PFU-sak 25-072Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne mot TV 2

Klager er forfatterne av boken «Partiet», Jørgen Gilbrant og Steinar Suvatne, som anfører brudd på disse punktene i Vær Varsom-plakaten (VVP):

2.2 - om å verne om sin uavhengighet

2.3 - om åpenhet om bakenforliggende forhold

Klagerne mener at habilitetspraksisen TV 2 har lagt til grunn i arbeidet med artiklene krever en prinsipiell vurdering fra Pressens Faglige Utvalg (PFU), og skriver:

«VVP pålegger pressen å:

a) Selvstendig undersøke og avklare habilitet. b) Opplyse om relevante bindinger og bakenforliggende forhold.

Klager vil vise at TV 2 i dette tilfellet ikke har oppfylt disse kravene. I en tid hvor tilliten til redaktørstyrte medier er under press, mener klager det er avgjørende at mediene opptrer åpent og transparent, og at leserne får vite om forhold som kan påvirke dekningen.»

Om brudd på VVP 2.2 i artikkel 1 og 2, skriver klagerne:

«Begge artiklene er skrevet av TV 2-journalist Lars Joakim Skarvøy, som omtales og kritiseres en rekke ganger i Partiet. Klager mener dette i seg selv er nok til å 'føre til spekulasjoner om inhabilitet', som VVP 2.2 advarer mot.

At Skarvøy er omtalt i boken burde ikke ha kommet overraskende på verken ham selv eller redaksjonen. Han var en sentral aktør i metoo-saken i Ap og i Bar Vulkan-saken, som naturlig nok blir omtalt i en bok om Arbeiderpartiet. I tillegg fremgår det tydelig av bokens navneregister at Skarvøy er omtalt.

Kritikken i boken gjelder blant annet beskyldninger om at Skarvøy opererte som aktør for en fraksjon i Ap og skrev saker som mangler dekning. Klager mener dette alene gjør ham inhabil til å dekke boken journalistisk.

TV 2 har i dialog med klager forklart at verken redaksjonen eller Skarvøy visste han var omtalt kritisk i boken. Klager stiller spørsmål ved denne forklaringen, og peker på at artikkel 2 siterer fra samme side i boken hvor Skarvøy kritiseres. At journalisten skal ha unngått å legge merke til sitt eget navn fremstår lite sannsynlig.

Klager mener dermed at TV 2 har brutt VVP 2.2 ved ikke å undersøke om deres journalist var habil.»

Om brudd på VVP 2.3 i artikkel 1 og 2, skriver klagerne:

«I dialog med TV 2s nyhetsredaktør Karianne Solbrække ble det bekreftet at Skarvøy ble erklært inhabil den 20. september – to dager etter publisering av første artikkel. Inhabiliteten kom etter at Skarvøy offentlig krevde en unnskyldning fra forfatterne.

VVP 2.3 pålegger redaksjoner å opplyse om forhold som kan være relevante for leseren. Klager mener følgende forhold er relevante:

• Journalisten er omtalt kritisk i boken.

• Han har offentlig kritisert boken.

• Han har krevd unnskyldning fra forfatterne.

• Han ble erklært inhabil av egen arbeidsgiver.

Klager mener TV 2 skulle opplyst sine lesere om disse forholdene. Å unnlate å gjøre dette svekker tilliten og er etter klagers syn et brudd på VVP 2.3.

Dialog med TV 2:

Onsdag 18. september klokken 14.24 kontaktet klager TV 2s nyhetsredaktør for å gjøre oppmerksom på Skarvøys inhabilitet. Dette skjedde etter publisering av første artikkel og før publisering av den andre.

Klager fikk ikke svar før to døgn senere, etter flere purringer. Svaret fra Solbrække lød:

'Hei igjen. Vi har gått gjennom dette på nytt, og mener Skarvøy ikke er inhabil til å dekke de sakene han har skrevet fra boka. Utvelgelsen av sakene som ble publisert er gjort i fellesskap i redaksjonen. Han kunne selvsagt ikke skrevet saker om seg selv, men her er vurderingen fra redaksjonsledelsen at informasjonen om Skarvøy i boken ikke er nytt eller vesentlig nok for en sak på TV 2. Dessuten er noen av opplysningene om ham ikke korrekte.'

Klager reagerer på logikken i Solbrækkes svar, som synes å innebære at journalister kun anses inhabile dersom opplysningene vurderes som 'vesentlige' for TV 2 selv. Klager mener dette setter habilitetsreglene i spill og ber PFU vurdere denne praksisen.

Videre fremstår det uforenlig med Solbrækkes utsagn at den andre artikkelen siterer fra samme side i boken som omtaler Skarvøy.»

Om brudd på VVP 2.2 og 2.3 i artikkel 3, skriver klagerne:

«Denne artikkelen er skrevet av TV 2-journalist Ingvild Jensen. Klager mener Jensen var inhabil av følgende grunner:

• Hun er makker med Skarvøy, som på dette tidspunktet var erklært inhabil.

• Hennes journalistiske metoder kritiseres i boken.

• Hennes ektemann, Eirik Mosveen, omtales kritisk i boken.

• Mosveen kontaktet Gyldendal samme kveld som artikkelen ble publisert, med trusler om rettslige skritt og krav om unnskyldning.

Mosveen understreket selv at boken rammet ham personlig, noe klager mener også påvirker Jensens habilitet. VVP 2.2 krever at redaksjoner unngår dobbeltroller og bindinger som kan skape spekulasjoner om inhabilitet. Etter klagers syn burde ikke Jensen ha dekket boken.

I tillegg mener klager at TV 2 brøt VVP 2.3 ved å unnlate å opplyse sine lesere om Jensens bindinger til både Skarvøy og Mosveen.

Klager ber PFU vurdere om TV 2 har brutt VVP punkt 2.2 og 2.3 i de tre omtalte artiklene. Saken reiser prinsipielle spørsmål om hvordan redaksjoner skal forholde seg til habilitet og åpenhet, og klager mener en vurdering fra PFU er viktig for å opprettholde tilliten til pressen.

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført frem.

TV 2 anfører at klagerne ikke går i rette med innholdet i artiklene, kun med journalistenes rolle, habilitet og TV 2s ansvar i å opplyse om relevante bakenforliggende forhold. TV 2 mener likevel det vil være til nytte å gi en kort oppsummering av artiklene, hva de omhandler og tiden de ble publisert i.

TV 2 skriver:

«Den 18. september, like før boken Partiet skulle bli lansert, fikk TV 2 tilgang til manuset i PDF­ form fra en kilde. Etter en redaksjonell vurdering av deler av innholdet i boken, kom redaksjonen frem til at det hadde stor offentlig interesse og fortjente omtale.

Dette førte til publiseringen av artikkel 1 i klagen, 'Kjerkol pekte på Raymond Johansen'. Artikkelen er skrevet av politisk journalist Lars Joakim Skarvøy. Artikkelen er publisert 18. september 2024, klokken 14:10. Dette er den første journalistiske omtalen av innholdet i boken. I artikkelen gjengis en historie av offentlig interesse fra Partiet, hvor Arbeiderparti­ profilen Raymond Johansen skal ha forsøkt å få lederen av LO med på å tvinge Jonas Gahr Støre til å gå av som partileder. Artikkelen er kun en gjengivelse av innholdet i boken.

Artikkelen inneholder ikke kritikk av boken, forfatterne eller metodene som er brukt i boken. (...).

Artikkel 2, 'Tilbød Brenna å bli partisekretær i Ap', er skrevet av journalistene Lars Joakim Skarvøy og Emilie Juell Mømb. Artikkelen er publisert 18. september 2024, klokken 20:36. Her gjengis en nok en oppsiktsvekkende historie fra boken, hvor sittende partisekretær Kjersti Stenseng skal ha tilbudt vervet til Tonje Brenna for å unngå en kampvotering mot Helga Pedersen. Igjen er det kun en gjengivelse av innholdet i boken, uten kritikk mot forfattere, innhold eller metoder.»

Videre skriver TV 2:

«19. september 2024, ble boken gitt ut. Samme kveld stilte forfatterne på NRKs Debatten, hvor innholdet i boken ble diskutert i detalj.

20. september 2024 la TV 2-journalist Lars Joakim Skarvøy ut et innlegg på sin Facebook­ side, etter å ha rådført seg med nyhetsredaktør Karianne Solbrække. I innlegget påpekte han faktafeil i boken. Tidligere AUF-leder Eskild Pedersen, Ap-topp Bjørnar Skjæran og tidligere Ap-rådgiver Harald Jacobsen kritiserte boken samme dag.

I løpet av helgen som fulgte, gikk medieomtalen av boken fra å omhandle innholdet til å bli kritikk av bokas metoder og faktafeil i innholdet.

Lørdag 21. september skrev Aftenposten at Siri Hytten, tidligere stabssjef og statssekretær for Jonas Gahr Støre, ikke kjenner seg igjen i måten hun blir omtalt på i boken. I samme artikkel blir boken og metodene kritisert av tidligere Ap-rådgiver Tale Jordbakke og Svein Tore Bergestuen, tidligere rådgiver for Hadia Tajik.»

Om innklaget artikkel 3 - 'Tajik omtalt 326 ganger - fikk ikke svare', skriver TV 2:

«Den er skrevet av journalist Ingvild Jensen. Artikkelen gjengir Hadia Tajiks kritikk av boken og forfatterne. Artikkelen er publisert søndag 22. september, klokken 18:02. VG publiserte en sak om det samme tidligere samme dag.»

TV 2 viser deretter til debatten som fulgte rundt boken, og påpeker at Gyldendal 7. oktober ga en oversikt over hvilke feil de rettet og hvilke presiseringer som ville bli gjort i andre utgave av boken.

Videre anfører TV 2 at begge artiklene ble skrevet før journalist Lars Joakim Skarvøy ble klar over faktafeilene om seg selv, som han påpekte i et Facebook-innlegg to dager senere, 20. september 2024:

«Faktafeilene Skarvøy påpekte var på side 123-124 i PDFen TV 2 kom i besittelse av. Artikkel 1 siterer fra den delen av boka som heter Raymonds hemmelige kuppforsøk, på side 167-173 i PDFen. Artikkel 2 siterer fra side 254-257 i PDFen.

Det er blitt gjort to endringer i artikkel 1 etter publisering. Begge ble gjort av nyhetssjef

Fredrik Kirkevold.

4. oktober ble ordet 'kuppforsøk' fjernet fra artikkelen, etter at forfatterne korrigerte dette

offentlig. Det at Kjerkol skal ha ivret for å kaste Støre til fordel for Raymond Johansen som

partileder, ble korrigert til at Kjerkol var blant dem som pekte på Johansen som partileder.

24. oktober ble tittelen 'Raymond og Kjerkol forsøkte å styrte Støre som partileder' endret

til 'Kjerkol pekte på Raymond Johansen.'

Artikkel 3 ble skrevet søndag 22. september, av journalist Ingvild Jensen. Artikkelen blir

publisert klokken 18:02. (...) Som gjennomgangen av medieomtalen viser, var det på dette tidspunktet kommet flere kritiske stemmer som gikk i rette med innholdet og metodene i boken.

Jensen brakte nyheten om at Hadia Tajik ifølge TV 2s gjennomgang var omtalt 326 ganger i

boken, og fikk bekreftet at Tajik ikke hadde fått mulighet til å svare før publisering av boken.

Jensen ba både Tajik og forlaget Gyldendal om kommentar.

Tajik var kritisk, og Gyldendals forlagssjef for sakprosa, Reidar Mide Solberg, innrømmet for

første gang at forlaget hadde fraveket rutinene med å forelegge innholdet til omtalte

personer, slik at de får mulighet til å nyansere, korrigere og rette opp feil før bokutgivelse.

Søndag kveld sendte Jensens ektemann, Eirik Mosveen, en henvendelse til Gyldendal forlag

hvor han påpeker en faktafeil i måten han blir omtalt i boken, og ba om en skriftlig beklagelse fra forlaget og forfatterne. Ingvild Jensen blir fortalt om dette da hun kom hjem fra vakt hos TV2.

Mandag morgen meldte Jensen fra om dette til sin nærmeste leder, redaksjonssjef Anja

Storbråten, og sa at hun ikke lenger kan skrive artikler om boken.»

Om klagepunktet VVP 2.2, skriver redaksjonen:

«TV 2 kan ikke se at hverken Lars Joakim Skarvøy eller Ingvild Jensen har påtatt seg dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet.

Klager skriver at det at TV 2-journalist Lars Joakim Skarvøy 'omtales og kritiseres en rekke ganger i Partiet' i seg selv er nok til å 'føre til spekulasjoner om inhabilitet', som VVP 2.2 advarer mot.

Dette er å snu habilitetsprinsippet på hodet, og vil potensielt føre til store konsekvenser for journalistisk arbeid - og spesielt innen den kritiske journalistikken

Det er redaktøren og den redaksjonelle medarbeider som skal unngå bindinger som kan skape interessekonflikter eller spekulasjoner om habilitet. Punktet er ikke ment som et våpen for aktører som ønsker å gjøre journalister inhabile ved å fremme ny eller gjenta gammel kritikk av dem.

Kritikken av Lars Joakim Skarvøy i boken Partiet kan kort oppsummeres til å handle om hans rolle og metoder som journalist. Det er ingen dobbeltrolle her. Journalisten har ikke påtatt seg verv eller bindinger som kan føre til slik spekulasjon. Klagers anmodning om at deres kritiske og delvis feilaktige omtale av Skarvøy gjør ham inhabil, er dypt urimelig.

Dersom det føres som prinsipp at en journalist kan gjøres inhabil av at det blir fremmet kritikk mot dem, vil det være en enkel sak for næringslivsaktører, politikere og andre personer i maktstillinger å kvitte seg med plagsomme vakthunder. Ethvert publisert verk hvor en journalists metoder omtales med negativt fortegn vil være nok til at de ikke lenger kan være virksomme. Vi motsetter oss en slik innsnevring av pressefriheten, og tillater oss å være forbauset over at den fremmes av utøvere av journalistfaget.

(...)

TV 2 vil gjenta at kritikk og beskyldninger ikke gjør en journalist inhabil. I Partiet skriver forfatterne Gilbrant og Suvatne at de var blant 'betrodde journalister' i pressen som ble kontaktet av Anniken Huitfeldts lojale støttespillere for å publisere en artikkel om en isfront mellom Huitfeldt og Jonas Gahr Støre. 16. oktober 2023 anklaget statsminister Jonas Gahr Støre klagerne for å ha skrevet 'tøv' om forholdet mellom ham og Anniken Huitfeldt i forbindelse med hennes avgang som utenriksminister. Kritikken ble omtalt i flere medier. Det ville vært urimelig å si at noe av dette gjør journalisten inhabil til å dekke Støre, Huitfeldt eller Arbeiderpartiets indre liv i etterkant.

Klagerne mener at Ingvild Jensen var inhabil(...):

TV 2 opererer ikke med makker-par i redaksjonen. Dersom klager vinner frem med at redaksjonelle medarbeideres inhabilitet smitter over på andre medlemmer av redaksjonen gjennom delte bylines, vil det danne en helt ny presedens i norsk presseetikk.

Ingvild Jensen er ikke omtalt i boken med navn. Kun ved grundig ettergåelse kan man tolke at hun er ment som det forfatterne påstår er en del av 'TV 2s Ap-duo', som omtales på side 255 i boka.

Artikkelen Jensen skrev var basert på et navnesøk i manuset på antall ganger Hadia Tajik var nevnt i boken uten å bli tilbudt imøtegåelse eller kommentar. Dette har ingen kobling til delen av boken hvor hennes mann Eirik Mosveen er nevnt.

Som gjennomgangen tidligere i svaret viser, var journalisten ikke klar over Mosveens klage da hun skrev artikkelen. Så fort hun ble klar over denne, ga hun beskjed til sin nærmeste redaksjonelle leder og sa at hun ikke ønsket å skrive flere artikler om boken.»

Om klagepunktet VVP 2.3, skriver redaksjonen:

«TV 2 kan ikke se at det er blitt tilbakeholdt forhold som vil være relevant for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet.

(...)

Som redegjørelsen tidligere i svaret viser, påpekte journalist Lars Joakim Skarvøy flere feil i boken i et innlegg på sin Facebook-side fredag 20. september 2024. Begge de to innklagede artiklene ble skrevet og publisert to dager tidligere, onsdag 18. september 2024. Journalisten rådførte seg med nyhetsredaktør Karianne Solbrække før innlegget ble lagt ut, og gjorde det med forståelse om at han ikke lenger kunne omtale boken. Samme dag bekreftet Gyldendal forlag at de ville rette 'noen feil og unyanser' i nye opplag. Journalistens ønske om en unnskyldning fra forfatterne av boken og forlaget kom også etter publisering av artiklene.

Det ville vært umulig for TV 2 å opplyse om bakenforliggende forhold som ikke hadde funnet sted ved publiseringstidspunktet.

Artikkel 1, 'Kjerkol pekte på Raymond Johansen', er en nøktern gjengivelse av en avsløring i boka, med sitater. Det er ingen kritikk av boken, forfatterne eller metodene i boka i denne artikkelen.

Det at journalisten er nevnt med negativt fortegn i andre deler av boken, som handler om helt andre forhold enn de som beskrives i artikkelen, har ingen relevans for det journalistiske innholdet, eller for publikums oppfatning av dette.

Artikkel 2, 'Tilbød Brenna å bli partisekretær i Ap', er også en nøktern gjengivelse av innholdet i Partiet, med sitater. Heller ikke her finnes det kritikk av boken, forfatterne eller metodene de har tatt i bruk.

At en journalist er nevnt ved negativt fortegn er ikke et relevant bakenforliggende forhold, når artikkelen om boken er en gjengivelse av innholdet og ikke en kritikk. Omtalen av Skarvøy i delen av boken som er sitert i artikkel 2, handler om hans rolle som journalist i tiden da Stensengs kandidatur som partisekretær ble diskutert. Dette er påstander og kritikk som enhver politisk journalist kan og vil bli utsatt for. Det er heller ikke denne delen av boka Skarvøy kritiserte to dager etter publisering.

Artikkel 3, 'Tajik omtalt 326 ganger - fikk ikke svare', inneholder kritikk av boken. Journalisten bak var, som TV 2s tidslinje viser, ikke klar over at ektemannen hadde klaget inn boken da artikkelen ble skrevet. Det ville vært umulig for TV 2 å opplyse om dette ved publiseringstidspunktet.

TV 2 avviser at de andre klagepunktene gir grunn til å danne et relevant bakenforliggende forhold, med samme begrunnelse som i avvisningen av at de gjorde Jensen inhabil.»

TV 2 konkluderer:

«Vi vil advare om at en fellelse som slår fast at en journalist blir inhabil av å bli kritisert vil føre til en innsnevring av pressefriheten og danne en helt ny presedens i norsk presseetikk.

De som blir utsatt for kritisk journalistikk skal kunne svare med kritikk, både av journalistikken og journalistene som utfører den. Hvis klagers tolkning skal legges til grunn vil denne sikkerhetsventilen kunne føre til et yrkesforbud for journalister som ikke har gjort annet enn de oppgavene som blir pålagt dem av redaksjonen.

TV 2 har ikke brutt god presseskikk på VVP 2.2 eller 2.3.»

Klager skriver i sin replikk:

«Vi takker for redegjørelsen fra TV 2, og konstaterer at redaksjonen har erklært både Lars Joakim Skarvøy og Ingvild Jensen inhabile i dekningen av boken Partiet. Det innebærer at partene er enige om at inhabilitet faktisk forelå – spørsmålet er kun når den inntraff, og hvordan redaksjonen håndterte den.

TV 2s argumentasjon koker i realiteten ned til følgende:

'Ja, de var inhabile – men det fant vi ikke ut før etterpå, så det gjelder ikke.'

Det er en logikk som ville blitt møtt med latter og hoderysting fra en samlet presse dersom den kom fra en hvilken som helst annen maktinstitusjon.

Skal vi virkelig late som dette er troverdig?

TV 2 ber PFU legge til grunn at:

●En av Norges mest profilerte politiske journalister, som selv har dekket og vært en del av de hendelsene boken Partiet tar for seg, ikke tok et enkelt navnesøk i manuskriptet han fikk tilgang til – og dermed helt tilfeldig unngikk å legge merke til at han selv ble omtalt på de samme sidene han siterte fra.

●Ingvild Jensen, nær kollega av Skarvøy, ikke visste at hennes ektemann – presseveteran Eirik Mosveen – sendte en kraftig klage til forlaget med trusler om rettslige skritt – parallelt med at hun dekket boken for TV 2. Det fremstår som mer enn et uheldig sammentreff.

Hvis dette er nivået for pressens interne kontroll og vurderingsevne i spørsmål om habilitet, mener vi det er på høy tid med en prinsipiell avklaring fra PFU.

Men TV 2 snur presseetikken på hodet.

TV 2 vier også betydelig plass i sitt tilsvar til å advare mot at journalister skal kunne erklæres inhabile bare fordi de blir kritisert. Dette er i og for seg et viktig prinsipp, og vi er enige i at presseetikken ikke må brukes som et verktøy for å kneble ubehagelig, kritisk journalistikk.

Problemet er at TV 2 snur dette prinsippet fullstendig på hodet.

Deres argumentasjon ser ut til å være: Fordi en journalist er blitt kritisert, kan han ikke være inhabil – for da 'belønnes' kritikeren. Det er en praktisk, men i dette tilfellet misvisende og selvbeskyttende tolkning.

Det som faktisk har skjedd her, er det stikk motsatte: Partiet kom først. Den inneholder en grundig og kritisk gjennomgang av journalistiske metoder brukt av Skarvøy, basert på intervjuer med flere kilder i Arbeiderpartiet. Deretter begynner Skarvøy selv å dekke boken – altså et verk han er kritisert i – som journalist i eget mediehus.

Dette handler med andre ord ikke om at en maktperson forsøker å gjøre en journalist inhabil gjennom kritikk. Det handler om at en journalist blir omtalt, reagerer personlig, og så gis tillatelse til å bruke redaksjonell makt mot samme verk – uten å informere publikum om egen rolle.

Når TV 2 i denne situasjonen forsøker å bruke presseetikken som et skjold mot kritikk, er det faktisk en uthuling av VVPs hensikt – ikke en beskyttelse. Å bruke etiske prinsipper til å unngå innsyn i egne feilsteg er det stikk motsatte av hva presseetikken skal sikre.

Tidslinjen – punkt for punkt. For å klargjøre hva som faktisk skjedde:

●Onsdag 18. september 2024 publiserer TV 2 sin første artikkel om Partiet. Kort tid etter varsler vi nyhetsredaktør Karianne Solbrække om at journalist Lars Joakim Skarvøy er omtalt og kritisert i boken, og ber henne om å gjøre en habilitetsvurdering.

●Sent onsdag 18. september publiserer Skarvøy sin andre artikkel om boken – altså etter at TV 2 er gjort kjent med mulig inhabilitet.

●Torsdag morgen 19. september sender Skarvøy en e-post til forlaget Gyldendal, hvor han reagerer sterkt på omtalen i boken og anklager forfatterne for faktafeil og ærekrenkende omtale.

●På dette tidspunktet anser TV 2 fortsatt Skarvøy som habil. Dette får vi bekreftet direkte fra Solbrække, selv etter at Skarvøy selv har erklært seg personlig rammet av boken i henvendelsen til forlaget. Les gjerne dette avsnittet én gang til.

●Først halvannet døgn senere, etter at Skarvøy selv går offentlig ut med kritikk mot boken i et innlegg på sosiale medier fredag 20. september, erklærer TV 2 ham inhabil og trekker ham fra videre dekning.

Denne tidslinjen viser at det ikke var manglende informasjon, men snarere manglende vilje til å handle, som førte til at en inhabil journalist fikk dekke en sak han selv var part i.

Hva ville skjedd hvis dette var en politiker?

La oss gjøre et lite tankeeksperiment – og bytte ut journalistene med politikere:

En næringsminister er i en regjeringskonferanse med å vedta kutt i en støtteordning som rammer et selskap. Neste morgen sender hun en e-post til selskapet og hevder hun føler seg personlig krenket av deres virksomhet. Hennes forklaring er at hun først oppdaget dette i løpet av de få timene fra vedtaket ble gjort i regjering til hun tok kontakt med selskapet. Statsministeren slår så fast at vedtaket er gyldig – fordi han tror på ministerens fantastiske historie.

Eller: En kulturminister foreslår å kutte støtten til en festival. Samme kveld sender ministerens ektefelle en e-post til festivalledelsen med trusler om søksmål. Ministeren hevder hun ikke kjente til dette før etterpå – og både regjeringen og statsråden mener vedtaket er gyldig.

Vi spør igjen:

Ville TV 2 – eller noen annen redaksjon – akseptert slike forklaringer fra en statsråd?

Ville ikke pressen ropt høyt om “uvitende inhabilitet”, rolleblanding og manglende dømmekraft?

Og likevel er det akkurat denne forklaringen TV 2 nå selv fremsetter – med tilsynelatende full oppriktighet.

Om VVP og likebehandling:

VVP 2.2 krever at redaksjoner skal unngå situasjoner som 'kan føre til spekulasjoner om inhabilitet'. Det betyr at det ikke er journalistens egen følelse av habilitet som avgjør, men hvordan situasjonen fremstår for publikum.

VVP 2.3 pålegger åpenhet om forhold som kan være relevante for publikums tillit. At en journalist dekker en bok hvor han selv blir omtalt og reagerer så sterkt at han kontakter forlaget, og at en annen journalist er gift med en som truer med søksmål samme kveld hun publiserer kritisk journalistikk – er åpenbart slike forhold.

Ingen av disse opplysningene ble formidlet til TV 2s lesere, og er det fortsatt ikke.

Oppsummering:

Denne saken handler ikke bare om tre artikler. Den handler om hvordan mediene praktiserer de etiske prinsippene de selv forvalter – når egne journalister er involvert.

Vi ber PFU vurdere:

●Om det var i tråd med god presseskikk å la Skarvøy og Jensen dekke boken under de foreliggende omstendighetene.

●Om det var brudd på VVP 2.2 og 2.3 å unnlate å gjøre leserne kjent med journalistenes bindinger og rolleblanding.

●Og prinsipielt: Om 'vi fant ut av det etterpå' er tilstrekkelig forklaring – i mediene, når det aldri ville vært det i politikken.

For hvis denne standarden får passere, må det være åpent for alle: også for kulturministeren, næringsministeren – og neste gang, kanskje også forsvarsministeren.»

TV 2 skriver i sin sluttreplikk:

«− Vi minner om at TV 2 ikke har 'erklært både Lars Joakim Skarvøy og Ingvild Jensen inhabile i dekningen av boken Partiet'.

− TV 2 aksepterer ikke oppsummeringen som dekkende for TV 2s oppfatning, og dermed blir klagernes oppkonstruerte argumentasjon feil. Vi viser til vårt første svar, der vi redegjør for vår oppfatning av saken.

− Når det gjelder insinuasjon rundt TV 2s troverdighet må det stå for klagernes regning. TV 2s redaksjon lyver selvsagt ikke, men opplyser lojalt saken slik at faktum kan behandles korrekt av PFU.

−Vurderingen i forhold til VVP 2.2 og 2.3 må gjøres konkret, og utfra temaet og de partene som omtales i de enkelte artiklene, ikke generelt i forhold til boken Partiet som sådan.

Artikkelen 18. september klokken 14:30 som Skarvøy laget, omhandlet ikke temaer - heller ikke sto han i en slik situasjon - som svekket hans 'uavhengighet, integritet og troverdighet', eller førte ham inn i 'dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet'. I artikkelen gjengis at Arbeiderparti-profilen Raymond Johansen skal ha forsøkt å få lederen av LO med på å tvinge Jonas Gahr Støre til å gå av som partileder. Artikkelen er kun en gjengivelse av innholdet i boken. Skarvøys personlige forhold spiller ikke inn.

I artikkelen samme dag hvor Skarvøy gjorde noe av arbeidet, men hvor Emilie Juell Mømb ferdigstilte artikkelen, gjengis også bare en historie fra boken. Nemlig at sittende partisekretær Kjersti Stenseng skal ha tilbudt vervet til Tonje Brenna for å unngå en kampvotering mot Helga Pedersen. Artikkelen var uten kritikk mot forfattere, innhold eller metoder. Skarvøys personlige forhold spiller ikke inn.

Artikkelen 22. september som Ingvild Jensen skrev - etter at VG hadde omtalt Hadia Tajiks kritikk av boken og forfatterne forholdene tidligere samme dag - omhandlet ikke temaer som stillet henne i en slik situasjon, som svekket hennes 'uavhengighet, integritet og troverdighet', eller førte henne inn i 'dobbeltroller, verv, oppdrag eller bindinger som kan skape interessekonflikter eller føre til spekulasjoner om inhabilitet'.

Som nevnt er det feil å tillegge TV 2s redaksjon en oppfatning om at Skarvøy og Jensen skulle være generelt 'inhabile', og dermed ikke skulle kunne omtale boken eller forhold som dekkes der.

Når de begge på forskjellige grunnlag (se vårt første svar), tok opp med redaksjonsledelsen om de fortsatt skulle dekke boken, er det et sunnhetstegn. At redaksjonsledelsen aksepterte begrensningene i de to journalistenes fremtidige befatning med bokens innhold og forfatternes arbeid, på tross av at det ikke forelå noen presseetisk plikt til en slik generell beslutning, kan ikke tolkes som en innrømmelse. Det er det stikk motsatte.

TV 2 har ikke erklært Skarvøy inhabil og trukket ham fra videre dekning, slik klagerne anfører, men har blitt enig med journalisten om at han ikke skal gjøre mer journalistikk på boken etter å ha gått inn i en offentlig debatt rundt den.

Det foreligger slik de innklagede artiklene og forholdene rundt publiseringen av dem viser, heller ingen plikt for TV 2 til å gjøre en slik etterfølgende publisering som klagerne etterlyser.

For øvrig viser vi til tilsvaret og vi har tillit til at PFU vil se at TV 2 har oppfylt kravene til god presseskikk på VVP 2.2 og 2.3.»

Tilsvarsrunden avsluttet.