Toralf Veum Ladstein mot Øyposten
Felt på punkt
Øvrige punkt
Behandlingsdato
28.02.2024
Saksnummer
23-280
PFU slo fast at avisens journalist hadde rett til å være til stede under en befaring på en privat eiendom, som gjaldt en kommunal byggesak. Eieren av eiendommen mente han skulle vært orientert. PFU konkluderte imidlertid med at befaringen måtte anses som del av den offentlige saksgangen, og at avisen derfor måtte kunne referere og ta bilder fra det som skjedde under befaringen.
Tønsbergs Blad omtalte i oktober 2024 en befaring på en privat eiendom i forbindelse med en endringssøknad som skulle behandles i kommunens Utvalg for plan og bygg.
Klager:
Eier av den omtalte eiendommen var ikke klar over at Tønsbergs Blad var til stede under befaringen, eller at det skulle skrives om saken, og at han ble avbildet. Han forklarte at han var veldig fokusert på saksfremlegget han skulle holde for politikerne og kommune-administrasjonen. Han la derfor heller ikke merke til at det ble tatt bilder. Klager uttrykte forståelse for at avisen skriver om denne typen saker, og at informasjonen i byggesaker er offentlig. Han reagerte imidlertid på avisens fremgangsmåte, og at ingen informerte eller ba om tillatelse til å være til stede på hans eiendom og ta bilder.
Mediet:
Tønsbergs Blad viste til at det er vanlig med befaring i saker som den omtalte, og at befaringen må anses som en integrert del av det åpne utvalgsmøtet, der alle har adgang.
Klager var deltaker og sentral aktør i det åpne møtet, og ikke i en posisjon der det var naturlig at avisen skulle klargjøre premissene. Tønsbergs Blad mente også at avisen måtte kunne referere og ta bilder fra alt som skjer i et åpent møte. Det er ofte tilhørere og berørte til stede i slike møter, og bilder er en viktig del av journalistikken og dokumentasjonen, påpekte avisen. Videre understreket redaksjonen at journalisten aldri har tatt seg ulovlig inn eller fotografert noen «privat» begivenhet på klagers eiendom. Publiseringen dokumenterer hva saken handler om. Klager ble heller aldri navngitt, selv om det også kunne vært gjort, tilføyde avisen, som mente å ha opptrådt hensynsfullt og utført ordinær journalistikk.
PFUs vurdering:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) konstaterer at partene er enige om at Tønsbergs Blad måtte kunne skrive om saken. Det handlet om en byggesak av offentlig interesse. Uenigheten i dette tilfellet er knyttet til spørsmålet om journalisten hadde en rett til å være til stede under befaringen, og om vedkommende skulle gjort seg til kjenne overfor klager og bedt om tillatelse til å ta bilder.
Offentlig møte
Utvalget har forståelse for at klager ikke la merke til at det var en journalist blant utvalgsdelegasjonen som kom på befaring, og at publiseringen, som også inneholdt bilder av klager, derfor kom noe overraskende på ham. Videre kan utvalget også forstå at en befaring som skjer på ens private eiendom, kan oppleves som privat. PFU må likevel konstatere at en befaring som den omtalte, som inngår i behandlingen av en byggesak, må anses som del av en offentlig saksgang og et offentlig møte, der også journalister har adgang.
Ingen premiss-brudd
I lys av dette kan utvalget ikke finne noe grunnlag i presseetikken som skulle tilsi at journalisten måtte orientere klager om sin tilstedeværelse, og be om tillatelse til å være der og ta bilder.
På generelt grunnlag minner utvalget likevel om at det for privatpersoner som ikke følger offentlig saksbehandling og møtevirksomhet like jevnlig som journalister gjerne gjør, vil det ikke være like opplagt at det man tar del i og sier i en slik situasjon som den omtalte, kan havne i mediene. Utvalget påpeker at journalisten derfor selvsagt kunne tatt kontakt med klager, men PFU kan ikke se at det var hensynsløst av journalisten, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.9, ikke å gjøre det. Det handlet heller ikke om en uklar premiss-situasjon, jf. VVP 3.3.
Nøytral og relevant dokumentasjon
Når det gjelder bildene som ble publisert, konstaterer utvalget at disse ikke var av en karakter som krevde samtykke for å kunne publiseres. Bildene er relevante, da de viser hva omtalte byggesak omhandler.
Tønsbergs Blad har ikke brutt god presseskikk.
Oslo, 26. februar 2025
Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Eivind Ljøstad, Ådne Lunde,
Ylva Lindberg, Øyvind Kvalnes, Kjersti Torbjørnsrud
Klager er eier av den omtalte eiendommen, som anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):
Klager forklarer at han ikke var klar over at Tønsbergs Blad var til stede under befaringen, at det skulle skrives om saken, og at han ble avbildet. Klager anfører: «Ingen ba om min tillatelse, eller informerte om noe som helst. Jeg finner det ekstra spesielt at journalisten tok bildene inne på min eiendom.»
Klager skriver: «Fredag 27. september kom politikere og kommuneadministrasjon på befaring. I mengden av 15-20 mennesker viste det seg i ettertid også å være en journalist. Jeg var særdeles fokusert og forberedt på å holde et saksfremlegg for delegasjonen i en sak som betyr mye for meg, og la ikke merke til at disse bildene ble tatt. Etter publikasjonen fikk jeg vite av venner og bekjente at jeg var avbildet i avisen. Jeg forstår at avisen skriver om slike saker, og at informasjonen i byggesaker uansett er offentlig. Jeg finner det imidlertid meget utidig hvordan Tønsbergs Blad går frem. Hvordan de tar seg til rette inne på min eiendom og tar bilder som jeg kan gjenkjennes på, uten å be om tillatelse eller informere. Det er dårlig presseskikk, ubehagelig, og det provoserer meg.»
Klager opplyser også å ha vært i kontakt med avisen i etterkant, og at ansvarlig redaktør i den sammenheng blant annet skal ha påpekt at det handlet om et offentlig møte, og at det derfor var fullt lovlig.
Klager innvender: «Informasjonen er offentlig, men møtet hjemme hos meg er ikke det. Hvem som helst kan ikke komme inn i min hage og delta på en slik befaring, heller ikke en journalist.» Han ønsker derfor å prøve saken for PFU, og stiller følgende tre spørsmål:
«1. Hadde journalisten rett til å bli med en slik delegasjon inn på privat eiendom med begrunnelse at dette var et offentlig møte? Jeg mener svaret er nei.
2. Hvis journalisten faktisk hadde rett til å ta seg inn på min eiendom; hadde hun plikt til å informere om sitt oppdrag til meg, eller burde hun ha gjort det for å ivareta god presseskikk? Jeg mener svaret er ja.
3. Hadde journalisten plikt til å be meg om tillatelse til å ta bilder av meg slik at jeg kunne gjenkjennes inne på min egen eiendom, eller burde hun ha gjort det for å ivareta god presseskikk? Jeg mener svaret er ja.»
Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.
Tønsbergs Blad viser til at bygging i strandsonen er et svært viktig tema i Færder og Tønsberg, som avisen har fulgt nøye, og at det er vanlig i saker som den omtalte, at utvalget drar på befaring, «som en integrert del av det åpne utvalgsmøtet».
Avisen anfører: «Tønsbergs Blad dekket som vanlig saksbehandlingen også ute på befaringen. Tønsbergs Blad har verken tatt seg ulovlig inn på privat eiendom eller fotografert en “privat” begivenhet på klagers eiendom. Gjennom både artikkel og bildebruk dokumenterer vi hva saken egentlig handler om. Vi viser utbyggingsplanens konsekvenser for natur og omgivelser. (…) Befaringen er altså en viktig del av saksbehandlingen, og viktig for Tønsbergs Blad å dokumentere på vegne av lokalsamfunnet vårt.»
Tønsbergs Blad avviser at dette skulle innebære noe brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.3, om å klargjøre premisser. Avisen understreker: «Befaringen av klagers eiendom var en del av møtet i Utvalg for plan og bygg i Tønsberg kommune. Slike befaringer er en del av møtet, som er et offentlig møte med adgang for alle til å være til stede. Å ta og publisere et bilde fra saksbehandling i et åpent møte i et offentlig utvalg er en selvsagt del av Tønsbergs Blads dekning. Det er ofte tilhørere og berørte til stede i slike møter, og bilder er en viktig del av journalistikken og dokumentasjonen. Premissene for et offentlig møte er helt klare. Tønsbergs Blad stiller seg uforstående til at klager som deltaker og sentral aktør i et offentlig åpent møte, er i en posisjon som det er naturlig at avisen skal “klargjøre premissene i kontakten med kilder” med. Alt som skjer i saken skjer som del av saksbehandlingen det refereres fra.»
Videre kan avisen heller ikke se å ha brutt VVP 3.9 eller 4.12: «Bildene er oversiktsbilder, som viser grupper av politikerne sammen med klager på den aktuelle eiendommen som er kjernen i selve saksbehandlingen. De viser strand, garasje og klager som forteller politikerne om bakgrunnen for hans søknad. Dette er ordinær journalistikk om et viktig tema i vårt nedslagsfelt, utbygging i strandsonen. Verken i bildetekster eller artikkel er klager identifisert med navn. Det pekes på at Tønsbergs Blad kunne både ha identifisert klager og brakt bilde av ham, uavhengig av om avisen var tilstede under den åpne saksbehandlingen eller ikke. Det kunne avisen gjort med grunnlag i de åpne sakspapirene og sakens offentlige interesse.»
Slik Tønsbergs Blad ser det, har avisen opptrådt hensynsfullt gjennom å begrense fokuset på klager både gjennom tekst og bilder. «Vår bildebruk er viktig og nødvendig dokumentasjon av saksbehandlingen, der politikerne valgte å si ja til klagers utbygging, som overskrider den vedtatte utnyttelsesgraden for hans tomt», skriver avisen.
Etter Tønsbergs Blads syn bør det derfor være enkelt å besvare klagers tre spørsmål:
«1) Ja, Tønsbergs Blad har selvsagt rett til å være til stede under saksbehandlingen på den berørte eiendommen. Dette er et åpent møte der offentligheten har rett til å følge det som skjer.
2) Nei, journalisten hadde ingen formell plikt til å informere grunneier om sitt oppdrag. Journalisten kunne med fordel ha gjort det, ikke fordi det er formelt nødvendig, men for å få eventuell tilleggsinformasjon. Denne gangen mente journalisten at hun hadde fått nødvendig informasjon gjennom presentasjonen.
3) Nei, journalisten har ingen grunn til å be om tillatelse til å ta bilder av et offentlig møte.»
Tønsbergs Blad konkluderer derfor med at det ikke er begått noen brudd på noen av de innklagede punktene i VVP: «Vi har drevet ordinær journalistikk i tekst og bilder på et viktig tema i lokalsamfunnet.»
Klager påpeker at han aldri har bestridt at byggesaken handler om offentlig informasjon, eller at avisen kan dekke saken, også med bruk av bilder. «Det er måten avisen går frem på som er problematisk», forklarer klager. Slik klager ser det, kunne avisen «fint ha gjort jobben sin utenfor eiendommen, og gjerne uten at [han] trengte å bli gjenkjent».
Klager skriver: «Som redaktøren påpeker er slike saker noe (en andel av?) allmennheten interesserer seg for, og det er nok av meninger som kommer frem av mindre hyggelig art. Jeg synes ikke at jeg som privatperson trenger å eksponeres slik selv om noen liker å lese om det. Er det virkelig slik at hvem som helst kan ta seg inn på privat eiendom under en slik befaring? Defineres min eiendom plutselig som et offentlig sted? Hvor er dette i så fall hjemlet? Straffeloven definerer offentlig sted som følger: ‘Med offentlig sted menes et sted bestemt for alminnelig ferdsel eller et sted der allmennheten ferdes.’. Jeg finner dette merkelig, og tenker at avisen kun har tatt seg til rette på sedvane. Dette gjenspeiles etter min mening gjennom hele tilsvaret. Det vil være svært interessant å få en tydelig avklaring på de spørsmålene jeg stiller i klagen.»
Tønsbergs Blad har ikke hatt mer å tilføye.
Det er PFUs skriftlige uttalelse som utgjør utvalgets konklusjon. Den muntlige diskusjonen i møtet er PFUs metode for å komme frem til konklusjonen.
Vis saker med samme:
Dette er en betaversjon, som skal videreutvikles. Tips om feil og forbedringer kan sendes inn her.
PFU