PFU-sak 24-269Alex Voung Nguyen ved advokat Wulvik mot Finansavisen

Klager er omtalte megler, Alex Vuong Nguyen, som klager via advokat, og anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):

• 3.1, som gjelder varsomhet med bruk av anonyme kilder
• 3.2, om kildekritikk og opplysningskontroll
• 4.7, om identifisering
• 4.14, om samtidig imøtegåelse

Klager reagerer på identifiseringen, og anfører: «Artiklene omhandler klart et påstått klanderverdig forhold i form av bla. potensiell forledelse av vietnamesere med dårligere norskkunnskaper til å inngå avtaler de ikke forsto rekkevidden av. All den tid det fremgår at det er snakk om potensielle rettslige krav (…), er saken klart på et tidlig stadium.»

Klager viser også til kontakt med Finansavisen i etterkant av publiseringen, og et svar fra redaksjonen. Klager skriver: «Redaktørens tilbakemelding bekrefter også dette [tidlig stadium], da det fremgår av mailen at Finansavisen er usikker på Nguyens ’rolle i sakskomplekset’. Identifisering av Nguyen når man er usikker på hennes rolle, fremstår kritikkverdig. Det understrekes at Nguyen ikke har blitt anmeldt, og det henvises ikke til noen skriftlige bevis som foreligger i saken på at Nguyen eksempelvis skal ha tatt seg betalt for rådgivning.»

Klager kan heller ikke se at hun innehar en samfunnsrolle som skulle tilsi at det var relevant.

Slik klager ser det, var det altså ikke grunnlag for å identifisere klager, og Finansavisen skulle utvist større varsomhet.

Det påpekes også at omtalen skader klagers omdømme, og har hatt negative konsekvenser for tredjeparter.

Etter klagers mening kan det dessuten ut fra det publiserte fremstå som at klager har mistet sin meglerbevilling, noe som er feil.

Når det gjelder Finansavisens kildegrunnlag, mener klager det fremstår som Finansavisen i hovedsak har basert seg på to anonyme kilder, som skal ha hjulpet kjøpere av boligene, og som ikke har snakket med klager. Klager stiller spørsmål ved anonymiseringen, og viser til at kilder som hovedregel ikke skal få fremsette negative personkarakteristikker anonymt.

I tillegg mener klager at beskyldninger ikke er tilstrekkelig forelagt før publisering, og faktakontroll heller ikke gjennomført.

Klager skriver: «Finansavisen opplyser at det skal ha blitt tatt kontakt med Nguyen i forkant av publisering, og at hun skal ha blitt spurt om hvilken rolle hun har hatt i salget til alle vietnameserne, samt spørsmål om hvor mange boliger hun har solgt med tap. Det er senere sendt SMS med spørsmål om hvordan hun tenkte kjøperne sku[l]le finansiere kjøpene, hvorfor hun har tatt kr 50 000 i honorar og om hun har tatt honorar fra Sem & Johnsen eller Fredensborg. Det er ikke sendt e-post eller forsøkt å nå Nguyen på annen måte, som man burde forvente med slike alvorlige beskyldninger. Hun er ikke blitt konfrontert med at andre skal være redde for henne, blitt syke og husløse, om hun har svart når andre har tatt kontakt med henne, at hun skal ha gitt feil opplysninger om felleskostnader eller forledet andre, for å nevne noe. Det foreligger med andre ord flere eksempler på beskyldninger som ikke er forelagt Nguyen før publisering, som må anses som brudd på VVP 4.14 om retten til samtidig imøtegåelse av sterke beskyldninger.»

Finansavisen opplyser at de påklagede publiseringene inngår i dekningen av «en stor sak knyttet til salg av nyboligkontrakter der kjøperne ikke har hatt finansiering». Arbeidet med saken førte avisen til «en stor gruppe med opprinnelse i Vietnam», omtalt i den påklagede publiseringen 18. november.

Finansavisen skriver: «Vietnameserne fortalte gjennom to hjelpere som kan norsk at hver av dem hadde betalt 50.000 kroner i kontanter til Vuong Nguyen for å få lov til å kjøpe bolig, og deretter 20-50.000 for at hun skulle ordne finansiering. De hevder de trodde at det var slik man kjøpte bolig i Norge.»

Slik Finansavisen ser det, ville historiene ikke blitt fortalt om avisen ikke kunne anonymisert de to hjelperne. Avisen anfører: «Disse ønsket ikke navnet sitt i artikkelen om vietnameserne, men Finansavisen gjorde det klart hvilken rolle de hadde og at de representerte vietnameserne. (…) Artikkelen handlet om at hjelperne fortalte hvordan vietnameserne hadde havnet i denne posisjonen.»

Videre mener Finansavisen å ha et godt kildegrunnlag for det publiserte, og opplyser at omtalen bygger på «et betydelig bakteppe i hvordan salget av nyboligkontraktene i Lørenskog Hageby hadde foregått», og flere som «fortalte at det ikke ble gjort noen reell sjekk av finansiering».

Avisen skriver: «Finansavisen hadde mange telefonsamtaler med de to kvinnene som har bistått vietnameserne. Vi hadde også kontakt med advokat Andreas Møller som gjenfortalte samme historier som de to kvinnene. Finansavisen innhentet omfattende forklaringer fra eiendomsmeglerselskapet Sem & Johnsen og fra utbyggerselskapet Fredensborg. Kommunikasjonssjefen i Fredensborg bekreftet at Alex Vuong Nguyen hadde vært involvert i 29 av salgene til vietnameserne, og at hele 16 av salgene hadde endt i dekningssalg.»

Etter Finansavisens mening handler det om en alvorlig sak «når mer enn 55 prosent av salgene gjort gjennom Alex Vuong Nguyen er endt i dekningssalg, og kjøperne uten unntak er av vietnamesisk opprinnelse uten norskkunnskaper. Pluss at hver av dem har betalt 50.000 kroner i kontanter til Vuong Nguyen, en metode som ikke hører hjemme i Norge ved kjøp av bolig».

Avisen påpeker også: «Det er av stor betydning for finanssystemet at det er realitet over salg av nyboligkontrakter. Derfor er det viktig at det blir satt søkelys på dette når det åpenbart ikke har vært gjort reell sjekk av kjøpernes finansiering.»

Finansavisen avviser at den har omtalt en sak på et tidlig stadium i en politietterforskning: «Det er Finansavisen som selv har avdekket hvordan salgene av nyboligkontrakter har foregått og vi har beskrevet hvilke aktører som har vært involvert og hvordan de har vært det. Derfor er det essensielt å omtale navnet (…) Salget til vietnameserne skiller seg ved at Alex Vuong Nguyen som følge av språkproblemer har inntatt en rolle som er helt unødvendig ved eiendomssalg i Norge. Ingen skal måtte betale 50.000 kroner for at noen ordner et boligkjøp, ei heller 20-50.000 for å ordne finansiering. Dette vet alle som er vokst opp i Norge og som kan språket, men åpenbart ikke vietnamesere uten norskkunnskaper.»

Avisen understreker at den aldri har påstått at klager har gjort noe ulovlig: «Vi har skrevet navnet hennes fordi hun har hatt en sentral rolle i salget av leiligheter til vietnamesere i Lørenskog Hageby, og vi har skrevet at vietnameserne forteller at de har betalt henne 50.000 kroner for å få lov til å kjøpe leilighet. De store økonomiske følgene bistanden fra Vuong Nguyen har medført for de vietnamesiske kjøperne berettiger at det er riktig å omtale navnet på rådgiveren. Navngivningen bidrar til å kaste bedre lys på prosessen på en helt annen måte enn om man hadde anonymisert alle aktører, og den vil forhåpentligvis bidra til at andre tenker seg om før de betaler 50.000 kroner i kontanter til en person for å få lov til å kjøpe bolig. Det å avsløre og fortelle om følgene av utilsiktede økonomiske handlinger i et samfunn er i pressens samfunnsoppdrag.»

Finansavisen avviser også klagers fremstilling av at avisen skulle være «usikker på Nguyens rolle i dette sakskomplekset». Avisen anfører: «Det vi skrev i mailen var at ‘’Vi har tatt kontakt med din klient for å be henne forklare sin rolle i dette sakskomplekset’’. Det er noe helt annet. Vi har en svært tydelig forståelse av Vuong Nguyens rolle. Det forhindrer imidlertid ikke at vi gjennom tilsvar ønsker at Vuong Nguyen skal forklare rollen fra hennes synspunkt. Vi har skrevet til advokat Wulvik at vi nettopp av allmennpreventive hensyn mener det vil være viktig for mange at ikke også de ledes inn i lignende situasjoner, jfr VVP 1.5.»

Med hensyn til at klager er omtalt som «eks-megler», forklarer Finansavisen at det ble brukt fordi klager «hadde bakgrunn fra Eie Eiendomsmegling, DNB Eiendom og Proaktiv Eiendomsmegling».

Avisen avviser videre at det er fremsatt negative personkarakteristikker av klager: «Det ble dog gjengitt at flere av vietnameserne har vært redde for Vuong Nguyen, men dette er ingen slik karakteristikk. (…) Å være redd noen er en følelse man har selv, og er ingen karakteristikk av andre. At de er blitt syke handler om den økonomiske situasjonen de er kommet i, og det er heller ingen karakteristikk av Vuong Nguyen.»

Finansavisen understreker også at klager har fått mulighet til samtidig imøtegåelse: «Vi vil også påpeke at klager hadde alle muligheter til å imøtegå beskrivelsene fra vietnameserne, hjelperne og advokaten, men Vuong Nguyen ga klart uttrykk for at hun ikke ønsket å kaste lys på saken. Dette uttrykte hun først muntlig før hun selv brøt telefonsamtalen med Finansavisen med beskjed om at hun ikke ønsket å svare. Finansavisen fulgte opp med SMS-melding der vi spurte om de viktigste problemstillingene i saken. Vuong Nguyen ga ingen respons på disse spørsmålene.»

Finansavisen viser i denne sammenheng til siste del av VVP 4.14: «Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

Slik Finansavisen ser det, har avisen gjennom din dekning arbeidet i tråd med pressens samfunnsoppdrag, og ikke brutt noen punkter i Vær Varsom-plakaten. «Uten å omtale dette, eller uten å omtale navn, ville Vuong Nguyen kunne fortsette virksomheten uten at andre vietnamesere ville ha mulighet til å oppdage følgene av å tegne seg for slike nyboligavtaler gjennom Vuong Nguyen», avslutter avisen.

Klager anfører: «Selv om Finansavisen uttaler at de ikke anklager Nguyen for å ha gjort noe straffbart, er det i realiteten det avisen gjør, når avisen henviser til at kjøperne ikke skal ha forstått at det ikke var vanlig å kreve mellom kr 20-50 000 for finansiering, og kr 50 000 for å ordne boligkjøpet. I realiteten hevder da Finansavisen at Nguyen har forledet dem. Det er uansett ikke avgjørende hvorvidt det er et straffbart forhold eller ikke, da man også skal vise varsomhet med hensyn til klanderverdige forhold.»

Klager påpeker videre at det ikke går frem av Finansavisens tilsvar om «de øvrige boligkjøperne som skal ha vært bistått av Nguyen er fornøyde eller ikke med hensyn til boligsalget», og at det derfor er villedende å gi inntrykk av at klager «har bistått 30 misfornøyde boligkjøpere». Klager mener Finansavisen heller ikke har dokumentert ovennevnte beløp: «Samlet sett utgjør beløpene Nguyen angivelig skal ha mottatt mellom kr. 600 000 og kr. 3 000 000. Det understrekes at Nguyen heller ikke har blitt kontaktet av kjøpernes advokat i denne anledning.»

Videre avvises det at Finansavisen har kontaktet klager i forbindelse med oppfølgende artikler, publisert 26. november og 8. januar, og klager fastholder derfor at VVP 4.14 er brutt.

Klager avviser også Finansavisens begrunnelse for bruken av anonyme kilder: «At ‘’vennen’’ til en ‘’annen norsk kvinne’’ skal uttale seg på vegne av 30 anonyme vietnamesere, kan (…) ikke være tilstrekkelig for å ettergå kildene. Navnene er i dette tilfellet svært interessante, da det ville gitt Nguyen mulighet til å gi kommentarer. At deres fortelling ikke ville blitt fortalt uten ‘’de to hjelperne’’ er uansett ikke relevant for spørsmålet om anonymiseringen.»

Videre stiller klager spørsmål ved hvor godt Finansavisens kildegrunnlag er: «Kildene som anses relevante er de to anonymiserte kvinnene, som skal bistå anonymiserte vietnamesere, gjenfortelling fra advokat Møller, hvor det igjen ikke er navngitt hvem han representerer, og forklaring fra Sem & Johnsen og Fredensborg, som ikke har den fulle innsikten. De opplyser videre at Nguyen kun skal ha vært involvert i 16 av dekningssalgssakene. Finansavisen henviser til at det skal være gjort stort arbeid rundt sakskomplekset i Lørenskog

Hageby, og at det skal være flere titalls kilder. Spørsmålet er imidlertid hvem som er kildene i forholdet til anklagene som rettes mot Nguyen og hvordan disse anklagene er faktasjekket. Av Finansavisens oppsummering er det 5 kilder som nevnes, de to anonyme hjelperne, advokat Møller, Sem & Johnsen samt Fredensborg. Det fremgår heller ikke hvorvidt det er stilt kritiske spørsmål til kildene.»

Slik klager ser det, har Finansavisen heller ikke gitt en tilstrekkelig begrunnelse for at det skulle være berettiget å identifisere klager i omtalen: «Finansavisen anfører at det eksisterer en alvorlighet i sakskomplekset med hensyn til to forhold. For det første at 55 prosent av salgene er endt i dekningssalg, og for det andre at det er betalt kr 50 000 i kontanter til Nguyen per salg. Det første forholdet er det vanskelig å se at Nguyen skal ha ansvar for. Det andre forholdet er det ikke fremlagt dokumentasjon for, og Finansavisen baserer seg på anonymiserte kilder, som ikke er ettergått.»

Klager fastholder at Finansavisen har brudd god presseskikk.

Finansavisen opplyser å ha «god kjennskap til at vietnameserne ikke er fornøyd med prosessen med den såkalte eiendomsmegleren Alex Vuong Nguyen». Avisen forklarer: «Vietnameserne har organisert Messenger-gruppe som forteller det, og deres to hjelpere, samt advokaten til 12 av vietnameserne gir klart uttrykk for (…) misnøyen. Dette er heller ikke oppsiktsvekkende når 16 av 29 har endt på dekningssalg for manglende overtagelse med inkassoregning på fra 600.000 til 1,6 millioner kroner pr. enhet.» «Finansavisen har dog en liste med navn på et 20-talls vietnamesere som har uttrykt sterk misnøye.» Videre viser Finansavisen også til publiseringen 26. november, der én av vietnameserne åpent fortalte sin historie sammen med sin norske mann.

Med hensyn til beløpene, påpeker avisen: «Det store antallet av vietnameserne forteller både via de to hjelperne, advokaten og også direkte til Finansavisen at de har betalt 50.000 kroner i kontanter til Vuong Nguyen. Årsaken til at det betales med kontanter er normalt at betalingen ikke skal kunne dokumenteres, men når opp mot 30 uavhengige personer forteller den samme historien, tjener det som dokumentasjon så god som noen.»

Når det gjelder kildebruken og kildegrunnlaget for øvrig, innvender Finansavisen dessuten at klager ikke har påpekt noen faktiske feil.

Videre fastholder Finansavisen at klager har fått muligheten til samtidig imøtegåelse, men har gjort seg utilgjengelig. Finansavisen anfører: «Vuong Nguyen besvarte Finansavisens første oppringing. Etter en samtale på 1 minutt avbrøt hun samtalen med beskjed om at hun ikke ville si noe mer. Vi fortsatte med å gi mulighet til tilsvar via SMS, hvorpå vi fikk lesebekreftelse på meldingene uten at hun svarte. Da vi den 26. november omtalte Chi My Thi Nguyens historie, ringte vi også Vuong Nguyen uten at hun besvarte. Vi sendte henne da SMS, hvorpå det ble gitt leserbekreftelse på meldingen, se bilde og legg merke til lesebekreftelsen (Lest 26.11.2024)».

Når det gjelder den oppfølgende publiseringen 8. januar, avviser avisen at den utløste klagers rett på samtidig imøtegåelse, da den satte et kritisk søkelys på arbeidet eiendomsmeglerfirmaet Sem & Johnsen gjorde knyttet til dekningssalg av vietnamesernes leiligheter. «Vuong Nguyen hadde ingen rolle i dekningssalgene og det settes ikke kritisk søkelys på henne i artikkelen», påpeker Finansavisen, og tilføyer: «At Vuong Nguyen er nevnt i artikkelen handler om bakteppet om hvordan vietnameserne først endte opp med kontraktene. Det er kun bakgrunnsinformasjon som Vuong Nguyen flere ganger har nektet å kommentere.»

For øvrig opplyser avisen at den imidlertid tok kontakt med klager igjen da ytterligere en artikkel ble publisert senere i januar: «Vi kontaktet henne igjen på telefon og SMS i tillegg til at vi purret på SMS, ettersom det i denne artikkelen faktisk var kritikk av henne. Heller ikke da besvarte Vuong Nguyen noen av henvendelsene. Når hun klager på manglende mulighet til samtidig imøtegåelse i en artikkel den 8. januar som ikke handlet om henne, taler det mot bedre vitende når hun både før og etter viser med tydelighet at hun ikke ønsker å svare i artikler som virkelig handler om henne.»

Videre fastholder Finansavisen at det var berettiget å identifisere klager: «Når Vuong Nguyen bare fortsetter å bidra til at vietnamesere uten norskkunnskaper eller engelskkunnskaper oppgir ren bløff hva gjelder finansiering i budskjemaene, er det pressens klare oppgave å avdekke handlingene. Selv om Finansavisen i utgangspunktet aldri har vært i tvil om at det er korrekt å omtale hvem som håndterte boligsalgene til vietnameserne er denne historikken sterkt bidragsytende til at det ville vært en unnlatelsessynd ikke å skrive hvem som opptrådte som en slik selger på egen provisjonslønn i kontanter.

Maktforholdet mellom Vuong Nguyen og vietnameserne er ikke bare stort hva gjelder kunnskaper, men også hva gjelder økonomi og livsstil. (…)»