PFU-sak 23-290NN mot Stavanger Aftenblad

Stavanger Aftenblad publiserte flere artikler om et vedtak i barnevernsnemnda som innebar at et barn, mot sitt ønske, ble flyttet fra fosterhjemmet det hadde bodd i nesten hele sitt liv.

Klager:
Barnets biologiske far klagde på omtalen via advokat, da han mente Stavanger Aftenblad ikke tok nødvendige hensyn til barnet. Klager anførte at eksponeringen var uønsket og krenket barnets privatliv. Slik klager så det, ga avisa dessuten en ubalansert, ukritisk og forfeilet fremstilling, og Aftenbladet endte opp som «medaktør i en kampanje basert på ensidig informasjon». Klager opplevde at redaksjonen ikke var interessert i hans synspunkter og opplysninger. Videre anførte klager at avisa også undergravde hans rett til samtidig imøtegåelse gjennom redigeringen avisa gjorde av uttalelsene hans i den første artikkelen. Ifølge klager ble han ikke orientert om at det skulle komme en hel artikkelserie, og han reagerte på at avisa skrev at han ikke ønsket å uttale seg i saken.

Mediet:
Stavanger Aftenblad mente å ha omtalt en prinsipiell sak av samfunnsmessig interesse. Redaksjonen anførte at den brukte mye tid på å sikre nødvendig dokumentasjon og imøtegåelse, og var spesielt bevisst de særlige hensyn som må tas ved omtale av barn. Detaljnivå og omfang ble tatt ned, og slik Aftenbladet så det, var hovedartikkelen nøktern og faktabasert. Videre anførte avisa at den også jobbet grundig for å få klager i tale, selv om han verken ønsket omtale eller å uttale seg. Det ble gjennomført et møte der et utkast til hovedartikkel ble lest opp. Klagers innvendinger mot publisering ble også vurdert. Klager fikk videre utsatt frister for å komme med et svar, og hovedbudskapet i dette svaret ble gjengitt, påpekte Aftenbladet. For øvrig utløste de oppfølgende artiklene ikke klagers rett på å komme til orde, anførte avisa.

PFUs vurdering:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) fastslår at Stavanger Aftenblad har satt søkelys på en sak i kjernen av pressens samfunnsoppdrag. Samtidig anerkjenner utvalget at saken utvilsomt innebærer en belastning for de direkte berørte, og at det handler om en type sak som presseetisk sett er svært krevende å dekke. PFU understreker viktigheten av at mediene tar opp saker som dette, og minner om at presseetikken aldri kan hindre enhver belastning. De presseetiske normene, Vær Varsom-plakaten (VVP), er til for å hjelpe mediene til ikke å påføre unødige belastninger.

PFU konstaterer at klager har anført en rekke brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP). Slik utvalget vurderer det, er det presseetikkens krav knyttet til kildegrunnlag (VVP 3.2), omtale av barn (VVP 4.8) og samtidig imøtegåelse (VVP 4.14), som er det sentrale.

Kildegrunnlag og opplysningskontroll (VVP 3.2)
I henhold til VVP 3.2 er det god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder, utøve kildekritikk og kontrollere at opplysninger som gis er korrekte. PFU merker seg at Aftenbladet har vært i kontakt med en rekke kilder og innhentet ulike typer dokumentasjon, og at disse bidrar til å belyse saken bredt og underbygge det publiserte. Blant annet vises det til barnevernet, kommunen, Statsforvalteren, forskere, advokater, fostermor og barnets biologiske foreldre – alle høyst relevante kilder i sammenhengen.

Utvalget merker seg også at avisa får frem ulike syn i saken, og gjengir enkelte som uttaler seg på generelt grunnlag om tematikken. Det sentrale i denne sammenheng er at avisa har referert de ulike uttalelsene som påstander og synspunkter, ikke endelige fakta. Derigjennom får avisa også frem kompleksiteten i saken.

Videre minner utvalget om at mediene må kunne vinkle en sak, det vil si å velge et ståsted å se en sak fra, og at det er noe annet enn å ta standpunkt i selve saken. Utvalget forstår at klager ut fra sitt ståsted opplever vinklingen ubalansert, og kunne ønsket en mer nyansert fremstilling, men finner ikke at det er godtgjort at Aftenbladets omtale inneholder alvorlige feil, eller sentrale mangler.

Særlig hensyn til barn (VVP 4.8)
Som PFU har påpekt flere ganger, må mediene utvise særlige hensyn når omtalen gjelder barn, jf. VVP 4.8. Det betyr imidlertid ikke at saker som omhandler barn ikke skal omtales. Å unngå omtale kan også ha negative konsekvenser. PFU understreker også at utvalget ikke kan vite hva som er til det beste for barnet.

Utvalget konstaterer at omtalen inneholder få detaljer, og at den er preget av en nøktern og faktabasert fremstilling. Utvalget mener også at anonymiseringen som er gjort, der kommunenavn er utelatt, og barnet kun er omtalt med alder, er i tråd med presseetikkens krav. Slik utvalget ser det, var barnets alder en relevant saksopplysning som måtte kunne omtales.

Selv om det åpenbart er en belastning med medieomtale av saken, faller utvalget ned på at Aftenbladets omtale er tilstrekkelig omtenksom.

Retten til å imøtegå anklager (VVP 4.14)
Når det gjelder klagers mulighet for å komme til orde i saken, finner utvalget det godtgjort at Stavanger Aftenblad har ønsket klagers medvirkning. Utvalget merker seg at et utkast av hovedartikkelen skal ha blitt lest opp i et møte mellom partene, og PFU kan ikke se at det er anført konkrete beskyldninger som klager ikke har fått anledning til å imøtegå.

PFU registrerer imidlertid at det i flere av de oppfølgende publiseringene opplyses at biologiske foreldre «ikke ønsker å uttale seg offentlig» om barnets sak. Utvalget kan forstå at klager reagerer på dette, gitt at han ikke ble konkret kontaktet om disse oppfølgende publiseringene, og heller aldri har ment å frasi seg muligheten til å uttale seg.

Det avgjørende i den presseetiske vurderingen her er imidlertid at de oppfølgende publiseringene ikke utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse, da disse ikke inneholdt nye sterke beskyldninger av faktisk art mot ham.

Stavanger Aftenblad har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 24. april 2024

Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Gunnar Kagge, Stein Bjøntegård,
Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Ingrid Rosendorf Joys