PFU-sak 18-281Eivor Lægreid mot Aftenposten

SAMMENDRAG:

Aftenposten publiserte søndag 25. november 2018, i papiravisen, et bilde av en jente og følgende tittel: «Ainaz (12) har vært slave for IS i fire år» og henvisningsteksten:

«Ainaz (12) har nettopp kommet ut av IS-fangenskap. Hun var bare åtte år da hun ble kidnappet og etter hvert utsatt for voldtekt. Aftenposten var med da hun møtte familien igjen.»

Inne i avisen var tittelen: «Ainaz (12) slapp ut av IS-fangenskap etter fire år. Her møter hun familien». Ingressen:

«Jesidiske kvinner holdes fremdeles som sexslaver i IS-kontrollert område. Barn læres opp til å bli selvmordsbombere.»

Aftenposten var på besøk i landsbyen Khan Ashor ved Sinjarfjellet i Irak og fikk være til stede da Ainaz ble gjenforent med familien. Det ble publisert bilder fra gjenforeningen.

Det ble opplyst at Ainaz og en 30 år gammel kvinne var blant de siste som ble frigjort fra IS-fangenskap. Artikkelen ellers omtalte mer generelt Jesidiene og deres situasjon under Syria-krigen.

Mandag 26. november 2018 ble tilsvarende artikkel publisert på nett. Tittelen var: «Ainaz (12) har nettopp kommet ut av IS-fangenskap. Her møter hun familien for første gang på fire år.» Hovedbildet viste Ainaz gjenforent med familien. Bildeteksten:

«12 år gamle Ainaz har vært fange og slave hos IS i fire år. I september kom hun seg ut i frihet. Gjensynet med familien i Irak var en svært sterk opplevelse for både jenta og familien.»

Nettartikkelen inneholdt noen flere bilder enn papirartikkelen med følgende bildetekster:

«Mange av familiemedlemmene møtte opp for å se Ainaz igjen. De inviterte Aftenposten til å være med. Mange jesidier har uttrykt et sterkt ønske om at deres lidelser blir dokumentert av journalister og vist frem for verden.»

I nettartikkelen ble også Ainaz fulle navn publisert i en av bildetekstene.

Artikkelen (papir og nett) ligger i mappa, men nettartikkelen kan også leses her:

https://www.aftenposten.no/verden/i/WLMXQK/Ainaz-12-har-nettopp-kommet-ut-av-IS-fangenskap-Her-moter-hun-familien-for-forste-gang-pa-fire-ar

KLAGEN:

Klager er klinisk barnevernspedagog med master i psykososialt arbeid med vold og traume, tema Jesidi kvinners overlevelsesstrategier.

Klager reagerte på vegne av kvinner og barn som blir intervjuet i en sårbar situasjon, og viste til flere punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP). Sekretariatet informerte om samtykkekravet. Klagen gjelder derfor Ainaz (12), jf. 4.8 og omtalen av barn.

Den påklagede artikkelen er en viktig artikkel, skriver klager, fordi medienes søkelys på folkemordet og dokumentasjon av det som foregår, er livsviktig for Jesidiene: «Utan media hadde Jesidi folket sine levekår i Irak om mogleg vore enda verre, og det tvilsamt at Nadia Murad hadde fått fredsprisen.»

Klager reagerer imidlertid på måten det er gjort på, spesielt identifiseringen med navn og bilde: «Hovedpersonen i artikkelen er 12 år gamal og har vore utsett for folkemord, seksuelt slaveri og er difor å ansjå som særdeles sårbar. Videre er det kjent at IS truer med gjengjeldelser ovenfor gjenværende i fangeskap om dei ser negative utalelser og bilder. Det er også kjent gjennom bl.a. Amnesty International og Human Right Watch at jesidi-kvinner kjenner seg pressa til å bli intervjua med bilder og i etterkant får traumatiske reaksjoner. Med ein globalisert verden vil Aftenpostens artikkel vere tilgjengleg for heile jesidi samfunnet såvel som for IS overgripere. Ei så ung jente bør beskyttes mot slik eksponering i eit overveldende traume. Stiller spørsmål ved om intervjuobjektene er informert tilstrekkelig om publisering.»

Det vises til VVP 4.8: «Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barnet, også selv om foresatte har gitt sitt samtykke. Barns identitet skal som hovedregel ikke røpes i familietvister, barnevernssaker eller rettssaker»

Klager spør: «Ville Aftenposten ha identifisert ei 12 år gamal norsk jente, voldtatt med fullt navn og bilete? Ville eit samtykke gitt i ein krisesituasjon ha vore tilstrekkleg for Aftenposten for ei slik publisering. […] Er det andre etiske retningslinjer for journalistisk arbeid utenfor Norge?".»

Klager viser blant annet til en rapport fra Amnesty International, «Escape from hell», der det fremkommer at det har vært et betydelig press på kvinner og jenter som har rømt fra IS-fangenskap til å snakke med nasjonale og internasjonale medier.

Klager opplyser at hun også selv erfarte dette, da hun arbeidet på et senter for jesidiske kvinner og barn i 2016: «Alle opplyste å ha blitt intervjua uten å ha oversikt over kvar intervjuet har havna. Dei fleste gav uttrykk for redsel og angst over å ha blitt intervjua med synlige bilder/video. Det er ingen tvil om at det jesidiske samfunnet ønsker publisitet, men dei fleste kvinner ønsker, som norske voldtatte, ikkje navn og ansikt i media.»

Slik klager ser det, må det være andre måter å fortelle om det som skjer, uten å identifisere kvinner og barn på denne måten. Det vises blant annet til hvordan avisen The Guardian har valgt å illustrere slike artikler på. Klager viser ellers til flere artikler som omhandler dette tema. Se klagen for linker til artikler.

Aftenposten starter med å referere Nadia Murads Nobelforedrag fra 10. desember 2018:

«Over 6500 jesidiske barn og kvinner ble i det 21. århundre tatt til fange - og solgt, kjøpt og seksuelt og psykisk misbrukt. Til tross for daglige appeller siden 2014, er fortsatt skjebnen til over 3 000 barn og kvinner i hendene på IS ukjent. Unge jenter i sin beste alder blir solgt, kjøpt, holdt fanget og voldtatt hver eneste dag. Det er ufattelig at samvittigheten til lederne i 195 land rundt om i verden ikke mobiliseres for å frigjøre disse jentene. Hva ville skjedd hvis det var snakk om en kommersiell avtale, et oljefelt eller en våpenforsendelse? Sannsynligvis ville enhver bestrebelse for å frigjøre dem vært forsøkt. Hver eneste dag hører jeg tragiske historier. Hundretusener og til og med millioner av barn og kvinner rundt om i verden lider under forfølgelse og vold. Hver eneste dag hører jeg skrikene fra barn i Syria, Irak og Jemen. Hver eneste dag ser vi hundrevis av kvinner og barn i Afrika og andre land ende opp som mordprosjekter og brennstoff for krig, uten at noen kommer dem til unnsetning eller stiller dem som begår disse forbrytelsene til ansvar.»

Aftenposten peker på avisens lange erfaring med å jobbe utenriks. Gjennom flere år har avisen intervjuer Jesidier: «De som har vært fanger, har vært klarest i sitt ønske om å få sine historier fortalt. Vi har på ingen måte presset dem til å stå frem med sin historie - og like viktig: Vi har gjort våre egne presseetiske vurderinger, uavhengig av ofrenes ønske om å stå frem. […] Mediene har et svært viktig ansvar for å være varsomme i omtale av overgrep og vold, og dette ansvaret er størst når det er barn involvert. Men vi har også en plikt til å informere når vi er vitne til overgrep i den skalaen vi snakker om her. I dette tilfellet mener vi det ville være galt å hindre disse menneskene å kunne fortelle verden hva de har opplevd. Noen ganger kan det oppleves som nok et overgrep hvis vi skal nekte ofrene å fortelle sin historie med navn og bilde. Overgrep er en samfunnssykdom, oppmerksomhet og åpenhet er en del av medisinen.» For Jesidiene er de tragiske følgene av folkemordet ikke over, flere tusen jesidier er fremdeles savnet, skriver avisen.

Aftenposten erkjenner at det finnes en rekke dilemma i utenriksreportasjen, og man må vekte mellom fortellingen av konsekvensene av krig vurdert opp mot omtalen av berørte. Blant de aller vanskeligste vurderingene avisen gjør er publisering av historier som helt eller delvis omhandler barn, skriver avisen: «Dette er ikke en unik situasjon for vår dekning av jesidiene, men gjelder alle konflikter vi dekker. Aftenpostens policy er helt tydelig: Hensynet til barna skal alltid trumfe øvrige grunner for identifisering.»

Når det gjelder den påklagede artikkelen, skriver avisen at historien om Ainaz’ gjenforening med familien tar for seg en viktig side av overgrepene mot de jesidiske jentene, det er hvordan de som unnslipper fangenskapet, blir tatt imot av familie og det jesidiske samfunnet for øvrig.

«Aftenpostens journalist Afshin Ismaeli fanget øyeblikket da de jesidiske fangene møtte sine kjære igjen. Gjenforeningen skjedde i huset til kvinneavdelingen av den lokale militsen ved Sinjar i Irak, som ble et mottakssenter for frigitte IS-fanger. Det ble et gripende møte mellom Ainaz og de omlag 15 familiemedlemmene som var møtt frem for å ta i mot henne. Ainaz’ far er død, og moren bor i Canada, men hun var også med på å ta i mot Ainaz, på Facetime.

Den dokumentariske verdien av å skildre gjenforeningen med bilder og navn er åpenbar. Det var vanskelig å skildre den varmen og gjensynsgleden vår journalist var vitne til, uten å kunne vise ansiktene deres. Og ikke minst fikk vi vist hvordan jesidiene tok imot jentene som har vært i fangenskap. Jentene ble ikke lukket ute eller isolert, men tatt i mot med omsorg og varme.»

Aftenposten skriver at avisen vurderte konsekvensene av eksponeringen i flere runder før publisering. Det var familien som inviterte Aftenposten til å bli med på gjenforeningen, og avisen forhørte seg med familien og støttespillere: «Spørsmålet var om vi kunne forsvare eksponeringen av Ainaz, både med hensyn til belastningen der og da - og ikke minst om den kunne få negative konsekvenser for henne senere. Vi konfererte både med de kvinnelige soldatene i militsen, med Ainaz’ onkel og verge, med moren på telefon fra Canada, med øvrige familiemedlemmer og Ainaz selv. Det var full enighet om at det var forsvarlig å bruke navn og bilde på henne og de øvrige, inkludert 17 år gamle Feiroz, som ble frigitt sammen med Ainaz.»

Aftenposten skriver at man også foretok en selvstendig vurdering av konsekvensene basert på erfaring: «En viktig del av vurderingen var også de erfaringer våre journalister har etter å ha arbeidet flere år med overgrepene mot jesidiene. De har møtt jesidiske familier som har vært forsiktig med å gå ut med detaljer om familiemedlemmer som fremdeles befinner seg i IS-fangenskap. Andre har villet gå ut med informasjon om savnede familiemedlemmer, med håp om at medieomtale kunne bidra til at savnede blir funnet i live. Negative konsekvenser i etterkant av medieomtale har ikke vært noe tema. Våre kilder har ikke meldt om negative konsekvenser av omtale. Våre egne erfaringer, samtalene med jentene selv, familiemedlemmene og kvinnene på mottakssenteret ga oss et solid grunnlag for å vurdere hvilke konsekvenser medieomtalen kunne få for Ainaz, slik VVP 4.8 krever.»

Etter publiseringen har også Aftenposten vært i kontakt med onkelen til Ainaz: «Han sa da at det etter omstendighetene går greit med Ainaz, og at de jobber med å få henne til moren i Canada. Vi fikk ingen opplysninger om at artikkelen hadde fått negative konsekvenser for Ainaz.»

Aftenpostens konklusjon er at det både var viktig og riktig å formidle gjenforeningen med navn og bilder, og viser til runden avisen tok før publisering, medførte ingen innvendinger mot det: «Vårt utgangspunkt er at vi gjennom å bringe historier som dette og formidle traumene, nettopp kan bidra til å menneskeliggjøre dem som er blitt dehumanisert av IS. I tillegg til at det klart styrker dokumentasjonsverdien med åpne, etterprøvbare kilder, viser Aftenpostens artikkel kjernen i krigens grusomheter. Ofrene er familier og barn med navn og ansikter.»

Avisen mener klager har et ensidig utgangspunkt. Slik Aftenposten ser det, er det også positive følger av at verdenssamfunnet får møte menneskene i tragedien: «Vi kan ikke og skal ikke argumentere mot hennes egne erfaringer, men bildet er mer nyansert enn det hun tegner i sin klage og oppfølgende kommentarer.»

Klager bygger også på en antagelse om at identifiseringen av Ainaz kan få negative konsekvenser for henne: «Klager har imidlertid ingen kjennskap til jentas situasjon før eller etter at Aftenposten skrev om henne, og har ikke dokumentert eller sannsynliggjort at omtalen har hatt en negativ effekt. Vår kontakt med Ainaz onkel og verge etter publiseringen tyder tvert imot på at hun etter omstendighetene har det bra.»

Aftenposten mener klager stiller retoriske spørsmål, jf. sammenligningen med norske forhold. Avisen skriver: «Pressens etiske regelverk gjelder for alle barn - uavhengig av om de er fra Norge eller Irak. Men kontekst må inngå i vurderingen. Risikoen for mulige negative konsekvenser av omtale er en annen ved publisering i lokale og nasjonale medier nær barnet enn ved publisering i medier i en annen verdensdel. En langvarig, grufull krig med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen danner en annen ramme rundt vurderingene enn et tilsvarende, enkeltstående overgrep i vår del av verden.»

Det vises også til den internasjonale dekningen: Overgrepene mot jesidiene, og særlig slavehandelen med unge jenter, har fått stor og viktig oppmerksomhet i internasjonale medier. Aftenposten legger med artikler fra ledende medier, der enkeltpersoner som er utsatt for overgrep blir intervjuet. Se tilsvaret for lenker til artikler.

Det vises også til PFU-sak 238/17, hvor klager mente at identifisering av en 11 år gammel jente som hadde unnsluppet et selvmordsoppdrag for terrororganisasjonen Boko Haram var i strid med VVP 4.8. Da konkluderte utvalget med ikke brudd god presseskikk.

https://presse.no/pfu-sak/238-17/

Oppsummert: Basert på en rekke kilder, gjorde vi grundige vurderinger av hvilke konsekvenser en identifisering kunne få for Ainaz. Vi mener den har tatt de nødvendige hensyn og avviser klagers påstand om at identifiseringen av Ainaz innebærer et brudd med VVP 4.8.

Klager understreker at hennes klage ikke handler om dekningen av selve saken, men om identifiseringen av et barn: «Eg stiller meg fortsatt undrande til om identifisering av ei 12 år gamal jente er naudsynt og om det er mogleg å publisere artikkel utan navn og bilete som ikkje identifiserer barnet.» Klager er fullt ut klar over at mange nyhetsmedier identifiserer, og lokale kanaler har praktisert liten eller ingen grad av anonymisering. Men klager viser til at det finnes eksempler på dekning av slike saker der anonymitet er i varetatt, f.eks: https://www.theguardian.com/global-development/2017/jul/01/i-was-sold-seven-times-yazidi-women-welcomed-back-into-the-faith»

Aftenposten hadde ingen ytterligere kommentar.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder en artikkel i Aftenposten om jesidiske kvinner og barn som var blitt holdt som sexslaver av terrororganisasjonen Den islamske staten (IS). Aftenposten var tilstede da en 12 år gammel jente etter fire års fangenskap, ble gjenforent med familiemedlemmer i Irak.

Klager er en barnevernspedagog som har forsket på jesidiske kvinners overlevelsesstrategier. Klager mener omtalen er viktig, men reagerer på eksponeringen av jenta, jf. VVP 4.8. Det vises til at hun er i en sårbar situasjon og at muligheten for sjokk og traumer er til stede, hos både barnet selv og familien. Klager er usikker på hvor informert samtykket er. Det påpekes at i en globalisert verden vil Aftenpostens artikkel være tilgjengelig for hele jesidi-samfunnet, så vel som for IS-overgripere. Ifølge klager vet man at IS – ut fra slik medieomtale - kan reagere med hevn på de som sitter igjen. Klager har også kjennskap til at mange jesidiske kvinner har følt seg presset til å bli intervjuet og fått reaksjoner i etterkant. Klager spør om det er andre etiske retningslinjer for journalistisk arbeid utenfor Norge: Ville Aftenposten identifisert en 12 år gammel norsk voldtatt jente, med fullt navn og bilde?

Aftenposten mener en langvarig, grufull krig med omfattende overgrep mot sivilbefolkningen danner en annen ramme rundt vurderingene enn et tilsvarende, enkeltstående overgrep i vår del av verden. Det vises til hvor viktig det har vært for jesidiene at deres historie ble kjent, jf. fredsprisvinner, Nadia Murad. Aftenposten opplyser å ha blitt invitert av jentas familie til å bli med på gjenforeningen. Spørsmålet om identifisering ble tatt i samråd med familien, mottakssenteret og jenta selv. Aftenposten gjorde også en selvstendig vurdering, basert på tidligere erfaringer. Videre har avisen vært i kontakt med familien etter publisering, og ingenting tyder på at dette har fått negative konsekvenser for jenta. Slik Aftenposten ser det, har klager et ensidig utgangspunkt. Historier som dette kan bidra til å menneskeliggjøre dem som er blitt dehumanisert av IS, skriver avisen. Åpne, etterprøvbare kilder styrker dokumentasjonsverdien, og artikkelen går til kjernen i krigens grusomheter. Det vises for øvrig til den internasjonale dekningen, og til hva PFU har uttalt tidligere i lignende saker.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) vil understreke at VVP 4.8 gjelder for alle barn, også barn i andre deler av verden. I dette tilfellet gjelder klagen et barn i Irak.

En presseetisk vurdering knyttet til punkt 4.8 må nødvendigvis også innebære en vurdering av hva omtalen gjelder. I dette tilfellet gjelder omtalen krig og konflikt, der situasjonen er alvorlig og omfanget av lidelser stort.

Utvalget ser at Aftenposten har foretatt grundige vurderinger. Å omtale og vise bilder av en personlig gjenforening, under slike omstendigheter, er uten tvil av betydelig offentlig interesse, også for norske borgere. Bildene er, slik utvalget ser det, verdifulle for å dokumentere historien.

Nettpubliseringer er globale publiseringer og de vil bli liggende søkbare også utenfor landets grenser. Dette er en konsekvens som mediene må ta hensyn til. Utvalget merker seg at i papiravisen opptrer jenta uten etternavn, mens etternavnet er publisert i én av bildetekstene i nettutgaven. Slik utvalget ser det, kunne avisen utelatt etternavnet også på nett og derigjennom gjort barnet mindre søkbar på lang sikt.

Likevel, å identifisere involverte med navn styrker dokumentasjonen. Kildene forblir verdenssamfunnets tidsvitner og gjør hendelser historisk etterprøvbare. Gitt sakens alvor, omfang og karakter, mener PFU at identifiseringen var akseptabel. At familien, som har ansvaret for barnet, hadde samtykket til eksponeringen, mener utvalget også må telle med i vurderingen. Utvalget mener måten og tonen i artikkelen er gjort i respekt for berørte, og at omtalen ikke er av unødig detaljert karakter.

Etter en samlet vurdering finner utvalget at Aftenposten ikke har brutt god presseskikk.

Oslo 19. juni 2019

Alf Bjarne Johnsen, Anne Weider Aasen, Liv Ekeberg, Stein Bjøntegård

Mindretallet mener identifiseringen med navn og bilde av 12-åringen er et brudd på god presseskikk. Det er viktig at pressen viser overgrepene jesidiene er blitt utsatt for og mindretallet ser at Aftenposten har foretatt grundige vurderinger. Mindretallet mener likevel at identifiseringen, med både navn og bilde, ikke var nødvendig for å belyse saken. Selv om Aftenposten hadde samtykke fra foresatte, mener mindretallet at jentas sårbare situasjon veier tyngre enn behovet for å formidle historien med nærbilder og navn. Mindretallet legger også vekt på at barnet hadde vært utsatt for seksualisert vold og at konsekvensene for jenta etter publisering er uoversiktlige.

Mindretallet konkluderer med at Aftenposten har brutt punkt 4.8 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo 19. juni 2019

Kristin Taraldsrud Hoff, Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes