PFU-sak 23-211 Hanan Benammar, Sara Baban og Pia Maria Roll mot Klassekampen

Klager er de tre som får anklagene rettet mot seg. Klager reagerer på at det blir fremsatt anonyme, urettmessige anklager mot dem, uten at de er gitt mulighet til samtidig imøtegåelse. Klagerne anfører at anonymiseringen gjør det umulig for dem å svare på anklagene i ettertid, og mener publiseringen er et brudd på Vær Varsom-plakatens 3.1 om at kilder som hovedregel ikke skal få fremsette negative personkarakteristikker anonymt.

Klager skriver: «Det å bli beskrevet for å stjele, altså at vi er tyver, regner vi som svært negative personkarakteristikker og sterke anklager mot oss, der vi beskyldes for å bedrive «tyveri» og ha «tapt moralsk». Vi anser VVPs 3.1. for slik å være brutt.»

Klager anfører at «Ways of Seeing” i stor grad baserer seg på Benhammar og Babans erfaringer fra Algerie, Frankrike og Kurdistan. Klager viser til VVP 4.13 om retting av feil og anfører at Klassekampen burde rette og beklage.

Det anføres også brudd på VVP 3.2 om kildekritikk og opplysningskontroll, og klager viser til at avisen ikke tok kontakt med noen av de omtalte før publisering. Dette er også et brudd på VVP 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse, anfører klager. Når det hevdes at «Ingen av partene har kommentert saken», må Klassekampen kun vise til Subjekts presentasjon av saken. Klagerne ble ikke kontaktet, anføres det: «Det at vi evt ikke ville uttale oss til Subjekt på nett er noe helt annet enn at vi ikke ville uttale oss til Klassekampens papir etter at en Subjekt-tekst allerede er publisert.»

Klager anfører også brudd på VVP 3.9 om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet, samt VVP 4.1 om å legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Ifølge klager er anklagene om tyveri også anklage om klanderverdige forhold, og avisen klages inn for brudd på VVP 4.7 om identifisering i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Klassekampen slutter seg i det store og hele til klagers kritikk, og anfører at notisen ikke skulle ha kommet på trykk. Avisen viser til at deres kulturredaktør beklaget publiseringen overfor Roll, og skisserte en rettelse som umiddelbart ble lagt ut på nettutgaven, og dagen etter trykket i avisen.

Rettelsen viser til manglende faktakontroll (VVP 3.2) og innhenting av samtidig imøtegåelse (VVP 4.14), og avisen skriver: «I ettertid ser vi at vi med fordel kunne ha nevnt et tredje ankepunkt mot publiseringen, nemlig vår gjenbruk av en kilde Subjekt har valgt å anonymisere (VVP 3.1).»

Klassekampen medgir også at de ikke gjorde en selvstendig vurdering av anonymiseringen av personen som kom med beskyldningene, og at dette kunne vært understreket i rettelsen også. Ettersom redaksjonen ikke hørte mer etter publiseringen av rettelsen, antok den at klager hadde akseptert rettelsen og beklagelsen.

Samtidig anfører avisen at dersom kravet om selvstendige undersøkelser knyttet til sitatsaker blir for strengt, blir det vanskelig å produsere notisstoff i det omfang norske medier gjør i dag. Avisen skriver: «Når dét er sagt, anser vi at vi hadde et selvstendig ansvar for å kontrollere opplysningene og innhente samtidig imøtegåelse fra Baban, Benammar og Roll i denne saken. Det var ikke tilstrekkelig å gjengi Subjekts opplysning om at «ingen av partene har kommentert saken». Kravet skjerpes siden de nevnte kunstnerne i Subjekts artikkel blir anklaget for brudd på åndsverkloven. Derfor beklaget vi også umiddelbart publiseringen og forsøkte å ordne opp.»

Klassekampen mener at identifiseringen av de tre klagerne kan forsvares ettersom deres identitet hadde åpenbar relevans for forholdene som omtales. De var allerede godt kjent for offentligheten som skaperne av teaterstykket.

Avisen mener ordet «stjeler» er innenfor VVPs krav om saklighet og omtanke, jf. VVP 4.1, og peker på at det handler om mulige overtredelser av lov om opphavsrett. Klassekampen mener VVP 3.9 er mindre relevant i og med at de ikke var i kontakt med klagerne, og at dette dekkes av VVP 4.14 om samtidig imøtegåelsesrett.

Klassekampen tar selvkritikk på publiseringen, og at de skulle kontrollert opplysningene selv, og ikke referert saken i notis-form. Avisen skriver: «Da vi ble gjort oppmerksom på feilen, bestrebet vi oss på å rette og beklage raskt.»

Klager er glade for Klassekampens innrømmelse, men anfører at de ikke ble forelagt rettelsen før publisering: «Da kunne vi fått mulighet til å imøtegå formuleringen: «Vårt referat kunne gi inntrykk av at Klassekampen selv har snakket med de relevante aktørene. Det stemmer ikke. Vi burde selv ha verifisert opplysningene og innhentet samtidig imøtegåelse fra skaperne av stykket.»

Klagerne avviser at det er relevante opplysninger som kan «verifiseres», og anfører at det ikke finnes noe søksmål mot dem.

Klager anfører at de dessverre ikke opplever at avisen har gjort tilstrekkelig forsøk på å rydde opp, og peker på manglende tilbud om minnelig ordning og på manglende dialog med klagerne om hvordan en rettelse/beklagelse skulle være. Det burde være avisens ansvar å holde dialogen i en sak hvor de har brutt Vær Varsom-plakaten, anføres det.

Klager anfører at de anonymiserte anklagene sto i lørdagsutgaven, mens rettelsen sto i tirsdagsavisen, som har langt færre lesere.

Klassekampen avviser at det ikke ble tilbudt noen minnelig ordning, og viser til e-post som både tok på seg skyld og etterspurte klagernes ønsker om hva som skulle til for å oppnå minnelighet. Klagerne ga da uttrykk for at de ikke ønsket videre dialog, anfører avisen.