isteden skrev Nettavisen at de selv hadde bedt TV 2 oppheve kildevernet og publiserte et svar TV 2 hadde gitt til dem på et tidligere tidspunkt. Dette svaret inneholdt ikke den samme henvisningen til opplysningskontroll som TV 2s svar til meg. Nettavisen lot heller ikke leserne få vite at jeg hadde tilbudt dem å se min korrespondanse med TV 2.»

Når det gjelder opplysningen om årsaken til at Sjødin sluttet som advokat for Kristiansen, anfører klager at det var Kristiansen som ba Sjødin tre tilbake. Klager mener Nettavisen også har holdt tilbake relevante opplysninger i denne sammenheng.

Ifølge klager var dette opplysninger Nettavisens journalist kjente til før publisering. Klager viser til en telefonsamtale med journalisten før første publisering: «Journalisten hadde (…) detaljert kunnskap om den utløsende årsaken til at Kristiansen ba om advokatbyttet. Journalisten fortalte at da han første gang spurte om dette, ble det avvist som konspirasjonsteorier, men at Nettavisen senere har fått bekreftet opplysningene med sikkerhet. Dagen etter at journalisten fortalte meg at de visste at Kristiansen ønsket at Sjødin ikke lenger skulle være advokaten hans, publiserte Nettavisen påstanden om at det tvert imot var Sjødin som ’vraket klienten’, og hvor skylden ble lagt over på en ‘bitter uenighet mellom stjerneadvokaten og ett av støttemedlemmene’ (meg).»

Klager viser til at han før publisering av den andre artikkelen, konfronterte journalisten med at journalisten visste at det ikke var riktig at han, klager, var årsaken til at Sjødin «ikke lenger var Kristiansens advokat». Klager skriver: «Selv om Nettavisen sikkert kan hevde at de ikke hadde eksakt kunnskap om den formelle statusen for advokatforholdet da Sjødin gikk ut i media, hadde journalisten konkrete opplysninger som klart pekte mot helt andre årsaker til Sjødins fratreden enn det Sjødin selv fortalte. Nettavisen publiserte likevel Sjødins fortelling, uten kritiske spørsmål til advokaten.»

For øvrig påpeker klager at utdraget fra eposten som ble publisert i bildet av Sjødin, er «et svært selektivt utvalg fra en lengre diskusjon».

Når det gjelder kravene til opplysningskontroll og kildekritikk, jf. VVP 3.2, viser klager til tidligere PFU-saker, der det blant annet er påpekt at samtidig imøtegåelse ikke er en rituell øvelse, at redaksjonen må ta hensyn til nye opplysninger som mottas, og at det heller ikke nødvendigvis holder å bare referere hva ulike parter sier, men at opplysninger må behandles journalistisk. Klager mener dette har relevans for hans sak, og peker også på kravet om at opplysninger, særlig fra anonyme kilder, må behandles kritisk.

Klager anfører: «Nettavisen fikk flere opplysninger de kunne fulgt opp, og de hadde tilstrekkelig informasjon til å forstå at anklagene mot meg hvilte på et svært tvilsomt faktagrunnlag.»

Videre mener klager at premissene for hans uttalelser til Nettavisen ble endret underveis, før publisering av oppfølgingsartikkelen. Klager siterer fra artikkelen der Nettavisen skriver at «Sjødin nevner ikke Tronsrud ved navn når Nettavisen tar kontakt og vil heller ikke kommentere e-posten han sendte fredag morgen». Ifølge klager er dette «en omskriving av virkeligheten».

Klager forklarer: «Da Nettavisen tok kontakt med meg om saken den 27. januar, var journalisten utvetydig klar på at Sjødin rettet grove beskyldninger mot meg. På telefon leste journalisten opp flere uttalelser fra Sjødin, som var svar på Nettavisens spørsmål til ham. I disse uttalelsene ble jeg uttrykkelig nevnt ved navn, av Sjødin. Dette fremgikk også av journalistens skriftlige spørsmål til meg. Selv om jeg ikke ønsket å omtale interne forhold i media, så jeg ingen annen mulighet enn å svare på beskyldningene, når disse var rettet direkte mot meg som navngitt person, av Sjødin. Underveis bekreftet Nettavisens nyhetsredaktør at grunnlaget for artikkelen var at Sjødin var en åpen kilde.»

Klager fortsetter: «Samtidig som jeg mottok flere samtaler og e-poster fra Nettavisens journalist med det som skulle være nye presiseringer, svar og uttalelser fra Sjødin, skrev Sjødin til meg at han ikke var i kontakt med Nettavisen. Sjødin skrev at han ikke hadde navngitt meg i media. (…) Da jeg tok opp Sjødins benektelse skriftlig med nyhetsredaktøren, var Nettavisen plutselig ikke like trygge likevel. Nå måtte de gå en ny runde med Sjødin, for å sikre seg at sitatene faktisk var fra ham og at han var sitert riktig. Dette til tross for at journalisten tidligere hevdet at han hadde sitatene skriftlig fra Sjødin, og at han gjentatte ganger bekreftet at det var Sjødin som anklaget meg. Så lot Nettavisen Sjødin få endre sine uttalelser.»

Klager anfører at han ga «tilbakemelding til journalisten og nyhetsredaktøren om at all kontakt med Nettavisen hadde foregått med et premiss om at Sjødin rettet grove anklager mot [ham], hvilket ikke lenger var tilfelle. [Klager] var tydelig på at [han] nå følte [s]eg presset til å gi nye kommentarer for å begrense skaden, men at [hans] svar ikke kunne tas til inntekt for at [han] aksepterte at uttalelser fra [ham] ble publisert. Til tross for [hans] innvendinger, publiserte Nettavisen artikkelen med [hans] svar».

Med henvisning til VVP 3.3, som sier at premissene skal klargjøres i kontakten med kilder, skriver klager: «Det er ikke mulig for meg å vite hva som har foregått mellom Sjødin og Nettavisen, men når mediet ikke lenger sto inne for opplysningene journalisten presenterte for meg, så kunne de ikke uten videre bruke uttalelsene fra meg. Særlig ikke når jeg påpekte at jeg sannsynligvis ikke ville uttalt meg i det hele tatt uten premisset om at anklagene kom fra Sjødin.»

Slik klager ser det, er det først og fremst oppfølgerartikkelen som rammer ham, men han mener artiklene må ses i sammenheng: «Identifiseringen av meg, med Sjødins kommentar, bygger på påstandene i den første artikkelen, hvor det hevdes at Sjødin ’vraket klienten etter at det skal ha brutt ut bitter uenighet mellom stjerneadvokaten og ett av støttemedlemmene’ (meg).»

Når det gjelder anførselen om brudd på VVP 4.1, og det etterlatte inntrykket av omtalen, mener klager det er relevant at «Nettavisen holdt tilbake opplysninger de var kjent med».

Nettavisen anfører at det ble brukt mye tid på opplysningskontroll og kildekritikk i denne saken. Nettavisen skriver: «Tronsrud synliggjør dette selv i sin omfangsrike klage. Enhver opplysning eller påstand fra ham eller andre kilder ble sjekket med andre kilder, som igjen ga behov for dobbeltsjekk og kontrollsjekk ut fra nye opplysninger. Mye av dette gjelder upublisert materiale og detaljer i det journalistiske arbeidet som vi ikke [kan] gå inn i - dels på grunn av kildevern, dels på grunn av påstander som viste seg å være uriktige og som ble sjekket ut. Det som står igjen av opplysninger og påstander i de to publiserte artiklene er således grundig sjekket, og kan dokumenteres. Klager fikk også lese siste artikkel med tilbud om samtidig imøtegåelse, noe han benyttet seg av.»

Videre opplyser Nettavisen at deres journalist hadde mange samtaler med klager om saken, og avisen mener premisset var «fullstendig klart»: «I flere samtaler ble klager forelagt ulike teorier og påstander om hvorfor lekkasjene måtte komme fra ham, uten at Nettavisen på det tidspunktet hevdet å kunne dokumentere noe av det. Hva som til slutt var årsaken til at klager valgte å uttale seg om påstandene, vet bare han. Her må det også opplyses at den første til å navngi klager, var TV 2 [Dette korrigeres av Nettavisen i deres replikk til NRK, sekr. anm.]. På det tidspunktet mente vi at vi ikke hadde nok grunnlag for å gjøre det. Uansett var klager meget godt informert om premisset. Han var også godt informert om at andre deler av pressen undersøkte om lekkasjene kunne komme fra ham.»

Slik Nettavisen ser det, har avisen også vurdert spørsmålet om identifisering grundig, men uten å finne noen tunge motargumenter. Nettavisen anfører at «identifisering ville fjerne eventuell mistanke mot andre», og mener «vurderingen står seg godt også i ettertid».

Avisen viser også til at klager «i vesentlig grad og i lang tid [har] søkt offentlighet, både som aktiv støttespiller for Viggo Kristiansen og som deltaker i debattene rundt saken», og mener «[e]ventuelle belastninger ved dette må derfor være vurdert flere ganger av klager selv».

Nettavisen konkluderer med at klager har blitt behandlet med saklighet, omtanke og varsomhet, og at det ikke er begått brudd på god presseskikk i denne saken.

Klager mener det fremstår som at Nettavisen mener at «alle Sjødins påstander mot [klager] er riktige», all den tid avisen argumenterer for at alt som er publisert er grundig sjekket og kan dokumenteres. Klager opplyser at han har forsøkt å få avisen til å utdype hva som kan dokumenteres, uten å få svar.

Klager skriver: «Å fremsette beskyldninger man ikke vil konkretisere, og heller ikke er villig til å dokumentere overfor den det gjelder, kalles på godt norsk å spre rykter.»

Når det gjelder muligheten klager fikk til å lese gjennom siste artikkel, innvender klager: «Klagen gjelder ikke manglende imøtegåelse, men Nettavisens ansvar for å ha publisert uriktige anklager. Jeg viser til begrunnelsen i klagen.»

Videre viser klager til opptak av samtaler med Nettavisens journalist (vedlagt). Klager anfører: «Opptakene viser at premisset for samtalene mellom oss, og mine svar, var at Sjødin rettet konkrete beskyldninger mot meg som navngitt person. Samtidig dokumenterer opptakene hva jeg snakket med journalisten om.»

Klager peker også spesifikt på samtalen dagen før første publisering, og skriver: «Her forteller journalisten at han vet at Viggo Kristiansen ba Sjødin tre tilbake før rettsaken i desember 2022 (…).» Videre henviser klager til to samtaler den 29. januar «hvor [klager] påpeker for journalisten at [journalisten] visste om bakenforliggende årsaker til Sjødins fratreden, og hvor [klager] i klartekst sier at [han] ikke hadde noe med hans [Sjødins] fratreden å gjøre.»

Med hensyn til premissene, anfører klager: «Premisset for kontakten og spørsmålene fra Nettavisen var utvetydig: Sjødin rettet beskyldninger mot meg, og derfor ble jeg gitt anledning til samtidig imøtegåelse. (…) Noe annet premiss eksisterte ikke.»

Klager viser også til at han tok opp med journalisten det forhold at Sjødin overfor klager nektet for å ha vært i kontakt med Nettavisen. Klager skriver: «Jeg gjentar at det er et viktig premiss for de svarene jeg har gitt og de samtalene vi har hatt, at anklagene kommer fra Sjødin.»

Klager opplyser videre: «30. januar snur Nettavisen, etter at jeg har tatt opp med nyhetsredaktøren at Sjødin nekter for å være kontakt med journalisten. Nå hevder Nettavisen at Sjødin likevel ikke har nevnt meg ved navn. Journalisten hevder nå at Nettavisen kun fikk mitt navn fra en e-post som Sjødin hadde sendt til meg, og som ble lekket til Nettavisen den 27. januar. Korrespondansen mellom oss viser imidlertid at dette ikke stemmer. Helt fra starten var journalisten flere ganger tydelig på at de hadde mottatt denne e-posten og at den kom i tillegg til konkrete påstander og beskyldninger som Sjødin rettet mot meg (…)». Klager viser til flere vedlegg (korrespondanse med journalisten) og anfører: «Dette viser at jeg ble forelagt at Sjødin var den som rettet kritikk mot meg, at han nevnte meg ved navn og at e-posten kom som tillegg til dette.»

Klager opplyser også at han ba Nettavisen «redegjøre for hva slags teorier og påstander de mener [klager] ble forelagt», men at avisen ikke har svart ham. For øvrig avviser klager at TV 2 var den første som navnga ham: «TV 2 har aldri navngitt meg i denne saken. De vet at det ikke var jeg som ga dem e-postene Sjødin beskyldte meg for å ha lekket.»

Hva gjelder Nettavisens anførsel om at omtalen er saklig, innvender klager: «Det vil alltid være usaklig å rette uriktige beskyldninger mot en person.»

Slik klager ser det, er dessuten Nettavisens argumentasjon for å navngi ham – for å unngå at uskyldige ble mistenkeliggjort – absurd: «Det er opplagt ikke riktig at Nettavisen tok hensyn til mulige uskyldige. Jeg ble både muntlig og skriftlig invitert til å åpent spekulere i hvem som kunne være kilden til lekkasjen til TV 2. (…) I artikkel nummer to, publiserte Nettavisen spørsmålet om hvem kilden kunne være. Dermed inviterte Nettavisen ikke bare meg, men også leserne, til å spekulere.»

Klager anfører: «Jeg sa tydelig ifra at jeg ikke ville bidra til å rette mistanken mot andre, og dermed utsette andre for det samme som jeg ble utsatt for. Det var ikke Nettavisen, men jeg som unngikk å rette søkelys mot mulig uskyldige.»

Klager avslutter: «Som anført i klagen, har jeg en klart større interesse av å ikke bli hengt ut med uriktige påstander, enn samfunnet har for å få vite hvem Sjødin peker ut som sin syndebukk. Jeg opprettholder at Nettavisens journalistikk i denne saken er klanderverdig, og at Nettavisen har brutt god presseskikk.»

Nettavisen anfører at flere av spørsmålene klager har ønsket svar på, ikke besvares, fordi «de dels gjelder upublisert materiale, dels er beskyttet av kildevern og/eller ikke er relevante.»

Når det gjelder klagers oppfatning av at Nettavisen mener alle påstander mot ham fra Sjødin eller andre er riktige, så avviser avisen dette: «Det vi kan dokumentere, er det som er publisert.»

Videre opplyser Nettavisen at i tillegg til samtalene klager har lagt ved, har avisen hatt opptil 30–50 bakgrunnssamtaler over lang tid. Avisen skriver: «I en så omfattende research vil det komme fram en rekke påstander og opplysninger som viser seg å ikke være riktige. Det er det som er journalistikkens oppgave, å skille vekk rykter og usannheter – og deretter publisere det som kan dokumenteres. Det er akkurat det Nettavisen har gjort i denne saken.»

Nettavisen påpeker at alt som blir sagt i bakgrunnssamtaler derfor ikke vil være 100 prosent korrekt: «[F]ordi journalister i slike situasjoner kan komme i skade for å viderebringe opplysninger som senere viser seg å være uriktige.»

For øvrig opplyser Nettavisen at ledelsen «ikke har gått gjennom de ni lydfilene [som klager har vedlagt] med opptak av [deres] journalist, fordi [avisen] anser dette som unødig intimiderende og helt irrelevant for saken».

Hva gjelder premissene, mener Nettavisen at klagers egne utdrag fra samtalene viser «at han var fullstendig klar over premisset for [Nettavisens] interesse for saken».

Nettavisen skriver: «Klager er opptatt av om anklagene bare kommer fra Sjødin eller også fra andre medlemmer i støttegruppa. Det er et spørsmål som ikke er relevant, og som vi heller ikke vil besvare på grunn av kildevern.»

Når det gjelder årsaken til at Nettavisen viste til at klager fikk lese gjennom siste artikkel, påpeker avisen at det var fordi «dette viser at premissene var helt tydelige for klager».

Videre erkjenner Nettavisen en feil i tilsvaret: «[Vi skrev] feilaktig at det var TV 2 som først navnga klager. Det korrekte er at det var NRK som først koblet hans navn til Sjødins dramatiske avgang, deretter VG. På dette tidspunktet var Nettavisen tilbakeholden med å navngi, inntil vi fikk dokumentert at det var den omtalte lekkasjen (…) som ifølge Sjødin var årsaken til at han trakk seg. Etter en grundig vurdering valgte vi da å navngi, og det er ingenting i klagers replikk som endrer vår oppfatning fra den gang.»

Nettavisen står fast på at den ikke har brutt god presseskikk.