PFU-sak 25-087Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne mot Verdens Gang

KLAGEN:

Klager er forfatterne av boken «Partiet», Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.2 - om opplysningskontroll og kildebredde

3.3 - om premissene i kontakten med kilder

3.10 - om skjult kamera/mikrofon eller falsk identitet

4.14 - om samtidig imøtegåelse

4.16 - om lenker til eksternt innhold

Klagerne skriver:

«Episoden, kalt 'Sorry seems to be the hardest word', inneholder en lengre sekvens med kritikk av Partiet, oss som forfattere og Gyldendal som forlag.

Vi ble aldri kontaktet før publisering, og fikk derfor ikke anledning til å korrigere faktiske feil eller imøtegå alvorlige påstander. Premissene for et skjult lydopptak VG valgte å bruke ble heller aldri klargjort overfor oss.

I etterkant forsøkte vi å komme i dialog med VG for å finne en minnelig løsning. Dette ble avvist. VG avsluttet dialogen da vi spurte om VG hadde brukt et skjult opptak. Steiro svarte at han ikke ønsket å opplyse om dette, da det ville 'åpne for flere spørsmål'.

Det mest alvorlige var imidlertid at Steiro og Giæver avviste at VG hadde noe presseetisk ansvar for lydopptaket, som var hentet fra podkasten Tut & Mediekjør utgitt av PR-byrået Sannum & Bergestuen. Vi ble henvist til PR-rådgiver Svein Tore Bergestuen, dersom vi hadde innvendinger mot bruken av opptaket i VGs podkast.

Vi opplever dette som en ansvarsfraskrivelse som bør få en prinsipiell vurdering. Saken reiser viktige spørsmål om hvilket presseetisk ansvar redaktørstyrte medier har når podkast benyttes som publiseringsplattform.

Vår vurdering er at podkastformatet i dag tidvis befinner seg i en presseetisk gråsone, særlig når det veksles mellom uformell samtale og journalistisk produkt. I denne saken benyttes podkasten til å publisere kritikk, karakteristikker og lydopptak – uten at grunnleggende prinsipper som faktakontroll, premissavklaring og samtidig imøtegåelse følges.

Det er utenkelig at VG ville publisert en lengre artikkel med tilsvarende innhold uten å innhente kommentar fra de omtalte. Vi mener derfor det er viktig at PFU klargjør at Vær Varsom-plakaten gjelder fullt ut også for podkastformatet.»

Videre anfører klagerne:
«Gard Steiro åpner podkasten med følgende:

'(...) Ja, Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant har ikke flyttet seg så mye, vil jeg si, men forlaget Gyldendal har jo endret litt oppfatning om boken. De forsvarer fortsatt boken, men de har kommet med en unnskyldning til noen av de som er omtalt i boken, og så har de sagt unnskyld og beklaget en del faktafeil i boken som de rettet opp. Og så har de vel også sagt at de beklager at de var kommuniserte dårlig rundt boken i første fase etter den kom ut.»'

Her fremsettes to feilaktige påstander:
- At Gyldendal har endret oppfatning om Partiet og bedt om unnskyldning til personer omtalt i boken.
- At Gyldendal har beklaget 'en del faktafeil' i boken.

Begge påstandene er uriktige. Gyldendal har kun beklaget sin egen kommunikasjon rundt lanseringen, ikke innholdet i boken eller beklaget til personer som er omtalt.

Det å påstå at forlaget har beklaget til personer som omtales i Partiet, er en alvorlig faktisk påstand som svekker bokens troverdighet og vår integritet som forfattere. Den er altså helt feil. NRK gjorde samme feil som Steiro, men rettet og beklaget umiddelbart da vi gjorde dem oppmerksom på det og vi har derfor heller ikke klaget dem inn.

Dette innebærer brudd VVP 3.2, 4.4 og 4.14»

Klagerne skriver:
«VG spiller av et lydopptak hentet fra podkasten Tut & Mediekjør, der vi snakker med PR-rådgiver Svein Tore Bergestuen. Podkasten følger ikke VVP og brukes til å promotere PR-byrået Sannum & Bergestuen.
- Suvatne var ikke klar over at samtalen ble tatt opp og ble dermed tatt opp i skjul.
- Gilbrant spør eksplisitt: 'Er jeg på opptak nå?' – noe som viser at samtalen var på bakgrunn.
- Bergestuen har i ettertid bekreftet at samtalen var på bakgrunn og ikke ment for publisering.

Premisset for opptaket var altså at det ikke skulle publiseres og var en bakgrunnssamtale mens Suvatne aldri var klar over at det var et opptak som gikk. VG tok ikke kontakt med oss før publisering for å bli opplyst om dette eller avklare hva som var bakgrunnen for lydopptaket.

VG bruker opptaket i en journalistisk sammenheng, og kobler det til karakteristikker av oss som forfattere. For eksempel uttaler Gard Steiro at Bergestuen 'bruker noen skitne triks, akkurat de samme skitne triksene som Gilbrant og Suvatne har gjort'. Anders Giæver sier videre at Bergestuen 'prøvde å la disse gutta smake sin egen medisin og samle inn anonyme kilders karakterisering av Gilbrant og Suvatnes arbeidsmetoder'.

Det å bli anklaget for å bruke skitne triks i en sakprosabok, er åpenbart en påstand som krever samtidig imøtegåelse. Videre er Giævers påstand om at vi har brukt de samme metodene som Bergestuen i Tut & Mediekjør-podkasten, krenkende. Vi har naturligvis aldri samlet inn anonyme karakteristikker om noen og så ringt opp dem som beskrives og gjort et skjult lydopptak av deres reaksjon – for så å publisere det.

Påstandene om våre arbeidsmetoder stammer fra anonyme kilder via Bergestuen. Vi får ikke vite hvem kildene er, og vi får heller ikke anledning til å imøtegå karakteristikkene. VG benytter her Bergestuens anonyme kilder for å trekke sine konklusjoner – en PR-topp som opererer utenfor VVP. Vi er politiske journalister og lever av vårt kildearbeid, som vi holder svært høyt. Vi skal selvfølgelig tåle kritisk journalistikk også mot oss selv, men når det framsettes alvorlige anonyme påstander av en slik art og fra en slik aktør, må det være en selvfølge at vi får svare på dem.»

Klagerne mener Anne Holts uttalelser i podkasten utløser brudd på VVP 3.3 og 4.14, og skriver:
«Anne Holt fremsetter flere alvorlige påstander:
'Sannhetsgehalten og redeligheten og etikken i den, i bunnen av den boka, skal være bra, det mener jeg at redaktører bør ha et visst ansvar for. Og det er vel kanskje det jeg synes er hovedspørsmålet i denne utgivelsen.'

Dette antyder at boken mangler sannhetsgehalt, redelighet og etikk – en alvorlig påstand, fremsatt uten at vi får anledning til samtidig imøtegåelse.

Holt sier:
'Forfatterne snakker ikke sant. Det vil si forfatterne har laget et bilde som ikke nødvendigvis er sant.'

Dette er en direkte påstand om løgn, også uten imøtegåelse.

Holt sier:
'Det verste med den boka er slagsiden i fremstillingen av varslersakene i 2017-2018, behandlingen av Marianne Marthinsen, og ikke minst behandlingen av varslerne.'

Her anklages vi for slagside og dårlig behandling av navngitte personer, uten kommentar fra vår side.»

Klagerne oppsummerer:
«Kjernen i denne klagen er:
- Bruk av lydopptak med uklare premisser.
- Manglende faktakontroll.
- Alvorlige beskyldninger uten samtidig imøtegåelse.

Da vi forsøkte dialog med VG etter publisering, ble denne avsluttet da vi spurte om lydopptaket. Steiro gjorde det klart at VG ikke anså seg for å ha presseetisk ansvar for alt innholdet i podkasten. Dette mener vi er prinsipielt uakseptabelt – særlig fra Norges største avis.

Vi ber PFU vurdere saken grundig og tydelig trekke opp prinsippene for hvordan presseetikken skal anvendes i podkastformatet, og særlig at prinsippet om samtidig imøtegåelse fortsatt er gjeldende.»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

Verdens Gang skriver innledningsvis:

«Partiet – en innsideberetning om Arbeiderpartiets fall var en av fjorårets mest omdiskuterte bøker. Delvis skyldtes det at boken bragte hittil ukjente opplysninger om det indre livet i regjeringspartiet. Likevel var det forfatternes valg av metoder som fikk mest oppmerksomhet. Blant ankepunktene var utstrakt bruk av anonyme kilder, flere faktafeil og slagside.

Utgivelsen førte til debatt i pressen og forlagsbransjen. Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne erkjente enkelte feil, men stod fast på at bokens hovedhistorie var 'sann'. Ifølge Dagbladet-journalistene ville det vært umulig å skrive Partiet om de skulle fulgt Vær Varsom-plakaten.

(...)

Mediebobler er en ukentlig podkast som tar for seg presserelaterte spørsmål. Hensikten er å løfte frem dilemmaer, være åpne om feil, og bidra til et nyansert ordskifte om journalistikk.

(...)

Klagerne skriver: 'I etterkant forsøkte vi å komme i dialog med VG for å finne en minnelig løsning. Dette ble avvist.' Vi kjenner oss ikke igjen i beskrivelsen. Som vi skal komme tilbake til, var det kontakt mellom VG og klagerne like etter publisering, men Gilbrant og Suvatne ble ikke avvist. De fikk imidlertid ikke gjennomslag for kravet om at hele podkasten måtte avpubliseres og beklages.

(...)

VG tilbød Gilbrant og Suvatne å behandle klagen i form av en spesialepisode av Mediebobler. De kunne fremføre sin kritikk for åpen mikrofon. Vi ville så svare – og naturligvis ta selvkritikk der det var grunnlag for det. En podkast på inntil en time ville gi klagerne rikelig anledning til å få frem alle sine poeng. Dessuten ville et bredere publikum få innsikt i de presseetiske avveiningene saken omhandler. Dette ville etter vår mening vært en minnelig løsning i journalistikkens og åpenhetens ånd.

Klagerne takket nei til forslaget. Det respekterer vi.

(...)

I ukene etter lanseringen var det hundrevis av nyhetsoppslag, debatter og leserinnlegg om Partiet. Forfatterne fikk gjentatte anledninger til å svare på kritikk. I noen tilfeller skjedde det ved samtidig imøtegåelse, andre ganger ved tilsvar. Både i VG og andre medier var det en løpende nyhetsdekning der allerede etablert kritikk ble gjentatt i stadig nye saker. I slike tilfeller er presseetisk praksis at mediene ikke er pålagt å innhente ny samtidig imøtegåelse hver gang poenger gjentas, men sørge for at den angrepnes perspektiv kommer frem.»

VG viser til at klagerne var gjester i Mediebobler 29. september 2024:

«I den 45 minutter lange episoden ble forfatterne konfrontert med kritikken mot boken, blant annet at forlaget hadde svart unnvikende på spørsmål om hovedhistorien var 'sann'. På spørsmål om det var sannheten de hadde formidlet, svarte de 'absolutt', men forklarte at dette var deres historie om Arbeiderpartiet.(...) Forfatterne erkjente at det var faktafeil i boken.

(...)

Forfatterne fikk spørsmål om Marianne Marthinsens kronikk Det er rett og slett ikke sant. Den tidligere stortingsrepresentanten mente Partiet skapte et feilaktig inntrykk av hennes motiver under metoo(...) Forfatterne tok [altså] ikke til motmæle mot Marthinsen.(...)

Det fremstår kanskje unødvendig å oppsummere en episode som ikke er klaget inn, men vi mener det er relevant å få frem at klagerne fikk rikelig anledning til å kommentere kritikken mot boken da de var gjester i Mediebobler

(...)

Den 7. oktober publiserte Gyldendal en beklagelse. I innledningen gjorde forlaget rede for korrigeringer som skulle gjøres i neste opplag. Totalt dreide det seg om 30 endringer i spennet fra å rette prosaiske faktafeil til å legge inn mer kontekst rundt varslene mot Trond Giske. Videre skrev Ingeborg Vollan, direktør Gyldendal Litteratur:

'Gyldendal beklager at vi har kommunisert på en måte som har såret og vært en belastning for personer som ikke har søkt offentlighetens lys eller maktposisjoner, blant annet da vi fra forlagets side ga uttalelser som kunne oppfattes som at vi bagatelliserte kritikken.'

(...)

Beklagelsen ble omtalt i flere medier, også i VG. Gilbrant gjorde det klart at hverken han eller medforfatteren hadde endret syn: 'Vi beklager hverken kommunikasjonen eller boken'.

(...)

Den 5. oktober var en episode av Tut & Mediekjør viet Partiet. Programleder Svein Tore Bergestuen ville bruke forfatternes metoder mot dem. Han hadde derfor bedt flere politiske journalister beskrive Gilbrant og Suvatnes arbeidsmetoder under løfte om anonymitet.

Bergestuen ringte Gilbrant og spurte ham om han ville kommentere de anonyme utsagnene. Helt i starten spurte Gilbrant om det var 'på record'. Det bekreftet Bergestuen. Han ba deretter forfatteren godkjenne bruk av opptaket.

Gilbrant svarte først saklig, men var forundret over at Bergestuen hadde bedt konkurrenter beskrive hans arbeidsmetoder. Litt ut i samtalen brøt Suvatne inn og kalte det injurierende å bli konfrontert med anonym kritikk. Bergestuen repliserte at responsen var parodisk ettersom bruk av anonyme kilder var kjernen i kritikken mot forfatterne.

(...)

Episoden ble naturlig nok omtalt i bransjemediene. Medier24 slo opp at “Partiet-forfatterne reagerer kraftig i mediepodkast”, mens Journalisten lenket til episoden og gjenga svaret om at Dagbladet-journalistene syntes grepet var morsomt.»

Om den innklagede episoden av Mediebobler 12. oktober, der Anne Holt var gjest, og der hun blant annet sa ' Den merkelige omgangen med rettelser, beklagelser og IKKE-beklagelser vi nå ser om boka Partiet», vekker barndomsminner', skriver VG:

«Holt var en interessant gjest fordi hun er forfatter og attpåtil gir ut bøker på Gyldendal. Utspillet hennes ga oss mulighet til å diskutere forlagets rolle, om det var behov for et etisk regelverk for sakprosa, og å ha en mer generell diskusjon om medienes evne til å beklage.

I podkasten ble det ikke rettet nye sterke beskyldninger om faktiske forhold mot forfatterne. Det var i stor grad gjentakelser av argumenter som hadde blitt fremført både i Mediebobler og andre medier tidligere. Holt kom imidlertid med flere meningsytringer om sitt eget forlags håndtering av utgivelsen.»

Om kontakten med klagerne etter publisering av podkasten, skriver redaksjonen:

«Mediebobler ble publisert lørdag morgen. (...)

Klokken 1230 hadde vi et halvtimes telefonmøte med forfatterne. De krevde en beklagelse og at podkasten måtte avpubliseres. Hovedbegrunnelsen var at VG hadde brukt et klipp fra Tut & Mediekjør. Det reagerte forfatterne sterkt på.

Gilbrant og Suvatne fikk tilbud om å komme med et tilsvar som kunne klippes inn i podkasten med en gang. Dette var de skeptiske til. De stod på kravet om avpublisering, noe vi svarte at vi skulle ta stilling til.

VG kunne ikke se at det grunnlag for å etterkomme et så drastisk krav, men tilbød forfatterne nok en gang å slippe til med sine synspunkter – enten i form av et skriftlig tilsvar eller lydopptak. Dette ble formildet via tekstmelding.

Vi hadde et nytt telefonmøte med forfatterne. De ville fortsatt kun akseptere avpublisering. Å gi tilsvar var uaktuelt fordi det kunne trekke oppmerksomhet mot klippet med Bergestuen.

(...)

Like over klokken 2100 tilbød vi forfatterne et nytt møte neste morgen. De responderte ikke på invitasjonen, men krevde svar på om VG hadde publisert et skjult opptak.(...)»

Om brudd på VVP 3.2, skriver redaksjonen:

«Klagerne reagerer på en kortfattet oppsummering av Gyldendals beklagelse. Temaet gikk igjen i sendingen, men klagerne fokuserer på noen setninger i begynnelsen.

Det var et faktum at Gyldendal beklaget. De beklaget egen kommunikasjon. De beklaget overfor enken etter Amundsen. Og de beklaget overfor 'personer som ikke har søkt offentlighetens lys eller maktposisjoner.'

(...)

Videre vedgikk forlaget at det var en rekke feil i Partiet.

I sendingen kom det klart frem at forlaget fortsatt stilte seg bak boken. Undertegnede [sekr.anm: VGs sjefredaktør] sa dette både i starten og senere i sendingen. Holt sa at forlaget hadde beklaget egen håndtering, og uttalte blant annet: 'Alle står jo opp rundt den boka fortsatt.'

Lytterne kunne vanskelig unngå å få med seg at Gyldendal ikke beklaget selve utgivelsen. Dette var jo hovedtema for sendingen, at det dreide seg om en 'ikke-unnskyldning'. Holts poeng var nettopp at hennes eget forlag burde beklaget, ikke bare unnskyldt krisehåndteringen.

Sitatet klagerne har hentet ut bør høres i kontekst. Det dreide seg om en rask og muntlig gjengivelse av utviklingen den siste uken. Forlaget hadde beklaget egen håndtering, beklaget overfor én navngitt og flere andre ikke navngitte personer, og varslet at de ville rette feil i neste opplag. Det var dette vi forsøkte å få fram, at det var en omdreining i Gyldendals kommunikasjon om boken.

I retrospekt kunne vi med fordel lest opp sitatene fra forlaget. Da ville den blitt helt presis. Men et brudd på VVPs punkt 3.2, eller en svekkelse av forfatternes 'integritet', er det ikke snakk om.

Det er verdt å understreke at innslaget ble sendt til Gyldendal, som altså ikke reagerte på VGs gjengivelse.

Vi stiller oss undrende til at Gilbrant og Suvatne ikke benyttet tilsvarsretten. Hvis de oppfattet disse setningene som avgjørende for deres faglige integritet, kunne VG tatt inn deres perspektiv. Klagerne takket som kjent nei til dette. De stilte et ufravikelig krav om full avpublisering på grunn av klippet med Bergestuen.

I klagen trekkes det frem tre sitater fra Holt som uten kontekst gir et feilaktig inntrykk. Et av dem er dette:

'Forfatterne snakker ikke sant. Det vil si forfatterne har laget et bilde som ikke nødvendigvis er sant.'

For å forstå sammenhengen, må man ta med den forutgående setningen før: 'Det er jo det som har vært hele kritikken. Forfatterne snakker ikke sant. Det vil si forfatterne har laget et bilde som ikke nødvendigvis er sant.'

Holt refererte til kritikken som var rettet mot boken flere ganger, at den hadde sterk slagside og at mange av de omtalte ikke kjente seg igjen i beskrivelsene. Det var ingen anklage om direkte løgn, men om bias. Holt var kritisk til at forlaget - etter hennes mening - ikke forholdt seg til denne kritikken

Kronikken Gilbrant og Suvatne ble konfrontert med i forrige episode ble også nevnt. Holt sa: 'Det verste med den boka er slagsiden i fremstillingen av varslersakene i 2017-2018, behandlingen av Marianne Marthinsen, og ikke minst behandlingen av varslerne.'

I den sammenheng presiserte Holt at Marthinsens kronikk var hennes fremstilling, 'en subjektiv fremstilling'. Hun slo ikke fast hva om noe var sant eller ikke, men reagerte på ensidighet. Like etter ble forfatternes posisjon presentert, at de oppriktig mente at de ikke hadde gjort noe galt.

(...)

VG kan ikke se at disse uttalelsene bryter med punkt 3.2. Holt ga helt åpenbart uttrykk for sine meninger, og først og fremst om eget forlags håndtering av en omstridt bok. Hun refererte til kritikk som var etablert i det offentlige rom. Det ble presisert at Gilbrant og Suvatne avviste anklagene.

Gjengivelsen av Gyldendals beklagelse kunne vært mer presis, men det kom klart frem at det var egen håndtering forlaget først og fremst beklaget. De stilte seg fullt og helt bak boken og forfatterne.»

Om brudd på VVP 3.3 og 3.10, skriver redaksjonen:

«Dette dreier seg ikke om bruk av skjult mikrofon slik VVPs punkt 3.10 regulerer. VG har ikke benyttet dulgte metoder overfor Gilbrant og Suvatne. Det har etter vår mening heller ikke Bergestuen gjort, slik vi forstår konflikten mellom dem. Programlederen i Tut & Mediekjør ringte Gilbrant og varslet i løpet av sekunder om at samtalen ble tatt opp. Gilbrant svarte så på spørsmål.

Ettersom Tut & Mediekjør ikke er bundet av VVP, kan ikke Bergestuen klages inn for brudd på punkt 3.3. Vår bedømming er imidlertid at premisset for samtalen med Gilbrant fremstod ganske tydelig. At det senere ble en uenighet, er tydelig. Men kan Bergestuen lastes for dette? De to journalistene er i kategorien svært medievante. Om de ønsket en off record-samtale, kunne de eksplisitt bedt om det.

Under alle omstendigheter er ikke punkt 3.3 relevant for denne klagen. VG har sitert fra en publisert podkast. Konfrontasjonen med Bergestuen var omtalt i andre medier. Forfatterne betegnet selv stuntet som en hommage til boken. De så ironien i å selv bli konfrontert med uttalelser fra anonyme kilder.

I VG ble vi forundret over at forfatterne reagerte så sterkt på at VG brukte bruddstykker fra et innslag de offentlig hadde beskrevet som 'morsomt'.

Om brudd på VVP 4.14, skriver redaksjonen:

«'Det er utenkelig at VG ville publisert en lengre artikkel med tilsvarende innhold uten å innhente kommentar fra de omtalte. Vi mener derfor det er viktig at PFU klargjør at Vær Varsom-plakaten gjelder fullt ut også for podkastformatet,' står det i klagen.

Suvatne og Gilbrant bommer på et avgjørende premiss. I dette tilfellet ble det gitt mulighet til å kommentere. Tilbudet ble gitt til dem som primært var utsatt for kritikk, nemlig Gyldendal. VVP gjelder naturligvis fullt ut for podkastformatet. Det betyr ikke at klagerne hadde rett til samtidig imøtegåelse i dette tilfellet.

Det er slett ikke utenkelig at VG ville publisert et innlegg fra Anne Holt med nøyaktig samme innhold som i podkasten – uten å gi klagerne rett til samtidig imøtegåelse. PFU har en rekke ganger understreket at det skal det være rom for svært sterke meninger og spisse formuleringer. Pressens rolle som forum for samfunnsdebatt er viktig. Derfor skiller presseetikken mellom faktisk opplysninger og karakteristikker, insinuasjoner, verdiutsagn etc.

(...)

I vår sak ble det ikke fremmet nye anklager, men referert til kritikk som hadde vært presentert i ulike medier. Forfatterne hadde to uker tidligere vært gjester i podkasten. Da fikk de god anledning til å kommentere ankepunkter mot deres metoder, hvorvidt boken hadde slagside, samt Marthinsen kronikk.

Forfatternes avvisning av kritikken kom klart frem i den innklagede episoden. Deres metoder var dessuten ikke tema, men Gyldendals forbeholdne beklagelse og tolkning av redaktøransvaret.

VG brukte et utdrag fra Tut & Mediekjør, men det stemmer ikke at VG videreformidlet påstander fra anonyme kilder. Klippet Mediebobler benyttet inneholdt ikke de mange karakteristikkene av klagerne, men deres reaksjon på Bergestuens stunt. I den pågående debatten var det interessant å høre hvordan forfatterne responderte på å bli utsatt for metoder som lignet dem de selv forsvarte.

I podkasten ble det flere ganger påpekt at forfatterne av Partiet mente de ikke hadde gjort noe kritikkverdig. De fikk sågar anerkjennelse både for å ikke gi en falsk beklagelse, og forståelse for at de ble forbannet over å bli utsatt for Svein Tore Bergestuen. VG fikk med andre ord frem deres standpunkt.

I tillegg må det igjen understrekes at forfatterne fikk anledning til tilsvar jf. punkt 4.15.(...) Om de hadde valgt annerledes, ville deres svar vært tilgjengelig for publikum allerede samme formiddag som podkasten ble publisert.»

VG avviser brudd på VVP 4.16, og anfører at redaksjonen ikke lenket til Tut & Mediekjør, men siterte fra en annen podkast.

Verdens Gang oppsummerer:

«Redaktørstyrte medier er åpenbart bundet av Vær Varsom-plakaten om journalistikken vår presenteres i form av lyd, tekst eller levende bilder. Podkast skiller seg ikke fra radio, som er et av våre mest etablerte formater.

Vi finner klagernes uro for formatet noe forunderlig. I forbindelse med utgivelsen stilte Gilbrant og Suvatne opp i en rekke podkaster, også noen av dem som ikke følger Vær Varsom-plakaten. Da var bekymringen for den presseetiske blindsonen ikke like tydelig. I Wolfgang Wee Uncut den 21. november rettet forfatterne sterke anklager mot en rekke personer, blant annet ble navngitte journalister beskyldt for å ha skrevet saker på bestilling fra Statsministerens kontor.

Gilbrant og Suvatne har med andre ord en selektiv bruk av presseetikken. De legger den i skuffen når de skriver sakprosa. De er ikke opptatt av samtidig imøtegåelse når de karakteriserer andre. Men når deres egne metoder blir gjenstand for debatt, søker de Vær Varsom-plakatens vern og klager til PFU.

(...)

Etter VGs syn er det ikke dokumentert noen presseetiske overtramp. Det ville vi ment uavhengig av klager. Dette dreier seg om fri meningsutveksling om en dagsaktuell sak av offentlig interesse. At klagerne er journalister og slagkraftige samfunnsdebattanter stiller saken i et ekstra underlig lys. Den kunne og burde vært løst uten å involvere PFU.

Vårt standpunkt er at Gilbrant og Suvatne ikke hadde rett til samtidig imøtegåelse. Vi strakk oss langt for å komme dem i møte både da podkasten ble publisert og nå i forbindelse med klagen. De ønsket ikke å benytte sin tilsvarsrett. Og de ville ikke å diskutere PFU-klagen i åpent lende.

VG finner støtte for vårt syn i en rekke tidligere uttalelser fra PFU. Klagerne har (når det gjelder VG) en for streng tolkning av VVPs punkt 4.14. De leter etter faktafeil med lupe, og finner unøyaktigheter, men ikke klare brudd på punkt 3.2. Det er rett og slett ikke grunnlag for å felle VG.

Kunne VG gjort noe annerledes? Ja, og det har vi sagt til klagerne. Vi kunne ha kontaktet dem i forkant av publiseringen – ikke fordi de hadde krav på imøtegåelse, men fordi det ville blitt en bedre sending dersom de hadde vært i studio. Muligens undervurderte vi også hvor presset forfatterne var på dette tidspunktet. Belastningen var nok stor, men ikke større enn den klagerne selv utsetter andre for i sitt virke.

(...)

VG har ikke brutt god presseskikk.»

Klager mener VGs redaktør forsøker å skifte fokus ved å angripe dem personlig og insinuere at PFU ikke er for dem – fordi de er journalister:«Vi klager her som sakprosaforfattere, og PFU behandler saker på grunnlag av presseetiske brudd, ikke hvem klagerne er», skriver klagerne.

Klagerne skriver:
«Videre karikerer Steiro vår vilje til å finne en minnelig løsning. Det stemmer ikke at vi krevde full avpublisering – vi ba konkret om at lydklippet fra Tut & Mediekjør ble fjernet. Dette fordi VG brukte et skjult opptak hentet fra en ikke-redaktørstyrt PR-podkast, og koblet det til alvorlige karakteristikker av oss. Det er nettopp dette som er den prinsipielle kjernen i klagen.

Det skuffer oss dypt at Steiro, stikk i strid med det som ble avtalt, nå refererer fra meklingsmøtet. Innledningsvis understreket han at møtet var 'mellom oss' og ba helt tydelig om at ikke noe skulle siteres. Møtet ble til og med stoppet i noen sekunder slik at VG-toppene skulle forsikre seg om at det ikke ble gjort lydopptak.

I møtet var vi enige om at dialogen i fjor høst var preget av tekniske problemer og at kommunikasjonen kunne vært bedre fra begge sider. Denne selverkjennelsen er nå fullstendig borte fra VG.

I stedet videreformidles vår posisjon fra meklingsmøtet, som Steiro selv mente var privat, på en uredelig måte for å få oss til å framstå mest mulig urimelige overfor PFU.

Vi har imidlertid beholdt selverkjennelsen vi formidlet til VG: Ja, vi kunne vært roligere og mer saklige i vår påpekning av at VG hadde publisert et skjult lydopptak og kommet med grove karakteristikker mot oss uten en gang ha forsøkt å ta kontakt i forkant for å gå opp premissene. Ja, vi hevet stemmen, var sarkastiske og nedlatende da Steiro/Giæver på flåsete vis sa vi måtte ta opp eventuelle overtramp i Mediebobler med Svein Tore Bergestuen. Men vi tenkte Norges mektigste redaktør tålte det, særlig når avisen han leder for første gang publiserer et skjult lydopptak uten at han tenker det utløser samtidig imøtegåelse.

Vi kunne nå valgt å sitere ordrett alt som ble sagt i møtet og bevist hvor feil Steiros framstilling er. I stedet velger vi å stole på at PFU ser gjennom VGs tåkelegging. VG har, etter vår mening, dårlige presse-etiske argumenter. Så når de ikke kan ta ball, så forsøker de heller å ta mann.
(...)

Så til VGs tilbud om en Mediebobler 'spesial' som en minnelig løsning. Forslaget innebærer de samme utfordringene med en tilsvarsrunde som vi forklarte VG i fjor høst; at det gir større oppmerksomhet til de presseetiske bruddene. VGs representanter i møtet ga oss også beskjed om at dette ville bli en veldig bra episode for VG, der 'vi kunne få snakke ut'. Dette var snakk om et skup for VG, ble det sagt. VGs generøse tilbud var altså at vi skulle stille opp, fortelle vår historie så de kunne få godt innhold i den samme podkasten der våre journalistiske metoder hadde blitt omtalt som 'skitne'. Tilbudet er, etter vår vurdering, ikke å regne som en minnelig løsning.

Vi registrerer også at Steiro ikke benekter at han og Giæver formidlet til oss at VG ikke anså seg for å ha presseetisk ansvar for lydklippet som er kjernen i vår klage, fordi det allerede var publisert i en annen podkast. Det er en prinsipielt uholdbar posisjon for Norges største avis å innta. Det er vanskelig å forstå hvordan vanlige mennesker skal kunne møte slike hersketeknikker og ansvarsfraskrivelse. Derfor er det også viktig at PFU klargjør grensene her – ikke for vår skyld, men for tilliten til mediene.

Klagerne fastholder at klagen mot VG ikke handler om boken «Partiet», men om

●bruk av skjult opptak uten avklaring av premisser

●alvorlige anklager uten samtidig imøtegåelse

●faktiske feil som kunne vært unngått ved kontakt

«VG forsøker å nøytralisere klagen ved å vise til vår bakgrunn som journalister, og ved å gjøre dette til et spørsmål om ytringsfrihet. Det vi har bedt om, er ikke å slippe kritikk – men å få anledning til å svare på alvorlige beskyldninger før de publiseres.

Det minste man kan forvente av Norges største avis er at den følger presseetikken – også i podkast.

Vi ber PFU vurdere klagen prinsipielt og tydelig», avslutter klagerne.

Verdens Gang skriver i sin sluttreplikk:
«Vi kan ikke se at Gilbrant og Suvatnes replikk inneholder nye poenger som endrer den presseetiske vurderingen av saken, men det er nødvendig å knytte noen kommentarer til enkelte påstander.

● Vårt inntrykk var at klager krevde en beklagelse og avpublisering av podkasten. Dette skjedde ikke, som man kan få inntrykk av i replikken, i forbindelse med vårt møte om en minnelig ordning, men samme dag som den innklagede episoden ble publisert.

● Vi karikerer på ingen måte klagers vilje til å søke en minnelig ordning. Vi opplevde en reell vilje til å finne en løsning ettersom de valgte å møte oss. For øvrig opplevde vi møtet med Gilbrant og Suvatne som både konstruktivt og hyggelig. VG refererer naturligvis ikke fra samtalene vi hadde med klagerne, men forbeholder oss retten til å opplyse hvilken form for minnelig ordning vi så for oss. Vi kom med et forslag vi mente var fornuftig, men respekterer – som vi skrev i vårt tilsvar – at Gilbrant og Suvatne ønsker at klagen skal behandles.

● Klager skriver at VG forsøker å løpe fra vårt presseetiske ansvar for å publisere opptaket fra Tut & Mediekjør. Det stemmer ikke. Vi har selvfølgelig ansvar for alt som publiseres i VG, men vårt syn var at det var presseetisk akseptabelt å sitere fra en annen podkast. Seansen mellom Bergestuen og klagerne var da også omtalt i andre medier.

● Det hevdes at VG forsøker å skape et skille mellom podkaster og annet journalistisk materiale. Det er ikke riktig. Vi argumenterer ikke for at det skal gjelde andre presseetiske regler for lyd enn tekst, men for at det skal være rom for debatt og sterke meningsytringer i alle formater.(...)»

Avslutningsvis skriver VG:

«Vi er styrket i vårt syn om at denne saken kunne vært løst gjennom et tilsvar. Det eneste nye momentet av betydning er PFUs behandling av klagen mot Bergens Tidende. Den gir VG sterk støtte for VGs syn på saken.

(...)

Den innklagede BT-artikkelen inneholdt langt krassere kritikk av forfatterne enn i VGs podkast. Jens Kihl skrev at metodene kastet skygger over den politiske journalistikken, at det var alene-hjemme-fest i Gyldendal, at boken var skjemmet av “guttastemning det lukter stramt av”, at forfatterne opptrådte arrogant, at det var umulig å vite hva som var sant og usant i Partiet. Det ble også antydet at et sitat fra Støre var diktet opp. For å nevne noe.

(...)

Det er prisverdig at utvalget sikrer tilstrekkelig takhøyde i meningsjournalistikken. Konsekvensen er også at VG må vinne frem. Det må være rom for å fremme kritikk i en meningsbærende podkast, ikke bare gjennom skrift. Om vi skulle følge klagernes tolkning av punkt 4.14, vil en rekke medier bryte VVP hver uke. Det mangler nemlig ikke på kritikk av politikere, journalister og næringslivsledere i de mange podkastene som publiseres av redaktørstyrte medier.»

Tilsvarsrunden avsluttet.