PFU-sak 23-214Olav Halvorsen mot Aftenposten

Klager mener Aftenpostens publisering innebærer flere brudd på Vær Varsom-plakaten (VVP).

Klager viser til:

• VVP 2.1, om redaksjonell uavhengighet
• VVP 2.2, om å verne redaksjonell integritet og troverdighet, og unngå dobbeltroller og spekulasjoner om inhabilitet
• VVP 2.3, om å vise åpenhet om bakenforliggende forhold
• VVP 2.4, om å utnytte egen stilling til å oppnå private fordeler

Klager reagerer på at avisen anbefalte å stemme på Venstre når datteren til Aftenpostens politiske redaktør er høyt oppe på lista til Venstre i Oslo. Klager skriver: «Det er rart at Alstadheim kan være politisk kommentator og skrive om Venstre når han har så sterke bindinger til dette partiet, og er opplagt unyansert i sine kommentarer. (…) En ting er å spille med åpne kort, en helt annen ting er å skjule sine forbindelser/interesser for å fremme sin egen makt og sine egne. Dette undergraver demokratiet. (…)»

Klager skriver også: «[D]et er ikke fri og uavhengig journalistikk når Alstadheim synes å misbruke sin stilling til å fremme sin politikerdatter i en årrekke, og er helt ukritisk til Venstre som parti, og flere ganger på lederplass oppfordrer folk til å stemme på Venstre, uten at bindingene hans synliggjøres. Han burde ikke vært politisk kommentator, han har ingen integritet og troverdighet.»

Klager anfører: «Pressens troverdighet er viktigere enn på lenge, og misbruk av pressen til å i det skjulte fremme både sine egne interesser og sine nære og tette relasjoner, er tvilsomt, og bør tas på alvor.»

Klager stiller videre spørsmål ved om Aftenpostens ansvarlige redaktør og politiske redaktør har for nær relasjon i private sammenhenger, og om ansvarlig redaktør «kanskje ikke [har] den nødvendige distansen til Alstadheim, og da burde de kanskje ikke jobbe så nært og tett». Slik klager ser det, har «Eilertsen og Alstadheim vært helt blinde for egen habilitet og bindinger, og viser særdeles svak journalistisk integritet».

Etter klagers mening er Aftenpostens lederartikkel for øvrig «strategisk publisert for å påvirke befolkningen mest mulig». Klager mener publiseringstidspunktet vanskeliggjør debatt, da publiseringen skjedde like før valgdagen.

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

Aftenposten avviser brudd på god presseskikk, og anfører kort om VVP 2.1 og 2.4: «Aftenpostens redaktører opptrer fritt og uavhengig. Ingen ytre personer eller grupper har øvet innflytelse på det redaksjonelle innholdet. Klagers påstand har heller ikke påvist eller antydet noe slikt. (…) Ingen av Aftenpostens medarbeidere har utnyttet sin stilling til å oppnå private fordeler, hverken penger, varer eller ytelser. Klagers påstand på dette punktet er uten grunnlag i faktiske forhold.»

Aftenposten avviser også brudd på VVP 2.2 og 2.3, men mener disse er de mest sentrale å diskutere.

Når det gjelder den påklagede lederartikkelen, opplyser Aftenposten at den ikke er skrevet av politisk redaktør. Samtidig mener avisen det er underordnet hvem som har skrevet lederen. Det vises til lederens lange tradisjoner: «Den gir uttrykk for avisens syn som institusjon i samfunnet. Avisens sjefredaktør er ansvarlig for lederen, men den er ikke et personlig meningsprosjekt for den som har rollen, og heller ikke for dem som skriver lederartikler. Dette er bakgrunnen for at lederartiklene i Aftenposten og de fleste andre aviser står uten signatur. Aftenpostens meninger på lederplass bygger på avisens formålsparagraf og historie.»

Aftenposten opplyser at ansvaret for lederartiklene vanligvis «delegeres (…) til politisk redaktør og kommentaravdelingen». Videre skriver Aftenposten at lederartikkelens «funksjon og utforming skiller seg fra alt annet meningsstoff», og at det derfor blir «nødvendig med spesifikke og prinsipielle vurderinger knyttet til denne unike sjangeren». Avisen anfører: «Vurderinger knyttet til bindinger og bakenforliggende forhold blir annerledes enn for øvrig meningsstoff.»

Aftenposten viser til at fellelser på VVP 2.2 «handler om aktive dobbeltroller for den redaksjonelle medarbeideren», men: «For den konkrete lederartikkelen denne klagen gjelder, slipper PFU å ta stilling til om Aftenpostens politiske redaktør har en dobbeltrolle som gjør at han ikke kan skrive Aftenpostens valgleder. Han hverken skrev eller godkjente lederen, og dermed eksisterer det uansett ikke en dobbeltrolle. Aftenposten avviser brudd på VVP 2.2.»

Når det gjelder vurderinger knyttet til VVP 2.3, opplyser Aftenposten at presiseringen som ble lagt inn i nettutgaven etter publisering, var «et resultat av en pragmatisk vurdering». Avisen forklarer: «Den var etter vår vurdering ikke nødvendig av hensyn til Vær varsom-plakatens punkt 2.3. Den ble lagt inn for å svare på konkrete spørsmål fra omverdenen. Vi fikk blant annet spørsmål fra Dagbladet.»

Avisen skriver også: «Politisk redaktør er gjerne den som fronter avisens lederartikler når de utløser debatt. Det er et argument for en slags meroffentlighet for å forebygge misforståelser når han i dette tilfellet ikke var involvert i skriving eller godkjenning av lederen. Prinsipielt er hvem som har skrevet lederartikkelen, ikke av betydning. Hvem som ikke har skrevet lederen, er av enda mindre betydning, ettersom lederartikkelen, uansett hvem som har skrevet den, uttrykker avisens syn. Avisen har ikke personlige bindinger, lederartikkelen løfter seg over individnivå. Nettopp dette er selve grunnlaget for at lederartikler fortsatt er en levende sjanger.»

Aftenposten påpeker også at den påklagede lederartikkelen omhandlet politiske partier og deres politikk, og ikke omtalte politisk redaktørs datter direkte. Avisen trekker parallell til en tidligere PFU-sak (176/21), der mediet ble felt fordi journalisten var medlem av organisasjonen som ble intervjuet. Aftenposten anfører at mediet ikke måtte opplyst om bindingen dersom en journalist som ikke skrev saken, hadde vært medlem av organisasjonen. Aftenposten konkluderer: «Det eksisterer ikke noe presseetisk krav om at vi merker alle artikler om Venstre med at en politiker i partiet har en familierelasjon til noen i redaksjonen som ikke har skrevet de aktuelle artiklene.»

Videre opplyser Aftenposten at det vil være mange bindinger i en redaksjon, og: «For å unngå rolleblanding praktiserer Aftenposten intern åpenhet om mulige bindinger. Dersom det kan oppstå spekulasjoner om inhabilitet, må avisen i noen tilfeller finne en annen journalist til å dekke en nyhetssak (…). Når en journalist med en binding ikke har vært involvert i arbeidet med en sak, er det heller ingen bakenforliggende forhold av relevans å melde om.»

Aftenposten stiller seg også spørsmålet om avisen ikke bare kunne opplyst om familierelasjonen under lederen, fordi all åpenhet er bra. Avisen henviser til «lederartikkelens helt spesielle funksjon og historiske betydning i en avis», og påpeker: «Lederskribentene må i noen saker skrive det motsatte av hva de selv mener. (…) Skribentene opptrer på vegne av noe større enn seg selv.»

Avisen anfører også: «Vi vet at valglederen leses godt. Den vekker oppsikt og skaper engasjement. Derfor er det en ekstra grundig prosess med interne diskusjoner som leder frem til resultatet. Sjefredaktør leder arbeidet med å utforme lederen og godkjenner personlig det endelige resultatet før publisering. I dette perspektivet blir det klart at relasjonene til en medarbeider som ikke har skrevet artikkelen, blir underordnet og ikke når opp til kravet om å være “relevant for publikums oppfatning”, ref. formuleringen i VVP 2.3. Hvis vi skulle publisert fotnoter med enkeltmedarbeideres personlige bindinger under lederartiklene, ville det undergravd prinsippet om at artiklene ikke knyttes til enkeltpersoner. Siden artiklene er usignert, og det er bredt akseptert at publikum ikke har krav på å vite hvem som har skrevet dem, blir det vanskelig å hevde at publikum har krav på å vite hvem som ikke har skrevet dem.»

For øvrig opplyser Aftenposten om politisk redaktørs rolle: «I Aftenposten er politisk redaktør en profilert politisk kommentator som er kjent for sine subjektive meninger om norsk samfunnsliv. Når det gjelder skriving av lederartikler, får politisk redaktør en annen rolle. Han leder en større gruppe med andre kommentatorer som alle skriver ledere. Innholdet i lederne diskuteres i gruppen, og jobben med å føre pennen går på rundgang. Valget avgjøres blant annet av fagkunnskap og bindinger. Dersom noen har en relasjon som kan gi grunnlag for spekulasjoner om rolleblanding, vil vedkommende ikke skrive eller godkjenne lederen for å holde en armlengdes avstand til produksjonen. Det gjelder politisk redaktør på lik linje med alle andre. Politisk redaktør har ikke nødvendigvis befatning med lederartikkelen. Og lederartikkelen representerer ikke synspunktene til politisk redaktør. Til slutt er det sjefredaktøren som har ansvaret for innholdet og svarer for de standpunktene Aftenposten inntar. Hvem som skriver lederen varierer med andre ord mye, både i Aftenposten og i andre redaksjoner. En lang rekke personer og roller kan være involvert. Det gjør det til en vanskelig oppgave å sette en grense for hvilke bindinger som er relevante dersom det skulle innføres et krav om å oppgi bindingene til personer som ikke har skrevet lederartikkelen. Politisk redaktør står ikke i en særstilling i denne sammenhengen.»

Slik Aftenposten ser det, vil en fellelse i denne saken «kunne føre til slutten på usignerte ledere».

Klager mener Aftenpostens tilsvar gir inntrykk av «at Aftenpostens sjefredaktør fremstår som svært lite ydmyk og arrogant - og at hun ikke skjønner det vesentlige her - det er hvordan ting oppfattes utenfra». Klager mener også på at avisens redaktør «forsvarer (…) "anonyme" meninger, slik at bindinger kan skjules og kamufleres». Klager anfører at «dette går utover Aftenpostens troverdighet».

Aftenposten har ikke hatt flere kommentarer.