PFU-sak 24-207NN mot Bergens Tidende

Bergens Tidende publiserte en artikkel i BT Magasinet med tittelen:«– Jeg var redd han skulle drepe mamma». I artikkelen fortalte en ung kvinne om hvor skremmende og traumatiserende det var å vokse opp i et hjem med vold og trakassering.

Klager:

Den omtalte stefaren mente Bergens Tidende publiserte alvorlige og falske anklager mot ham, som han ikke fikk mulighet til å imøtegå eller svare på i ettertid. Klager mente at stedatteren ikke har opplevd det hun påstod i intervjuet, og at artikkelen skapte et bilde av ham som var vondt og urettferdig.

Avisen skulle sjekket fakta bedre, mente klager; stedatteren hadde ingen grunn til å være redd for ham, eller for at han skulle drepe moren hennes. Ifølge klager var det feil at han hadde «klikkebyger», eller mistet kontrollen.

Han ble dømt for vold mot mor, men er uenig i dommen og jobber med gjenopptagelse av saken. Klager viste til at stedatter iavhør hos politiet fortalteathunaldrihaddesettatmorble utsattforvold. I den omtalte dommen står det at foreldrene skjulte og skånet henne for volden moren ble utsatt for, og i retten ble han frikjent for å ha utøvet psykisk vold mot stedatteren, fremholdt klager.

Mediet:

Bergens Tidende viste til at avisen raskt beklaget at klager ikke fikk samtidig imøtegåelse, men fremholdt at stedatteren ikke anklaget ham for andre konkrete hendelser enn de han rent faktisk ble dømt for. Det foreligger en rettskraftig dom, der kravet til kontradiksjon er ivaretatt gjennom den rettslige prøvingen, fremholdt avisen. BT viste til at PFU har slått fast at det ikke er påkrevd å innhente samtidig imøtegåelse ved gjengivelse av rettsavgjørelser.

Avisen mente at det også må legges vekt på at alle parter ble anonymisert, og at redaksjonen har strukket seg svært langt for å gi klager tilsvar i ettertid, uten at klager har akseptert tilbudet. BT mente dommen godtgjør at stedatteren kjente på en legitim frykt, både for hva som kunne skje med moren, og at oppveksten, slik den beskrives, også har skapt en forståelig frykt for hva stefaren kunne komme til å utsette henne for. På grunn av dette ble hun tilkjent oppreisningserstatning, understreket avisen.

PFUs vurdering:

Pressens Faglige Utvalg (PFU) har forståelse for at klager opplevde omtalen som personlig belastende. Samtidig peker utvalget på at artikkelen tar for seg et viktig tema av offentlig interesse. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 1.4.

Forebyggende

Et sentralt og bærende element i presseetikken, er den samtidige imøtegåelsen av sterke beskyldninger, jf. VVP 4.14. Denne er ment å være forebyggende, ved at den angrepne skal få mulighet til å balansere eller tilbakevise beskyldninger før publisering. Den skal også bidra til å opplyse saken på best mulig måte. For at imøtegåelsen skal være samtidig, må dette skje i samme publisering.

PFU har tradisjon for streng håndheving av VVP 4.14. Likevel er det ikke slik at en som er omtalt i, eller berørt av, en publisering, automatisk har en rett til å komme med sin versjon samtidig. Angrepets art avgjør om det skal skje samtidig eller i etterkant.

I tråd med dommen

Utvalget viser til at det normalt ikke er presseetisk påkrevd å innhente domfeltes imøtegåelse ved gjengivelse av rettsavgjørelser, fordi partene har fått komme til orde i rettsprosessen. PFU minner om at dette betinger at redaksjonens gjengivelse er tro mot dommen. Utvalget påpeker at det burde kommet frem at klager ble frikjent for psykisk vold mot stedatteren, selv om retten dømte klager til å betale henne oppreisningserstatning. Det sentrale i den presseetiske vurderingen er likevel at utvalget ikke kan se at det i intervjuet fremkom opplysninger utover det som ble lagt til grunn i den rettskraftige dommen, på en måte som utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse, eller som var i strid med kravet til opplysningskontroll i VVP 3.2.

Stedatteren fortalte sin historie, om hvordan hun opplevde volden i sin familie, og konsekvensene det fikk for henne senere i livet. Slik PFU ser det, fremsatte hun ikke nye beskyldninger mot klager, som utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14.

Anonymisert

PFU legger også vekt på at klager, mor og stedatter var anonymisert i artikkelen, og utvalget kan heller ikke se at klager ble identifisert på andre måter. Selv om utvalget har forståelse for at klager opplevde publiseringen som belastende, bidro anonymiseringen til at opplysningene ikke ble kjent for en videre krets enn de som allerede kjente til saken.

Tilsvarsrett

Bergens Tidende har erkjent at klagers stemme manglet i artikkelen, og beklaget at han ikke ble kontaktet før artikkelen ble publisert. Selv om avisen ikke har opptrådt i strid med god presseskikk på dette punktet, påpeker PFU at saken og temaet ville blitt bedre opplyst om klagers side av saken hadde vært med i innklaget artikkel. Utvalget registrerer at det har vært omfattende kontakt mellom klager og redaksjonen i etterkant av publiseringen, med tanke på en minnelig løsning. I tråd med tilsvarsretten i VVP 4.15 har BT strukket seg langt i å imøtekomme klager, med tilbud om tilføyelser i teksten, uten at klager har akseptert dette.

Bergens Tidende har ikke brutt god presseskikk.

Oslo, 27. november 2024

Ellen Ophaug, Ingrid Rosendorf Joys, Ylva Lindberg, Kjersti Thorbjørnsrud,

Eirin Larsen, Eivind Ljøstad, Frode Hansen,