PFU-sak 23-209Simen Thorvaldsen, Jan-Roger Samuelsen og Terje Mæland mot Dagens Næringsliv

Klager er Simen Thorvaldsen, Jan-Roger Samuelsen og Terje Mæland, som er de omtalte politimennene i artiklene, som anfører at det fremstilles som om de samarbeider med kriminelle og at publiseringene insinuerer sterkt at det dreier seg om et kriminelt samarbeid som involverer korrupsjon.

Klagerne har anført brudd på bla. disse punktene:

3.2, om opplysningskontroll og kildebredde

3.9, om å opptre hensynsfullt

4.1, om saklighet og omtanke

4.3, om respekt for menneskers privatliv

4.4, om dekning for titler

4.7, om identifisering

4.10, om bildebruk

4.12, om aktsomhetskrav ved bruk av bilder

4.14, om samtidig imøtegåelse

Klagerne reagerer på at «det insinueres at vi har forsøkt å gjennomføre oppdraget i hemmelighet for våre egne ledere og at vår innsats denne dagen aldri ville blitt kjent for politiledelsen uten DNs ‘avsløring’.»

Det insinueres ifølge klagerne at deres eiendomsselskap Tatanka har vært forsøkt drevet i skjul og at det har vært brukt til å samarbeide med kriminelle i form av at selskapet kjøper eiendom av «kriminelle» og leies ut til «kriminelle».

Klagerne mener også at omtalen insinuerer at de har forsøkt å holde selskapet skjult for egen ledelse ved ikke å søke om bierverv, og at penger fra kriminell virksomhet har gått inn i selskapet og at de derfor har forsøkt å skule selskapet for kolleger.

Klagerne anfører at samtlige påstander er feil og at DNs journalister og redaktør er gjort kjent med dette før publisering.

Det reageres sterkt på at avisen har identifisert dem med navn og bilde og stemplet dem som «uredelige og kriminelle», basert på vage og lite konkrete påstander fra en bedrageridømt mann. Det anføres at det mangler verifikasjon og at informasjonen gjennomgående er vinklet og tatt ut av kontekst.

Det anføres at klagerne har praktisert full åpenhet og svart på alle spørsmål, og at Oslo politidistrikt også har gitt tilstrekkelige opplysninger til at avisen burde lagt vekk anklagene.

Klagerne mener følgende overskrifter er villedende og grovt insinuerende:

• «Det skjulte torpedooppdraget»
• «Politimenn kjøpte leilighet av straffedømt: - Vi visste ikke hvem som var selger av den leiligheten»
• «Politimenn driver eiendomsselskap på si»
• «På vei til en pengekrangel. Ti år senere fant DN ut hvem de var. De er politimenn.»
• «Han var på vei til en pengekrangel. Ti år senere avslørte ansiktsgjenkjenning hvem han er»

Bildene ble publisert på forsiden av papirutgaven og stod godt synlige i kasseområdet i de fleste butikker og kiosker i Norge. Bildene var stort slått opp på nettversjonen i over en uke.

Ifølge klagerne gir oppslaget et åpenbart inntrykk av at det dreier seg om politifolk som utfører et torpedooppdrag, og at det er en bijobb i tillegg til å være politi. Men DN har ikke noe grunnlag for å hevde at oppdraget på Aker brygge var i nærheten av et slikt oppdrag. Påstanden faller ifølge klagerne på sin egen urimelighet, og de reagerer på at avisen velger å slå stort opp at de er med på «et hemmelig torpedooppdrag» til tross for at de sitter på informasjon som tilsier at det ikke var tilfelle.

Det pekes på at overskriften «På vei til pengekrangel. Ti år senere fant DN ut hvem de var. De er politimenn» er åpenbart villedende. Ti år gamle bilder fra et oppdrag for politiet fremstilles som noe kritikkverdig og alvorlig.

Klager mener det er sterkt kritikkverdig å identifisere en av dem som en som pågrep Krekar, fordi det å pågripe en «islamistisk terrorleder» er noe som vil kunne true sikkerheten til ham og familien.

Klagerne anfører at ordet «hemmelig» er misledende, fordi det var godt synlig for politiets ledere og dem som driver såkalt legalitetskontroll i politiet. Oslo politidistrikt har bekreftet overfor DN at oppdraget var i regi av politiet og at hensikten var å avverge en alvorlig trusselsituasjon. Oppdraget var loggført i politiets systemer og synlig for egne ledere og åpent for legalitetskontroll, påpeker klagerne.

DN har derfor ikke noe faktagrunnlag for å hevde at det var noe annet enn helt vanlig politiarbeid.

Det anføres også at avisen blander klagernes eierskap i eiendomsselskapet med oppdraget på Aker brygge, uten at det finnes noe grunnlag for at dette har noen relevans. Det skapes inntrykk av mistanke når det er et stort bilde på forsiden med tittelen «Det hemmelige torpedo-oppdraget», med underteksten «politiet har ikke hatt oversikt over ansattes bijobber på 15 år».

Klagerne anfører at ledelsen på politistasjonen var informert og har bekreftet overfor DN at de ikke vurderte klagernes roller i selskapet som noe de trengte å søke bierverv for.

Klagerne anfører at de ikke kjente til at en av selgerne av en eiendom selskapet kjøpte, var domfelt. Leiligheten var et dødsbo solgt av en megler, på vegne av to arvinger, og klager anfører at de har opptrådt slik de plikter, og ikke har blandet noen roller.

Det anføres at avisen trekker inn Eirik Jensen-saken og sammenlikner deres oppdrag på Aker brygge med denne, og at det ikke finnes noe som helst grunnlag for å gjøre dette. Klagerne skriver: «Begge artiklene fremstår som et forsøk på å diskreditere oss som politifolk og det er påfallende hvor personrettet artiklene er og hvor mye eksponering spesielt jeg [Simen Thorvaldsen] og Samuelsen fikk.»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Dagens Næringsliv avviser at god presseskikk er brutt, og anfører at kontaktene mellom en lyssky del av næringslivet, meglermiljøet og politiet har stor offentlig interesse. Avisen anfører at deler av politiet arbeider så tett opp mot kriminelle miljøer, utgjør en sikkerhetsrisiko, noe som ble tydelig illustrert i Erik Jensen-saken. Heller ikke næringsvirksomheten til politimennene ble registrert i politiets systemer før DN tok kontakt, påpeker avisen, som mener dette klart har offentlighetens interesse.

DN er uenig i klager om at avisen insinuerer at de samarbeider med kriminelle, og at de har forsøkt å gjennomføre oppdraget i hemmelighet for egne ledere. Avisen skriver: «I artikkelen dokumenteres det hvordan Gjermund Grimsmo – som Abrahamsen selv har kalt «torpedomegler» - fikk 75.000 kroner for å være sikkerhetsvakt på det omtalte møtet. Dette er kommet frem i politiets egen etterforskning av Abrahamsen. Grimsmo sørget for at de tre politimennene ble med til det planlagte møtet. På denne måten er Oslo-politiet – frivillig eller ufrivillig – blitt en del av meglers sikkerhetsopplegg. Abrahamsen var straffedømt allerede på dette tidspunktet. DN mener det har offentlig interesse å undersøke bakgrunnen for og utførelsen av et slikt skjult politioppdrag opp mot det kriminelle miljøet.»

DN anfører at det kommer klart fram i saken at det ble beskrevet som et politioppdrag.

Redaksjonen anfører at klagerne ikke har søkt om bierverv for virksomheten, til tross for reglene om at bierverv krever samtykke fra politimesteren. Dette har ifølge DN offentlig interesse, og at klagerne har kjøpt en leilighet av en «kjent kriminell», forsterker dette. Avisen skriver at politimennene var ansatt i etterretningsgruppen ved Grønland politistasjon, som har tett kontakt med kriminelle miljøer. Dette er virksomhet med høye krav til etikk og politifaglig forståelse, og gjør det relevant å belyse kontakten. DN anfører at det ikke er påpekt faktiske feil i artikkelen om eiendomsvirksomheten.

Når det gjelder identifisering, anfører avisen at klagernes identitet og samfunnsrolle har relevans for forholdene som problematiseres, og at bildet er avgjørende dokumentasjon. DN anfører at den ene klageren som identifiseres som en av dem som pågrep Krekar, allerede i praksis var identifisert, fordi bildet klager sikter til var publisert i flere medier i 2015.

DN viser til at de ikke har identifisert en av politimennene med bilde, fordi de ikke lyktes med å finne ut hvem vedkommende var. Derfor ble det heller ikke mulig å gjennomføre samtidig imøtegåelse, noe som viser at avisen har vist nødvendig aktsomhet i billedbruken, jf. VVP 4.12.

Dagens Næringsliv anfører at samtidig imøtegåelse er grundig gjennomført i saken, og redegjør for kontakten med de omtalte.

Avisen mener det er dekning for titlene. Hovedtittelen «Det skjulte torpedo-oppdraget» viser både til Are Abrahamsens privat engasjerte «torpedomegler» Gjermund Grimsmo, og at politiet var med for å passe på ham i et møte med en motpart. DN anfører at det tidligere ikke har vært kjent at politiet stilte opp for å beskytte den bedrageridømte. Avisen kan heller ikke se at det er brukt feilaktige eller villedende titler i saken om bierverv. Det er ingen hentydning til Eirik Jensen og Gjermund Cappelen i vinklingen, påpeker avisen.

DN anfører for øvrig at Eirik Jensen, korrupsjonsdommen og den etterfølgende granskningen er viktig kontekst i saken. Avisen peker på at manglende kontroll var en viktig del av Eirik Jensen-saken, og at det blir relevant at politiet i flere år manglet oversikt over hva ansatte gjør på si, selv om søknadskrav be innført allerede i 2008. Etter DNs syn er dette av klar offentlig interesse, og avisen anfører at det som kom frem i artiklene fikk flere politikere til å reagere.

Redaksjonen anfører at de har researchet de innklagede artiklene grundig, og at det ikke er påvist feil i artiklene, jf. VVP 3.2. Klagerne har ifølge avisen fått god adgang til samtidig imøtegåelse og det foreligger ikke brudd på VVP 4.14. Avisen forstår at artiklene er belastende for klagerne, men mener innholdet viser frem viktige sider ved politiets arbeid og politiets manglende kontroll som gjør at identifisering ikke er i strid med Vær Varsom-plakaten. Samfunnsrollen til politiet var avgjørende for avisens beslutning om identifisering, skriver DN, som minner om at klagerne ikke er beskyldt for å gjøre noe kriminelt.

Klager anfører at det er uriktig å påstå at Abrahamsen sikret seg politiet som sikkerhetsopplegg, og viser til at alle borgere i Norge har mulighet til å kontakte politiet og få hjelp dersom de utsettes for trusler om straffbare handlinger. I dette tilfellet var det ifølge klagerne snakk om «italiensk mafia» som var i Norge for å begå straffbare handlinger, der politiet ble varslet om konkret tid og sted. Da påligger det politiet en plikt til å undersøke opplysningene. Oppdraget var loggført og synlig for lederne, og DN har ikke noe grunnlag for at de drev «sikkerhetsvirksomhet i skjul», anfører klagerne.

Klagerne anfører at DN ikke har gjort noen risikovurdering ved å eksponere dem med bilde og personalia, og skriver: «DN har ingen formening om hva Samuelsen og Mæland jobber med i dag og om en eksponering vil medføre risiko for deres eller andres sikkerhet.»

Klagerne stiller seg kritisk til at det foreligger et berettiget informasjonsbehov, i og med at saken er ti år gammel, Abrahamsen soner for sine forbrytelser, «torpedomegleren» er pensjonert og de tre politifolkene jobber med helt andre ting.

Politimennene anfører at politiet har som oppgave å forebygge og avverge kriminalitet, og kan ikke alltid ta hensyn til om en person er mistenkt for noe annet dersom personen hevder seg utsatt for trusler. De plikter å forsøke å hindre at trusler ender i voldsbruk, og da er dette noe helt annet enn at politiet «frivillig eller ufrivillig» blir del av en meglers sikkerhetsopplegg, anfører klagerne.

Dersom problemet var at «torpedomegleren» tok betalt, mener klagerne at dette burde vært rettet mot et høyere nivå og ikke mot politimenn som kun utførte et oppdrag. Klagerne skriver: «Og hvorfor var det nødvendig å identifisere oss med fullt navn og bilde hvis DN mener vi ikke har gjort noe kritikkverdig? Det er vel ingen nyhet at politiet bistår trusselutsatte eller forsøker å pågripe trusselutøvere?»

At det ikke ble søkt bierverv for å drive med utleie av eiendom, er det eneste punktet hvor DN har grunn til å kritisere oss, anfører klagerne. Årsaken til at det ikke ble gjort, var «at vi spurte daværende ledelse om vi skulle søke og fikk til svar at det ikke var nødvendig.» Årsaken var at det var utleie av egen eiendom, og i relativt liten skala.

Klagerne påpeker at det er faktafeil i artikkelen, og peker på at oppdraget var hemmelig, og at det var et torpedooppdrag, noe som ikke stemmer. I tillegg er hovedproblemet ifølge klagerne at DN selektivt valgte ut informasjon som vinkles i et negativt lys for å få dem til å se suspekte ut.

Når det gjelder koblingen til Krekar, anføres det at det er stor forskjell på å bli avbildet som anonym uniformert tjenestemann i bakgrunnen på et bilde, og å bli navngitt og avbildet på forsiden av DN Lørdag og på fremsiden av nettversjonen i nesten en uke.

Klagerne anfører at den samtidige imøtegåelsesretten er svært begrenset fordi de som tjenestepersoner er bundet av taushetsplikt: «Vi er helt prisgitt at Oslo politidistrikt svarer ut informasjonen, noe de også gjorde så langt det var mulig. Denne informasjonen valgte DN å ikke vektlegge. […] Hvorfor bad de ikke om at de involverte løste politiet fra taushetsplikten? Journalist Gjernes ble bedt om å gjøre dette og fikk beskjed om at han kunne få mye mer informasjon dersom dette ble gjort.»

Når det gjelder koblingen til Eirik Jensen-saken, anfører klagerne at politiet ofte bistår trusselutsatte i ulike miljøer, og at dette er noe helt annet enn å drive med skjult informantvirksomhet som i Jensen-saken. Den manglende kontrollen over «kontakt» som rapporten redaksjonen viser til, advarte i hovedsak mot manglende notoritet innen informantbehandling, ikke mot å forsøke pågripelser i trusselsaker.

Klagerne skriver: «DN hevder det er viktig for offentligheten å vite om «meglerbransjen». Likevel rettes hovedfokuset på oss politifolk og ikke på «megleren». DNs artikler fremstår som en ren svertekampanje mot oss politifolk uten noen egentlig nyhetsverdi eller relevans. Dette underbygges av Egenes [DNs redaktør, sekr.anm.] selv i hennes utsagn om at ‘klagerne ikke er beskyldt for å gjøre noe kriminelt’.»

Dagens Næringsliv anfører at det er feil at ikke Abrahamsen har klart å sikre seg politiet som sikkerhetsopplegg. Avisen skriver: «DN har dokumentert at Abrahamsen hyret inn Gjermund Grimsmo som vakt i konflikten med Erik Sundt. Megleren fikk betalt 75.000 kroner for oppdraget – og fikk med seg tre politimenn til det planlagte møtet på Tjuvholmen. Det er ingen tvil om at politiet har latt seg bruke av en megler. DN kan ikke se at det foreligger brudd på VVP 3.2 i beskrivelsen av hendelsen.»

Til spørsmålet om hvorfor DN ikke fulgte opp for ti år siden, svarer DN at de gjorde undersøkelser allerede i 2013, men kom ikke i mål. Det var først nå – ved hjelp av ansiktsgjenkjenning at de klarte å identifisere den ene politimannen. Avisen begrunner offentliggjørelsen med at eiendomsselskapet deres fortsatt er i drift.

DN avviser at de har skrevet at oppdraget var «hemmelig»; men at det var «skjult», og viser til at politimennene opptrådte i sivil. Redaksjonen er enig i at det ikke er gitt at politifolk skal identifiseres, men viser til at når offentlige tjenestepersoner velger å drive næringsvirksomhet ved siden av jobben, må de regne med at dobbeltrollen problematiseres.

Avisen bekrefter at Thorvaldsen sa han kunne fortelle dersom han ble løst fra taushetsplikten. Imidlertid var kommunikasjonsavdelingen i politiet ifølge DN kategoriske i sine svar om at politiet måtte forholde seg til kildevern, personvern og taushetsplikt og ikke kunne gå i detaljer. DN kan derfor ikke se at det foreligger brudd på imøtegåelsesretten.