PFU-sak 24-265Christina Lyhus Bastiani mot Dagbladet

Klager er den avdøde mannens datter, som mener artikkelen er brudd på følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

3.9 - om å opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet

4.3 - om stigmatiserende omtale

4.6 - om å ta hensyn til hvordan omtale kan virke på ofre og pårørende

4.12 - om aktsomhet ved bildebruk

Klager mener Dagbladet har publisert informasjon som er underlagt taushetsplikt, hun klager også på bildene som ble publisert i artikkelen.

Klager skriver at hun fikk en tekstmelding fra Dagbladets journalist 11. mars 2024, der hun ble bedt om å ta kontakt i forbindelse med at hennes far var blitt funnet død, etter å ha ligget alene lenge. Hun opplyser også at hun ble oppringt, trolig av samme journalist, men at hun ikke svarte.

Klager skriver:

«Jeg var i sjokk over hvor hun hadde fått tak i mitt og mitt fars navn da det aldri ble publisert noen dødsannonse noe sted. Politiet forsikret meg om at det blir aldri gitt ut sensitiv informasjon uten at politiet har vært i kontakt med pårørende til den aktuelle avdøde.»

Videre skriver klager at hun tydelig meldte tilbake at hun ikke forstod hvor Dagbladet hadde hentet opplysningene om faren fra, og at hun tydelig meldte at hun ikke ønsket å delta i artikkelen, da hennes spanske fars tragiske bortgang var meget belastende for henne.

Klager skriver:

«Jeg er klar over at jeg ikke kan hindre en journalist å skrive om det han vil. Og jeg vet at det blir gjort en redaksjonell vurdering av hva som skal publiseres i en avis. Blant annet skal alt som skrives vurderes opp mot Vær varsom-plakaten og eventuelle andre relevante bestemmelser i lovverket.

Det jeg klager på er at journalisten eller en fotograf har kommet seg inn på det rommet som min far lå død i nærmere 5 måneder. Avfotografert er blant annet gulvet som ble revet opp der han ble funnet død. Jeg kan ikke forstå hvor fotografen og journalisten har fått tilgang til dette da politiet benekter å ha gitt ut bildene og jeg har snakket med styrelederen hvor han benekter å vite noe om denne saken som ble publisert! Også forundrer det meg at det står «privat» under bildene som er publisert. Jeg mener det er fullstendig unødvendig å publisere disse bildene med tanke på å skrive om dette temaet. Dette er bilder som er publisert for å skape sjokk og vantro hos leseren, og dette gjøres for å gi flere klikk og flere lesere. Jeg kan ikke se at noe annet skulle være grunnen.»

Videre anfører klager:

«Jeg leste i artikkelen at det stod oppført dødsårsak som ikke var helt den samme som jeg mottok og derfor stusset jeg meget over hvor de hadde fått denne informasjonen fra?

Spørsmålet blir da om noen annen kan ha gitt samtykke og det var ikke meg bekjent.

Jeg kan bare komme på en institusjon som kunne ha gjort noe slikt og derfor ba jeg om et møte som ble avholdt fredag 22 november 2024 (...). De forsikret meg igjen om at de ikke frigir noe sensitive personopplysninger uten pårørendes samtykke!

Jeg klager derfor på journalisten som har fått ulovlig tilgang til dokumentasjoner om min far. For det andre hevder jeg at journalisten har publisert informasjon som er underlagt taushetsplikt uten mitt samtykke og det er meget alvorlig.

(...)

At min fars sak anonymt hadde blitt nevnt som en liten del i en større artikkel om omsorgssvikt uten bilder og feilaktig informasjon hadde jeg kanskje godtatt, MEN at hans tragiske bortgang blir benyttet kynisk for å blamere meg og andre rundt meg, og ellers skape sensasjonelle oppslag, er helt utilgivelig.

Artikkelen skulle ikke ha blitt publisert uten mitt samtykke eller at jeg hadde fått lest gjennom å korrigere teksten. Denne sjansen fikk jeg aldri og det er fryktelig trist.»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

Dagbladet avviser brudd på god, og skriver:

«I klagen framsettes det påstander om arbeidsmetoder og fotobruk, og det hevdes at Dagbladet 'med urette har publisert informasjon som er underlagt taushetsplikt'. Det påstås også at Dagbladet har fått ulovlig tilgang på dokumentasjon. Videre framsettes det noen påstander og spekulasjoner rundt arbeidsprosessen, samt om Dagbladets formål med artikkelen. Påstandene stemmer ikke, og vi avviser framstillingen i klagen.»

Dagbladet viser til at artikkelen retter et kritisk søkelys mot kommunens bruk av såkalte omsorgsboliger, og hva som egentlig ligger i et slikt tilbud:

«Mannen bodde i en såkalt omsorgsbolig i bydel Nordstrand. Artikkelen innleder kort med å fortelle at 86-åringen lå død i minst tre måneder før han ble funnet. Det underliggende spørsmålet er hvordan noe sånt kan skje. Deretter retter den kritisk søkelys mot fenomenet

'omsorgsboliger'. Som Dagbladet avdekker, følger det ikke nødvendigvis omsorg med slike boliger. Styreleder i borettslaget hvor avdøde ble funnet uttaler seg kritisk, og problematiserer begrepet. Kommunen får svare på kritikken.

Deretter forteller artikkelen om forholdene avdøde levde under. Det er publisert fire bilder inne fra leiligheten, som dokumenterer forholdene i den kommunale omsorgsboligen. Et av bildene viser at gulvet i ettertid er revet opp, og dokumenterer hvor avdøde ble funnet. Et annet dokumenterer kjøkkenet; det var blant annet ikke kjøleskap i den kommunale omsorgsboligen.

En venn av avdøde får også slippe til. Han bidrar med å tegne et bilde av mennesket bak skjebnen Dagbladet omtaler. Også styreleder kjente til avdøde, og uttaler seg.

Artikkelen avsluttes med en professor i helserett, som retter kritikk mot fenomenet omsorgsboliger.»

Det gjørinntrykkålesehvordanklagersliverblittpåvirketavvårjournalistikk, skriver avisen, men fremholder at det underingenomstendigheter har værthensikten å blamere klager i forbindelse med saken. Avisen mener atartikkelen heller ikkebidrartildenneoppfatningenhosleseren.

«Vi ønsker å forsikre om at de synspunktene som kommer fram i klagen blir tatt på største alvor i redaksjonen. De er, uavhengig av prosessen i PFU, blitt grundig diskutert og brukt som grunnlag for evaluering av om det er noe vi kunne gjort annerledes. Arbeidet med graveserien har vært omfattende, har pågått i mer enn ett år og har stilt oss som redaksjon overfor et mangfold av reaksjoner underveis. Det er naturlig, gitt tematikken i artiklene. For oss er det viktig å understreke at vi selvsagt er åpne for en videre dialog med klager, uavhengig av utfall i PFU- behandlingen av saken», skriver avisen.

Dagbladet viser til at innklaget artikkel er en del av en større artikkelserie, og skriver:

«Vi vil gi noe informasjon om metodebruk i arbeidet med sakskomplekset, da dette utgjør deler av klagegrunnlaget.

For sakene fra Oslo, fikk vi innledningsvis en liste fra politiet med 150 saker de siste fem åra der mennesker hadde ligget døde i boligen sin i mer enn én uke. Den inneholdt estimerte dødsdatoer og funndatoer, med politiets løpenummer foran. Altså helt anonymiserte.

Siden vi hadde dødsdatoene, kunne vi derimot søke på portalen Minnesider.no, som samler 95 prosent av alle dødsfall i Norge, og finne igjen mange av disse. For å identifisere de resterende sakene, drev vi vanlig kildearbeid og snakket med helsepersonell, begravelsesbyråer, bobestyrere, borettslag, naboer, utrykningspersonell og mange andre som hadde vært borti disse sakene underveis. Dette er helt normal journalistisk metode.

Slik kunne vi sakte, men sikkert få oversikt over de aller fleste av de 75 personene i Oslo som

hadde ligget døde i mer enn tre uker i boligen sin (som var den gruppen vi konsentrerte oss mest om). Å få opp navnene var viktig for senere å kunne finne ut om noen av disse hadde hatt krav på mer hjelp, eller om de fikk forsvarlig og nødvendig helsehjelp etter loven før dødsfallet.

Neste steg var at vi spurte politiet om mer informasjon knyttet til de ulike sakene, som kjønn,

alder, postnummer, en linje om dødsårsak, helsehistorikk og hvilke varsel som ledet til funnet av den døde. Dette fikk vi etter hvert, da politiet så samfunnsnytten i prosjektet.

Av de sakene vi da fant mulig graverende, der enkeltmennesker kunne ha vært utsatt for forsømmelser fra det offentlige, søkte vi om enda mer innsyn i politi-dokumentene. Det fikk vi etter en stund, sommeren 2024.

I begrunnelsen fra politiet – der vi fikk innsyn i 27 saker (inkludert innklagede tilfelle) sto det blant annet, med henvisning til Politiregisterloven paragraf 27 og en veiledning fra Riksadvokaten:

'Ved innsynsbegjæring fra journalister skal tillegges vekt om saken har såkalt allmenn interesse, og at dette må veies 'mot sensitivitetsgraden og skadepotensialet for opplysningene' i de aktuelle dokumentene. Innsynsbegjæringen er godt begrunnet slik at det foreligger 'saklig grunn' og saken anses å ha allmenn interesse.'

En av måtene vi fant fram til pårørende på, som i innklagede tilfelle, var at vi søkte i Folkeregisteret på den enkelte avdøde. Der står ikke familieinformasjon. Det eneste som er

oppført, er adressen, tidligere adresser, om vedkommende var gift/skilt, og en kontakt til de som har tatt på seg skiftet i forbindelse med dødsboet - som i innklagede tilfelle.

Dagbladet er selvsagt klar over at vi som avis har et selvstendig ansvar for at god presseskikk blir fulgt, selv om innsyn er gitt av politiet, og vi har funnet ytterligere informasjon selv. I et svært krevende sakskompleks, som har stilt oss overfor en rekke etiske dilemmaer, er dette selvsagt blitt tillagt betydelig vekt i arbeidsprosessen. Vi vil videre redegjøre for hvorfor vi mener god presseskikk har vært fulgt også i dette tilfellet.»

Videre viste Dagbladet til at avisen var i kontakt med klager flere måneder før redaksjonen fikk utvidet innsyn av politiet, og enda lenger før artikkelen ble publisert. Klager ønsket ikke dialog, men journalisten informerte om prosjektet.
«Det er selvsagt et etisk dilemma i hvor stor grad en avis skal forsøke videre kontakt når det gis ettertrykkelig uttrykk for at dette er uønsket. Dette gjelder selv om avisens intensjon er å opplyse og være transparente i arbeidsprosessen. Eventuelle familieforhold og relasjoner vil også være relevant i en kontekst som for den innklagede artikkelen. Dagbladet har på forhånd ikke kunnet vite hvordan relasjonen mellom avdøde og eventuelle pårørende har vært. I dette tilfellet har Dagbladet valgt å respektere den tydelige tilbakemeldingen vi fikk om ikke å ta ytterligere kontakt med klager», skriver avisen.

Videre skriver Dagbladet:

«Døde mennesker har også rettssikkerhet. Det er pressens oppgave å rette søkelys mot hvordan det offentlige ivaretar borgeres rettigheter.

(...)

Som nevnt i kommunikasjonen med klager, var [likevel] ikke avdødes navn det sentrale.

(...)

Artikkelen er derfor den eneste av i alt elleve liknende saker i vår graveserie som ikke bruker navn på omtalte. I stedet omtales han som '86-åring' og 'tidligere sjømann'. I tillegg er det tatt flere andre grep for å sikre omtaltes anonymitet overfor leserne. En kamerat av avdøde er intervjuet, og til tross for at han selv samtykket til publisering av fullt navn har vi bare trykket hans fornavn. Heller ikke styreleder er omtalt ved navn, til tross for at det er snakk om en blokk og et borettslag av betydelig størrelse, som normalt ville gjort det uproblematisk å bruke navn. Avslutningsvis har vi heller ikke omtalt at det fantes pårørende til avdøde. Dette hensynet er tatt på bakgrunn av klagers ettertrykkelige ønske om ikke å bidra.»

Om bildene i artikkelen, skriver avisen:

«Det hevdes 'at journalisten eller en fotograf har kommet seg inn på det rommet som min far lå død i nærmere 5 måneder'. Dette medfører ikke riktighet. Dagbladet har forståelse for ønsket om å vite bildenes opphav. Av kildehensyn er dette dessverre ikke mulig å oppgi. Likevel er det viktig for oss å understreke at Dagbladets ansatte aldri har vært inne i leiligheten. Bildene er selvsagt skaffet på lovlig vis, via helt normalt journalistisk arbeid.

Når det gjelder fotokrediteringen 'Foto: Privat', er dette bransjestandard for bilder som ikke er tatt av profesjonell fotograf eller som er gitt mediet i tilfeller som her. Det er riktig som det står i klagen at styreleder i borettslaget er intervjuet i artikkelen. Det betyr likevel ikke at noen av aktørene i saken nødvendigvis har kjennskap til hvordan Dagbladet har fått tak i bildet. Ansvaret for publiseringen av bildet påligger heller ingen av disse, men Dagbladet.

Det er videre helt essensielt for oss å understreke at bildene ikke er publisert 'for å skape sjokk og vantro hos leseren', slik det hevdes i klagen. Det er avisas vurdering at bildene har høy dokumentarisk verdi.

(...)

Vi har stor forståelse for at klager opplever det belastende å se bildet av at gulvet i leiligheten er revet opp. Vi mener likevel det er viktig og etisk forsvarlig å vise, for å dokumentere effekten av at omtalte har ligget død lenge. Ved å vise bildet, unngår vi også at leseren må 'skape' sitt eget inntrykk. Det er likevel sentralt å understreke at bildet ikke direkte viser noen støtende detaljer eller er blitt brukt for å skape en sjokkeffekt hos leseren.

(...)

Når det gjelder påstanden om ulovlig tilgang på dokumenter, skriver avisen:

«Dette medfører ikke riktighet, som redegjort for under punktet om metode. Tvert imot har Dagbladet fått tilgang på den publiserte informasjonen i innklagede artikkel, og andre artikler i prosjektet, ved hjelp av vanlige journalistiske metoder, som innsyn.

(...)

Klager viser også til dødsårsak, og at denne 'ikke var helt den samme som jeg mottok'. Det stilles derfor spørsmål ved hvordan Dagbladet har fått tilgang til opplysningene.

(...)

Dagbladet kjenner ikke til hvilken dødsårsak klager har mottatt. Men vi har forståelse for at det er forvirrende hvis disse ikke sammenfaller. Selv om dødsårsaken uansett er en underordnet del av artikkelen, har Dagbladet heller ikke grunnlag for å fastslå denne i artikkelen. Derfor er informasjonen om dødsårsaken begrenset til følgende, basert på de offisielle kildene vi hadde:

'Obduksjonen fastsatte dødsdatoen til tre måneder tidligere, men datoen er usikker. Selv om dødsårsaken er svært usikker etter sterk forråtnelse av kroppen, er den ikke uforenlig med plutselig hjertedød, heter det i rapporten'.»

Dagbladet fremholder at det ikke er publisert taushetsbelagt materiale i denne saken, og at «politiet vurderte at sakene hadde stor allmenn interesse og at meroffentlighetsregelen i Politiregisterloven paragraf 27 kom til anvendelse.»

Aviser skriver videre:

«Det er viktig å understreke at artikkelen ikke inneholder feilaktig informasjon. Informasjonen som er publisert baserer seg på innsyn i offentlige dokumenter og intervjuer, og er gjengitt korrekt.

(...)

Det er også viktig å understreke at pårørende og etterlatte etter presseetikken uansett ikke kan kreve å få godkjenne hva som publiseres. Norsk redaktørforening har tidligere advart mediene mot 'å sette pårørende i redaktørstolen' (...).

Det er Dagbladets syn at journalistikk om vanskelige temaer i mange tilfeller løses best i samråd med de involverte. Likevel vil vi minne om at det i presseetikken ikke finnes noe som gir pårørende rett til å lese gjennom en artikkel før den publiseres. Det står heller ikke noe i Vær varsom-plakaten om at mediet har en plikt til å varsle pårørende før publisering.

(...)

Som det framkommer i klagen, er det likevel åpenbart at klager ønsker at Dagbladet hadde tatt kontakt igjen. Dette er en tilbakemelding vi tar med oss, og tar på alvor.

(...)

Som vist over, er det som følge av manglende kontakt med klager tatt en rekke

forsiktighetshensyn ved publiseringen, som anonymisering. Dødsfallet omtales i en kontekst som omhandler et større samfunnsproblem. At det finnes pårørende, er ikke nevnt i artikkelen. Det er ikke de etterlattes rolle, men det offentliges svikt, som er sentralt.

Det er vår tydelige oppfatning at Dagbladet har opptrådt skikkelig, redelig og innenfor god presseskikk, selv om vi tar på alvor at vår kontakt og opptreden nå oppfattes annerledes av klager.

Når det gjelder punkt 4.3, er det vår oppfatning at de to første ledd ikke er relevant for denne

saken. Videre er det vår mening at Dagbladet nettopp ikke har fremhevet uvesentlige personlige og private forhold ved avdøde. Med hensyn til klager, viser vi til at det ikke er nevnt i artikkelen at det finnes pårørende.»

Klager skriver:

«Å lese at eventuelle familieforhold og relasjoner er relevant for saken er meget provoserende da det er en privat sak! Når pressen tar kontakt med pårørende slik de gjorde i mitt tilfelle og mottar en sånn tilbakemelding så burde de ha vurdert om det er forsvarlig og hensiktsmessig å skrive om min far.

(...)

Siden de hadde bestemt seg for å publisere saken uten mitt samtykke så kunne de allikevel sendt meg en varsling. Vil gjerne tilføre at jeg ALDRI er blitt kontaktet av politiet om å godkjenne utvidet innsyn i min fars sak og dette til tross for at jeg hadde hatt SMS dialog med Kari Øvsthus i politiet fra mars til desember 2024. Var også i møte med dem 22 november 2024.

(...)

At det er tatt grep for å sikre min fars anonymitet er jeg svært uenig i.

Alder/yrke/stedsnavn/ bilder utenfor blokken og inne i leiligheten er meget gjenkjennelig for de som kjente min far. Som jeg har skrevet tidligere så tok det min mor 2 sekunder å forstå at artikkelen gjaldt min far.

(...)

Omtalen av denne såkalte vennen/naboen Håkon som jeg for øvrig aldri har hørt om er hverken respektfull eller hensynsfull da min far blir fremstilt som fyllik som stadig var i slagsmål. Dette er meget vondt å lese for oss pårørende.

(...)

Det er meg per dags dato uforståelig hvordan dagbladet har fått tilgang til disse bildene da Kari Øvsthus i politiet sa at de aldri deler dette.

(...)

Vi ønsker ikke at det siste minne om han skal være et bilde av gulvet der hvor han ble funnet. Dette bilde har brent seg fast hos min mor og jeg skulle gjort hva som helst for at hun skulle ha sluppet å ha sett det. Håper virkelig at ingen andre pårørende i fremtiden som takker nei til media vil oppleve dette marerittet som min mor og jeg har gjort.»

Dagbladet skriver i sin sluttreplikk:

»Det er allerede igangsatt flere endringer nettopp etter Dagbladets artikler om temaet, også innklagede artikkel. Vår påstand er at de endringene journalistikken har ført til, neppe hadde kommet på bakgrunn av én eller to enkeltsaker om temaet.

For Dagbladet er det også viktig å understreke at vi ikke har gått inn og gjort noen vurderinger av klagers forhold til omtalte i artikkelen. Vi slår bare fast at vi ikke kan vite noe om dette.

(...)

Pårørende er derfor heller ikke nevnt i artikkelen, omtalte er anonymisert og vi respekterte klagers ønske om ikke å bli kontaktet igjen. Det sentrale er nettopp systemkritikken.

Angående kontakt med politiet: Da Dagbladet fikk innvilget innsyn, anførte politiet først om den enkeltes pårørende samtykket, ikke samtykket eller om politiet ikke hadde lykkes i å oppnå kontakt. Innklagede sak havnet i sistnevnte kategori. Innsyn ble i alle tilfeller uansett innvilget. For Dagbladets del er det likevel ikke politiets kontakt med klager som er sentralt, men vår egen.»

Tilsvarsrunden avsluttet.