PFU-sak 25-117Maria Mikkelsen med flere pårørende mot iTromsø

Klager er avdødes søstre og foreldre, som innledningsvis i klagen viser til belastningen ved mediedekningen av saken generelt. Klager skriver: «4. november i fjor ble Mikkel Eskil Mikkelsen varetektsfengslet, siktet for besittelse og deling av overgrepsmateriale. Han erkjente straffskyld og samtykket til fengsling. Han trakk seg umiddelbart som sametingsråd og varslet samtidig at han ville trekke seg fra alle verv. Saken fikk stor oppmerksomhet og i løpet av et par timer onsdag 6. november, ble Mikkel Eskil identifisert i totalt rundt 20 lokale, regionale og nasjonale medier. Det var en særdeles stor belastning både for ham og hans pårørende.»

Slik klager ser det, var saken på mange måter ferdig etter den første publiseringen, fordi: «Mikkel Eskil hadde tilstått, han hadde trukket seg og det var ingenting som tilsa at hans samfunnsrolle hadde noen relevans til forholdene han var siktet for.»

Klager påpeker: «Siktelsen ble ikke utvidet i løpet av etterforskningen. Mikkel Eskil var klar for å sone dommen som ville komme. Ikke på noe tidspunkt prøvde han å bagat[e]llisere eller forminske det han hadde gjort. Samtidig er det viktig å understreke hva siktelsen ikke gjaldt: Den gjaldt ikke begåtte overgrep, heller ikke produksjon eller bestilling av overgrepsmateriale.» Klager opplyser også at saken skulle gå som en tilståelsessak, og at Mikkel Eskils advokat anslår at dommen hadde blitt på seks til ni måneder.

Etter klagers mening var terskelen for hva som ble regnet som en nyhetssak i mediene etter den første publiseringen imidlertid svært lav, og klager anfører at det «samlede trykket ble enormt».

Klager forklarer: «Det var en dekning som ikke tok innover seg alvoret og ansvaret som ligger i å identifisere et menneske med navn og bilder, spesielt for et forhold som er så tabubelagt og skambelagt. Presisjonsnivået var lavt og i flere tilfeller var innholdet direkte feil og misvisende. Flere medier konkurrerte med hverandre, og siterte hverandres saker. På grunn av samarbeidsavtaler kunne samme sak i tillegg bli publisert tre ganger i ulike medier i Nord-Norge.»

Klager opplyser at omtalte samtidig var i en svært sårbar situasjon. Det pekes på risikofaktorer for selvmord, og klager anfører: «I Mikkel Eskils tilfelle var det flere risikofaktorer som traff samtidig. Mikkel Eskil fortalte selv at han var nær ved å ta selvmord i løpet av de ti dagene han satt varetektsfengslet. Den kontinuerlige dekningen ble en stor belastning for Mikkel Eskil. At mediene fortsatte å skrive om til dels upresise saker med fullt bilde og navn, selv om det ikke var noe vesentlig nytt, bidro til en følelse av uforutsigbarhet og uvisshet. Mikkel Eskil tok sitt eget liv 13. februar 2025.»

Slik klager ser det, ble det i pressedekningen ikke tatt tilstrekkelig hensyn til enkeltmennesket, og klager peker på viktigheten av at «media utviser større varsomhet, empati og ansvar i sin dekning av sensitive saker».

Når det gjelder klagen mot iTromsø konkret, anføres det brudd på Vær Varsom-plakatens (VVP):

• VVP 3.2: Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.
• VVP 3.9: Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet.
• VVP 4.1: Legg vekt på saklighet og omtanke i innhold og presentasjon.
• VVP 4.6: Ta hensyn til hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.
• VVP 4.9: Ved omtale av selvmord og selvmordsforsøk er det god presseskikk å vektlegge en nøktern fremstilling. Vis hensyn til dem som er direkte berørt. Vær varsom ved omtale på et tidlig tidspunkt.
• VVP 4.13: Feilaktige opplysninger skal rettes og eventuelt beklages snarest mulig.

Klager opplyser at Mikkel Eskil Mikkelsens søstre fikk dødsbudskapet rundt kl. 7 fredag morgen 14. februar, og at iTromsø samme dag, kl. 12.36, publiserte påklaget artikkel om at han var død. Publiseringen skjedde uten at redaksjonen var i kontakt med familien eller Mikkel Eskil Mikkelsens forsvarsadvokat, påpeker klager, og anfører: «Avisa hadde dermed ikke førstehåndskunnskap om at familien var varslet og publiseringen skjedde ikke i samråd med hverken familie eller med politiet. (…) Publiseringen skjedde altså kort tid etter dødsfallet og bare noen timer etter at hans to søstre ble varslet. De bor ikke i Nordland. De var på vei hjem, og måtte forholde seg til saken i iTromsø før de var omgitt av sitt støtteapparat. Hele familien var i sjokk, og hadde ikke fått anledning til å gråte og sørge sammen.»

Klager viser videre til at Mikkel Eskil Mikkelsen var del av en samisk storfamilie, og at den ikke var informert. Klager anfører: «Mikkel Eskils familie har tidligere mistet to kjære til selvmord. Selvmord i en familie er en dypt traumatisk hendelse, nå opplevde familien dette for tredje gang. Selvmord hadde allerede hatt langvarige og komplekse konsekvenser for Mikkel Eskils storfamilie. For familien var det derfor ekstra viktig å sikre seg at alle familiemedlemmer var godt ivaretatt før dødsfallet ble kjent i offentligheten. Det fikk vi ikke mulighet til. I stedet for å bruke krefter på å ivareta hverandre, måtte familien bruke vesentlige ressurser på kontakt med media og Sametinget, og på å håndtere reaksjoner fra samfunnet rundt.» Klager påpeker at mediedekningen dessuten allerede hadde vært en belastning for familien.

Ekstra krevende ble dette da saken raskt ble sitert videre av flere medier: «Plutselig var Mikkel Eskils ansikt overalt. Vi sto i vårt livs største krise. Nå følte vi at vi hadde mistet helt kontroll og at Mikkel Eskil – som nettopp hadde dødd – ble revet ut av hendene på oss. Det at Mikkel Eskil døde i selvmord er en vesentlig tilleggsbelastning i sorgen, i en slik situasjon ønsker man at både media og samfunnet viser stor varsomhet og respekt for de pårørende. (…) Familien trengte også ro, støtte og hjelp for å håndtere den ekstraordinære belastningen og sorgen de sto overfor, men opplevde i stedet det motsatte.»

Klager beskriver iTromsøs publisering som «et grovt overtramp» og «en enorm belastning i en allerede ekstremt krevende tid».

Ifølge klagerne la iTromsø tilsynelatende informasjon fra Folkeregisteret og en bekreftelse fra sametingspresidenten (som presidenten i etterkant har bestridt), til grunn for publiseringen. Klager anfører: «Uavhengig av dialogen med sametingspresidenten, har avisen et selvstendig ansvar for å sørge for at publiseringen skjer på en hensynsfull måte overfor de pårørende. Sametingspresidenten har ingen rolle i å bekrefte en sametingsrepresentants dødsfall. Det var, ut fra hva som er publisert, heller ikke kommunisert fra sametingspresidenten at de pårørende var informert og at bekreftelsen skjedde i dialog med de pårørende. iTromsø har dermed ikke kontrollert opplysningene og sikret kildebredde i forkant av publiseringen.»

Klager opplyser at en i familien tok kontakt med redaksjonen allerede kl. 12.44 og forklarte at alle i familien ikke var varslet, og ba avisa slette artikkelen, noe som skal ha blitt avvist. En epost ble derfor sendt kl. 13.33 med samme forespørsel, og kl. 13.59 ringte ansvarlig redaktør, uten å beklage. «Han etterspurte i stedet informasjon om når avisen kunne regne med at alle var varslet. Noe som overhodet ikke var relevant for den aktuelle publiseringen som ble diskutert. Familiemedlemmet, som ikke er en medieperson, opplevde at den eneste måten å få saken bort på, var å si at hun skulle gi beskjed når det var gjort. iTromsø avpubliserte saken halvannen time etter at de fikk første tilbakemelding. I dette tidsrommet hadde familien også brukt betraktelig med ressurser på å ringe andre medier som hadde sitert iTromsø, for å be om at de avpubliserte sakene. Klokken 1740 sendte familiemedlemmet en melding til sjefredaktøren om at alle i familien nå var informert. Men hun poengterte at en eventuell republisering ikke ville skje i samråd eller etter avtale med familien (...). iTromsø republiserte saken kort tid etterpå.»

Klager reagerer sterkt på at redaksjonen ikke gjør grundigere vurderinger når de får beskjed om at de har gjort en feil, og også måten dialogen med familiemedlemmet ble håndtert på.

Klager skriver: «[H]un følte seg presset til å informere avisen om når alle familiemedlemmer var informert. Dette familiemedlemmet er ikke medievant. Hun var i sjokk, og hun var i sorg.»

Klager spør «hvorfor iTromsø mente at dette var en sak som hadde en så stor grad av offentlig interesse at de ikke kunne ta alminnelige hensyn». Klager anfører: «Det var naturlig at Mikkel Eskils dødsfall på et tidspunkt ville bli omtalt i mediene. Mikkel Eskils advokat og politiet var enige om at dødsfallet skulle offentliggjøres på mandag 17. februar i samråd med familien. Hva var det som hastet sånn for iTromsø?»

Partene har vært i kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

iTromsø understreker: «Mikkel Eskil Mikkelsens familie har vår dypeste medfølelse for det tapet de har lidt. Vi har forståelse for at vår publisering av Mikkelsens dødsfall har vært en tilleggsbelastning for pårørende og familie.»

iTromsø mener likevel «at den aktuelle publiseringen er i tråd med god presseskikk» og at «hensynet til samfunnets informasjonsbehov (…) i denne saken må veie tyngre enn hensynet til de etterlattes ønske om å unngå omtale».

Avisen viser til rollen Mikkel Eskil Mikkelsen hadde: «Mikkel Eskil Mikkelsen hadde de siste syv årene søkt offentlighet gjennom sine politiske verv, og han var i kraft av sin posisjon en person som hadde mottatt folks tillit. (…)» «Da kjennelsen fra Salten og Lofoten tingrett ble offentlig tilgjengelig 6. november, skrev iTromsø at Mikkelsen var varetektsfengslet og siktet for brudd på straffeloven. (…)» «Det er åpenbart en stor belastning å bli identifisert som siktet i en så alvorlig sak som dette. Også for de i kretsen rundt siktede, ikke minst familie, må identifisering oppleves som vanskelig. Når flere medier dessuten skriver om samme sak, kan det samlede trykket helt sikkert oppleves som ekstra tyngende.
Slike personlige hensyn må imidlertid veies opp mot samfunnets rett til, og behov for, å bli informert om saker av betydelig offentlig interesse. Da vi valgte å identifisere Mikkelsen som siktet for brudd på straffeloven, var det hensynet til offentligheten som veide tyngst. Det var samme hensyn, offentlighetens krav på vesentlig informasjon, som veide tyngst da iTromsø senere valgte å publisere en kort melding om at Mikkelsen var død.»

iTromsø anfører at de oppfatter at klager heller ikke bestrider at dødsfallet ville måtte bli omtalt, men at spørsmålet handler om «når det er riktig å gå ut med informasjonen om et slikt dødsfall, og hvem som i tilfellet kan avgjøre det».

Slik iTromsø ser det, var deres omtale nøktern og saklig, og selv om avisen visste at det handlet om et selvmord, ble det ikke omtalt. «Etter vår mening var den vesentlige nyheten selve dødsfallet, ikke omstendighetene rundt. Den svært moderate omtalen er etter vår oppfatning i henhold til VVPs bestemmelser om nøkternhet og varsomhet ved omtale av selvmord på et tidlig tidspunkt», skriver avisen. Videre viser den til at publiseringen skjedde på ettermiddagen dagen etter dødsfallet: «På publiseringstidspunktet var de nærmeste pårørende blitt informert om dødsfallet. Også sametinget var blitt orientert om Mikkelsens bortgang. En av klagers innvendinger mot iTromsøs publisering synes å være at ikke samtlige i Mikkelsens storfamilie var informert om dødsfallet. Blant annet har vi i samtale med familien fått opplyst at ett av Mikkelsens søskenbarn i Sverige ennå ikke var orientert. Vi har respekt for at man i samiske familier kan ha en annen oppfatning av familiebegrepet enn i øvrige norske familier. Likevel er det vår generelle oppfatning at eksempelvis søskenbarn normalt ikke regnes som pårørende i en sammenheng som dette. Vi viser konkret til VVPs ordlyd i § 4.6, som angir en enda snevrere definisjon for hvem som skal være underrettet i tråd med god presseskikk, nemlig ‘nærmeste pårørende’.»

Når det gjelder henvendelsen fra familien om sletting, forklarer avisen at utgangspunktet var at omtalen av dødsfallet hadde offentlig interesse, men at redaksjonen innså at nærmeste pårørende ikke hadde fått beskjed om iTromsøs kommende publisering, og at dette veide tungt i beslutningen om å foreta en midlertidig avpublisering.

iTromsø bekrefter å ha spurt om når avisen kunne forvente at storfamilien var informert, men kjenner seg ikke igjen i fremstillingen av å ha håndtert dialogen slik at vedkommende følte seg presset til å informere avisen.

iTromsø skriver: «Det var familiemedlemmet selv som foreslo at hun kunne sende oss en melding når dette var bekreftet. (…) Etter samme familiemedlems ønske tok iTromsø dessuten kontakt med de mediehusene som vi på dette tidspunktet visste hadde sitert oss, for å gjøre dem oppmerksomme på at vi kom til midlertidig å avpublisere saken, og at hyperlenken til vår sak i dette tidsrommet dermed ikke ville fungere. De kontaktede mediehusene valgte, så vidt vi kunne registrere, dermed også midlertidig å avpublisere sine sitatsaker.»

iTromsø tar – og anfører å ha tatt – selvkritikk for ikke å ha varslet de nærmeste pårørende i forkant av publiseringen: «Denne selvkritikken har vi fremført direkte til familiens representant og dessuten uttalt i senere intervjuer. Selv om vi gjerne skulle ha håndtert akkurat dette bedre overfor de pårørende, er det likevel ikke ensbetydende med at vi erkjenner å ha begått et presseetisk overtramp. Så langt vi kan se, fins det ingen krav i de presseetiske retningslinjene om at pårørende skal informeres før publisering – verken sett opp mot VVPs faktiske ordlyd eller i PFUs tidligere uttalelser om denne problemstillingen», anfører iTromsø.

Etter avisens syn har pressen dessuten et «generelt ansvar for at samfunnet så raskt som mulig får innsikt og forståelse av hva som skjer – også ved dødsfall», og avisen tilføyer: «Selv om pårørende mener de må kunne avgjøre når, hvorvidt og hvordan opplysninger om et dødsfall skal publiseres (jfr begrepet ‘i samråd med familien’), mener vi i likhet med Redaktørforeningen at en slik avgjørelse faller inn under redaktøransvaret[.]»

Klager presiserer at de med klagen ønsker å påpeke «det ansvaret som alle redaksjoner har i det de velger å identifisere noen knyttet til klanderverdige forhold».

Klager skriver: «I sitt tilsvar fremstiller iTromsø det som om familiens klage handler om at avisa forstyrret en planlagt kommunikasjonsstrategi. Avisa legger det frem som om problemet for oss etterlatte var “ikke å ha kontroll” over tidspunktet for når dødsfallet skulle bli kjent". Naturligvis ville det beste for oss vært å samtykke til – og ikke minst være informert – om en publisering. Men det var ikke mangelen på kontroll som i seg selv som var problemet – det var de direkte konsekvensene publiseringen fikk, som vi allerede har redegjort for i klagen. Avisas publisering forstyrret den umiddelbare sorgprosessen og muligheten til selv å varsle og ivareta familie og venner.»

Videre avviser klager at de skulle ha uttrykt noe ønske om å unngå omtale (klager viser til avisens formulering om at samfunnets informasjonsbehov «må veie tyngre enn hensynet til de etterlattes ønske om å unngå omtale»).

Klager presiserer: «Det vi reagerer på er tidspunktet det skjedde, at pårørende ble varslet gjennom avisen, måten redaksjonen gikk fram på og at vi som familie ikke ble varslet i forkant av publisering.»

Klager viser til en SMS fra avisen til sametingspresidenten, som klager mener viser at redaksjonen har «regnet en oppdatering i Folkeregisteret som et tilstrekkelig grunnlag for å publisere», og at avisen «åpenbart ikke engang [har] tenkt tanken på at pårørende bør kontaktes».

Videre mener klager at argumentet om at det er den enkelte redaktør som avgjør når et dødsfall skal omtales, viser at iTromsø velger «å kun forholde seg til avgrensede punkt og retningslinjer i presseetikken, som om avgjørelser tas i vakuum». Klager påpeker: «I dette tilfellet var konteksten slik at iTromsøs valg om publisering medførte en unødvendig stor belastning for pårørende.»

Klager anfører: «At advokaten og politiet på et tidlig tidspunkt hadde lagt en plan for offentliggjøring, var en fornuftig og naturlig ting å gjøre i en krisesituasjon. Det betyr ikke at vi som pårørende har påstått at vi skal fungere som en overredaktør som skal godkjenne enhver form for publisering rundt et dødsfall. Det vi derimot mener det er tydelige presseetiske retningslinjer for, er at mediene ved omtale av et dødsfall - og endatil et selvmord knyttet til en navngitt person - skal legge vekt på omtanke i innhold og presentasjon (vvp 4.1), vise hensyn overfor mennesker i sorg eller ubalanse (vvp. 4.6), huske på at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn andre (vvp. 3.9) og vise hensyn til dem som er direkte berørt av et selvmord (4.9). At et mediehus opptrer på en måte som gjør at belastningen blir minst mulig – når det er mulig – burde være en selvfølge.»

For øvrig avviser klager at familiemedlemmet som var i kontakt med avisen selv tok initiativ til å informere avisen når alle var orientert: «Hun hadde aldri samtykket til å varsle avisen, dersom hun ikke hadde opplevd det som en absolutt siste utvei. Vi minner også iTromsø om at de snakket med en pårørende som var sterkt preget og fortvilet, hun hadde – som mange andre av Mikkel Eskils pårørende – nettopp fått vite om dødsfallet selv. I stedet for å lytte og ta innover seg informasjonen de fikk formidlet, gikk avisen inn i det som familiemedlemmet til slutt opplevde som en slags forhandling.»

Når det gjelder opplysningen om at avisen ikke formidlet at det handlet om et selvmord, innvender klager at avisen ikke kan se bort fra at det faktisk var et selvmord, «med de konsekvenser det har». Klager siterer her VVP 4.9: «Vis hensyn til dem som er direkte berørt. Vær varsom ved omtale på et tidlig tidspunkt.»

For øvrig stiller klagerne seg undrende til påstanden om at pressen har «ansvar for at samfunnet så raskt som mulig får innsikt og forståelse av hva som skjer – også ved dødsfall».

Klagerne avslutter: «I motsetning til avisa, mener vi det påligger alle redaksjoner å gjøre selvstendige og grundige vurderinger av hvert enkelt tilfelle der man vurderer å omtale et dødsfall. (…) Vi vil igjen minne om den store belastningen denne publiseringen innebar for familien. iTromsø har hatt muligheten til å med enkle grep redusere belastningen, men har av uforståelig grunner valgt å ikke gjøre det.»

iTromsø påpeker at den aldri har ment at dette handlet om en presseetisk enkel sak, og at avisen også har vært åpen for at den kunne og burde håndtert enkelte sider annerledes. Det er likevel ikke ensbetydende med at man erkjenner brudd på god presseskikk, anfører iTromsø.

Avisen opplyser: «Bekreftelsen på at Sametinget var blitt orientert om dødsfallet var en medvirkende, men ikke avgjørende, faktor i vår beslutning om å publisere.»

For øvrig bemerker iTromsø: «Når klager skriver at ‘pårørende ble varslet gjennom avisen’, opplever vi at begrepet ‘pårørende’ brukes i en langt videre betydning enn hva som er normalt – nærmest i betydningen ‘medlemmer av storfamilien’.» Avisen viser til Store norske leksikons definisjon på «pårørende», og at det der heter «en person som står en annen person særlig nær, for eksempel partner/ektefelle eller nærmeste familie».

Avisen bekrefter videre å ha sendt melding til sametingspresidenten, som klager omtaler, men at det ikke er riktig at iTromsø kun hadde orienteringen i Folkeregistrert som grunnlag for publiseringen.

iTromsø anfører: «Vi kan ikke annet enn igjen å bemerke at vår opplevelse av kontakten med familiemedlemmet har vært temmelig annerledes enn det inntrykket som nå etterlates gjennom klage og replikk. Vår oppfatning baseres delvis på direkte uttalelser fra vedkommende i telefonsamtaler.»

Relaterte klager mot andre medier: NRK (115/25), Avisa Nordland (116/25) og TV 2 (118/25).