PFU-sak 19-086NN mot Lofotposten

SAMMENDRAG:

Lofotposten publiserte tirsdag 12. mars 2019 en nyhetsartikkel på nett med overskriften: «Oppdrettselskap om avfall i havet: – Vi er utsatt for sabotasje».

Det fremgikk av artikkelen at Vestvågøy kommune tidligere hadde mottatt flere henvendelser fra en person som fremholdt at oppdrettsselskapet Lofoten Sjøprodukter AS forsøplet sjøen. Forholdet var illustrert i publiseringen med et bilde av isoporsylindre som var skylt i land. Videre fremgikk det at selskapet, i et svar til kommunen, bl.a. hadde svart:

«Forurensningen er satt i scene av melder. Melder har forestått sabotasje av lagret materiell, kastet dette på havet, og så tatt bilder. Bildene er så presentert for ulike myndigheter. Dette i en kjent stil som har pågått i en årrekke. Dette er forhold som vi har anmeldt.»

Samme dag publiserte Lofotposten en annen nettartikkel med tittelen: «Stort parti med hau tilgriset med diesel». Det fremgikk at politiet hadde mottatt en anmeldelse fra Lofoten Sjøprodukter AS knyttet til at torskehoder som hang til tørk, var blitt tilgriset med diesel eller parafin. Videre sto det at politiet også tidligere hadde mottatt meldinger om hærverk fra samme eier. En representant fra Lofoten Sjøprodukter AS var sitert slik:

«Vi har de siste ti-årene vært utsatt for ulike former for hærverk på produktene vi har til tørk eller på maskiner. Utover det vil jeg ikke gi noen ytterligere kommentarer».

De to ovennevnte artiklene ble presentert på samme side i papiravisen påfølgende dag, onsdag 13. mars 2019.

KLAGEN:

Klager er omtalte «melder» som anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) 3.2, 4.5, 4.7, 4.13, 4.14 og 4.15. Innledningsvis viser klager til at Lofotposten 28. februar 2019, snaut to uker før de påklagede artiklene ble publisert, omtalte på nett og papir at Vestvågøy kommune hadde mottatt klager på Lofoten Sjøprodukter knyttet til forsøpling (se vedlagte bakgrunnsartikler, sekr. anm.). I denne omtalen ble klager navngitt.

Klager mener at han kobles til begge de påklagede artiklene ettersom han bor like ved Lofoten Sjøprodukter og har hatt en langvarig konflikt med selskapet. I den forbindelse oppgir klager at han i etterkant av omtalen har fått spørsmål fra folk om hvorvidt han har blitt arrestert eller avhørt. Klager skriver at han aldri har blitt avhørt eller arrestert, ei heller anmeldt eller mistenkt for noe. Videre skriver han:

«Dette er et lite sted hvor ting er ganske gjennomsiktig. Slik artiklene fremstår så kan man tro [klager og en annen person] er både sabotører og dømt i denne saken. Forhåndsdømt av Lofotposten og Lofoten Sjøprodukter A/S.»

Videre mener klager det er «betenkelig» at Lofotposten gjenga oppdrettsselskapets beskyldninger om iscenesettelse og sabotasje uten å konfrontere den part som ble beskyld for dette, altså klager.

Klager viser til at redaksjonen brukte hans bilde av isoporsylindrene i vannkanten i det ene påklagede oppslaget (kun på nett, sekr. anm.). Etter klagers syn inngikk bildebruken i en «kameratslig» omtale som hadde til hensikt å få kommunen til å legge bort forurensningssaken for å hjelpe oppdrettsselskapet.

Klager legger ved e-post og bilder han sendte Lofotposten 20. mars 2019 (vedlegg 4). Det fremgikk av e-posten at klager ønsket å komme med et leserbrev knyttet til artikkelen om torskehodene som var tilgriset med diesel. Klager skrev følgende i e-posten:

«Jeg ber om at følgende blir tatt inn ordrett i Lofotposten som svar på artikkelen, slik jeg har skrevet det. Dere kan sette mitt navn under uten å redigere teksten jeg har skrevet, hvis ikke det er trykket ordrett slik jeg har skrevet, så får dere ikke lov å trykke noe fra meg.»

I selve leserbrevet fremholdt klager at oppdrettsselskapet transporterte fisk på en måte som medførte at fisken kunne bli tilgriset av diesel og eksos. Han la ved bilder for å underbygge påstanden.

Klager viser til at Lofotposten ikke ville gjengi leserbrevet i sin helhet, og skriver:

«Det har ikke kommet så mye som en beklagelse fra Lofotposten, men kun tilbud om å stille i artikkel om det betente forholdet til Lofoten Sjøprodukter A/S. Som jeg har blankt avslått !»

Til opplysning for PFU legger klager også ved artikler fra naboavisen Lofot-Tidende som omhandlet samme sakskompleks.

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Det har vært kontakt mellom partene med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Lofotposten gjør innledningsvis rede for kommunikasjon med klager etter publisering, samt de enkelte publiseringene på nett og papir.

Redaksjonen viser til at den alt hadde omtalt beskyldningene mot oppdrettsselskapet, og at det var god presseskikk å følge opp med omtale da saken tok en ny vending. Redaksjonen viser til at den påklagede artikkelen om påstått sabotasje, i liket med den forutgående om påstått forsøpling, i sin helhet var basert på offentlige brev i kommunens postjournal.

Redaksjonen anfører at den brukte ett av bildene klager hadde sendt til kommunen for å illustrere hva konflikten handler om. Lofotposten påpeker videre at den ikke skrev hvem som ble beskyldt for sabotasje, og at klagers navn heller ikke ble brukt i fotobyline. I tillegg bemerker redaksjonen at den fjernet klagers navn fra publiseringen 28. februar da oppfølgingsartikkelen ble publisert.

Samme dag som avisen skulle omtale oppdrettsselskapets svarbrev til kommunen, ble redaksjonen kjent med en anmeldelse fra samme oppdrettsselskap knyttet til tilgrising av torskehoder. Siden saken gjaldt samme bedrift, ble den, på papir, presentert som en undersak i artikkelen om den påståtte sabotasjen. Det fremgikk av publiseringen at politiet ikke hadde noen mistenkte i saken med torskehodene.

20. mars, én uke etter de påklagede publiseringene, fikk redaksjonen tilsendt et leserbrev fra klager. Leserbrevet omhandlet ikke konlikten om forsøpling og den påståtte sabotasjen, men derimot tilgrisingen av torskehodene. Lofotposten mente at det ikke var etisk forsvarlig å trykke leserbrevet i sin helhet, slik klager forlangte, gitt kjennskapen redaksjonen nå hadde til konflikten mellom klager og bedriften. Selv om oppdrettsselskapet i etterkant skulle ha fått anledning til å komme med tilsvar, kan ikke redaksjonen se at det ville ha vært forsvarlig å publisere formuleringen i leserbrevet. I tillegg mener redaksjonen at klager ville ha satt seg selv i et uheldig lys om innlegget hadde blitt publisert.

Redaksjonen viser til at den kontaktet klager 29. mars for å la ham komme med tilsvar i saken om forsøpling og påstått sabotasje, men at klager ikke ønsket å kommentere. I stedet viste han til leserbrevet av 20. mars, og ba igjen om å få det publisert ordrett (se vedlagt sms-korrespondanse, vedlegg 3 til tilsvar, sekr. anm.). Redaksjonen mener derfor å ha gitt klager tilstrekkelig anledning til å komme til orde.

Redaksjonen anfører at publiseringen 28. februar hadde sitt utspring i kommunens henvendelse til Lofoten Sjøprodukter, med bakgrunn i klagers meldinger om forsøpling, mens det i den ene påklagede publiseringen var bedriftens svar på anklagene som var tema. Redaksjonen mener derfor at det har kommet frem hvordan begge sider mener at forsøplingen har skjedd. Redaksjonen fremholder at klager ikke er identifisert i de påklagede publiseringene, men oppfatter nå i ettertid at klager kanskje burde ha vært anonymisert i artikkelen som ble publisert 28. februar. Redaksjonen påpeker imidlertid at den ikke kunne vite at saken skulle ta den vendingen den gjorde med oppdrettsselskapets svar. I utgangspunktet anfører Lofotposten derfor at det ikke var klanderverdig å bruke klagers navn i første sak, og at klager heller ikke reagerte på at det ble gjort. Redaksjonen ser at publiseringene kanskje kunne ha vært løst bedre, men står inne for dekningen.

Endelig mener redaksjonen at klagers påstand om «kameratslige» artikler er urimelig, da Lofotposten verken har bindinger til oppdrettsselskapet eller noe uoppgjort med klager.

Klager skriver at han tidligere år har vært i kontakt med Lofotposten for å få avisen til å skrive om forurensning og forsøpling i det aktuelle området, men at redaksjonen ikke har fulgt dette opp. Klager fremholder at Lofotposten ukritisk fungerer som et medium for havbruksnæringen og aldri skriver noe negativt om Lofoten Sjøprodukter AS. Av den grunn stoler ikke klager på Lofotposten, og han ønsket derfor ikke å la seg intervjue av avisen.

Klager viser til at redaksjonen, i den påklagede publiseringen om angivelig sabotasje, blant annet gjenga oppdrettsselskapets påstand om at «forurensningen er satt i scene av melder», altså klager. Klager oppfatter at de to artiklene ble plassert på samme side i et forsøk på å koble dem sammen og fremstille klager som sabotør. Klager finner det også påfallende at de to påklagede nettpubliseringene, om henholdsvis påstått sabotasje og tilgrisede torskehoder, ble publisert med få timers mellomrom.

Klager synes heller ikke at redaksjonens begrunnelser for ikke å trykke leserbrevet hans holder mål.

Lofotposten mener klagen kan kokes ned til å handle om hvorvidt artikkelen om påstått sabotasje utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse. Redaksjonen skriver:

«[Klager] var ikke identifisert i saken, men var omtalt i en annen sak ett par uker i forveien. Begge partenes syn på hva som har skjedd i forsøplingssaken har fremkommet i vår dekning. Når [klager] kontaktet oss med sin misnøye, fikk han tilbud om å komme til ordet i en oppfølgingssak. Men [klager] ønsker utelukkende å svare gjennom et leserbrev som han krevde på trykk uten endringer, noe som vi har sett oss nødt til å avvise (ref. begrunnelse i tidligere tilsvar). Når det vises til tidligere dialog med en av våre journalister, så er det slik at vi mottar mange tips hver eneste uke. Noen ganger blir det sak, andre ganger ikke.

PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER:

Klagen gjelder to nyhetsartikler i Lofotposten publisert på nett og papir. I den ene artikkelen fremgikk det at et oppdrettsselskap mente seg utsatt for sabotasje og falske beskyldninger om forsøpling. Selskapet ga uttrykk for at personen som hadde klaget forsøplingen inn til kommunen, selv hadde iscenesatt det hele. I den andre artikkelen gikk det frem at samme oppdrettsselskap hadde anmeldt hærverk på fisk som hang til tørk.

Klager er mannen som hadde klaget oppdrettsselskapet inn til kommunen for forsøpling. Han mener at han var identifiserbar i Lofotpostens omtale, og at han urettmessig ble fremstilt som sabotør. Videre mener klager at de to artiklene ble presentert på en måte som ga inntrykk av at det var en sammenheng mellom de to forholdene. Klager viser til at han ikke fikk anledning til samtidig imøtegåelse, og at redaksjonen heller ikke ville publisere et leserbrev han sendte inn i etterkant. Klager mener seg forhåndsdømt og anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 3.2, 4.5, 4.7, 4.13, 4.14 og 4.15.

Lofotposten står inne for dekningen, viser til at klager ikke var identifisert i de påklagede publiseringene, og påpeker at klagers navn ble fjernet fra en tidligere publisering om samme sakskompleks da de påklagede artiklene ble publisert. Etter redaksjonens syn har den samlede dekningen fått frem de ulike partenes syn på hva som ligger bak forsøplingen. Lofotposten kan ikke se at avisen var presseetisk forpliktet til å publisere klagers leserbrev uredigert, slik han forlangte, dels fordi leserbrevet bare berørte det anmeldte hærverket, som redaksjonen ikke kan se at den har knyttet klager til, og dels fordi klager kom med nye beskyldninger som i redaksjonens øyne ikke hadde et tilstrekkelig saklighetsnivå.

Pressens Faglige Utvalg (PFU) registrerer at klager ikke omtales på noe vis i den påklagede artikkelen om hærverk. Samtidig merker utvalget seg at papirversjonen av artikkelen ble presentert som undersak til artikkelen om påstått sabotasje, der klager er en aktør. Sånn sett forstår PFU at klager reagerer på fremstillingen. Like fullt kan ikke utvalget se at omtalen av hærverket isolert sett utløste klagers rett til samtidig imøtegåelse, og ettersom klager ikke engang ble nevnt i denne sammenheng, anser utvalget, at omtalen heller ikke utløste klagers tilsvarsrett. Utvalget følger også redaksjonens argumenter for ikke å publisere klagers leserbrev uredigert. Redaksjoner kan avvise et innlegg om det er presseetisk uakseptabelt i seg selv, eller lite relevant for omtalen som utløste tilsvarsretten i første omgang. Klager fikk anledning til å komme med et tilsvar til beskyldningene om sabotasje, så utvalget anser at Lofotposten har overholdt VVP 4.15.

Det går tydelig frem av artikkelen om påstått sabotasje at det er oppdrettsselskapet som retter beskyldninger mot klager. Slik PFU ser det, legger ikke omtalen dermed sagt til grunn at klager er den skyldige, jamfør anførselen om brudd på VVP 4.5 om forhåndsdom. Det utvalget mener er opplagt presseetisk problematisk, er at klager ikke fikk samtidig imøtegåelse til beskyldningene om sabotasje. Utvalget finner det sannsynliggjort at lokale forhold og øvrig medieomtale gjorde klager identifiserbar i artikkelen for en videre krets. At omtalen var basert på et offentlig brev, forhindret ikke at klagers imøtegåelsesrett ble utløst, jf. VVP 4.14. Hadde klager fått imøtegå beskyldningene om sabotasje samtidig, kunne det også ha hatt betydning for publikums oppfatning av de to påklagede artiklene samlet sett.

Lofotposten har brutt god presseskikk på punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten.

Oslo, 19. juni 2019

Alf Bjarne Johnsen,

Anne Weider Aasen, Stein Bjøntegård, Liv Ekeberg,

Nina Fjeldheim, Øyvind Kvalnes, Kristin Taraldsrud Hoff