PFU-sak 23-286Tore Kvæven mot Morgenbladet

Klager er forfatter Tore Kvæven, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde

3.9 - om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet

4.1 - om saklighet og omtanke

4.3 - om stigmatiserende omtale

4.13 - om å rette feilaktige opplysninger så fort som mulig

4.14 - om samtidig imøtegåelse

Om klagepunktet VVP 4.14, skriver klager:

«I artikkelen kjem journalist Olaf Haagensen med skuldingar om at romanen min har eit høgreekstremt innhald. Dette er sterke skuldingar som utløyser retten min til samtidig imøtegåing. Dei faktiske opplysingane han nyttar som grunngiving er (...) referansar til handling og namn i romanen, og (...) gamle sitat frå lesarbrev/ kommentarar eg skreiv i ein periode omkring år 2010, og som eg seinare har teke avstand frå.

(...)

I praksis er dette skuldingar om at romanen har ein islamofob, rasistisk og imperialistisk undertone som ikkje stemmer. Eg vart eg ikkje førelagt skuldingane under sjølve intervjuet, eller under sitatsjekken, og kunne difor ikkje imøtegå dei samtidig.»

Klager mener det er feil, slik det hevdes i artikkelen, at personene i romanen har anglosaksiske eller europeiske navn som gjorde dem til fortellingens helter og representanter for det britiske imperiet. Dette var en beskyldning klager mener han skulle fått imøtegå, og skriver:

«Første skulding er feil; Arnheim kjempar på Malaysias og på muslimanes side. Når det gjeld namna er dei valde verken som anglosaksiske eller europeiske, men som typisk australske namn på soldatar i ei australsk militæreining. Skuldinga er også feil – det er fleire karakterar i boka med aboriginske namn, Tjandamurra (soldat, nemnt og skildra fleire stader i boka), Tjaka og Angoona (kvegdrivarar), i tillegg til eit stort antal stadsnamn med aboriginsk opphav. Og at karakteren Victoria er tenkt som ein representant for det britiske imperiet stemmer ikkje, og synest tatt fullstendig ut av lufta.»

Om sitatene og utdragene fra kommentarer og artikler, skriver klager:

«Ordet 'islamofob' blir brukt utan eg har skrive eller sagt noko som vil kunna karakteriserast som islamofobt. Dette er ei sterk skulding som eg skulle hatt høve til å imøtegå samtidig.

(...)

Dette dreier seg om materiale som til saman, i kraft av slik det står, er ekstemt betent og øydeleggjande for rennome og omdømme. Ingenting av dette fekk eg oversendt til sitatsjekk, og eg fekk difor verken høve til å ta avstand frå sitata, til å imøtegå dei eller konteksten dei var sette inn i.»

Om klagepunktet VVP 4.3, skriver klager:

«Han (journalisten, sekr. anm.) insinuerar, når han omtalar romanen min, at eg har hatt rasistiske, imperialistiske og islamofobe baktankar under skrivinga.

Under intervjuet med meg påpeikar han at 'Det er jo sånt tankegods man finner i Breiviks manifest.' Og litt seinare;'Tankeuniverset som kommer til syne i denne teksten vil jeg karakterisere som konspiratorisk og høyreradikalt.'

Hans stempel høgreekstrem stemmer ikkje. Sjølv under den mest bistre perioden min stemte eg Senterpartiet. At toneleiet i det eg skreiv var alt for hardt og ufint er det inga tvil om, men Haagensen unnlet åskriva at han ikkje har funne verken islamofobe eller rasistiske eller 'imperialistiske' sitat frå mi hand, heller ikkje frå perioden då eg let meg riva med og skreiv utan filter og omtanke. Derimot vil dei mange stigmatiserande orda han brukar, saman med utvalet av sitat, få lesaren til å trekka slutningar i den retningen.

Haagensen veit også, eller burde vita, om han har lese litteraturen min, at eg freistar skriva både om det gode og det vonde i mennesket fullstendig utan omsyn til kultur, hudfarge, religion eller etnisitet. Eg meiner Morgenbladet har brote Ver varsom-plakaten når det gjeld bruk av stigmatiserande begrep.

Om klagepunktet VVP 4.1, skriver klager:

«Den opprinneleg konteksten for intervjuet var litteraturen og romanen min. At Haagensen også ønskjer å fokusera på eldre tekstar fråmi side, har han rett til. Men vridinga hans i denne retning er overveldande. I den ferdige artikkelen er den delen som handlar om det litterære på 1200 ord, mens det som handlar om dei ikkje-litterære tekstane er på 2800 ord.

I artikkelen nyttar Haagensen ulike teknikkar for å framstille romanen min og meg i eit rasistisk / islamofobt /høgreekstremt lys. Det gjer han ved å (...) presentere dei gamle sitata min i notidsform, utan å poengtere tilstrekkeleg at eg har teke avstand frå dei, (...) utelate delar av svara mine og kome med påstandar om romanen som eg ikkje har fått høve til å svara på, (...) gjenta spørsmål eg allereie har svart på, (...) presentere sitata mine på ein ureieleg måte, (...) trekke fram ein høgreekstrem blogg som publiserte ein artikkel eg skrev mot min vilje. Til saman skaper desse teknikkane på ein ureieleg måte eit inntrykk av haldningar som ikkje finst.

(...)

Sitata Haagensen trekker fram stammar frå ein periode rundt år 2010, kor eg kom med utspel i kommentarfelt og lesarbrev som var prega av raseri og manglande refleksjon. Haagensen poengterer ikkje tilstrekkeleg at eg seinare har teke avstand frå desse sitata – både på ein scene under eit bokbad i Porsgrunn i 2012, i Telemarksavisa og i og under sjølve intervjuet. I staden brukar han presens som innleiing til fleire av mine sitat frå den gongen. Dette er med å gje inntrykk av notid. Det same gjeld spørsmål han stiller der han slik skapar ei ramme av notid.

(...)

Når Haagensen utover i intervjuet ikkje får svara han treng for å bekrefte teorien sin, aksepterer han ikkje at eg har gått vidare frå det eg den gongen stod for og at han har teke feil, men gjentek i staden spørsmåla frå forskjellige vinklar.

(...)

I den delen av intervjuet som eg ikkje på førehand fekk innsyn i, klipper Haagensen ut enkeltord frå overskrifter i ein av mine tidlegare artiklar, og listar dei opp.

(...)

Forklaringane mine, og dermed også store delar av konteksten er utelaten. Ved utval av sitat skapar Haagensen eit vridd bilete av meg som debattant og meiningsytrar.

(...)

Vidare nemner Haagensen ein artikkel som vart trykt i fagbladet Utdanning, og som seinare, mot min vilje, vart sendt til den høgreekstreme bloggen Gates of Vienna.

(...)

Haagensen vedgår at artikkelen havna hos Gates of Vienna mot min vilje, men ved å nemne bloggens namn, to gonger, skapar han assosiasjonar til eit høgreekstremt miljø som eg ikkje har vore eller er knytta til.

Om klagepunktet VVP 3.9, skriver klager:

«Haagensen var klar over at sitata han brukar kom frå ein periode omkring år 2010, og at eg ikkje har gjenteke innhaldet i dei seinare. Av personlege grunnar, er artiklane frå denne perioden krevjande for meg å snakke om, noko Haagensen var klar over gjennom tidlegare e-postkorrespondanse.

(...)

Eg opplevde den delen av intervjuet som handla om det eg ein gong hadde skrive som ein avhøyrssituasjon, der eg blei konfrontert med sitat etter sitat, også etter at eg gjentekne gonger hadde svara på skuldingane. Dette pågjekk i overkant av ein time. Hadde eg visst at Haagensen uansett kom til å utmala meg etter sin på førehand uttenkte agenda, hadde eg sagt ifrå om at dette ikkje var greitt langt tidlegare. Lydfila Haagensen har frå intervjuet vil kunne illustrera korleis det totalt sett fortonte seg.

(...)

Etter intervjuet frykta eg at Morgenbladet ville freista å vinkla saka på ein svært skadeleg måte. To dagar seinare sende eg Karin Helgøy og Håkon Kolmanskog i Samlaget ein epost der eg skreiv eg hadde ei frykteleg vond kjenslefor det som var i vente, eit mogeleg karakterdrap, og at eg frykta for framtida mi som forfattar, foredragshaldar og lærar. (...) Det hadde kjenst som om Haagensen ønskte å bruka alt han kunne mot meg. Den avsluttande kommentaren hans, etter at intervjuet var ferdig og eg spurde om det var mogeleg å be han ikkje å bruka den skarpaste pennen sin, var 'vanligvis skriver jeg ikke med skarp penn, men denne saken skal jeg skrive slik som det er rett.' I etterkant av publiseringa greidde eg ikkje få tak i Haagensen på telefon og han slutta også å svara meg på e-post. Dette gjaldt ein epost eg sende vedrørande den ekstremt vanskelege menneskelege situasjonen han sette meg i.

(...)

Eg fekk på dette tidspunktet pr telefon kontakt med Sun Heidi Sæbø, sjefsredaktør i Morgenbladet, og fann det formildande at ho informerte meg om, og gav meg, tilsvarsrettar til artikkelen.»

Om klagepunktet VVP 3.2, skriver klager:

«I artikkelen kjem Morgenbladet med skuldingar om at romanen min har eit høgreekstremt innhald. Dette vert bygd på m.a. følgande påstandar (i artikkelen forkledte som spørsmål):

1. At Arnhem kjempar mot muslimane.

Dette er faktafeil. I romanen går det fram at Malaysia og Australia står på same side. Dette kjem fram ved at fienden bombar Malaysia. Dersom dette var uklart for Haagensen under lesinga burde han kontakta meg eller romanens redaktør eller forlagsredaktøren vedr dette. Han ville i så fall kunna fått oversendt ein epost frå 7. september i år, altså før intervjuet,sendt frå meg til forlaget, vedlagt bok 2 i denne serien, der det står 'Våre alliertes samanbrot i Malaysia, på Balkan og på Fillipinane..' Slik ville han fått stadfest at Arnhem ikkje berre kjempar på Malaysias, men også på Filipinanes side.

2. At dei australske soldatane har anglosaksiske eller europeiske navn.

Dette er faktafeil. (...) Soldaten Tjandamurra er med i to scenar i boka. Namnet hans framkjem fire gonger. Det er også skildra kvifor han har søkt seg til avdelinga, kvifor han blir verande og at han her har funne gode venskap. Artikkelen inneheld også andre faktafeil, som td. skuldingar om imperialistisk bakteppe.»

Om klagepunktet VVP 4.13, skriver klager:

«Eg viser her til dei ovanfor nemnte faktafeila. Eg fekk ikkje høve til å avkrefta desse punkta i førkant av publiseringa. Etter mitt tilsvar i Morgenbladet, der eg påpeikte dei feilaktige, burde Haagensen akseptert svaret mitt, og trukke skuldingane og beklaga. Det har han ikkje gjort. Tvert imot har han oppretthalde skuldingane ved på å skriva følgande: 'ikke nødvendigvis er sammenfall mellom det en forfatter mener å ha skrevet, og teksten leseren forholder seg til.'

Utsagnet vitnar om mangel på refleksjon rundt kor alvorlege skuldingar han kjem med, og kor sterke ringverknadar han potensielt skapar ved slike skuldingar om litteraturen min i ein riksdekkande avis. Morgenbladets artikkel er skadeleg for forfattarskapet mitt, både i høve til lesarar, kritikarar og andre. Morgenbladet var i sin fulle rett til å ta opp saka, ingen er fritekne frå å bli konfronterte med ting dei tidlegare har gjort eller sagt. Men dette kunne vore gjort med ein meir heiderleg penn og med ei anna innstilling. Haagensens omfang, vinkling og spissing av artikkelen er uforsonleg. Morgenbladet burde kjenna til kva konsekvensar denne typen gapestokkjournalistikk kan ha for den som blir plassert der.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

Morgenbladet opplyser innledningsvis at påklaget artikkel er et intervju med Tore Kvæven i anledning utgivelsen av hans roman Raudt Støv. Bok 1, som utspiller seg under en fremtidig, verdensomspennende storkrig, med uklare fronter og av uklart opphav.

Redaksjonen skriver:

«Vår artikkel faller i tre deler: Første del handler om Kvævens arbeid med den nye romanen og motiver i denne. Del to beskriver hvordan Kvæven en periode rundt 2010 var aktiv i innvandringsdebatten. I artikkelens tredje del blir Kvæven spurt om forholdet mellom den politiske kommentarvirksomheten rundt 2010 og den nye romanen.

Kvæven er særlig kritisk til at Haagensen setter kommentarvirksomheten hans anno 2010 i forbindelse med den nye romanen. Eller mer presist: at Haagensen spør om kommentarvirksomheten er en relevant (del)kontekst for romanen. Her må det påpekes at det er helt standard praksis i litteraturkritikk og -forskning så vel som i kulturjournalistikk å trekke forbindelser mellom et litterært verk og omstendigheter utenfor verket som oppleves relevante: Dag Solstads fortid i AKP (m-l) trekkes inn i lesningen av romanene hans. Serbia-engasjementet er en del av mottakelsen når Peter Handke utgir et nytt verk, slik man for eksempel så under den såkalte Handke-debatten da Peter Handke i 2014 ble tildelt Ibsen-prisen. Debatten omkring romanen Arv og miljø (2016) følger med inn i lesningen av Vigdis Hjorths senere bøker – og inn i avisenes intervjuer med henne.

Vi mener Kvævens aktivitet i et politisk univers der forestillinger om krig og ulike former for samfunnssammenbrudd er sentrale, må anses som en relevant kontekst når han utgir en roman der verden i en nær fremtid står midt i en storstilt krig, ikke minst når det også finnes språklig overlapp mellom kommentarvirksomheten og romanen, slik det går frem av vår artikkel.»

Om klagepunktet VVP 4.14, skriver avisen:

«Kvæven blir ikke utsatt for 'sterke angrep av faktisk art'. Artikkelen gir en saklig presentasjon av tekster Kvæven tidligere har publisert, og den stiller tre spørsmål til romanen. Når Kvæven insisterer på at det dreier seg om beskyldninger, forholder han seg ikke til det som faktisk står i artikkelen.»

Redaksjonen kan ikke se at formuleringen om at soldatene «har anglosaksiske eller europeiske navn» er misvisende, og viser til at de aller fleste nettopp har det:

«Den ene soldaten Kvæven peker på i sin PFU-klage – Tjandamurra – er nevnt ved navn fire ganger i romanen: Tre ganger i forbifarten, én gang i et kort avsnitt. Han har ingen identifiserbare replikker. De to kvegdriverne Tjaka og Angoona som Kvæven nevner – og som artikkelens spørsmål altså ikke dreier seg om, siden det dreier seg om soldater – er nevnt henholdsvis to og én gang ved navn. Det nevnes rundt 35 personnavn i teksten. Med unntak av de tre navnene over har karakterene i romanen navn som John Arnhem, Kevin Arbuckle, Brett Hamersley, Ethan Michaels, Dirk Dundeen, Ernest, Jocelyn, Thomas Atherton, Marianne og Peter MacMillard.»

Videre skriver avisen:

«Det fremgår ikke av romanteksten hvem Arnhem og de andre kjemper mot i Malaysia. Fienden de kjemper mot er ikke identifisert, ei heller eventuelle allierte. Det er godt mulig dette vil komme frem i bind to av romanen, men ut ifra det som under intervjuet forelå offentlig av Raudt støv-verket, gjorde det ikke det, derav Haagensens første spørsmål.»

Morgenbladet anfører at «Kvævens politiske kommentarvirksomhet åpner for andre tanker og assosiasjoner rundt skjønnlitteraturen hans, og da kan man for eksempel komme til å forbinde en figur som «Storbritannias dronning» med Storbritannias historiske arv.

Redaksjonen skriver videre:

«Hvis vi likevel skal gå med på Kvævens premiss om at han har krav på samtidig imøtegåelse av egne tekster, mener vi at hele intervjuet er å betrakte som en samtidig imøtegåelse. I artikkelens siste og lengste del får Kvæven rikelig med plass til å ta stilling til sin kommentarvirksomhet fra rundt 2010. Intervjuet tar hovedsakelig for seg kronikken «Det største sviket i vår historie foregår akkurat nå», publisert på ABC Nyheter 5. april 2010 (...). Dette er den mest omfattende av Kvævens politiske tekster, og samler opp i seg de aller fleste av synspunktene som kommer til uttrykk i de andre tekstene.

(...)

Ordet 'islamofob' forekommer to ganger i artikkelen. Første gang i følgende setning:

«Litt leting på internett viste at Kvæven hadde lagt igjen kommentarer på det høyreek- streme og islamofobe danske nettstedet Snaphanen.» Her brukes altså ikke ordet om Kvæven, men om nettstedet Snaphanen.

(...)

Andre gang ordet 'islamofob' forekommer er i følgende oppsummerende beskrivelse av Kvævens kommentarvirksomhet: 'Til sammen tegnet disse tekstene opp et interesseområde som overlappet med den høyreekstreme og islamofobe bloggsfærens interesseområder.' Igjen: Ordet brukes ikke om Kvæven (eller noe han har skrevet). Setningen peker på at en del av de temaene Kvæven tok opp i sine kommentarer også er temaer som blir diskutert for eksempel på et nettsted som Snaphanen.»

Om klagepunktet VVP 4.3, skriver avisen:

«Her nevner Kvæven flere eksempler på det han mener er begreper/vendinger i artikkelen som han opplever som stigmatiserende. Han reagerer på at et utdrag fra romanen er karakterisert som et innslag av 'kommentarfeltaktig tone og tanke'. Det dreier seg om følgende parti i romanen, fra beskrivelsen av opptakten til den verdensomspennende krigen: 'Identitetsideologi hadde blitt stadig viktigare. Å framstå som god hadde blitt tusen gonger viktigare enn å vera god.' Forestillingen om at det innenfor den politiske offentligheten ikke dreier seg om å være god, men fremstå som god, var en forestilling Kvæven rundt 2010 ga uttrykk for.

(...)

Under angivelige brudd på VVP 4.3 trekker Kvæven også fram følgende formulering fra Haagensens sammenfatning av kommentarvirksomheten hans: 'Til sammen tegnet disse tekstene opp et interesseområde som overlappet med den høyreekstreme og islamofobe bloggsfærens interesseområder.'

At Kvæven selv ikke vil bruke slike begreper på tekstene han publiserte rundt 2010, er forståelig, men irrelevant. Spørsmålet må være om disse begrepene er å regne som deskriptive og sakssvarende for det tanke- og språkuniverset som kommer til syne i Kvævens kommentartekster. Det mener vi at de er. (...) vil vi understreke at vi ikke setter likhetstegn mellom Kvæven og de skikkelsene fra det ekstreme høyre som nevnes. Vi argumenterer kun for at vi har dekning for formuleringene som er nevnt over.

(...)

Forestillingen om at en hyklersk, liberal elite er ansvarlig for problemer knyttet til innvandring (fra ikke-vestlige land) er helt sentral i verdensbildet ytterst på høyresiden. Breiviks manifest innledes for eksempel med en utlegning av begrepet 'politisk korrekthet'

(...)

Poenget her er ikke å sette likhetstegn mellom Kvæven og Breivik eller Fjordman. Poenget er – som det er formulert i artikkelen – at Kvævens tekster '[t]il sammen tegnet (...) opp et interesseområde som overlappet med den høyreekstreme og islamofobe bloggsfærens interesseområder.'»

Om klagepunktet VVP 4.1, skriver avisen:

«Kvæven lister her opp fem 'ulike teknikkar' han mener Haagensen bruker

'for å framstille romanen min og meg i eit rasistisk/islamofobt/høgreekstremt lys'.

(...)

Å bruke presens for å referere argumentasjon og handling i tekster er ikke uvanlig, det gjøres hele tiden (...)

Kvæven mener også at Haagensen ikke poengterer tilstrekkelig 'at eg seinere har teke avstand frå desse sitata – både på ein scene under eit bokbad i Porsgrunn i 2012, i Telemarksavisa og i og under sjølve intervjuet.' Artikkelen fra Telemarksavisa som Kvæven nevner, refereres i vår artikkel. Alt Kvæven sier i den om sin tidligere politiske kommentarvirksomhet – dvs. ett sitat – er gjengitt i vår artikkel (...).

(...)

Det er ikke alltid anledning til å få med alt som blir sagt under et intervju. I de aller fleste tilfeller må redaksjonen gjøre et utvalg. Det ble også gjort her, selv om det også bør bemerkes at intervjuet er på rundt 22 000 tegn. Under sitatsjekken kunne Kvæven sagt i fra om at det var poenger eller momenter han savnet. Det gjorde han ikke (...).

(...)

Det er vanlig journalistisk praksis å stille oppfølgingsspørsmål hvis intervjuobjektets svar oppleves som uklare eller ufullstendige. Vi vil også påpeke at oppfølgingsspørsmål gir intervjuobjektet mulighet til å utdype og nyansere tidligere svar.

Teknikk nummer 4 som Haagensen angivelig anvender, er å klippe ut 'enkeltord frå overskrifter i ein av mine tidlegare artiklar'. (...)

Her henviser Haagensen til kronikken 'Det største sviket...'. Det Kvæven kaller

'enkeltord frå overskrifter' er de fullstendige mellomtitlene i kronikken. Vi mener at vi i det aktuelle partiet av vår artikkel har vært redelige i gjengivelsen av meningsinnholdet i kronikken.

(...)

Ved å spørre Kvæven om han vet hvor artikkelen han publiserte i Utdanningsnytt (andre gang Gates of Vienna nevnes) har havnet, får han anledning til å opplyse om at han har vært i kontakt med nettstedet og bedt dem om å slette den, men at de ikke har etterkommet ønsket, noe som ikke fremkommer i den redaksjonelle bemerkningen Gates of Vienna har utstyrt artikkelen med.»

Om klagepunktet VVP 3.9, skriver avisen:

«Det var ingenting som tilsa at Kvæven befant seg i sjokk eller sorg da vi avtalte intervjuet med ham og forlaget. Det er heller ikke rimelig å karakterisere ham som en person med 'manglende medieerfaring' siden han – ikke minst som vinner av Norges mest kjente litteraturpris – har vært med på flere intervjuer. Kvæven var heller ikke uvitende om at vi kom til å ta opp de politiske kommentartekstene hans fra rundt 2010: Vi varslet ham om dette på e-post før intervjuet, og han fikk også tilsendt kronikken «Det største sviket i vår historie foregår akkurat nå» (...).

(...)

Etter at vi varslet ham om at vi ville ta opp de politiske kommentartekstene i intervjuet, skrev Kvæven først tilbake at han da ikke ønsket å stille til intervju (...). Deretter ombestemte han seg og ville likevel stille til intervju, uten at vi hadde bedt ham om å revurdere saken eller på annen måte forsøkt å overbevise ham (...).

(...)

Kvævens ønske om å lytte til lydfilen fra intervjuet ble imøtekommet av Sæbø.

Han fikk tilbud om å lytte igjennom hele lydfilen av intervjuet i arbeidet med motsvaret sitt, men valgte til slutt bare å lytte til et bestemt parti fra slutten av intervjuet.

(...)

Ellers vil vi for ordens skyld nevne at fredag 6. oktober, da intervjuet med Kvæven ble publisert på Morgenbladets nettsider, fikk Kvæven publisert sitt eget debattinnlegg kl.11.18.

Debattinnlegget sto side om side med selve intervjuet, med like stor henvisning på front, og med tittelen «Eit karakterdrap fra Morgenbladet, til dels med lite redelige metoder». Hans svar var også tydelig lenket til i nyhetsbrevet (...).

En bearbeidet versjon av dette innlegget ble deretter publisert over to sider i papir uken etter. Kvævens tekst sto da som hovedinnlegg på debattsidene under tittelen

«Krigsskip og skylappar» og tellet snaue 8000 tegn (inkludert mellomrom) (...).

Om klagepunktene VVP 3.2 og 4.13, anfører avisen at klager ikke har påvist faktafeil, og at det følgelig heller ikke foreligger feil eller beskyldninger som må rettes.

Morgenbladet skriver:

«Avslutningsvis vil vi peke på to viktige, prinsipielle poenger som vi mener står på spill i Kvævens klage.

Det første dreier seg om hvilken frihet journalister skal ha i omgangen med et litterært verk. Hvilke refleksjoner de skal kunne gjøre seg og hvilke spørsmål de skal kunne stille om for eksempel en roman. Når Kvæven mener å tilbakevise Haagensens spørsmål om hvordan figuren 'Storbritannias dronning' skal forstås, ved ganske enkelt å slå fast at assosiasjonen til det britiske imperiet 'stemmer ikkje', ber han om absolutt fortolkningsrett over eget verk: Det er et ugyldig spørsmål fordi han – forfatteren – sier at det er et ugyldig spørsmål. Forfattere er selvfølgelig i sin fulle rett til å mene at en journalist leser verket deres feil eller misforstått, og til å gi uttrykk for dette, slik Kvæven har gjort i Morgenbladets spalter. Det ville imidlertid være svært uheldig om PFU la seg på en linje der forfatterens oppfatning av eget verk er å betrakte som autorativ og endelig, og at det strider mot god presseskikk å stille kritiske spørsmål til denne oppfatningen. Det ville sette en presedens som kveler den frie meningsutvekslingen om litteratur og andre kulturuttrykk.

Det andre prinsipielle poenget dreier seg om journalisters rett til å gjengi og sammenfatte publiserte meningsytringer av antatt kontroversiell karakter. Når Kvæven anfører at han burde blitt forelagt samtlige av tekstene han publiserte rundt 2010 som gjengis i vår artikkel med henvisning til VVP 4.14s punkt om samtidig imøtegåelse, ber han i praksis om at alle hans tidligere, offentlig publiserte tekster skal behandles som om de var beskyldninger rettet mot ham av en annen part, med de presseetiske rettighetene dette medfører. Skulle Kvæven få medhold av PFU på dette punktet, vil også det sette en uheldig presedens for hvordan journalister kan gå frem når de for eksempel gjengir offentlige debatter og andre meningsutvekslinger.

Artikkelen Kvæven har klaget inn til PFU er et intervju med en Brageprisvinnende forfatter der rammene var klarlagt på forhånd. I artikkelen rettes det ingen beskyldninger mot Kvæven eller hans roman. Det stilles spørsmål til meningsytringer Kvæven har publisert offentlig, og det spørres om disse kan være en relevante for hans nye roman. Morgenbladet har ikke brutt god presseskikk.»

Klager skriver:

«Morgenbladets journalist har gjengjeve frå to lesarbrev skrivne rundt 2010, til trass for han visste eg både hadde tatt avstand frå desse og avpublisert dei så langt tilbake som 2012. Det skal vera mogeleg å angra slike gamle innlegg utan at dei skal gravast fram i eit portrettintervju som spora av til å bli eit karakterdrap på ein skjønnlitterær forfattar. Eg har i etterkant av artikkelen blitt opplyst om rett til privatlivets fred, inkludert 'retten til å bli gløymd', sjå GDPR art. 17. Tanken med å avpublisera innlegga var å uttrykka avstand frå meiningsinnhald. Dette er umogeleg dersom journalistar uavhengig av tidsaspekt kan bruka avpublisert materiale for å teikna meg som høgreradikal, islamofob og rasist.

Journalisten har ikkje gjort meg merksam på ovanfor nemnde rettar, men utnytta min manglande kjennskap, sjå VVP 3.9. Då eg før intervjuet skreiv at eg hadde avpublisert innlegga, skreiv han tilbake: 'Selv om de er slettet fra nettsidene er nok ikke alle forsvunnet fra internett.' Han påstår dermed at så lenge han klarer å finna noko på internettet, er det fritt fram å vidarepublisera.

(...)

Før publiseringa skulle eg blitt førelagt for imøtegåing ikkje berre eigne sitat, men også konteksten. Artikkelen inneheld påstandar om høgreekstremisme og islamofobe meiningar. M.a..vart følgande ord brukte: høyrekstrem (4 gonger), nasjonalistisk (x2), tankegods (x2), høyreradikal (x3), Gates of Vienna (x2), Breivik, manifest, høyresiden, konspiratorisk, kommentarfeltaktig, islamofob, kommentarfeltunivers, muslimsk og anglosaksisk.

Både indirekte, ved assosiasjon og direkte utgjer dette 'sterke angrep av faktisk art'. Imøtegåing er opplagt, sjå VVP 4.14.

(...)

Sitering kan gjerast frå offentleggjorde verk, sjå åndsverkloven § 29. Det er ikkje fritt å sitera frå gamle tekstar eg har teke avstand frå og freista fjerna. Når dette i tillegg er kopla til journalistens tolking av fiksjonstekst, for å framstilla meg som høgreradikal, framstår det som spekulativt og stigmatiserande, sjå VVP 4.1 og 4.3.

(...)

Det er stigmatiserande å setja meg i bås med Gates of Vienna. Morgenbladets forklaring er påtakeleg. Referansar til 'Breivik', 'Fjordman' og denne bloggen er openbert tekne med for å assosiera meg til miljø eg ikkje tilhøyrer. Morgenbladets journalist visste at nettstaden hadde publisert utan samtykke.

(...)

Morgenbladet skriv dei har ikkje kome med 'påstandar' om romanen, berre stilt 'spørsmål'. Det er usant. Påstandane utgjer premissa i setningane, Morgenbladet spør dernest kva ein bør tenka om desse 'fakta'.

(...)

Morgenbladet skriv at det er vanleg i litteraturkritikk 'å trekke forbindelser mellom et litterært verk og omstendigheter utenfor verket som oppleves relevante'. Dette meiner avisa rettferdiggjer bruk av sitat frå gamle lesarbrev som bakgrunn for lesinga av denne romanen. Som journalisten i førkant vart informert om, både skriftleg og muntleg, er sitata han brukar utdatert og avpublisert materiale, ikkje noko eg står inne for eller ønskjer knytt til meg.

(...)

Å lesa ei bok annleis enn som tilsikta frå forfattaren er sjølvsagt lov. Det uetiske handlar om å lesa inn rasistisk og høgreradikalt innhald med ønske om å framstilla meg slik. Dømet der journalisten skriv at hovudpersonen kjempar mot muslimar (som teikn på at romanforfattaren er høgreradikal), er feil på to nivå. Fyrst, romanen er fiksjon. Ein kulturjournalist må vita at romanen ikkje står i ein-til-ein-forhold med realiteten. Ein forfattar kan ikkje påståast å vera høgreradikal basert på karakterar i ein skjønnlitterær tekst han har forfatta. For det andre, romanfiguren kjempar faktisk på muslimanes side. (...)

Journalisten påstandar om 'anglosaksiske' namn gjev assosiasjonar til det germanske, mogelegvis det høgreradikale. Grepet er eit av fleire for å brunmala meg. Det er uhaldbart. Namna er typisk australske. Eg har sjølv undersøkt namna og sendt Morgenbladet vedlegg Men dei har valt ikkje å dementera og ikkje å retta feila. VVP 4.13.

(...)

Morgenbladet påpeiker som prinsipielt viktig at forfattarar ikkje har 'absolutt fortolkningsrett over eget verk', samt eigen rett til 'kritiske spørsmål'. Noko anna meiner Morgenbladet vil 'sette ein presedens som kveler den frie meningsutvekslingen om litteratur og andre kulturuttrykk'. Dette er ikkje kva PFU skal ta stilling til. Journalistar og litteraturkritikarar kan tolka bøker alt dei vil, men påstandar om at forfattarar og romanar er rasistiske, islamofobe og høgreekstreme, må ha ein annan dokumentasjon enn avpubliserte, gamle innlegg og feillesing av romanteksten. Ved også å unnlata rett til imøtegåing er intervjuet ikkje berre i strid med VVP, men openberrt også ærekrenkande.

Morgenbladet trekker fram journalistars rett til å gjengje og samanfatta eldre, publiserte meiningsytringar av anteken kontroversiell karakter. Igjen, Morgenbladet misforstår temaet PFU skal ta stilling til. Pressa sitt ønske om overskrifter, må balanserast mot privatlivets fred for enkeltindivid. Når eg har teke steg for å fjerna både meg og lesarbreva frå bloggsfæren og publiseringa, og slik markert avstand, bør ikkje ein journalist igjen kunna trekka dei fram for å skaffa avisa merksemd rundt eit intervju med utgangspunkt i at eg har skrive eit fiksjonsverk.

(...)

Artikkelen er eit ureieleg forsøk å skyva meg mot ytre høgre og det konspiratoriske. Den baserar seg på tendensiøs lesing av min siste roman og på to 12–13 år gamle lesarbrev eg har teke avstand frå.»

Morgenbladet skriver i sin sluttreplikk:

«Kvæven gjentar at vi har 'teikna [han] som høgreradikal, islamofob og rasist.' Da må vi også gjenta at artikkelen ikke bruker noen av disse ordene om Kvæven. Det artikkelen inneholder er følgende oppsummerende beskrivelse av Kvævens politiske kommentarvirksomhet fra rundt 2010: 'Til sammen tegnet disse tekstene opp et interesseområde som overlappet med den høyreekstreme og islamofobe bloggsfærens interesseområder.' Vi mener at denne beskrivelsen av Kvævens tekster er sakssvarende, tilstrekkelig underbygget i artikkelen og ytterligere underbygget i tilsvaret vårt.

(...)

Påstand om brudd på GDPR: (...)GDPR gjelder personopplysninger (for eksempel navn, adresse, telefonnummer, fødselsnummer) og virksomheters behandling av personopplysninger. Artikkel 17 inneholder flere unntak, deriblant unntak for jour- nalistiske formål.(...) Kort oppsummert: Retten til å bli glemt er ikke retten til å unngå spørsmål til ytringer man tidligere har publisert, selv om man ikke lenger står inne for disse ytringene, eller ikke ønsker å assosieres med dem.

Kvæven skriver at '[t]anken med å avpublisera innlegga var å uttrykka avstand frå meiningsinnhaldet', og at han også har tatt avstand fra det tidligere. At avpublisering av innlegg er ensbetydende med å ta avstand fra dem, er ikke gitt for andre enn Kvæven selv.

(...)

Videre står vi fast på at det å sitere fra tekster et intervjuobjekt – i dette tilfellet Kvæven – tidligere har publisert ikke er å regne som 'sterke angrep av faktisk art' som utløser retten til samtidig imøtegåelse. I artikkelen får Kvæven rikelig med plass og gjentatte anledninger til å redegjøre for hva han mener og ikke mener i dag, og det går tydelig frem at han ikke lenger står inne for kommentarene sine fra rundt 2010.

Ellers vil vi bemerke at Kvæven (...) lister opp en rekke ord som forekommer i artikkelen, og som han ser ut til å mene at i seg selv er å regne som

'sterke angrep av faktisk art', deriblant ordene: tankegods, manifest, høyresiden, muslimsk og anglosaksisk. Dette er absurd. (...) Vår artikkel gjør ikke annet enn å stille Kvæven spørsmål om politiske ytringer han tidligere selv har offentliggjort, og som er relevante å ta opp i anledningen av utgivelsen av hans nye roman.

(...)

'Å lesa ei bok annleis enn som tilsikta frå forfattaren er sjølvsagt lov', skriver Kvæven

i sin replikk, men mener likevel at det er uetisk å trekke inn de politiske ytringene hans fra rundt 2010 i omtale av den nye romanen. Vi er uenige i det. Når Kvæven utgir en dystopisk roman der verden er kastet ut i en stor krig av uklar opprinnelse, mener vi det er relevant at han tidligere var aktiv som skribent i et miljø hvor nettopp forestillinger om et forestående sammenbrudd eller krig står sentralt, en forestilling han selv fremmet da han advarte mot at Norge kunne stå foran en tilstand av ’folkevoldtekt’. I tillegg er det, som vist i artikkelen, språklig overlapp mellom romanen og de tidligere politiske ytringene. At Kvæven ser annerledes på saken har han fått gi uttrykk i både i artikkelen og i debattinnlegget sitt. Det er ikke uetisk å stille andre spørsmål til et intervjuobjekt enn de spørsmålene intervjuobjektet selv helst vil svare på.

(...)

Avslutningsvis vil vi minne om de to viktige prinsipielle poengene som vi mener er i spill i Kvævens klage. Det første poenget er at journalister må stå fritt i hvordan de leser et skjønnlitterært verk og hvilke spørsmål de velger å stille forfatteren.(...)

Det andre poenget handler om journalisters rett til å gjengi og sammenfatte publiserte meningsytringer av antatt kontroversiell art. Kvæven ber i praksis om at hans egne, tidligere publiserte ytringer skal behandles som om de var beskyldninger rettet mot ham av en annen part, med de presseetiske rettighetene det medfører. Skulle han få medhold i det, vil det legge svært uheldige føringer på hvordan journalister kan gå frem når for eksempel gjengir offentlige debatter og andre meningsutvekslinger.»

Tilsvarsrunden avsluttet.