PFU-sak 25-090NN ved advokatfullmektig mot Helgelands Blad

Helgelands Blad omtalte et eldre ektepar som hadde leid ut hjemmet mens de var utenlands, og opplevde at huset ble endevendt. I omtalen kom det frem at en kvinne hadde bodd i huset, og hun ble også knyttet til en hendelse med ekteparets bil. Avisen skrev at politiet hadde tatt kontakt med ekteparet etter å ha stanset bilen med spikermatte. Det ble opplyst at kvinnen hadde kjørt bilen, og var siktet for flere forhold.

Klager:
Den omtalte kvinnen klagde via advokat, da hun opplevde omtalen belastende og ensidig. Slik klager så det, skulle redaksjonen kontrollert opplysninger bedre og stilt flere kritiske spørsmål til kildene. Videre anførte klager at avisen blandet sammen en sivil sak om husleieforholdet, med en uavklart sak hos politiet, noe som innebar at hele sakskomplekset fremsto mer alvorlig enn det var. Ifølge klager var omtalen også identifiserende, fordi et av bildene i artikkelen viste et innrammet fotografi av klager. Klager anførte at flere gjenkjente henne, og at bildet burde vært sladdet. Etter klagers mening ble det heller ikke gitt reell mulighet for samtidig imøtegåelse, da avisen ikke nådde klagers advokat på telefon, og ikke fulgte opp det tapte anropet med SMS, epost eller annen opplysning om at det handlet om en pressehenvendelse. Klager bekreftet å ha blitt kontaktet før publisering, men at hun ikke uttalte seg fordi spørsmålsstillingen fremsto forhåndskonkluderende.

Mediet:
Helgelands Blad opplyste at artikkelen i stor grad var basert på ekteparets fortelling og opplysninger fra politiet, samt journalistens egne observasjoner. Slik avisen så det, hadde saken offentlig interesse, selv om tvisten mellom ekteparet og leietaker var en «privat» konflikt. Avisen avviste at omtalen var identifiserende. Det avbildede fotografiet var utydelig og inngikk i et oversiktsbilde av et rom preget av uorden. Fotografiet blir enda mer utydelig om man forstørrer bildet, fremholdt Helgelands Blad. Når det gjaldt klagers mulighet til å forsvare seg, viste avisen til at hun fikk tilsendt en epost med spørsmål som også ble fulgt opp med tekstmeldinger. Avisen opplyste at klager ringte opp journalisten, men at hun heller ikke da svarte på spørsmål. På oppfordring fra klager forsøkte avisen å ringe klagers advokat én gang, men han besvarte ikke henvendelsen, forklarte avisen. Helgelands Blad anførte at det primært må være den angrepne som skal svare på spørsmål, ikke en stedfortreder. For øvrig opplyste avisen at klager også fikk nytt tilbud om å kommentere saken etter publisering.

PFUs vurdering:
Pressens Faglige Utvalg (PFU) konstaterer at Helgelands Blad har omtalt to ulike forhold, som begge er knyttet til klager. Slik utvalget ser det, måtte avisen kunne omtale forholdene i samme publisering. Det er opp til ansvarlig redaktør å bestemme hva og hvordan en sak skal omtales, jf. Vær Varsom-plakatens (VVP) 2.1. Forutsetningen er at også de øvrige presseetiske bestemmelsene overholdes.

PFU merker seg at det går frem av publiseringen at det ene forholdet gjelder en uavklart politisak, mens det andre, knyttet til leieforholdet, ikke er anmeldt. PFU kan derfor ikke se at avisen har fremstilt saken som mer alvorlig enn den er, eller at sammenkoblingen er usaklig, jf. VVP 4.1.

Utvalget har imidlertid forståelse for at omtalen oppleves belastende, men minner samtidig om at det er en del av medienes oppgave å fortelle om det som skjer i samfunnet, jf. VVP 1.4.

Hensyn i publiseringen
Presseetikken skal sikre at mediene tar nødvendige hensyn til den som omtales. Et slikt hensyn handler om å være varsom med å identifisere personer i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold, jf. VVP 4.7.

Utvalget ser at Helgelands Blad har anonymisert klager idet hun er omtalt som en kvinne i 30-årene. Samtidig merker utvalget seg klagers anførsel om at hun likevel er gjenkjent gjennom et bilde i publiseringen. PFU minner om at det ofte vil være slik at de som kjenner til forhold og omtalte fra før, vil kunne gjenkjenne hvem en sak gjelder. Utvalget konstaterer imidlertid at det vil være vanskelig for en som ikke kjenner klager å identifisere hvem som er avbildet, da fotografiet av klager er lite og uklart. Det er heller ingen opplysninger i artikkelen som peker på at det er klager som er avbildet.

Utvalget understreker likevel viktigheten av at mediene er observante og undersøker hva bildene man publiserer inneholder, da det kan finnes detaljer som det bør tas hensyn til. PFU lander likevel på at publiseringen ikke bryter med VVP 4.7.

Retten til å forsvare seg
Et annet hensyn og sentralt prinsipp i presseetikken handler om at den som blir utsatt for sterke beskyldninger skal få anledning til samtidig imøtegåelse, jf. VVP 4.14. Utvalget merker seg klagers anførsel om at hun ikke ble gitt reell imøtegåelsesrett, da avisen kun ringte hennes advokat én gang uten å oppnå kontakt.

Utvalget har flere ganger påpekt at imøtegåelsesretten gjelder for den som konkret blir angrepet. Samtidig må det likevel i noen tilfeller kunne aksepteres at den anklagede viser til en advokat eller en annen talsperson som kan svare opp saken på vegne av den angrepne. Det kan for eksempel være aktuelt når det handler om rettsprosesser og personer i sårbare situasjoner med lite medieerfaring.

I dette tilfellet handlet det dels om en politisak, men i hovedsak gjaldt avisens kontakt og spørsmål den sivile saken, knyttet til leieforholdet. Slik utvalget vurderer det, var dette forhold klager selv måtte kunne svare opp. Gitt at det var kontakt mellom klager og avisen både på epost, tekstmelding og telefon før publisering, konkluderer PFU med at klagers mulighet for samtidig imøtegåelse er tilstrekkelig innfridd her.

Mediene skal tilstrebe kildebredde
Etter utvalgets syn er det sentrale spørsmålet imidlertid om mediet likevel skulle gjort mer for å oppnå kontakt med klagers advokat, sett opp mot presseetikkens krav om å utøve kildekritikk og tilstrebe kildebredde, jf. VVP 3.2.

Utvalget konstaterer at omtalen i hovedsak er basert på ekteparets opplevelser og opplysninger fra politiet, og slik sett fremstår ensidig, idet ingen som kan tale klagers sak er representert. Klager henviste avisen til sin advokat, og advokaten kunne ha vært en synlig motstemme. Sett i lys av at den ensidige omtalen var svært rammende for klager, skulle redaksjonen ha gjort mer for å tilstrebe en større kildebredde.

Helgelands Blad har brutt god presseskikk på Vær Varsom-plakatens 3.2.

Oslo, 27. mai 2025

Anne Weider Aasen,
Ellen Ophaug, Ådne Lunde, Tove Lie,
Ylva Lindberg, Ingrid Rosendorf Joys, Øyvind Kvalnes