PFU-sak 25-053Lillesand kommune ved kommunedirektør Guri Ulltveit-Moe mot Lillesands-Posten
Presseetiske temaer
–
Innklaget publisering
Påklaget publisering ble publisert i både nett- og papirutgaven. Publiseringen på nett ble senere avpublisert.
Klagen
Klager er Lillesand kommune ved kommunedirektør Guri Ulltveit-Moe som anfører brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):
- 3.2, kildekritikk og opplysningskontroll
- 4.1, saklighet og omtanke
- 4.2, skille fakta og kommentar
- 4.13, rette feil
- 4.14, samtidig imøtegåelse
Klager skriver: «Innlegget inneholder sterke udokumenterte beskyldninger mot kommunens administrasjon og spesielt mot kommunedirektøren. Leserinnlegget skaper et feilaktig inntrykk av Lillesand kommunes praksis. Ved å antyde at kommunen systematisk bryter loven, svekker leserinnlegget innbyggernes tillit til kommunens arbeid og evne til å ivareta samfunnsoppgaver. Påstandene i leserinnlegget presenteres uten grunnlag. (...)
Lillesand kommune har stor respekt for medienes rolle som samfunnsvokter og meningsbærere. Samtidig forventer vi at mediene ivaretar sine etiske forpliktelser om saklighet, korrekthet og balanse, også i meningsytringer.»
Klager stiller spørsmål ved om Lillesands-Posten har utført noe kildekritisk arbeid av påstandene før publisering, og anfører blant annet om påstanden om falske bekymringsmeldinger: «Kommunedirektøren aviser dette og etterspør om LP har dokumentasjon på at dette har skjedd.»
Klager skriver også: «Så vidt vi kjenner til er det altså en konkret sak som [innleggsforfatter] refererer til. I denne saken ble kommunen saksøkt og frikjent av Kristiansand tingrett i dom avsagt i 2021. Saksøker ble også dømt til å betale kommunes saksomkostninger. Dommen fastslo at det her forelå ikke bare en opplysningsrett, men en opplysnings- og meldeplikt for kommunens ansatte. I dommen heter det på slutten: ‘Retten finner endelig kort å bemerke at det er ingen holdepunkter for, eller sannsynliggjort på noen måte, at den aktuelle bekymringsmeldingen er sendt til barnevernstjenesten med et hevnformål eller i sjikanøs hensikt, slik anført av saksøkerne’.»
Videre viser klager til at innleggsforfatteren trolig også viser til en personalsak, som skal være avsluttet for flere år siden: «I oppsigelsesprosessen ble den ansatte ivaretatt av en kompetent advokat. Dokumentasjon forelå. Vilkårene for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven var etter kommunens oppfatning oppfylt. Dersom den oppsagte mener oppsigelse ikke er korrekt, må avgjørelsen utfordres gjennom bruk av arbeidsmiljølovens virkemidler. Det ble ikke gjort i den saken [det] referere[s] til. Kommunen har tydelige rutiner i forbindelse med personalsaker. (...) påstand i leserinnlegget om at kommunen foretar oppsigelser uten dokumentasjon stemmer ikke.»
For øvrig stiller klager seg «uforstående» til påstanden om at administrasjon og kommunedirektør skal ha kommet med trusler.
Klager påpeker at redaksjonen aldri tok kontakt før publisering: «Innlegget inneholder sterke beskyldninger som berører kommunens integritet og lovmessige praksis, men ingen forsøk ble gjort på å innhente et svar som kunne nyansere fremstillingen. En eventuell mulighet for tilsvar i etterkant oppfyller ikke kravet til samtidig imøtegåelse, da skadevirkningene allerede har funnet sted når slike påstander presenteres ensidig i første omgang.»
Klager opplyser å ha sendt en klage til Lillesands-Posten, og at hun da fikk tilbakemelding om at innlegget ville bli avpublisert på nett. Videre viser klager til at redaktøren noen dager etterpå sendte en epost med et forslag, der Lillesands-Posten beklaget at innlegget ble publisert uten klagers samtidige imøtegåelse. Klager svarte at det ikke var tilstrekkelig, og at avisen også burde vurdere de andre VVP-punktene nevnt i klagen. Denne fikk klager ikke svar på. Klager anfører: «Redaktøren har ikke kommet med noen form for offentlig beklagelse eller begrunnelse for at det digitale leserinnlegget ble avpublisert. Redaktøren har heller ikke gitt noen tilbakemelding på deres vurdering av påklagede VVP-punkter.»
Mediets svar
Lillesands-Posten viser til dialogen med klager, og mener at det tidlig ble klart at man ikke ville komme til noen felles forståelse. Redaktøren skriver: «I den forbindelse presiseres det at epostutvekslingen oss imellom ikke gir uttrykk for at vi mener det var feil å trykke innlegget[.]»
Slik Lillesands-Posten ser det, omtaler innlegget kjente saker og en løpende debatt: «Vi har tidligere hatt innlegg om samme tema uten at kommunedirektøren har gjort et nummer av at hun ikke har fått samtidig imøtegåelse.»
Lillesands-Posten forklarer konteksten: «Sakene har aldri blitt landet og er aktualisert igjen i forbindelse med at kommunen har avsluttet den eksterne varslingsportalen og kommunedirektøren offentlig har uttalt at ingen av de 21 varslene som ble sendt inn var å betrakte som reelle varsler. Dette til tross for at kommunen har hatt utgifter på rundt en million kroner bare på de to aktuelle sakene alene.»
Videre opplyser redaktøren å være «godt kjent med sakene som er omtalt i innlegget og har gjennomgått sakens dokumenter». Avisen anfører: «Vi mener det er godt dokumentert at kommunen i begge saken[e] som er omtalt har opptrådt slik at [innleggsforfatter] har grunnlag for sitt innlegg. Så vil det være nyanser i hvordan ulike aspekter skal vektlegges, men dette er en meningsytring og i en løpende sak (…) og da bør kommunens øverste ledelse tåle dette, selv om vi forstår at det passer dårlig med timingen når bystyret om kort tid skal ta stilling til forslag om å gjenopprette en ekstern varslingsportal og veldig mange er kritisk til kommunedirektørens håndtering, noe som også tydelig kommer til uttrykk i svaret som to varslere har gitt på kommunedirektørens tilsvar.»
For øvrig mener redaktøren at klager «er noe selektiv i sin gjengivelse». Redaktøren skriver: «Blant annet unnlater hun å opplyse at kommunen tok en betydelig økonomisk regning for å hindre at saken ble anket (…) Når det gjelder den andre saken som omtales skjønner jeg ikke at kommunedirektøren tør uttale seg som hun gjør, når det foreligger lydbåndopptak som viser at hun selv mener saken er dårlig håndtert (…).»
Replikk fra klager og mediet
Klager mener Lillesands-Postens redaktør gjennom tilsvaret bekrefter brudd på kontradiksjonsprinsippet, VVP 4.14. Klager anfører: «Kontradiksjonsprinsippet gjelder selv om redaktøren har brutt VVP flere ganger tidligere ved å trykke saker uten mulighet for samtidig imøtegåelse. Jeg fikk ikke mulighet til samtidig imøtegåelse av leserinnlegget[.] Leserinnlegget og nå redaktør Børresens tilsvar inneholder svært grove påstander om meg og mine medarbeidere. Redaktøren hevder han er godt kjent med sakene, men det er hans vurdering basert på fremstillingen fra to varslere og ikke på helheten i sakene. Det er dermed brudd på VVP 3.2.»
Med hensyn til korrespondansen med redaktøren i forkant av PFU-klagen, mener klager at den viser at hun forsøkte på dialog.
Når det gjelder den eksterne varslingsportalen som redaktøren viser til, mener klager «de aller fleste sakene ikke er varslingssaker i arbeidsmiljølovens forstand». Klager viser til at «varslene gjaldt blant annet klage på ordinære forvaltningssaker og klage på avsluttede forvaltningssaker». Klager skriver: «De nevnte sakstypene er eksempler på saker som blir håndtert utenfor varslingssporet. Tre av sakene kom fra ansatte som i hovedsak gjaldt forhold knyttet til omorganisering og prosessen rundt den. Disse sakene ble undersøkt av kommunens interne varslingsgruppe etter varslingskapittelet i arbeidsmiljøloven kap 2A. Oversikt over sakene kan sees i sak som er fremmet til bystyret dato 25.11.2024 (BS 173/24) (...). Det stemmer at kommunen har brukt ca. en million kroner på de to sakene innlegget (...) handler om. Men det stemmer ikke at sakene aldri har blitt landet. Kontrollutvalget har behandlet sakene og har vedtatt at de anser sakene som avsluttet (…).»
Videre stiller klager seg uforstående til at redaktøren kan kjenne godt til de to omtalte sakene, da tilsvaret ifølge klager inneholder «klare faktafeil». Det gjelder blant annet at kommunen skal ha tatt «en betydelig økonomisk regning for å hindre at saken ble anket». Klager anfører: «Dette er feil. Det var kommunens motpart (...) som anket dommen til lagmannsretten og det var [motpartens] advokat som tok initiativet til å stoppe saken. Kommunen var ikke aktiv i å forhindre at saken ble ankebehandlet. Som det kommer frem av vår advokats timeføring i saken (...), var det [motpartens] advokat som den 20.08.2021, tok kontakt med kommunens advokat da de vurderte å trekke saken.
Tingrettens dom er meget grundig og klar, og det er oppsiktsvekkende at redaktør Børresen totalt tilsidesetter en rettskraftig avgjørelse i sitt tilsvar.»
Lillesands-Postens redaktør avviser at han ikke har satt seg inn i sakene: «Jeg har lest flere permer med saksdokumenter, noe som også fremgår av vår dekning av de omtalte sakene hvor kommunedirektøren har fått rikelig anledning til å oppklare eventuelle misforståelser og kommentere sakene.»
Redaktøren anfører: «Når det gjelder barnevernssaken, så har jeg lest dommen i erstatnings-saken, hvor det legges til grunn at det ikke foreligger hevnmotiv eller et erstatningsansvar. Det betyr imidlertid ikke at kommunen har håndtert saken etter boken og egne retningslinjer. Det er godt dokumentert, og varselet og [påklaget] innlegg går altså også inn på andre punkter enn det som er omtalt i dommen.»
Slik redaktøren ser det, er vedleggene til klagers replikk «irrelevante i forhold til klagen, men relevant i forhold til [hans] påpekning at [klager] er noe selektiv i presentasjon».
«Basert på det jeg har lest av varsler, tilsvar og samtaler med flere berørte parter er jeg forundret over kommunedirektørens måte å avfeie problemstillingene (...) på», skriver redaktøren.
For øvrig opplyser han å ha publisert «kommunedirektørens svar[-] innlegg som er sendt til hele bystyret».
Redaktøren skriver om innlegget: «Dette inneholder velkjente toner fra kommunedirektøren og viser etter vår mening at dette er en løpende debatt, hvor det ikke er naturlig å hente inn samtidig imøtegåelse hver gang. Alt hun fremmer her har hun tidligere fått rikelig anledning til å fremføre. At hun dessverre bruker mer tid på å forsøke å forhindre en opplyst debatt enn å delta i den og bidrar til at det som var en prisbelønnet åpenhetskommune ikke lenger er det, er bare trist.»