PFU-sak 25-118Maria Mikkelsen med flere pårørende mot TV 2

Klager er omtaltes søstre og foreldre, som innledningsvis i klagen viser til belastningen ved mediedekningen av saken generelt. Klager skriver: «4. november i fjor ble Mikkel Eskil Mikkelsen varetektsfengslet, siktet for besittelse og deling av overgrepsmateriale. Han erkjente straffskyld og samtykket til fengsling. Han trakk seg umiddelbart som sametingsråd og varslet samtidig at han ville trekke seg fra alle verv. Saken fikk stor oppmerksomhet og i løpet av et par timer onsdag 6. november, ble Mikkel Eskil identifisert i totalt rundt 20 lokale, regionale og nasjonale medier. Det var en særdeles stor belastning både for ham og hans pårørende.»

Slik klager ser det, var saken på mange måter ferdig etter den første publiseringen, fordi: «Mikkel Eskil hadde tilstått, han hadde trukket seg og det var ingenting som tilsa at hans samfunnsrolle hadde noen relevans til forholdene han var siktet for.»

Klager påpeker: «Siktelsen ble ikke utvidet i løpet av etterforskningen. Mikkel Eskil var klar for å sone dommen som ville komme. Ikke på noe tidspunkt prøvde han å bagat[e]llisere eller forminske det han hadde gjort. Samtidig er det viktig å understreke hva siktelsen ikke gjaldt: Den gjaldt ikke begåtte overgrep, heller ikke produksjon eller bestilling av overgrepsmateriale.» Klager opplyser også at saken skulle gå som en tilståelsessak, og at Mikkel Eskils advokat anslår at dommen hadde blitt på seks til ni måneder.

Etter klagers mening var terskelen for hva som ble regnet som en nyhetssak i mediene etter den første publiseringen svært lav, og klager anfører at det «samlede trykket ble enormt».

Klager forklarer: «Det var en dekning som ikke tok innover seg alvoret og ansvaret som ligger i å identifisere et menneske med navn og bilder, spesielt for et forhold som er så tabubelagt og skambelagt. Presisjonsnivået var lavt og i flere tilfeller var innholdet direkte feil og misvisende. Flere medier konkurrerte med hverandre, og siterte hverandres saker. På grunn av samarbeidsavtaler kunne samme sak i tillegg bli publisert tre ganger i ulike medier i Nord-Norge.»

Klager opplyser at omtalte samtidig var i en svært sårbar situasjon. Det pekes på risikofaktorer for selvmord, og klager anfører: «I Mikkel Eskils tilfelle var det flere risikofaktorer som traff samtidig. Mikkel Eskil fortalte selv at han var nær ved å ta selvmord i løpet av de ti dagene han satt varetektsfengslet. Den kontinuerlige dekningen ble en stor belastning for Mikkel Eskil. At mediene fortsatte å skrive om til dels upresise saker med fullt bilde og navn, selv om det ikke var noe vesentlig nytt, bidro til en følelse av uforutsigbarhet og uvisshet. Mikkel Eskil tok sitt eget liv 13. februar 2025.»

Slik klager ser det, ble det i pressedekningen ikke tatt tilstrekkelig hensyn til enkeltmennesket, og klager peker på viktigheten av at «media utviser større varsomhet, empati og ansvar i sin dekning av sensitive saker».

Når det gjelder klagen mot TV 2 konkret, anføres det brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):

• VVP 4.1: Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
• VVP 4.7: Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold.

Klager skriver: «Flere nasjonale medier omtalte siktelsen og identifiserte Mikkel Eskil 6. november. Vi har valgt å klage inn TV2 i håp om at det skal bli en diskusjon om medienes etiske ansvar og vurderinger i saker som involverer siktelser og identifisering. Klagen kan bidra til å belyse flere viktige spørsmål, som hvordan mediene balanserer hensynet til menneskeverd, risikoen for for stor psykisk belastning og konsekvensene for både siktede og deres familie. Målet med klagen er derfor ikke bare å vurdere TV2s dekning isolert, men å løfte en bredere refleksjon i mediebransjen om hvordan slike saker bør håndteres. Målet er å skape refleksjon rundt ansvarlig og etisk journalistikk og å unngå unødvendig skade i fremtidige saker.»

Klager påpeker at TV 2 valgte å identifisere i en tidlig fase av etterforskningen, som VVP maner til særlig varsomhet med.

Klager viser til at TV 2 begrunnet identifiseringen ut fra Mikkel Eskil Mikkelsens samfunnsrolle, som mangeårig medlem av Sametingsrådet. Klager anfører imidlertid at Sametinget ikke er et maktorgan på linje med Stortinget, da det har begrenset selvstyre. Slik klager ser det, indikerer TV 2s feilaktige omtale av Sametingsrådet som «samenes folkevalgte organ» også mangelfull kunnskap i redaksjonen, noe som videre reduserer tilliten til hvor grundige vurderinger som er gjort, og om beslutninger er tatt på riktig grunnlag.

Klager påpeker at Mikkel Eskil Mikkelsen hadde erkjent forholdene, trukket seg som sametingsråd og varslet at han ville trekke seg fra alle sine verv: «På tidspunktet TV2 omtalte og identifiserte, hadde han med andre ord ikke lenger en fremtredende posisjon i det samiske samfunnet (…), og det var ingen indikasjoner på at hans tidligere rolle hadde noen forbindelse til det han var siktet for».

TV 2 omtalte heller ikke at han hadde trukket seg fra stillingen, eller oppnevnelsen av hans erstatter, noe som svekker argumentet om et «berettiget informasjonsbehov» knyttet til hans rolle, tilføyer klager.

Videre finner klager det problematisk at TV 2 også brukte det faktum at Mikkel Eskil Mikkelsen hadde erkjent straffskyld og samtykket til fengsling som grunnlag for identifiseringen. Klager anfører at det kan avskrekke skyldige fra å tilstå av frykt for offentlig eksponering, og at det kan oppfattes som en forhåndsdom. Klager spør om en tilståelse burde vært en grunn til ikke å identifisere, spesielt gitt den psykiske belastningen.

Klager skriver: «Det vi ønsker fra folk som begår forbrytelser, er jo at de skal erkjenne, søke hjelp og på sikt komme tilbake til samfunnet. Alt dette var Mikkel Eskil i gang med. Men åpenheten hans bidro dessverre til at det ble en veldig vanskelig, om ikke umulig, vei tilbake. (…) Tilståelsen i seg selv kan sees som et uttrykk for ansvar og vilje til å bidra til en raskere rettsprosess, men måten den ble brukt i mediedekningen reiser flere etiske spørsmål.»

Klager påpeker også at en identifisering kan gjøres på flere måter, når mediet først velger det, og viser til at TV 2s valg var å bruke «et stort bilde av ham øverst i saken, og på forsiden av tv2.no».

For øvrig reagerer klager også på at TV 2 ikke kontaktet Mikkel Eskil Mikkelsens daværende forsvarer før publisering. Klager innvender at dette medførte at redaksjonen da ikke hadde informasjon om hans helsetilstand eller sårbarhet, noe som var spesielt kritisk gitt hans familiehistorie med selvmord og hans egen nærhet til å ta sitt liv i varetekt. Klager anser dette som urovekkende og uforsvarlig.

Oppsummert mener klager at TV 2s publisering, med fullt navn og bilde, påførte Mikkel Eskil Mikkelsen og hans pårørende en urimelig stor belastning i en allerede sårbar situasjon, uten at TV 2 hadde tilstrekkelig grunnlag for å vurdere konsekvensene.

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TV 2 konstaterer at klager også har innklaget andre medier, og anfører at TV 2s dekning av saken var «annerledes enn de andre innklagede, både i antall saker og hvor inngående dekningen var». TV 2 skriver: «Den generelle beskrivelsen (…) av ‘den kontinuerlige dekningen’ og ‘den upresise fremstillingen som ikke tok slutt etter første omtale av siktelsen’, dekker ikke TV 2s publisering og arbeid med saken».

TV 2 opplyser at redaksjonen begynte å jobbe med saken 5. november, da det ble opplyst at Mikkel Eskil Mikkelsen hadde gått av som sametingsråd. Redaksjonen startet da med å klarlegge bakgrunnen. Dagen etter fremkom det at han var siktet, og redaksjonen fikk så bekreftet opplysningen om pågripelsen og grunnlaget.

TV 2 skriver: «Det ble også bekreftet at Mikkelsen hadde erkjent straffskyld og at han hadde samtykket til varetektsfengsling i to uker. Redaksjonen gjorde på denne bakgrunn forsøk på å få kontakt med forsvarer advokat Sandvik. Det ble sendt SMS og reporter forsøkte også å ringe før publisering, men fikk aldri svar. (Dette ble også opplyst om i artikkelen.) (…) TV 2 publiserte den innklagede artikkelen 6.11. klokken 14:02 og tilføyde kort etter en redaksjonell forklaring ‘Derfor identifiserer TV 2 Mikkel Eskil Mikkelsen’. TV 2s sak inneholdt kun faktaopplysninger som allerede var ute i andre media på tidspunktet vi publiserte».

TV 2 anfører: «At TV 2 i sin orientering om hvorfor TV 2 valgte å identifisere (…) omtalte Sametingsrådet som ‘samenes folkevalgte organ’ er en unøyaktighet, men åpenbart ikke i strid med god presseskikk. Sametingsrådet fungerer som Sametingets regjering, og står for den daglige politiske virksomheten. Det er korrekt at han var medlem av Sametingsrådet i mange år (fra 2017 til 2024) i samme periode var han innvalgt på Sametinget.»

TV 2 erkjenner at spørsmål om identifisering er krevende, og at medieomtale i slike saker utgjør en stor belastning. Redaksjonen mener imidlertid å ha balansert «hensynet til de berørte med [mediets] forpliktelse til å informere offentligheten».

Slik TV 2 ser det, tilsa flere forhold at det var berettiget å identifisere. TV 2 mener for det første at Mikkel Eskil Mikkelsens samfunnsrolle hadde relevans: «Selv om Mikkel Eskil Mikkelsen hadde fratrådt som sametingsråd med ansvar for oppvekst, ungdomspolitikk, utdanning og forskning, språk, mangfold og LHBTQI+, to dager før publisering, var det i hans tid som medlem av dette rådet at handlingene han var siktet for fant sted.» TV 2 viser til at Sametingsrådet har betydelig innflytelse i det samiske samfunnet, og at Mikkel Eskil Mikkelsen hadde søkt tillit som folkevalgt gjennom posisjonen i rådet. «Selv om Mikkelsen hadde fratrådt som rådsmedlem, hadde han like fullt et politisk verv og representerte velgere i Sametinget. Det var derfor relevant for publikum, og velgerne han hadde bedt om tillit fra, å vite om siktelsen», anfører TV 2.

TV 2 viser også til en av PFUs tidligere prinsipputtalelser, der det står: «Personer i betrodde offentlige eller private stillinger eller verv må akseptere at offentligheten får kjennskap til at de er innblandet i straffbare forhold av betydning for utøvelsen av stillingen eller vervet. Det er også vesentlig om forholdet har samfunnsmessige konsekvenser.»

Etter TV 2s syn var det dessuten sentralt at offentligheten fikk vite hvorfor en sentral politiker trakk seg: «Uten informasjon om siktelsen ville fratredelsen fremstått som uforklarlig og skapt grobunn for spekulasjoner og mistanker.»

Videre mener TV 2 at det faktum at Mikkel Eskil Mikkelsen hadde erkjent straffskyld og samtykket til varetektsfengsling, styrket grunnlaget for identifisering, selv om det var på et tidlig stadium i etterforskningen: «Det gjorde saken mer oppklart enn den ville vært i en tidlig fase av en etterforskning der skyldspørsmålet var mer uklart.» TV 2 tilføyer: «Det vil være innskrenkende for pressens mulighet til å utføre sitt samfunnsoppdrag hvis det skal være et presseetisk brudd å identifisere i straffesaker der siktede erkjenner straffskyld.»

TV 2 påpeker: «Det vil for de fleste være en stor påkjenning å bli omtalt av medier i forbindelse med klanderverdige forhold. Men pressens oppdrag er å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold, særlig blant personer med makt. (…) Offentlighet sikrer også den identifiserte mot feil og utilbørlighet i etterforskning og eventuell rettergang. (…) Vår viktigste vurdering i slike saker er derfor ikke om hvordan en identifisering kan påvirke hvor hurtig rettsprosessen kan gjennomføres, men om handlingens alvorlighetsgrad sett opp mot den siktedes rolle i samfunnet forsvarer omtale, og om offentligheten bør vite hvem det er. Det har TV 2 gjort i dette tilfellet.»

Når det gjelder forsøket på kontakt med forsvareren, understreker TV 2 at redaksjonen alltid ønsker «å innhente momenter som taler mot omtale eller identifisering», og er enig i at det ville vært en fordel å få snakket med advokaten før publisering. TV 2 anfører: «Vi avventet flere timer etter at NRK publiserte sin sak, før vi besluttet å publisere. Det noteres også at advokat Sandvik ikke svarte på noen av henvendelsene fra de andre avisene som publiserte i samme tidsrom. (…) Vi la også vesentlig vekt i vurdering rundt identifisering, på at Mikkelsen var varetekstfengslet og ble ivaretatt av de ansatte i fengselet.»

TV 2 stiller seg også spørsmålet om redaksjonen burde kontaktet andre, som familien, men lander på at man bør «advare mot at det skapes en presedens der familiemedlemmer til personer som anklages for straffbare forhold, skal kontaktes før publisering». TV 2 påpeker dessuten at redaksjonen ikke var kjent med om familien var orientert om siktelsen, og ville derfor ikke risikere å bli «en ufrivillig budbringer».

Redaksjonen erkjenner at den kunne avventet med å publisere noe lenger og gjort ytterligere forsøk på å få kontakt med advokaten, for å få et bredere beslutningsgrunnlag, men er likevel trygg på at konklusjonen i dette tilfellet ville blitt den samme. TV 2 anfører likevel at det er et punkt å bruke som eksempel til å bli bedre fremover.

Oppsummert mener TV 2 å ha utvist varsomhet ved å fokusere på fakta, og presentere saken på en nøktern og saklig måte. Det opplyses at det kun ble brukt ett bilde og publisert én sak, og understrekes at det altså ble forsøkt innhentet kommentar. TV 2 konkluderer med å ha gjort en presseetisk forsvarlig vurdering, og at det var berettiget å identifisere ut fra de omstendigheter som forelå på publiseringstidspunktet.

Klager understreker at TV 2 på publiseringstidspunktet ikke kjente til Mikkel Eskils helsetilstand, hans ivaretakelse, eller hadde grunnlag for en selvstendig vurdering av siktelsen utover fengslingskjennelsen, for eksempel forventet straffelengde. Slik klager ser det, er dette relevant i spørsmålet om identifisering.

Videre noterer klager seg at TV 2 har vist til hva andre medier gjorde, og understreker TV 2s selvstendige ansvar. Klager anfører: «Det TV2 heller kunne reflektert over, ved å vise til at mange redaksjoner publiserte før dem, er det faktum at det allerede var et stort medietrykk mot Mikkel Eskil, og at TV2s publisering ville øke dette presset. (…) Vi må minne om at TV2 er et av landets største mediehus og har en svært viktig posisjon som kommersiell allmennkringkaster. Å bli eksponert på forsiden av tv2.no – attpåtil med bilde – er en stor belastning.»

Klager understreker også at det ikke fritar TV 2 fra å gjøre en selvstendig og grundig jobb at forsvareren ikke ville uttale seg til andre medier: «Tvert imot underbygger en slik logikk faren for en ensidig mediedekning.»

Slik klager ser det, har TV 2 dessuten lagt altfor stor vekt på Mikkel Eskil Mikkelsens samfunnsrolle i begrunnelse for identifiseringen. Klager understreker å ha stilt spørsmål ved om TV 2 på publiseringstidspunktet «hadde god nok kunnskap om hva rollen hans innebar, gitt blant annet det TV 2 omtaler som en ‘unøyaktighet’ i deres redaksjonelle vurdering».

Klager påpeker: «Vi har ikke klaget på den første identifiseringen av Mikkel Eskil i media som til vanlig dekker Sametinget, slik som NRKs regionskontor og andre regionale og nordnorske media, men vi stiller i klagen spørsmål ved at man i nasjonale medier, som nettopp TV2, identifiserte Mikkel Eskil. (…)

Faktum er at TV2 ikke omtalte at Mikkel Eskil trakk seg fra sin stilling, til tross for at de vurderer ham som en “sentral politiker”. Sametinget sendte en pressemelding om fratredelsen tirsdag 5. november, og dette ble omtalt i flere nordnorske medier – men altså ikke i TV2 eller, så langt vi har sett, andre nasjonale medier. At TV2s lesere/seere skal ha et stort behov for å vite hvorfor en – for offentligheten ukjent – politiker trakk seg, når TV2 ikke hadde omtalt at han hadde trukket seg, fremstår ulogisk.»

Etter klagers mening ville det vært ærligere om TV 2 «kunne innrømme at de omtalte siktelsen fordi den var oppsiktsvekkende – ikke på grunn av det de kaller en "berettiget informasjonsplikt"».

Videre argumenterer klager for at en person som nekter skyld og en person som tilstår, bør ha rett til likeverdig behandling i media, og at tilståelsessaker bør vurderes med samme varsomhet som saker der skyldspørsmålet er uavklart. Klager anfører: «Det at TV2 brukte en tilståelse som grunnlag for identifisering, uten å vurdere hvordan dette ville påvirke den siktedes psykiske helse, hadde alvorlige konsekvenser. I Mikkel Eskils tilfelle, der han allerede var i en ekstremt belastende situasjon, forverret mediedekningen hans psykiske helse.»

Avslutningsvis understreker klager at PFU ikke skal vurdere om identifisering var riktig eller feil på generelt grunnlag, men om TV 2s publisering var forsvarlig på det gitte tidspunktet for publisering.

TV 2 påpeker at redaksjonen fikk bekreftet de faktiske forholdene før publisering, og at spørsmålet om siktelsen ga grunnlag for en bestemt fengselsstraff, er et strafferettslig tema, og ikke kan være avgjørende for den presseetiske vurderingen av identifisering.

TV 2 anfører at når mediehuset viser til hva andre medier hadde foretatt seg, er det for å understreke at redaksjonen fulgte med på utviklingen i saken før publisering. Deres egen artikkel ble utformet i lys av den forutgående medieomtalen og vurderingene, og TV 2 mener identifiseringen ble gjort i tråd med god presseskikk i denne konteksten.

TV 2 skriver: «Det fremstår ikke for redaksjonen som ulogisk at TV2.no sine lesere skal ha et behov for å vite hvorfor en politiker trakk seg, når TV 2 ikke tidligere hadde omtalt at han hadde trukket seg. Som det fremgår av tilsvaret, ble det den 5. november opplyst at Mikkelsen hadde gått av som sametingsråd. Dette ble registrert av redaksjonen, som på normalt vis startet arbeidet med å klarlegge bakgrunnen for å vurdere om dette skulle omtales. Om TV 2 skal omtale eller ikke omtale oppnevninger og utskiftninger er en løpende redaktørvurdering, basert på den enkelte sak og de ressurser som er tilgjengelige.»

For øvrig fastholder TV 2 at spørsmålet om de faktiske forhold er erkjent eller omstridt, har betydning for hvordan saken omtales: «Når de faktiske forholdene er erkjent og det er erkjent straffskyld, er man ikke på et ‘tidlig stadium av etterforskning’ og i denne saken hadde omtaltes ‘identitet eller samfunnsrolle klar relevans for de forhold som omtales’ jfr- VVP 4.7. Som beskrevet i tilsvaret, gjorde redaksjonen konkrete vurderinger for å hensynta også 4.1.» TV 2 avviser brudd på god presseskikk.

Relaterte klager mot andre medier: NRK (115/25), Avisa Nordland (116/25) og iTromsø (117/25).