PFU-sak 25-075Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne mot Bergens Tidende

Klager er Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne, forfatterne av boken «Partiet», som mener BT har brutt følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde

4.13 - om å rette feilaktige opplysninger så fort som mulig

4.14 - om samtidig imøtegåelse

Klagerne skriver:

«Kommentaren, skrevet av kulturredaktør Jens Kihl, inneholder etter vår vurdering flere konkrete, feilaktige og alvorlige påstander om boken 'Partiet' og vårt arbeid med den. Disse påstandene gir et inntrykk av at boken er full av feil, basert på oppdiktede hendelser og preget av mangelfullt kildearbeid. Dette er ikke bare feilaktig, men også svært skadelig for både bokens troverdighet og vårt omdømme som sakprosaforfattere.

Verken BT eller Kihl tok kontakt med oss i forkant av publiseringen for samtidig imøtegåelse, til tross for at flere av påstandene er av faktisk art og åpenbart utløser en slik rett. Hadde BT tatt kontakt, kunne flere feil vært unngått.

Konkret gjennomgang av påstander:

1.Påstand om oppdiktede samtaler (Brudd på VVP 4.14 og 3.2): Kihl skriver: 'For når du siterer ord for ord frå samtalar med to partar der ingen av dei har vore kjelde i boka, eller slår fast nøyaktig kva døde personar tenkte i konkrete situasjonar, er det reine påfunn.'

Dette er en alvorlig og konkret beskyldning om at vi gjengir samtaler uten at noen av partene er kilde, og at innholdet er funnet på. Påstanden er feil. BT kontaktet oss ikke for samtidig imøtegåelse, noe som bryter med VVP 4.14. Når påstanden i tillegg er faktuelt feil, foreligger også brudd på 3.2.

2.Påstand om manglende kildearbeid (Brudd på VVP 4.14 og 3.2): Kihl skriver: 'Du har ikkje snakka med dei som kunne ha anten sterke eller svake minne av kva som har skjedd. Det nærmar seg oppspinn.'

Dette er en konkret, feilaktig påstand om at vi ikke har snakket med relevante kilder. Vi har vært i kontakt med en lang rekke kilder med førstehåndskjennskap til situasjonene i boken. BT ga oss ikke anledning til samtidig imøtegåelse, noe som bryter med VVP 4.14. I tillegg er påstanden feil, og dermed et brudd på 3.2.

3.Feil om bruk av ordet 'damehistorier' (Brudd på VVP 3.2 og 4.13): Kihl skriver: 'Fem gongar blir sakene rundt Trond Giske omtalt som ‘damehistorier’.'

Dette er feil. Ordet brukes tre ganger i boken, aldri i tilknytning til metoo-sakene rundt Trond Giske. Dette ble påpekt av oss kort tid etter publiseringen, blant annet i en Dagsnytt 18-debatt hvor vi presiserte fakta. Seks måneder senere har BT fortsatt ikke rettet feilen. Dette bryter etter vårt syn både med opplysningskontrollen i 3.2 og med VVP 4.13, som pålegger redaksjoner å rette feil.

4.Påstand om Hadia Tajik (Brudd på VVP 3.2): Kihl skriver at Tajik omtales over tre hundre ganger 'utan å bli spurt om sin versjon', og at vi 'ikkje [er] interessert i kva Hadia Tajik vil fortelje'».

Dette er direkte feil. Hadia Tajik har selv bekreftet offentlig, blant annet i et intervju med TV 2, at hun ble spurt om intervju til boken. Å påstå det motsatte er et brudd på VVP 3.2.

5.Påstand om Tale Jordbakke og Siri Hytten (Brudd på VVP 3.2): Kihl skriver: 'Ap-rådgjevarane Tale Jordbakke og Siri Hytten forklarer i same avis at dei ikkje var på hytta til Støre og at dei dermed ikkje kan ha vore innblanda i ein episode der.'

Dette er også feil. De to rådgiverne bestrider tidspunktet for hyttebesøket, ikke at de var på hytten. De har i tillegg bestridt en spesifikk episode (den såkalte 'Descartes-historien'), ikke hyttebesøket generelt. BTs fremstilling er grovt misvisende og bryter med 3.2.

Prinsipielt poeng: Alvorlige beskyldninger og behov for presedens: BTs kulturredaktør fremmer påstander om at vår bok inneholder 'reine påfunn' og 'nærmar seg oppspinn'. Dette er ikke bare feil, men grove og potensielt injurierende beskyldninger. At slike alvorlige karakteristikker fremsettes uten samtidig imøtegåelse og uten tilstrekkelig opplysningskontroll, er et alvorlig brudd på pressens etiske standarder.

Vi vil sterkt understreke at et sentralt formål med PFU er å sikre pressens selvdømmeordning og forhindre at saker om faktiske, feilaktige og ærekrenkende påstander ender i rettssystemet. PFU bør derfor markere tydelig at pressen ikke kan fraskrive seg ansvaret for faktiske påstander, heller ikke i kommentarartikler. Dersom slike grove karakteristikker får passere uten å bli felt for brudd på VVP, åpner det for en uheldig presedens der redaktører fritt kan fremme alvorlige beskyldninger uten forpliktelse til imøtegåelse.

Vi ber derfor PFU vurdere denne saken prinsipielt og slå fast at grensene for hva pressen kan publisere uten samtidig imøtegåelse og opplysningskontroll er overtrådt i dette tilfellet.»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

Bergens Tidende viser til at innklaget kommentarartikkel kom i en periode der en lang rekke medier laget journalistikk som presenterte og utfordret både opplysningene som kom frem i boken "Partiet”, de metodiske og etiske valgene som var gjort i arbeidet med skrivingen og kvaliteten på faktasjekken. Boken ble diskutert på leder- og kommentarplass i mange aviser.

Bergens Tidende anfører at klagerne har uttalt seg om innklaget kommentarartikkel en rekke ganger de siste månedene, og fremholder at påstanden om at BTs kulturredaktør skulle være forsøkt presset av Statsministerens kontor tilåfremmeetbestemtsynspunkt,eralvorligoggrunnløs.

Avisen skriver:

«For alle punktene er det viktig å minne om at sitatene fra kommentaren knytter seg til konkrete eksempler i boken, samt problemstillinger som kom opp i den offentlige debatten. Kommentaren påstår ikke på noe tidspunkt at alt ved boken er uriktig. At bokens førsteopplag inneholdt en lang rekke faktafeil, er erkjent også av forlaget og forfatterne, blant annet ved at Gyldendal har publisert en flere sider lang rettelogg på sine hjemmesider.»

Om klagepunktet VVP 3.2, om kildekritikkogopplysningskontroll, skriver redaksjonen:

«Klagerne mener Bergens Tidende har brutt Vær varsom-plakatens punkt 3.2 ved sitatet:

'Fem gongar blir sakene rundt Trond Giske omtalt som ‘damehistorier’.' Klagerne mener ordet brukes tre ganger i boken, og aldri i tilknytning til metoo-sakene rundt Trond Giske.

Her er sitatene der ordet er brukt i boken:

●Side 48: 'Da Giske ble intervjuet av valgkomiteen, konfronterte Martin Kolberg trønderen med spørsmål om damehistorier.'

●Side 97: 'Da New York Times publiserte den banebrytende saken om Harvey Weinstein, hadde journalister i Dagens Næringsliv saumfart Trond Giskes damehistorier i flere måneder.'

●Side 97: 'Da ville Giske være den klart sterkeste kandidaten til å ta over, men var han valgbar med alle damehistoriene som verserte?'

●Side 115: 'Så langt hadde alt i pressen handlet om Trond Giske, men hva om man åpnet døren for å se på andre navn hvor det var rykter om damehistorier?'

●Side 244: 'Giske forble kontroversiell på grunn av metoo-saken, rykter om andre damehistorier og påstander om hensynsløst maktspill i årevis'

Som det klart fremgår av sitatene, er ordet brukt fem ganger i boken, og alle fem gangene er det for å omtale sakene rundt Trond Giske.

Det er også verdt å merke seg hva forfatterne skriver i etterordet. På side 315 står det: 'Boken er derfor vår beretning om Arbeiderpartiet de siste ti årene.' (...) Ettersom uttrykket “damehistorier' ikke er hektet på en konkret kilde eller gjengitt i direkte sitat, må det forstås som et ord forfatterne selv går god for å bruke.

Klagerne mener Bergens Tidende har brutt Vær varsom-plakatens punkt og 3.2 med sitatet:

'For når du siterer ord for ord frå samtalar med to partar der ingen av dei har vore kjelde i boka, eller slår fast nøyaktig kva døde personar tenkte i konkrete situasjonar, er det reine påfunn.' De mener påstanden er faktuelt feil.

Det finnes konkret belegg for påstanden i 'Partiet', noe som kan vises med eksempler på hver av de to delene av sitatet.

Svein Tore Bergestuen har sagt han var på en bakgrunnssamtale, men aldri på noe intervju til boken. Når det er skrevet avsnitt med direkte sitat mellom han og Hadia Tajik, som det er godt kjent at ikke kjente innholdet om seg i boken, er det et eksempel på det første.

Side 63: Tajik bet tennene sammen, men i møtets første pause styrtet hun ut på gangen. Forfjamset løp Tajiks rådgiver Svein Tore Bergestuen etter.

«Hva faen? Ser du ikke at han forsøker å sabotere meg», sa Tajik til den tidligere P4-profilen som hadde blitt hennes nærmeste medarbeider på Stortinget.

Tajik var så sint at tårene presset seg fram i øyekroken.

Bergestuen hadde ikke registrert at Giske gjorde noe galt, og konsentrerte seg heller om å trøste og oppmuntre den gråtende nestlederen.

«Slapp av, dette skal vi ordne opp i», sa han til henne.

Til del to av setningen: Det finnes en rekke eksempler på steder i boken der den avdøde LO-lederen Hans-Christian Gabrielsens tanker er omtalt. Til dette skriver forfatterne i etterordet: “I omtalen av Gabrielsen bygger boken på kilders hukommelse av samtaler med ham mens begivenhetene pågikk.” De er altså åpne om at de ikke selv kan vite hva han tenkte i den aktuelle situasjonen. Likevel gjengir de flere ganger hvilke tanker Gabrielsen hadde. Et godt eksempel er side 168: “«Herregud, dette er jo starten på et kupp», tenkte

Gabrielsen for seg selv.” Her er sitatmarkeringene forfatternes egne. De mener altså å ordrett kunne sitere hva en avdød person tenkte for seg selv.

Noe av det samme gjelder for Hans Kristian Amundsen, den avdøde lederen av Aps stortingssekretariat, i dette eksempelet:

Side 104: 'Hans Kristian Amundsen var utålmodig da han på morgenen mottok en e-post han hadde ventet på i nesten en uke.'

Det er på det rene at boken inneholder skildringer av avdøde personers tanker, og at forfatterne ikke selv har intervjuet disse personene til bokprosjektet før de døde. Likevel har forfatterne skrevet frem disse tankene som om de var gitt som førstehåndsopplysninger. Vi mener det er åpenbart at en kommentator må kunne omtale en slik omskrivning som 'påfunn'.

Klagerne mener Bergens Tidende har brutt Vær varsom-plakatens punkt 3.2 gjennom påstander om hvordan Hadia Tajik er behandlet i bokprosessen: 'Kihl skriver at Tajik omtales over tre hundre ganger 'utan å bli spurt om sin versjon', og at vi 'ikkje [er] interessert i kva Hadia Tajik vil fortelje'.' Klagerne mener dette er feil, fordi hun offentlig har sagt at hun ble spurt om et intervju til boken, blant annet i et intervju med TV 2.

I TV 2-saken klagerne viser til, kommer det tydelig frem at hun ikke fikk svare på påstandene som fremkommer i boken: 'Jeg ba om å bli informert om hva de ville skrive om meg og ville da vurdere om jeg skulle kommentere det. Etter det hørte jeg ikke mer fra dem', sier Tajik til kanalen. Tajik forteller altså åpent om at hun ikke ble spurt om sin versjon. I en meningstekst må det være rom for å tolke dette valget som at forfatterne ikke var interessert i hennes versjon.

Klagerne mener Bergens Tidende har brutt Vær varsom-plakatens punkt 3.2 ved omtalen av Tale Jordbakke og Siri Hytten gjennom sitatet: 'Ap- rådgjevarane Tale Jordbakke og Siri Hytten forklarer i same avis at dei ikkje var på hytta til Støre og at dei dermed ikkje kan ha vore innblanda i ein episode der.' Klagerne mener dette er feil: 'De to rådgiverne bestrider tidspunktet for hyttebesøket, ikke at de var på hytten. De har i tillegg bestridt en spesifikk episode (den såkalte 'Descartes-historien'), ikke hyttebesøket generelt.'

Uttrykket 'ein episode' peker konkret mot Descartes-historien. Tale Jordbakke og Siri Hytten gikk tydelig i rette med dette i Aftenposten dagen før den innklagede kommentaren ble publisert. Det er viktig å merke seg at forfatterne selv har endret historien i senere opplag av boken. Setningen klagepunktet viser til, er for øvrig ikke noe annet enn en oppsummering av innholdet i Aftenpostens sak.

Klagerne mener Bergens Tidende har brutt 3.2 ved sitatet: 'Du har ikkje snakka med dei som kunne ha anten sterke eller svake minne av kva som har skjedd. Det nærmar seg oppspinn.'

Den offentlige debatten i etterkant av publiseringen viste fram flere slike punkt. Eksempler på dette er alt fra fortellingen om at Marianne Marthinsen passet på å drikke lite i sitt eget utdrikningslag, eller Descartes-historien som blir nevnt senere i dette svaret. Det viste seg at forfatterne ikke kunne vise til en situasjon der Jonas Gahr Støre hadde sagt at Svein Tore Bergestuen snakket 'hadiask'. En lang rekke andre feil er også påpekt, også av forfatterne selv, og foreligger i et tre sider langt dokument publisert hos Gyldendal. Med en såpass omfattende mengde klare faktafeil i en sakprosabok, er 'nærmar seg oppspinn' en språkbruk som er godt innenfor rammene i Vær Varsom-plakaten.»

Om klagepunktet VVP 4.14, om samtidig imøtegåelse, skriver redaksjonen:

«Klagerne mener Bergens Tidende har brutt Vær varsom-plakatens punkt 4.14 med sitatet:

'For når du siterer ord for ord frå samtalar med to partar der ingen av dei har vore kjelde i boka, eller slår fast nøyaktig kva døde personar tenkte i konkrete situasjonar, er det reine påfunn.' De mener at de burde vært kontaktet i fremkant av publisering for samtidig imøtegåelse.

Klagerne mener Bergens Tidende også har brutt 4.14 ved sitatet: 'Du har ikkje snakka med dei som kunne ha anten sterke eller svake minne av kva som har skjedd. Det nærmar seg oppspinn.'

Bergens Tidende mener at de nevnte setningene ikke utløser en rett til samtidig imøtegåelse. Det er en veletablert praksis at utgivelse av bøker, filmer og andre typer verk blir underlagt anmelderi og kommentarjournalistikk, uten at den kritiserte part blir forelagt kritikken før publisering. De innklagede sitatene er eksempler på en språkbruk som er fullt akseptable i en kommentar som kritiserer et utgitt verk. Normalt blir slike ytringer omfattet av Vær

varsom-plakatens 4.15, ikke 4.14, og regnes som løpende meningsutveksling. Bergens Tidende har ikke mottatt noe ønske fra klagerne om tilsvar på redaksjonell plass i etterkant av publiseringen, men ville vurdert et slikt tilsvar etter vanlige regler.

Ytringen var en del av en løpende debatt på det tidspunktet der den ble publisert, og ikke noe som en avis normalt vil innhente samtidig imøtegåelse for.»

Om klagepunktet VVP 4.13, om retting av feilaktige opplysninger, skriver redaksjonen:

«Klagerne mener Bergens Tidende også har brutt Vær varsom-plakatens punkt 4.13 ved sitatet: 'Fem gongar blir sakene rundt Trond Giske omtalt som ‘damehistorier’.' De mener Bergens Tidende skulle ha rettet setningen etter at Jørgen Gilbrant bestred påstanden i den nevnte Dagsnytt 18-debatten. Som tidligere nevnt er ordet 'damehistorier' brukt fem ganger i boken, og alle fem gangene er det for å omtale sakene rundt Trond Giske. Bergens Tidende rettet ikke dette fordi ordet er brukt i det antall og slik det står i kommentaren.»

Bergens Tidende oppsummerer:

«Bergens Tidende kan ikke se at noen av påstandene i kommentaren nærmer seg en grense for hva en kommentar kan inneholde. Det er stort rom for frie meninger i en kommentar, og lang presedens i PFU viser også til at takhøyden skal være høy. PFU har tidligere slått fast at uttrykk som 'smånazister' og 'brunskvetting' er presseetisk akseptabelt innenfor meningsjournalistikken.

Ord som 'reine påfunn' og 'nærmar seg oppspinn' mener vi i dette tilfellet er dekkende og godt innenfor de rammene presseetikken setter. Det må mulig å bruke slike formuleringer i en kommentar som kritiserer faktagrunnlaget i en sakprosabok. Vi vil legge til at det heller ikke er bestridt at det er faktafeil i boken. Forfatterne har, som tidligere nevnt, selv rettet en

lang rekke faktaopplysninger til andre opplag av boken. Det er rimelig å anta at det skjedde blant annet som en følge av den offentlige kritikken og debatten som kom da boken ble gitt ut.

Den innklagede kommentaren inneholder heller ikke påstander som krever samtidig imøtegåelse. I meningsjournalistikken må det åpenbart være rom for å kritisere innholdet i et utgitt verk, enten det er i form av en anmeldelse eller en kommentar. Vi vil understreke at kritikken i kommentaren på ingen måte retter seg personlig mot forfatterne, men mot kvaliteten på verket de har gitt ut. Dette er midt i kjernen i oppdraget til meningsjournalistikk som tar utgangspunkt i en utgitt bok. Forfattere som gir ut sakprosa må akseptere at deres verk blir kritisert, også forhold knyttet til metoder og faktakontroll. Det er ikke en sterk beskyldning å påpeke at faktagrunnlaget i en bok er for svakt. At en på meningsplass fremmer en slik kritikk, kan derfor ikke utløse et krav om samtidig imøtegåelse etter punkt 4.14.

En slik forståelse av kravet om samtidig imøtegåelse vil hindre den frie debatten og meningsutvekslingen. BTs vurdering er likevel at forfatterne kunne hatt rett til tilsvar etter punkt 4.15 i VVP. Selv om forfatterne var klar over kritikken, tok de aldri kontakt med BT for å benytte seg av en slik mulighet.

Bergens Tidende har ikke brutt god presseskikk.»

Klagerne skriver i sin replikk:

«BT skriver at Jens Kihls kommentar kom i en periode med massiv kritikk av 'Partiet' i flere medier. Det er riktig, men BT evner ikke å trekke den naturlige konklusjonen av dette: Når trykket er ensidig og massivt fra flere redaksjoner, er det spesielt viktig å holde fast ved presseetikken – sørge for at fakta er riktige, og at de kritiserte får mulighet til samtidig imøtegåelse. BT ser ut til å argumentere for at fordi 'Partiet' fikk kritikk andre steder, gjelder lavere krav til samtidig imøtegåelse.»

Om «damehistorier», skriver klagerne:

«BT ramser – helt riktig – opp fem steder der ordet 'damehistorier' brukes i Partiet. Men enten det er tre eller fem ganger: Ingen av dem gjelder 'sakene mot Trond Giske', slik BTs kulturredaktør hevder på trykk og avisen nå fastholder i sitt svar til PFU.

Kihls kommentar: 'I tillegg er boka skjemma av guttastemning det luktar stramt av. Fem gongar blir sakene rundt Trond Giske omtalt som “damehistorier”, og metoo-sakene blir kraftig dempa i denne boka.'

BTs svar til PFU: 'Som det klart fremgår av sitatene, er ordet brukt fem ganger i boken, og alle fem gangene er det for å omtale sakene rundt Trond Giske.'

BT vrangleser sin egen kulturredaktør ut i det parodiske. Det finnes bare én rimelig måte å lese avsnittet over på: At vi omtaler metoo-sakene mot Giske som 'damehistorier'. Det finnes ikke andre 'saker' mot Giske enn varslene – og dem omtaler vi aldri med det ordet, noe BTs egen gjennomgang for PFU tydelig bekrefter.

Kihls uriktige fremstilling etterlater et skadelig inntrykk av at Partiet bagatelliserer varsler i en alvorlig sak om seksuell trakassering. Dette handler ikke om nyanser, men om en grov feil med alvorlige konsekvenser. Når BT seks måneder senere fortsatt insisterer på sin lesning, fremstår det som en bevisst fordreining av faktiske forhold.

Om «påfunn», skriver klagerne:
« 'For når du siterer ord for ord frå samtalar med to partar der ingen av dei har vore kjelde i boka, eller slår fast nøyaktig kva døde personar tenkte i konkrete situasjonar, er det reine påfunn.'

Før BTs tilsvar til PFU visste vi ikke hva Kihl konkret siktet til med denne grove anklagen, ettersom det ikke tydeliggjøres i den innklagede artikkelen. Nå forstår vi at det gjelder følgende:
– Sitater som involverer Svein Tore Bergestuen
– HC Gabrielsens tanker
– At vi skriver at Hans Kristian Amundsen 'var utålmodig'

BT skriver selv i sitt svar at Bergestuen har stått frem offentlig som kilde til boken. Det er derfor uforståelig at han samtidig brukes som bevis for at Partiet gjengir samtaler uten kilder. Ingen har bestridt meningsinnholdet i sitatene vi gjengir i boken. Som kjent er det meningsinnholdet, ikke ordlyden, som er førende i pressen – og det samme gjelder sakprosa. Vi har fulgt VVPs føringer for gjengivelse av sitater, men anklages uriktig for å finne på sitater – uten mulighet til å svare eller korrigere.

Når det gjelder avdøde personers tanker, har vi redegjort for metode både i boken og offentlig: Vi har brukt samtidige, skriftlige kilder – tekstmeldinger og samtaler med personer som sto dem nær da begivenhetene fant sted. Historiefaget benytter samme metode – det er fullt mulig å si noe om hva en person har tenkt, dersom man har tilgang til samtidige og troverdige kilder.

BT forsøker nå å gi PFU inntrykk av at vi har gjort noe vi aldri har gjort, for å rettferdiggjøre sin egen kommentar. Tanker tilskrevet avdøde personer er kildebelagt, og BT har ingen grunnlag for å hevde at disse delene av boken er 'påfunn'. I sitt svar til PFU gir BT samtidig inntrykk av ikke å ha lest metodekapittelet i boken.

Det er også viktig å slå fast: Kihl anklager oss ikke for å ta feil – men for å dikte opp. Det er en vesentlig forskjell. Faktiske feil kan forekomme i bøker, men å hevde at forfattere bevisst dikter opp innhold, er blant de mest alvorlige beskyldningene man kan rette mot sakprosaforfattere. BT har fortsatt ikke dokumentert hvordan de har dekning for en slik grov påstand, som både er faktisk feil og publisert uten at vi ble kontaktet på forhånd. Dette rammes av både VVP 3.2 og 4.14.

Om omtalen av Hadia Tajik, skriver klagerne:
«Kihl skrev: 'Hadia Tajik er til dømes omtalt over tre hundre gongar utan å bli spurt om sin versjon. (…) Korleis kan du skrive ei bok (…) og ikkje vere interessert i kva Hadia Tajik vil fortelje?'

I sitt tilsvar til PFU erkjenner BT at Tajik offentlig har sagt at hun ble kontaktet for intervju. Likevel forsøker BT å forsvare påstanden om at hun aldri ble spurt og at vi ikke var interessert. BTs svar til PFU lyder: 'I TV 2-saken klagerne viser til, kommer det tydelig frem at hun ikke fikk svare på påstandene som fremkommer i boken.'

Men dette er ikke det samme som å si at hun aldri ble kontaktet – noe Kihl faktisk skrev. Å avvise et intervju og aldri å bli spurt er to helt forskjellige ting. I pressen er det velkjent at personer som utsettes for kritisk omtale ikke ønsker å kommentere. Det betyr selvsagt ikke at redaksjonen ikke har vært interessert i deres versjon.

BT har i sitt svar til PFU selv dokumentert at påstanden i Kihls kommentar er feil. Igjen ser vi en alvorlig påstand av faktisk art, som både er uriktig og publisert uten samtidig imøtegåelse. Også dette omfattes klart av VVP 3.2 og 4.14.»

Om VVP 4.14, skriver klagerne:
«BT argumenterer i realiteten for at når medietrykket blir høyt nok, slutter VVP 4.14 å gjelde – og 4.15 tar over. Som om det finnes en terskel: 'Bare mange nok kritiserer, så kan vi fritt fremme feilaktige beskyldninger uten å innhente samtidig imøtegåelse.'

Dette er en farlig og prinsipielt uholdbar forståelse av VVP. BT legger dette til grunn i møte med anklager de ikke evner å svare overbevisende på – til tross for nærmere 6.000 ord til disposisjon.

Jo større trykket er, desto viktigere blir det å gi mulighet til samtidig imøtegåelse – dette er helt grunnleggende presseskikk. Dersom PFU gir BT medhold i denne logikken, flytter det reelt sett grensene for hvilke påstander som kan trykkes i norsk presse uten at den kritiserte får anledning til å svare. Vi har fortsatt ikke mottatt én eneste intervjuforespørsel eller spørsmål fra BT.

Vi hadde ikke kapasitet til å skrive svarkronikk til en regionavis innen rimelig tid, nettopp på grunn av medietrykket som BT nå påstår fritar dem for elementære presseetiske plikter. I stedet stilte vi opp i debatter og intervjuer overalt hvor vi ble invitert – inkludert Dagsnytt 18, der vi imøtegikk Kihls kommentar dagen etter publisering. Det virker nesten som BT holder dette mot oss.

Å bli anklaget for å 'finne på' ting som sakprosaforfatter er ikke en del av 'løpende meningsutveksling'. Det er en svært alvorlig, faktisk anklage – og den utløser en rett til samtidig imøtegåelse. Det samme gjelder feilaktige påstander om kildekontakt (Bergestuen, Tajik) og fordreininger av kildegrunnlaget knyttet til Amundsen og Gabrielsen.»

Bergens Tidende skriver i sin sluttreplikk:
«Bergens Tidende registrerer at klagerne og BT nå er enige om at begrepet 'damehistorier' er brukt fem ganger i boken. Det var derfor aldri nødvendig å rette dette i kommentaren. Videre er det viktig å fastholde hva som ble innklaget. PFU-klagen var formulert slik: 'Dette er feil. Ordet brukes tre ganger i boken, aldri i tilknytning til metoo-sakene rundt Trond Giske.' Som sitatene fra boken 'Partiet' viser, er ordet brukt fem ganger, og alle fem gangene i tilknytning til sakene rundt Trond Giske.

Videre er det ikke tvilsomt hvem spørsmålet om avdøde personer handlet om, all den tid forfatterne selv har omtalt Hans-Christian Gabrielsen og Hans Kristian Amundsen i kapittelet 'Slik har vi jobbet' i boken. Klagerne skriver at 'tanker tilskrevet avdøde personer er kildebelagt'. Noen slik kildebelegging er ikke å finne i boken eller i svarreplikken. Når tankene til kilder, som forfatterne selv vedgår at de aldri har snakket med under arbeidet likevel blir gjengitt, er det ikke urimelig å stille spørsmål ved hvorfor den informasjonen havnet i boken. Uten kildegrunnlag, må ansvaret for dette åpenbart ligge på forfatterne selv.

På samme måte må diskusjonen om to parter der ingen har vært kilde sees i lys av den offentlige debatten på tidspunktet der kommentaren ble publisert. Både Svein Tore Bergestuen og andre har bestridt meningsinnholdet i direkte sitater. Et eksempel er omtalt i den innklagede kommentaren, nemlig at Jonas Gahr Støre skal ha spurt Bergestuen om hjelp, siden han snakket 'hadiask'. Forfatterne har selv avklart at dette ikke er en gjengivelse av et konkret sitat.

Klagerne endrer nå spørsmålet om Hadia Tajiks versjon av de mange hundre omtalene av henne i boken 'Partiet'. Klagerne skriver: 'Men dette er ikke det samme som å si at hun aldri ble kontaktet – noe Kihl faktisk skrev.' Dette stemmer ikke. I kommentaren står det: 'utan å bli spurt om sin versjon', som er noe annet enn å aldri bli kontaktet. Klagernes påstand om hva 'Kihl faktisk skrev' er derfor ikke riktig.

Til det mer generelle spørsmålet om språkbruk i en kommentar: Når klagerne selv har avklart at konkrete sitater, som det om 'hadiask', aldri har blitt uttalt, må det være uproblematisk å spørre om sitatet er 'diktet opp' i en kommentar. Det er heller ikke et spørsmål av en så alvorlig art at det utløser rett til samtidig imøtegåelse. Litterære verk diskuteres løpende i pressen hver dag uten noen forventning om samtidig imøtegåelse.

Klagerne mener BT krever å kunne fremme feilaktige påstander uten samtidig imøtegåelse. Dette stemmer naturligvis ikke. Bergens Tidende ønsker en faktabasert og saklig debatt, og har i vårt tilsvar vist at alle påstander i Jens Kihls kommentar er fundert i faktiske moment i boken 'Partiet', samt i den offentlige debatten i kjølvannet av utgivelsen.

Det fremstår også klart av replikken at klagerne feiltolker BTs forståelse av retten til samtidig imøtegåelse. BT mener selvsagt ikke at medietrykk og offentlig debatt opphever retten til samtidig imøtegåelse. Som vi understreket i vårt tilsvar, er BTs vurdering at kritikk av en sakprosabok ikke er noe som i seg selv utløser retten til samtidig imøtegåelse. Dette er en vel etablert praksis innenfor presseetikken. De som utgir bøker, må forvente og akseptere at anmeldere og kommentatorer vil vurdere kvaliteten på verket som er utgitt. I en skjønnlitterær bok vil kritikken handle om de litterære kvalitetene. I en sakprosabok vil det være helt naturlig å vurdere faktagrunnlag, metoder og kvalitetskontroll. En slik kritikk av et utgitt verk må kunne fremmes uten at det i seg selv utløser retten til samtidig imøtegåelse. PFU har en rekke ganger også understreket at det skal være stor takhøyde og rom for både sterke meninger og spisse formuleringer på meningsplass. Takhøyden må være særlig stor når omtalen er knyttet til en sakprosa-utgivelse som omhandler viktige politiske forhold i Norge.

BT har forståelse for at forfatterne hadde en krevende periode etter at 'Partiet' ble gitt ut. Det er likevel slik at forfatterne selv måtte ta stilling til om de ønsket å komme med tilsvar til kommentaren. Hadde klagerne tatt kontakt, ville selvsagt BT vurdert en slik henvendelse på vanlig måte.»

Tilsvarsrunden avsluttet.