Hopp til hovedinnhold

Dette er en betaversjon, som skal videreutvikles. Tips om feil og forbedringer kan sendes inn her.

PFU-sak 23-147Hilde Rød-Larsen mot Verdens Gang

VG brøt ikke god presseskikk

Verdens Gang brøt ikke kravet om klare premisser da avisen skrev om Hilde Rød-Larsens varsel mot en psykiater. Samtidig understreket PFU at det er mediets ansvar at premissene er klare, og at dette er spesielt viktig i dekningen av sensitive saker.

Ikke brudd

Relevante punkter i VVP

Innklaget publisering

PFUs uttalelse

Verdens Gang (VG) publiserte i januar 2023 en artikkel om forfatter Hilde Rød-Larsens varslingssak mot en psykiater.

Klager:
Hilde Rød-Larsen mente VG forespeilet henne at de ville publisere flere saker om psykiateren parallelt med hennes egen sak. Klager hadde formidlet til VG at hun ikke ønsket å bli stående alene som eneste varsler. Da det ikke ble publisert flere saker, var det en belastning, anførte klager. Ifølge klager viste hun redaksjonen tillit, og ga avisen tillatelse til å publisere hennes historie, på feil premisser. Slik klager så det, utnyttet VG hennes manglende medieerfaring mens hun var i en svært sårbar situasjon.

Mediet:
VG
uttrykte at situasjonen er beklagelig; en kilde har mistet tilliten til redaksjonen. Avisen anførte at klager ønsket en «tøffere publiseringslinje» enn det VG fant forsvarlig, og at redaksjonen ikke kunne gå på akkord med grunnleggende presseetikk av hensyn til dette. Ifølge VG var redaksjonen tydelig overfor klager om at de ikke kunne love noe når det gjaldt publisering av historier fra andre kvinner. Avisen påpekte at de en halv time etter klagers sak uansett publiserte en artikkel som fortalte at det var kommet flere varsler mot psykiateren. 20 dager senere kom den første historien bak disse varslene. VG fremholdt at klager er blitt fulgt opp av en erfaren reporter gjennom hele prosessen, og at hun er blitt ivaretatt som kilde.

PFUs vurdering:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) viser til Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.9, som krever at mediene opptrer hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen, og ikke misbruker kilders manglende medieerfaring. Det kreves særlig varsomhet i kontakt med sårbare kilder og i saker som gjelder sensitive temaer.

Utvalget påpeker at klagers historie er en type sak som krever at pressen tar særlige hensyn.

Redaktøransvaret
PFU understreker at mediene har ansvar for å gjøre egne, uavhengige vurderinger i tråd med presseetikken, og ofte må ta flere hensyn samtidig. Redaktøransvaret, jf. VVP 2.1, fastslår at redaktøren «avgjør med endelig virkning spørsmål om redaksjonelt innhold, (…) presentasjon og publisering».

PFU merker seg at VG hadde omfattende kontakt med klager over lang tid, og at kontakten fortsatte også etter publisering. Klager møtte både en journalist og redaksjonell ledelse, og hun viste redaksjonen tillit gjennom å gi tilgang til dokumentasjon av privat karakter. PFU noterer seg at klager ikke lenger har denne tilliten til VG.

PFU merker seg at klager var godt orientert om hva som skulle publiseres når det gjaldt hennes egen historie, og utvalget finner ikke grunnlag for å felle VG på VVP 3.9.

Klare premisser
PFU understreker at mediene skal klargjøre premissene i kontakten med kilder, jf. VVP 3.3, og at dette er særlig viktig i håndteringen av sensitive saker og sårbare kilder.

Klager mener VG ga henne et feilaktig inntrykk av at det ville komme flere saker parallelt med hennes egen. PFU har forståelse for at klager opplevde det som en belastning å stå alene som case før avisen publiserte ytterligere historier fra andre kvinner. Dersom et medium gir en kilde et feilaktig inntrykk, slik at kilden involverer seg på feilaktige premisser, kan det være brudd på god presseskikk. VVP 3.3 praktiseres strengt fordi pressen er avhengig av tillit, og ved avtalebrudd vil tilliten kunne brytes ned.

Samtidig merker PFU seg at det ifølge VG aldri ble gjort noen avtale om publiseringen av andre historier. Tvert imot mener avisen å ha understreket at de ikke kunne love noe, selv om de jobbet med flere saker. VG publiserte, kort tid etter klagers sak, en artikkel som fortalte at det forelå flere varsler. Rundt tre uker senere publiserte avisen den første av flere historier fra andre kvinner.

Mediets ansvar
Av det som er forelagt PFU, fremgår det at klager én måned før publisering uttrykte forståelse for at VG «ikke [kunne] love noe». Det står ord mot ord om nøyaktig hva som ble sagt da klager møtte redaksjonen etter dette.

PFU understreker at det er mediets ansvar at premissene er klargjort. Dersom en kilde misforstår redaksjonen, kan det være presseetisk problematisk. Utvalget finner likevel ikke grunnlag for å fastslå at redaksjonens kommunikasjon med klager har vært uklar nok til å utgjøre et presseetisk brudd i denne saken.


Verdens Gang har ikke brutt god presseskikk.



Oslo, 29. november 2023

Anne Weider Aasen,
Gunnar Kagge, Ellen Ophaug, Stein Bjøntegård,
Jonas Stein, Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes

Klagen

Klager er Hilde Rød-Larsen, og hun mener VG har brutt god presseskikk på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten:

3.3, om premisser

3.9, om hensynsfull arbeidsprosess

Klager opplyser at hun traff VGs journalist, Monica Flatabø, for første gang i juni 2021, fordi journalisten undersøkte grenseoverskridelser fra helsepersonell i psykiatrien. Klager forteller om møtet:

«Flatabø sa at de måtte gå uhyre varsomt fram i saken, ettersom NN [sekretariatets anonymisering] er en så mektig mann i norsk samfunnsliv, og ha en solid sak med flere kilder før de eventuelt valgte å publisere noe. Dette hadde jeg stor forståelse for, og jeg ville uansett bare bidra med min historie hvis den var en del av et større bilde.»

Klager fortsatte «sporadisk kontakt» med journalisten, og hun ga VG tilgang til dokumentasjon, blant annet en dagbok og korrespondanse med psykiateren.

VG fikk også tilgang til et bokmanus, som «til dels sprang ut fra mine opplevelser med NN». Klager hørte ikke mer fra VG, og i august 2022 ble boken utgitt. Klager forteller:

«I november 2022 kontaktet jeg Flatabø for å orientere om at jeg hadde gitt et lengre intervju om romanen min til Peter Nielsen i danske Information. Jeg sa at psykiateren ikke ble navngitt, men at han muligens ville bli gjenkjent av enkelte lesere. Flatabø fikk et par uker på seg til å forberede seg på at dette intervjuet skulle publiseres.

Intervjuet ble publisert 24. november 2022, og spredte seg raskt i den norske offentligheten. I løpet av to-tre dager ble jeg kontaktet av samtlige norske større medier, med unntak av Dagens Næringsliv.»

Klager bestemte seg så for «at det var VG [hun] skulle snakke med videre», ettersom hun visste at VG undersøkte psykiateren.

«Jeg avslo høflig å snakke med de andre mediene, med begrunnelsen at jeg valgte å snakke med VG fordi jeg hadde begrenset kapasitet, jeg sto under et vanvittig press da, og ‘fordi de har kommet lengst i saken’.»

Klager skriver videre:

«Noen dager etter intervjuet i Information gjorde litteraturjournalist i Camilla Norli [i VG, sekr.anm.] et intervju med meg, som var en slags kortversjon av dette danske intervjuet, knyttet til romanen.

Samtidig jobbet jeg og Monica Flatabø videre med saken som var knyttet til mine erfaringer med NN i det virkelige liv. Norli ble også koplet på denne saken. Nok en gang gikk vi gjennom diverse dokumentasjon: mailutskrifter og dagbøker. Jeg visste da at VG jobbet med flere andre større saker om NN, som min sak skulle settes i sammenheng med. På bakgrunn av alle henvendelsene jeg fikk privat, skjønte jeg at sammenhengen var omfangsrik.»

Og:

«Det var knyttet stor usikkerhet til når, og også om, saken min skulle trykkes. Stadig ny dokumentasjon ble innhentet. Flatabø snakket med en barndomsvenninne av meg, som bekreftet at hun og flere skjønte at jeg led av en spiseforstyrrelse som ung, og også at hun visste om den seksuelle relasjonen med NN. De snakket med en onkel av meg, som også bekreftet at jeg var sykelig tynn og at familien var bekymret for meg. (…). I tillegg fikk de bekreftet av min ekskjæreste at jeg ble tilsendt en manusbunke av NN vinteren 1997. VG snakket også med fastlegen min. Denne prosessen var selvsagt en stor belastning for meg og mine nærmeste. Men at den var nødvendig, det skjønte jeg.»

I desember møtte klager VG for å snakke om når, og om, historien hennes skulle publiseres. Ifølge klager fikk hun da høre at VG hadde to større saker til klare, som handlet om ofre for den samme psykiateren. Klager forteller at hun sa til VG at det beste for henne ville være ikke å fortelle sin historie i det hele tatt, at hun egentlig ville slippe å få eksponert sitt privatliv.

Ifølge klager opplyste VG til henne at de ville publisere hennes sak først, fordi det ville gjøre det lettere for de andre kildene med å stå frem.

«Jeg sa at hvis jeg kunne bidra til å gjøre det lettere for dem, kunne jeg gå først, men jeg understreket at det var helt avgjørende for meg at jeg ikke ble stående alene som eneste case. Jeg spurte om når de ville følge opp med de neste sakene, og fikk som svar at de to sakene lå klare, og at de ville publisere når kildene følte seg parate. Det var også andre saker i pipelinen. ‘Er det snakk om uker eller dager?’ spurte jeg, og fikk som svar at det var snakk om dager, men at de jo ikke kunne love noe på vegne av de andre kildene.»

Klager opplyser også at VG ville vente med publisering til Helsetilsynet hadde besluttet å opprette tilsynssak mot psykiateren.

Klager forteller videre at da det ble klart at Helsetilsynets beslutning skulle komme 9. januar, ønsket VG at klager skulle sende dem brevet hun fikk fra Helsetilsynet, slik at VG kunne omtale saken først.

«Det var viktig for meg at myndighetene skjønte at de kunne ha tillit til meg, sa jeg. Flatabø fortsatte imidlertid å insistere, og sa at jeg sto fritt til å dele dokumentet som jeg ville. ‘Men hva skulle insentivet mitt være for å gjøre det?’ spurte jeg. Flatabøs svar kom kontant: ‘Det vil bidra til å holde medietrykket oppe’, sa hun. Dette var et argument som veide tungt for meg. Et medietrykk var ønskelig. Jeg gikk med på Flatabøs plan.»

VG var først ute med nyheten, og publiserte saken «Dette er historien Hilse Rød-Larsen har fortalt Helsetilsynet».

Men det ble ikke noe medietrykk, skriver klager. Ukene gikk uten at flere saker ble publisert, argumenterer klager, som skriver videre:

«I mellomtiden hadde jeg opprettet kontakt med både ZZ og "XX" [sekretariatets anonymisering], de to andre hovedkildene, og fikk med det vite at det [VG] (…) hadde sagt til meg på møtet vårt i desember, ikke var sant: Ingen av deres saker var skrevet ferdig på dette tidspunktet, noe de heller ikke var da min historie ble trykket 9. januar. At det gikk uker fra min historie ble trykket til de fulgte opp med de andre sakene, handlet ikke om at de to andre kildene var så sårbare – selv om de selvfølgelig var det – det handlet om prosesser internt i VG.»

Etter dette begynte klager å vurdere en PFU-klage, noe hun varslet VGs redaktør om. Klager mener hun er blitt ført bak lyset av VG, noe hun formidlet til VG i slutten av januar.

«Særlig var jeg fortvilet for å ha belastet barna mine med å stå fram med min personlige historie, uten at det hadde hatt noen betydning for ‘medietrykket’», skriver klager.

Klager begrunner hvorfor hun mener historien ovenfor er et brudd på god presseskikk fra VGs side:

«Jeg ga VG tillatelse til å publisere saken min på feil premisser, slik jeg har redegjort for ovenfor. Hadde jeg visst at de andre sakene ikke lå klare, ville jeg ikke ha sagt ja til at min historie ble trykket 9. januar. I tillegg mener jeg at avisa har utnyttet min manglende medieerfaring mens jeg var i en svært sårbar situasjon, slik at jeg viste dem en tillit de ikke fortjente, og som har vist seg å være skadelig for meg personlig og også for opplysningen av offentligheten.»

Forsøk på minnelig løsning

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Mediets svar

Verdens Gang beskriver det som et nederlag at kilder de har som intensjon å hjelpe, blir så misfornøyde at mister tillitten.

«Etter VGs mening fortjener klager ros for å løfte en viktig problemstilling. Det har vist seg at hun ikke er alene, og uten Rød-Larsens bidrag ville andre kvinner ikke kommet i posisjon til å bli tatt på alvor», skriver VG.

Avisen vil i tilsvaret redegjøre for kontakten med klager før publisering, men kan ikke gå i detalj om alle momenter på grunn av kildevernet.

VG opplyser at klager ønsket en «tøffere publiseringslinje» enn det redaksjonen fant forsvarlig:

«Rød-Larsen ville at VG skulle publisere saker selv når det dukket opp opplysninger som talte for utsettelse. Hun mente at psykiateren burde navngis, og reagerte på at VG ikke senket terskelen for å omtale omdreininger i helsemyndighetenes saksbehandling.

Rød-Larsens argumenter er forståelige gitt hennes erfaringer og den krevende situasjonen hun havnet i etter publisering. Men VG kan ikke gå på akkord med grunnleggende presseetiske regler av hensyn til én kilde. Det er det denne saken handler om.»

VG bekrefter at redaksjonen gjorde en bakgrunnssamtale med klager i forbindelse med at avisen jobbet med et omfattende graveprosjekt om overgrep fra helsepersonell. «Rød-Larsen fikk beskjed om at redaksjonen ville jobbe grundig og langsiktig. Det hadde hun forståelse for.»

«Det neste året undersøkte VG forhold rundt flere behandlere. Arbeidet var komplisert. Det dreide seg om utsatte kilder som trengte tid. Opplevelsene deres var vanskelige å dokumentere, og prosessen med å få innsyn i relevante dokumenter tok lang tid. Rød-Larsen ble sporadisk oppdatert om fremdriften. Den 3. desember 2021 møtte hun en VG-journalist og gikk gjennom deler av dokumentasjonen som forelå», opplyser VG.

Da klager utga sin skjønnlitterære bok, Diamantkvelder, endret ikke det VGs syn på saken.

«Aschehoug markedsførte ikke romanen som basert på forfatterens egne opplevelser. Ifølge Rød-Larsen ønsket ikke forlaget slik oppmerksomhet rundt utgivelsen.»

Men klagers uttalelser om boken til Informationen, «kompliserte» avisens undersøkelser, opplyser VG:

«I november samme år ga Rød-Larsen et intervju til den danske avisen Information. Her uttalte hun at Diamantkvelder sprang ut av egne erfaringer med en norsk psykiater som hadde utnyttet henne til å få sex.

Disse opplysningene førte til massive spekulasjoner i sosiale medier.

(…)

Vi var ikke beredt til å publisere artikler som gikk i dybden om anklagene mot psykiateren. Det gjenstod mye og tidkrevende arbeid. Samtidig skapte Diamantkvelder debatt slik annen virkelighetslitteratur hadde gjort tidligere. Vi besluttet derfor å publisere et intervju medRød-Larsen som primært dreide seg om utgivelsen og hennes motivasjon for å skrive romanen. Dette ble publisert den 30. november 2022. Psykiateren ville først ikke uttale seg om boken. Det skjedde først den 5.desember. Hans advokat avviste da at saken berørte “det helserettslige eller etiske regelverket.”

Det ble raskt klart for VG at tilsynsmyndighetene ville undersøke saken. Vi kunne av hensyn til kildene ikke lenger følge den opprinnelige tidsplanen. Arbeidet ble derfor intensivert og teamet forsterket.»

30. november ga VG beskjed til klager at de ønsket å publisere hennes historie i form av en dokumentar. Redaksjonen opplyste også at de var i kontakt med andre kilder som var kritiske til psykiateren, fremholder VG, som skriver at de understreket overfor klager at arbeidet ville ta tid og at hun måtte være forberedt på å legge frem mye dokumentasjon.

Ifølge VG ble tre premisser kommunisert helt fra start: klager kunne trekke seg når som helst; VG kunne ikke love om, eller når, noe ble publisert; VG kunne ikke love om, eller når, andre varslere ville gi intervjuer.

«Den 1. desember møtte Rød-Larsen to journalister fra VG. Hensikten var å gå gjennom dagbøker, brev og notater fra hun hadde en relasjon til psykiateren. Dette var naturligvis ubehagelig, men VG forklarte at det var nødvendig for å kvalitetssikre en eventuell artikkel. Fire dager senere, den 5. desember, startet Helsetilsynet undersøkelser av saken. Dette ble omtalt i VG i denne artikkelen: Helsetilsynet starter undersøkelser etter anklager mot psykiater - VG. Hilde Rød-Larsen ga da uttrykk for at hun var klar for at hennes historie skulle publiseres», skriver VG.

Videre forteller VG at redaksjonen 9. desember satte seg ned og gikk gjennom alle varslene i saken. «Flere kilder var slitne og usikre», skriver avisen. I møtet ble det besluttet at VG skulle ta kontakt med klager for å understreke premissene for intervjuet. «Teamet mente det var redelig og viktig å ettertrykkelig gjøre det klart at prosessen var heftet med stor usikkerhet.»

I samtalen med klager sa VG at de ikke kunne love om eller når historiene til andre varslere kunne publiseres, skriver avisen.

«Journalisten gjorde det klart at Rød-Larsen måtte være komfortabel med denne usikkerheten - og at det var i orden dersom hun ikke var det. Da ville ikke VG publisere intervjuet med henne. Dette skjedde den 9. desember. Rød-Larsen aksepterte premissene.»

«Den 10 desember hadde Rød-Larsen fått sin sak til gjennomlesing og sitatsjekk. Hun var fornøyd med saken og beskrev den som “veldig tydelig og ryddig og skikkelig”. Hun avsluttet sin e-post til VG slik:

“Syns det er riktig og nødvendig at dette publiseres nå, selv om det er fryktelig ubehagelig.

Det blir på søndag?

Og så får jeg bare håpe på at det skjer mer, med andre, så raskt som mulig etterpå. (Jeg vet at

du ikke kan love noe).

Beste hilsen Hilde”»

VG opplyser videre at ytterligere gjennomgang og kvalitetssikring av saken resulterte i at redaksjonen etterspurte enda mer dokumentasjon.

«Dette ble formidlet til Rød-Larsen. VG understreket at det ikke handlet om at vi tvilte på hennes historie, men at de ekstra rundene var nødvendige.

De neste dagene var det mye kommunikasjon mellom Rød-Larsen og redaksjonen. Den 19. desember møtte hun journalist Monica Flatabø, reportasjeleder Anders Sooth Knutsen og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken. Budskapet var at VG ville publisere artikkelen den dagen det ble klarlagt om Statsforvalteren i Oslo og Viken ville opprette tilsynssak. Denne beslutningen var varslet i løpet av kun kort tid. VGs vurdering var at det ville være fordel for alle involverte å vite hvordan helsemyndighetene vurderte saken initialt.»

VG forteller videre at klager spurte om de to andre kildenes historier, og at VG svarte at de hadde to saker som de planla å publisere i tiden etter intervjuet med klager.

«Men, igjen, vi kunne ikke gi noen garantier. Kildene hadde stilt opp under samme premisser som Rød-Larsen. De stod fritt til å trekke seg. Og det kunne dukke opp momenter som gjorde at sakene falt eller ble utsatt.»

VG opplyser:

«Den 9. januar klokken 12.02 publiserte VG intervjuet med Hilde Rød-Larsen. Det kan leses her: Dette er historien Hilde Rød-Larsen har fortalt Helsetilsynet. En halv time senere fulgte VG opp med en artikkel som omtalte flere av varslene mot psykiateren . Denne artikkelen hadde flere formål. Et av dem var å vise at Hilde Rød-Larsen ikke stod alene. Flere kvinner hadde kontaktet myndighetene om psykiaterens behandlingsmetoder og grenseoverskridende atferd. Det er ikke uproblematisk å omtale anonyme varsler så tidlig i saksgangen. VG gikk så langt vi mente var forsvarlig.»

VG opplyser at redaksjonen jobbet videre med de to andre varslerne, og at prosessen tok lengre tid enn forventet og ønskelig. «Slik er det i journalistikken. Nettopp derfor hadde det vært viktig for VG å ikke gi garantier hverken til Rød-Larsen eller noen av de andre kildene.»

Klager tok initiativ til et møte med VG og møtte avisen 27. januar, der hun ga uttrykk for at psykiateren burde navngis og at redaksjonens arbeid tok for lang tid, opplyser VG, som forteller at de fortalte klager at saken hadde høy prioritet.

Kort tid etter publiserte VG flere nye saker:

«To dager etter møtet, den 29. januar, publiserte VG et intervju med Victoria Nordberg, som varslet om rolleblanding og manglende skille mellom psykiaterens privatliv og profesjonelle virke. Den 2. februar kom saken om Miriam som var utsatt for handlinger hun mente var seksuelt krenkende. Ti dager senere kom en artikkel om en kvinne om erfaringer med klare likhetstrekk med Rød-Larsens historie.»

VG understreker at de måtte ta hensyn til psykiateren i dekningen. «Noe annet ville vært en presseetisk forsømmelse. Han ble utsatt for alvorlige anklager. Da må redaksjonen ta hensyn og vise vilje til å forstå hans perspektiv.»

VG vektlegger også at tillitsforholdet mellom redaksjonen og klager, der redaksjonen fikk tilgang til dokumentasjon, ikke kan føre til at redaksjonen må godta føringer fra klager som kilde.

«Da VG i juni tok kontakt i forbindelse Statsforvalterens behandling, svarte Rød-Larsen med en tekstmelding: “Vi kan ta en prat når dere bestemmer dere for å gå ut med navnet”. Et slikt premiss kan ingen redaksjon godta.»

VG fremholder igjen at premissene ble klargjort for klager i flere omganger.

«I sluttfasen fikk Rød-Larsen ved tre anledninger tydeliggjort premissene om at hun kunne trekke seg når som helst, at VG ikke kunne love om eller når et intervju med henne ville bli publisert, og - ikke minst - at det ikke fantes garantier for at andre kilder ville stå frem med sine historier om psykiateren. Helt konkret ble dette formidlet den 30. november, den 6. desember, og den 19. desember.»

Når det gjelder tiden det tok fra publiseringen av klagers historie til sakene om de andre kvinnene, skriver VG:

«Vi skulle gjerne publisert sakene på et tidligere tidspunkt. Det viste seg imidlertid ikke mulig. (…) Faktum er at vi måtte håndtere flere problemstillinger som ikke var kjent før vi publiserte intervjuet. (…) Vi beklager at dette gjorde situasjonen vanskelig for Rød-Larsen, men vi mente den gang - og mener fortsatt - at det var nødvendig for å oppfylle Vær Varsom-plakatens bestemmelser. At en slik situasjon kunne oppstå, tok vi høyde for i dialogen med Rød-Larsen.»

Samtidig spør VG om de burde vært enda tydeligere med klager i møtet 19. desember, da klager ga uttrykk for at hun ikke ville stå alene.

«(…) vi [la] vekt på at VG ville gjøre alt vi kunne for å følge opp saken. En god intensjon kan ha gitt feil signal. Vi er usikre.

Dette er en lei situasjon VG gjerne skulle vært foruten, men et brudd på punkt 3.3 er det ikke.»

VG avviser at redaksjonen skal ha misbrukt hennes manglende medieerfaring.

«Hun ble fulgt opp av en erfaren reporter gjennom hele prosessen. Rød-Larsen fikk naturligvis sitatsjekk og mulighet til å påvirke hva som ble publisert. VG var åpne om våre vurderinger og begrunnet de omfattende undersøkelsene vi mente var nødvendige for å kunne fortelle historien.»

Replikk fra klager og mediet

Klager fastholder at VG har brutt god presseskikk.

«Jeg går (…) rett til klagesakens kjerne: 1) At Håndlykken, Sooth Knudsen og Flatabø 19. desember fortalte meg at de to andre hovedsakene deres var ferdigstilt, og at det eneste som avgjorde om og når de skulle publiseres, var at de to svært sårbare kildene selv ga klarsignal. 2) At realiteten var at A) ingen av sakene var ferdigstilt, og at B) ingen av de to kildene var i tvil om hvorvidt de ønsket at sakene deres skulle publiseres, men tvert imot ønsket at publiseringen skulle skje raskt.

Dette har kildene, Victoria og Miriam, fortalt meg i etterkant.»

Ifølge klager fortalte VG henne at usikkerheten rundt publisering utelukkende var knyttet til kildenes sårbarhet. Det var ifølge klager løgn.

«Hadde jeg visst at sakene ikke var klare, ville jeg ha bedt avisa om å vente med å publisere min sak.»

Klager skriver:

«Som jeg sa i møtet med VG 19. desember, ville jeg aller helst slippe at min sak ble publisert, jeg hadde ikke noe å tjene personlig på å – helt løsrevet fra romanen jeg har skrevet og kan snakke om med udelt stolthet – brette ut forhold i livet mitt som har vært forbundet med stor skam, og på den måten være en belastning for mine nærmeste, ikke minst barna mine. Jeg ville kun gjøre det hvis det kunne bidra til å styrke andre sårbare kvinners sak og få et sammensatt samfunnsproblem fram i lyset.»

Hun skriver også:

«Det som utfoldet seg i sosiale og redaktørstyrte medier i ukene som gikk mellom publiseringen av min sak og de neste to sakene, har ­– i tillegg til at det har vært til skade for hvordan sakskomplekset fortsatt blir oppfattet i offentligheten – vært til stor og varig skade for meg personlig. Jeg minner om at den saken klagen min springer ut fra, som ble publisert av VG 9. januar, og som avisa derfor bør kjenne inngående, handler om at jeg har vært offer for et grovt tillitsbrudd av en mann med betydelig formell autoritet, som jeg trodde kunne hjelpe meg da jeg var i nød.»

Klager har lagt ved en erklæring fra en av de andre kvinnene som har varslet mot psykiateren, der hun forteller at hun ikke var usikker på publisering av hennes historie, men at det tvert imot var en belastning at VG brukte tid.

Verdens Gang skriver at det gjør inntrykk å lese at tilliten klager en gang hadde til VG er borte.

VG understreker:

«Reporterne har ikke delt informasjon om varslerne med andre kilder. Vi har ikke snakket om Hilde-Rød Larsens sak med andre varslere, og hun har ikke fått vite hva andre kvinner har fortalt VG i fortrolighet. I den grad vi har delt informasjon mellom kilder, har det vært avtalt hva som kan deles og til hvem.»

VG kjenner seg ikke igjen i klagers beskrivelse av møtet 19. desember.

«Formålet med møtet var ikke å overtale Rød-Larsen til å stå frem. Bakgrunnen for at VGs ledelse inviterte til en samtale, var at publiseringen av intervjuet ble besluttet utsatt til etter juleferien. Rød-Larsen hadde, som vi skriver i tilsvaret, et ønske om at saken skulle ut allerede den 11. desember. Vår opplevelse var at hun ville ha ut saken så fort som mulig av flere grunner, blant annet at flere kvinner da ville melde seg. Dette var hovedpoenget med møtet: VG forklarte hvorfor vi mente det var riktig å vente til Statsforvalteren hadde fattet beslutning om å åpne tilsynssak.»

VG skriver videre:

«Så er det riktig at VG formidlet at vi jobbet med flere saker. Men det ble ikke sagt noe konkret om tidspunkt for publisering av andre artikler. De var på dette tidspunktet ikke ferdigstilt, og VG kunne ikke gi andre garantier enn at vi jobbet så raskt som mulig. I møtet gikk ikke VG inn på detaljer om de andre sakene. Den linjen fulgte vi gjennom hele prosessen. Ingen av varslerne fikk informasjon om hverandre fra VG. De kjente imidlertid til hverandre fordi de - uavhengig av VG - opprettet kontakt i forbindelse med debatten om Hilde Rød-Larsens roman.»

Og:

«Vi har spurt oss selv hvorfor Rød-Larsen og VG har så ulike oppfatninger om hva som ble sagt i møtet den 19. desember. En mulig forklaring kan være en dialog per tekstmelding etter publisering i januar, altså tre uker etter møtet. Da spør Rød-Larsen om journalisten vet når det kommer en ny sak. Journalisten svarer at “det er litt opp til” en annen varsler, samt at VG ikke “rusher”.»

VG gjentar at de ikke kan gå i detalj om vurderingene som ble gjort frem mot publisering av sakene som fulgte etter klagers historie.

VG viser til erklæringen fra kvinnen som klager har lagt ved, og bekrefter at den er korrekt.

«Det var ikke denne kvinnens ønske at saken skulle utsettes. Det var tvert imot en belastning for henne at prosessen trakk ut i tid. Men budskapet i erklæringen står ikke i motstrid til noe VG har sagt og skrevet tidligere.»

Det var en rekke momenter som påvirket publiseringstidspunktet, ikke bare godkjenning fra varslerne.

«Det var flere kilder enn dem som skulle ivaretas, en rekke opplysninger som måtte dobbeltsjekkes. I en så sensitiv og komplisert sak er det ikke uvanlig at det dukker opp momenter som gjør at manus må endres og ytterligere informasjon må hentes inn på oppløpssiden. Det skjedde også denne gangen.»

Videoopptak av behandling

Det er PFUs skriftlige uttalelse som utgjør utvalgets konklusjon. Den muntlige diskusjonen i møtet er PFUs metode for å komme frem til konklusjonen.

Relaterte saker

Vis saker med samme:

Brudd

Avinor mot Rana Blad

Felt på punkt

Øvrige punkt

Presseetiske temaer

Faktasjekk, kildekritikk og kildebredde

Klare premisser overfor kilder

Samtidig imøtegåelse

Behandlingsdato

27.09.2023

Saksnummer

23-130

Se alle saker vurdert på samme punkt i VVP